< Bibelspørsmål fra 1. Johannes

Spørsmål: Hva var hovedårsaken til at 1. Johannesbrev ble skrevet?

Svar: Johannes skrev mot dem som prøvde å føre folk på villspor: libertinske proto-gnostikere som benektet at Jesus kom i kjødet. På samme måte sa Tertullian, som skrev i 207/208 e.Kr., at det var mot antikristne som marcionittene i «Mot Marcion», bok 3, kap. 8, s. 327. Imidlertid er det noen i dag som er uenige, så her er fire deler for en omfattende analyse.

Eksplisitt: Den mest enkle løsningen ville være å spørre Johannes. Her er hva han sa om hvorfor han skrev.

a. For at vår glede skal være fullkommen. 1. Johannes 1:4. Johannes snakker også om å være fullkommen i Guds kjærlighet i 1. Johannes4:12 , 17, 18.

b. For at vi ikke skal synde. 1. Johannes 2:1

c. Både et gammelt og et nytt bud. (Elsk andre.) 1. Johannes 2:7–8

d. Han skriver til dem som kjenner Gud, har fått sine synder tilgitt og har seiret over den onde. 1. Johannes 2:12–14, og til dem som kjenner sannheten. 1. Johannes 2:21

e. Johannes skriver om dem som prøver å føre Guds folk på avveie. 1. Johannes 2:26

f. Skriver til troende slik at de kan vite at de har evig liv. 1. Johannes 5:13. I 1. Johannes-brevet brukes ordet «vite» 42 ganger ifølge NIV Study Bible, s. 1908.

Legg merke til at grunnene Johannes gir, går fra det generelle til det spesifikke. Punkt a og c setter den generelle konteksten for det Johannes skal si. Punkt d er ikke så mye en grunn til at Johannes skriver, men snarere en påminnelse om hvorfor Johannes skriver til dem. Uansett hva noen hevder er hovedpoenget i 1. Johannesbrev, bør det forholde seg til det Johannes hevder er hovedpoengene i 1. Johannesbrev, spesielt punkt b, e og f.

Absolutt: Av de 104 versene følger her en oversikt over de viktigste temaene, som utgjør 90 % av versene. Dette er tilsynelatende de viktigste punktene Johannes la vekt på.

Sammenligning: Felles trekk ved 1., 2. og 3. Johannesbrev

a. Vokt dere for villedere som benekter at Jesus kom i kjødet. 1. Johannes 2:18-19,26; 4:1-3; 2. Johannes 7

b. La gleden være fullkommen. 1. Johannes 1:4; 2. Johannes 4,12; 3. Johannes 3

c. Sannhet 2. Johannesbrev 1–4; 3. Johannesbrev 1, 3, 4, 8, 12

Kjærlighet 2. Johannes 1,3

d. Vandre i kjærlighet og sannhet.

e. Mye å skrive, men ønsker å snakke ansikt til ansikt i stedet for å bruke penn og blekk. 2. Johannes 12, 3. Johannes 13

Historisk kontekst: Johannes virket hovedsakelig i Lilleasia, og 1. Johannesbrev ble trolig skrevet mellom år 70 og 110 e.Kr. Her er noen av de kjetteriene som fantes den gang.

a. «Billig nåde» (Judas 4,8; Åpenbaringen 2:2,6,14–15,20–23). Dette drøftes av Eusebius av Cæsarea (3:28 –29;4:14 ) og Irenæus (26)

b. Jøder og judaistene (Åpenbaringen 2:9; 3:9). Disse nevnes av Irenaeus (26) og Ignatius i brevet til filadelfierne

c. De som benekter at Jesus kom i kjødet. Hippolytus (222–235/6 e.Kr.) nevner doketistene, og Polykarp, kap. 7 (110–155 e.Kr.), henviser til 1. Johannes 4:3

d. Falske apostler og lærere, og benektelse av de sanne apostlene (Åpenbaringen 2:2. Nevnt av Irenaeus og Eusebius av Cæsarea)

De som brøt ut av kirken på grunn av den kjetteriske kombinasjonen av å benekte at Jesus kom i kjødet, antinomisme og en annen apostolisk autoritet, utgjør tre av de fem punktene i den libertinske gnostisismen. (De to andre punktene er en fantasifull mytologi om halvguder og troen på at Gud i Det gamle testamente var ond og forskjellig fra Gud i Det nye testamente.) Vi vet mye om gnostisismen som kjetteri gjennom de kristne skriftene til Irenaeus, Hippolytus, Eusebius og andre, og alt passer perfekt bortsett fra én ting: Gnostisismen var ikke en identifiserbar bevegelse før senere. Imidlertid fantes det proto-gnostiske elementer, slik som kjetteriene til Simon Magus, den libertinske proto-gnostikeren Cerinthus og muligens doketistene. Ifølge Irenaeus, som hørte dette fra Polycarp, Johannes’ disippel, fordømte Johannes personlig Cerinthus. Dette er nedtegnet i Eusebius’ «Kirkehistorie» 3:28; 4:14. Irenaeus’ *Mot kjetteriene*, bok 3, kap. 3.4, s. 416 (182–188 e.Kr.), nevner også Cerinthus og badet-hendelsen med Johannes.

Konklusjon: Analysene av den eksplisitte, absolutte, komparative og historiske konteksten har det felles elementet at de advarer mot villedere som benekter at Jesus kom i kjødet. Hovedpoenget i 1. Johannesbrev synes å være å advare menigheten i sannhet og kjærlighet mot dem som

1. benekter at Jesus kom i kjødet

2. ikke adlyder Guds bud

3. ikke viser kjærlighet til brødrene

Spørsmål: Hvem var gnostikerne i 1. Johannes 1?

Svar: Gnostisismen var en gruppe kjetterier som ønsket å blande fantasifulle greske tanker med kristendommen. Gnostikerne nevnes ikke spesifikt i 1. Johannesbrev. Alle gnostikerne trodde på fantasifulle, gudlignende vesener, og de trodde at Kristus bare var en av dem. De trodde at Gud i Det gamle og Det nye testamente var forskjellige, og at Gud i Det gamle testamente var ond, eller i det minste tåpelig og villedet. Gnostikerne aksepterte evangeliene, men avviste de fleste eller alle Paulus’ skrifter. De hadde egne skrifter, som varierte. Det fantes to typer gnostikere: libertinske og asketiske. Alle gnostikere hevdet at den fysiske kroppen ikke hadde noen betydning, bare esoterisk åndelig kunnskap. De libertinske gnostikerne konkluderte med at det var greit å synde så mye man ville med kroppen. De asketiske gnostikerne konkluderte med at man burde leve i sølibat, aldri gifte seg og behandle kroppen sin hardt.

Som en sidebemerkning tilba den basilidiske gnostiske sekten «Abrasay» som sin høyeste guddom. Det ble ansett som magisk å besverge «abrasadabra», som senere ble forvansket til «abracadabra», et meningsløst ord som tryllekunstnere bruker i dag. Dette er ifølge www.worldwidewords.org.

Det virker svært rimelig at 1. Johannesbrev retter seg mot gnostikerne, bortsett fra én ting: Gnostisismen var ikke fullt utviklet før 50 til 100 år senere. Imidlertid var proto-gnostisismen utbredt på den tiden, og Eusebius beretter at Johannes møtte proto-gnostisismen hos kjetteren Cerinthus. Mange mener derfor at 1. Johannesbrev i stor grad ble skrevet for å bekjempe proto-gnostisismen. Se forrige spørsmål for mer om dette. For flere referanser om kjetteriet gnostisisme, se drøftingen om 2. Johannesbrev 7.

Spørsmål: Er det sant at Johannes i 1. Johannesbrev skriver alle sine inspirerte verk med tanke på én kjetter, gnostikeren Cerinthus, slik en katolikk hevdet?

Svar: Johannes kjente til Cerinthus, men Cerinthus var ikke gnostiker, selv om det fantes likheter i troen. Her er litt informasjon om Cerinthus, og deretter om gnostikerne.

Cerinthus var en tidlig kjetter som kan kalles en proto-gnostiker. Kirkhistorikeren Eusebius forteller at Polykarp, en disippel av apostelen Johannes, sa følgende om Johannes. «Og det er de som har hørt fra ham at Johannes, Herrens disippel, da han skulle bade i Efesos og så Cerinthus der inne, løp ut av badehuset uten å ha badet, og ropte: ‘La oss flykte, for at ikke selv badehuset skal falle, fordi sannhetens fiende er der inne.’»

Kirkeskribenten Irenaeus (182–188 e.Kr.) skrev mot Cerinthus. Her er hva Irenaeus sa i *Irenaeus mot kjetteriene*, bok 1, kap. 26, s. 351–352.

«Cerinthus, en mann som var utdannet i egypternes visdom, lærte at verden ikke ble skapt av den første guden, men av en viss Kraft som var langt adskilt fra ham og på avstand fra det Fyrstedømmet som er det høyeste over universet, og som var uvitende om ham som står over alt. Han fremstilte Jesus som ikke født av en jomfru, men som sønn av Josef og Maria i henhold til den vanlige menneskelige forplantningsmåten, samtidig som han likevel var mer rettferdig, klok og vis enn andre mennesker. Videre, etter dåpen, kom Kristus ned over ham i form av en due fra den høyeste herskeren, og da forkynte han den ukjente Faderen og utførte mirakler. Men til slutt forlot Kristus Jesus, og at Jesus da led og sto opp igjen, mens Kristus forble uberørt, i og med at han var et åndelig vesen.» [De neste avsnittene omhandler andre grupper, ebionittene, deretter Cerdo og så Marcion.]

Cerinthus hadde til felles med noen gnostikere en tro på at verdens Skaper var et annet vesen enn den Høyeste Gud, at Kristus og Jesus var forskjellige, og at Kristus kom over Jesus. En annen kjetter som Irenaeus drøfter, er imidlertid Marcion, og gnostikerne stammer generelt fra Marcion, ikke fra Cerinthus.

Cerinthus, Marcion og gnostikerne generelt kom sannsynligvis frem til noen av sine konklusjoner fordi deres greske kultur lærte dem at Gud ikke kunne ha følelser eller på noen måte bli påvirket [følelsesmessig] av sin skapelse. Platon lærte at det fantes to verdener: den nedre verden, det vi kaller virkeligheten, og den høyere verden av idealer. Det er derfor ikke overraskende at noen av disse kjetteriske synspunktene dukket opp mer enn én gang, siden de stammet fra den felles kilden som var den greske filosofien.

Gnostikerne var egentlig ikke én gruppe, men mer enn 30 forskjellige grupper. Mange gnostikere mente at de burde leve et nøysomt, asketisk liv og aldri gifte seg, mens mange andre mente at man kunne leve akkurat slik man selv ønsket, siden kroppen uansett ikke hadde noen betydning. Gnostisismen kom ikke til full blomst (som ugress) før lenge etter Johannes’ død, men proto-gnostiske trossetninger fantes allerede på Johannes’ tid.

For øvrig har jeg aldri lest noe sted at Cerinthus eller gnostikerne hadde noen bestemt oppfatning om nattverden, kirkens fysiske institusjon, at frelsen skjer ved tro alene, sakramentene eller kirkens hierarkiske natur.

Å si at de trodde at synder virkelig ble utslettet, er feil, fordi de ikke trodde at det fantes synd i den samme forstand som Bibelen snakker om synd.

Det er feil å si at alt Johannes skrev var rettet mot Cerinthus, av minst tre grunner.

1. Selv om Johannes utvilsomt hadde kjettere i tankene i 1. Johannesbrev, var han imot alle som benektet at Jesus Kristus kom i kjødet, eller benektet at troende bør leve et hellig liv. Johannes begrenset seg på ingen måte til bare Cerinthus, men sa snarere at «...mange falske profeter har gått ut i verden...» (1. Johannes 4:1)

2. Den katolske påstanden om at alle Johannes’ skrifter var rettet mot én kjetter, eller til og med flere kjettere, reduserer hele rikdommen i Johannes’ forfatterskap til bare ett lite punkt. Hvis man måtte redusere alt Johannes skrev til ett punkt, så er det å tro at Jesus er Guds enbårne Sønn som er poenget, ikke å tro i motsetning til Cerinthus. Videre, selv om det er sant at 1. Johannesbrev først og fremst ble skrevet for å beskytte mot «mange falske profeter», hadde 3. Johannesbrev andre vektlegginger, blant annet den splittende menighetslederen Diotrephes.

3. Det høres ut som om denne katolske personen ikke bare er ute av tråd med Bibelen, men også med den katolske paven og den moderne katolske kirken. Den katolske kirken har kommet med en uttalelse som i hovedsak sier at Luthers lære om rettferdiggjørelse «er OK». Dette betyr ikke at de har konvertert, eller engang at de er enige i Luthers lære, men snarere at den tolereres. Det virker som om han prøver å gjøre moderne konservative kristne til gnostikere, eller i det minste til tilhengere av Cerinthus.

Du kan være sikker på at konservative kristne ikke tror

at Skaperen og den høyeste Gud er forskjellige,

at Jesus og Kristus er forskjellige,

at vi skal leve våre liv på en mindre hellig måte,

eller at vi skal beskylde en gruppe for å være en gammel kjetterbevegelse ved å forvrenge noen av faktaene og utelate de fleste av de andre faktaene.

Til slutt vil jeg si at selv om jeg mener paven tar sterkt feil, og jeg ser mange alvorlige feil i den katolske læren, har jeg likevel møtt noen få katolikker som jeg mener var sanne troende. De fulgte ikke nødvendigvis «linjen» i alle de katolske læresetningene (det er faktisk få katolikker som gjør det), men der de så en forskjell mellom det Bibelen lærte og det den katolske kirken lærte, fulgte de Bibelen.

Vet du at det ikke finnes protestanter i himmelen? Det finnes heller ikke katolikker eller ortodokse i himmelen. Det finnes bare mennesker, frelst av Jesus, som kanskje har vært protestanter, katolikker eller ortodokse, men det viktigste for dem var å følge Jesus.

Spørsmål: Hva er formålet med dette avsnittet i 1 Joh 1:1–4, i motsetning til å bare begynne med vers 5?

Svar: 1. Johannes 1:1–4 tjener tre formål.

I bunn og grunn hviler ikke Johannes’ åndelige liv på læresetninger eller et «Kristus-begrep». Det hviler ikke på en Kristus som var en slags fantom. Det hviler på et levende vesen som tok på seg ekte kjøtt og blod.

Med autoritet bekrefter Johannes sin troverdighet som øyenvitne til Kristus og til det Jesus lærte og gjorde, helt fra begynnelsen.

Siden Johannes var sammen med Kristus helt fra begynnelsen, bør du være interessert i hva han har å si om å følge Kristus.

Johannes legger her vekt på fellesskap med Gud, fellesskap med andre og fullkommenheten i dette fellesskapet. Senere i boken understreker han hvordan vi skal elske Gud og andre.

Spørsmål: Ble 1. Johannesbrev i hovedsak skrevet for å leses av jødekristne, slik den hyperkalvinistiske John Gill lærte?

Svar: Nei. Gill lærte at hovedpoenget i 1. Johannesbrev var skrevet først og fremst til jødekristne for å understreke at frelsen er for hele verden. Gills tolkning gir støtte til en særegen tolkning av 1. Johannesbrev 2:2. Jeg kjenner imidlertid ikke til noen nyere forfatter som har gitt et tilstrekkelig grunnlag for denne oppfatningen, og ingen forfatter fra tiden før nikenskonsilet har noensinne forstått denne boken på denne måten.

Spørsmål: Snakker Johannes i 1 Joh 1:1–4 om sin erfaring som kristen eller om sin erfaring som disippel og øyenvitne til Jesus?

Svar: Selv om kristne opplever Kristus i sine liv, refererer Johannes til sin erfaring som øyenvitne i sin rolle som Jesu disippel.

På den ene siden synes det å være en stor velsignelse å ha sett Jesus da han var på jorden. På den andre siden sa Jesus i Johannes20:29 at de som ikke så, men likevel trodde, var mer velsignet.

Spørsmål: I 1 Joh 1:3 sier Johannes at vårt fellesskap med hverandre ligner på vårt fellesskap med Faderen og Sønnen. Hva er de ulike aspektene ved fellesskap?

Svar: Det greske ordet her, koinonia, ble brukt utenfor Bibelen om forretningspartnere, medeiere av en eiendom eller aksjonærer. Dette ordet, eller avledninger av det, forekommer over seksti ganger i Det nye testamente. Det refererer til en felles tro (Filemon 6), felles eiendeler (Apg 2:44; 4:32) og partnerskap i evangeliet (Filipperne 1:5).

Spørsmål: Hva mener Johannes egentlig i 1 Joh 1:4 med å gjøre gleden fullkommen? Lignende uttrykk brukes i Joh 15:11; Joh 16:22–24; 17:13.

Svar: Noen manuskripter sier «vår glede», mens andre sier «deres glede». Uansett betyr «vår glede» – som inkluderer leserne av brevet – i siste instans Den Hellige Ånds glede når vi blir i Kristus. Hvis du blir i Kristus, vil du ha fellesskap med Kristus og med hverandre, og du vil tro på og adlyde Gud. Vi mottar Den Hellige Ånds glede når vi først tror, men i vår kristne erfaring kan gleden gå opp og ned. Ting kan stjele vår glede, for eksempel å tro feilaktige ting om Gud, å være ulydige mot Ham og å elske verden i stedet for å elske Gud.

Spørsmål: Hvorfor legger Johannes så stor vekt på lyset i 1 Joh 1:5–7, Joh 1:4–5, 7–9; 3:19–21; 8:12; 9:5; 12:35–36, 46; Åp 21:23? Hvorfor sa han ikke bare: «Hei folkens, følg reglene!»?

Svar: På ett nivå understreker han at de som vandrer med Gud, ikke vil fortsette å synde. Dette er både en advarsel i vårt eget liv og en måte å skille falske lærere fra sanne på. Falske lærere sier ofte at det er greit å synde. På et annet nivå bruker Johannes lysmetaforen for å understreke at rettferdighet ikke bare er regler vi følger, eller noe vi gjør, men noe vi er og besitter. Det er greit å bestemme seg for ikke å begå en synd, selv om en del av oss kanskje har lyst til det, fordi «reglene sier det». Men det er langt bedre å komme til det punktet hvor vi bestemmer oss for ikke å begå en synd, fordi vi rett og slett ikke vil det, ut fra hvem vi er.

Spørsmål: Hvordan kan det i 1 Joh 1:5 ikke være noe mørke hos Gud?

Svar: Det er ikke noe mørke når du ser på et lys; en skygge oppstår bare når noe blokkerer lyset. Synder er som skygger der lyset er blokkert. I Efeserne 5:8 blir vi kalt til å være lysets barn.

Spørsmål: I 1. Johannes 1:5, under hvilke omstendigheter bør man noensinne «synde for Guds skyld»?

Svar: Aldri. Vi viser vår kjærlighet til Gud ved å adlyde Ham. Enten vil Gud at vi skal gjøre noe, eller så vil Han at vi skal gjøre noe annet, eller så vil Han ikke at vi skal gjøre noe i en situasjon.

Spørsmål: I 1. Johannes 1:7, hva er forskjellen mellom å vandre i henhold til lyset og å vandre i lyset?

Svar: Hvis du vandrer i henhold til lyset, vandrer du i henhold til kunnskapen om sannheten og adlyder de budene som er gitt. Johannes krever imidlertid mer av oss enn bare å vandre i henhold til lyset. Vi skal vandre i lyset, forbli i Jesus, leve vårt liv, ikke bare adlyde Ham, men også i et daglig forhold og kjærlig fellesskap med Ham.

Spørsmål: I 1 Joh 1:7 står det at Kristus renser oss fra all synd. Hvorfor synder da kristne fortsatt?

A: Vi er fortsatt i ferd med å bli helliget. Kristi soningsoffer var ikke bare nødvendig for å gi tilgivelse for syndene vi begikk før vi ble frelst, men også for syndene vi begår etter at vi er blitt frelst, slik 1. Johannes 1:7 viser.

Q: Legg merke til verbformen «renser» i 1. Johannes 1:7. Hvorfor må Jesu blod rense oss fra synd akkurat nå? Hvordan fungerer dette?

Svar: Jesus fjernet den rettslige skyldfølelsen for våre synder på korset, men Gud ønsker at vi skal arbeide for å bli mer lik Kristus nå. Vi synder fortsatt og bærer konsekvensene av våre synder, og Gud ønsker at vi skal gjenspeile Kristus i våre liv i stadig større grad.

Spørsmål: I 1 Joh 1:7, siden Jesus tilga alt på korset, hva synes du om læren om at vi, etter at vi har kommet til Kristus, ikke lenger skal bekjenne våre synder eller be om tilgivelse?

A: Dette er ikke det Johannes lærte. Vi skal bekjenne våre synder i 1. Johannes 1:9, Jakob 5:16 og Salmene 32:5 og 38:18. Vi ber uttrykkelig Gud om å tilgi våre synder i Matteus 6:12. «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 886 skiller mellom tilgivelse for den ikke-troende som blir kristen, og «familietilgivelse», for eksempel når en sønn ber sin far om tilgivelse, men vet at hans plass som sønn er trygg.

Spørsmål: I 1. Johannes 1:8, hvem er det som bedrar her? På hvilke måter bedrar folk seg selv?

Svar: Her er det en person som bedrar seg selv.

a) Mennesker kan bedra seg selv når det gjelder sannheten; de tror at ting er sanne når de ikke er det, eller at ting er usanne når de er sanne. Mennesker kan tro at ting er uklare og tvetydige, når de i virkeligheten er krystallklare i Bibelen.

b) Folk klarer ikke å vokte sitt hjerte og blir forført der. De tror at å begå en synd gjentatte ganger, eller til og med bare én gang, vil gjøre dem lykkeligere. De tror at de ikke kan leve uten en eller annen synd, eller at de ikke er i stand til å gjøre det rette.

c) Folk rettferdiggjør sin synd. De hevder at de ikke hadde noe annet valg, eller at de måtte gjøre noe for å dekke sine behov.

Spørsmål: Hvorfor står det i 1 Joh 1:10 at Hans ord «ikke er i oss» hvis vi hevder at vi ikke har syndet?

Svar: Det er to deler her.

Aldri syndet: Hvis noen hevdet at de aldri har syndet, ville de ikke tro at de trenger en frelser. De ville si at Bibelens ord om at alle har syndet, og at de trenger en frelser for å bli frelst, er falske. Det er skremmende å tenke på at de ville fortelle Gud at de ikke har behov for Hans nåde.

Synder ikke lenger: Hvis noen hevder at de pleide å synde og trengte en frelser på den tiden, men ikke synder lenger, så hevder de at de ikke lenger trenger Guds nåde, bare for fortiden. De har sannsynligvis et svært begrenset syn på synd. En gang spurte en kristen en «hellighets»-foredragsholder om han var syndfri og fullkommen, og hellighetsforedragsholderen svarte at ja, nå var han det. Den kristne ba ham da om telefonnummeret til kona hans, og hellighetsforedragsholderen spurte hvorfor. Den kristne sa at han ville ringe henne og høre om hun ville si at han aldri syndet lenger. Hellighetsforedragsholderen trakk da tilbake uttalelsen og sa at det ikke var slik at han ikke «gjorde feil» lenger, men bare at han ikke syndet. Han betraktet ikke små feil som synder.

Spørsmål: Er Kristus i 1 Joh 2:2 soningsofferet for hele verdens synder? Hvis ja, vil da alle bli frelst?

Svar: Nei. Noen kan motta Guds nåde forgjeves (2. Korinterbrev 6:1). Evangeliets budskap har ingen verdi for noen mennesker, fordi det ikke er forbundet med tro, slik Hebreerbrevet 4:2 viser.

Spørsmål: I 1 Joh 2:2, refererer «hele verden» til alle mennesker eller alle slags mennesker?

Svar: Ekte kristne er uenige, og det finnes to synspunkter.

De fleste kalvinister må tolke dette som «for de utvalgte i Israel og i hele verden» og «gyldig overalt i verden», i henhold til Genève-studiebibelen. Ellers faller deres teologi sammen. Imidlertid vil selv hardkalvinister, som A.W. Pink, innrømme at 1. Johannes 2:2 i det minste «tilsynelatende» støtter begrepet om en universell forsoning. Amyraldianere og 4½-punkts-kalvinister, som aksepterer både universelle og begrensede aspekter ved forsoningen, tror på det neste synet. Som referanse er her den tidligste kristne som skrev om 1. Johannes 2:2 og lærte et syn som ligner på dette.

Augustinus (ca. 400 e.Kr.) tolket i sin kommentar til 1. Johannesbrev 1. Johannesbrev 2:2 som kirken i hele verden. Augustinus av Hippo mente også at døpte spedbarn som døde, alle vil komme til himmelen, mens udøpte spedbarn alle vil havne i helvete; derfor bør kalvinister ikke være for raske til å henvise til Augustinus for støtte her.

Alle andres syn: Det greske betyr det det står. Martin Luther skrev, da han nevnte 1. Johannes 2:2: «Det er et åpenbart faktum at også du er en del av hele verden; slik at ditt hjerte ikke kan bedra seg selv og tro at Herren døde for Peter og Paulus, men ikke for meg.»

Som referanse kan nevnes noen kristne som trodde at Kristus sonet for hele verden, blant annet

Klemens av Alexandria (193–217/220 e.Kr.) siterer i *The Instructor*, bok 3, kap. 12, s. 295, 1. Johannes 2:2 og forstår det slik det står.

Origenes (225–254 e.Kr.) nevner dette verset og 1. Timoteus 4:10 som noe som gjelder ikke bare slaver, kvinner og barn, men også de kloke og de enkle, i *Origenes mot Celsus*, bok 3, kap. 49, s. 484.

Athanasius (ca. 297–373 e.Kr.) *Inkarnasjonen av Ordet*, kap. 7.5, s. 40. «For det tilkom Ham nok en gang både å føre det forgjengelige til uforgjengelighet og å bevare Faderens rettmessige krav på alle intakt. … og verdig til å lide på vegne av alle og til å være ambassadør for alle hos Faderen.» Se også *Mot hedningene*, kap. 1.4, s. 6.

Gregorius av Nazianzus (ca. 330–391 e.Kr.) «Om teofanien, eller Kristi fødselsdag»

Cyril av Jerusalem (ca. 349–386 e.Kr.) Første kateketiske forelesning I

Johannes Chrysostomos (ca. 392–407 e.Kr.) – mange

Prosper av Aquitaine (ca. 420 e.Kr.) «Svar til gallerne», artikkel 8: mente at Kristus døde både for de utvalgte og de fortapte som hørte evangeliet. (Prosper aksepterte også definitive aspekter, som det fremgår av artikkel 9.)

Se også drøftingen av 1. Johannes 1.

Spørsmål: Betyr ordet i 1 Joh 2:2; 4:10 «soningsoffer» eller «renselse fra synd»?

Svar: Det greske ordet her, hilasmos, brukes kun i disse to versene. Noen forskere (Westcott og Dodd) har tolket dette som renselse fra synd, i den forstand at det nå ikke lenger er noen synd. RSV-oversettelsen har «soning for synd».

Imidlertid brukes substantivet hilasterion i Rom 3:25, og verbet hilaskomai brukes i Luk 18:13 og Heb 2:17. På disse stedene refererer det til soningsofferet eller forsoningen for synd. Som det står i Evangelical Commentary on the Bible, s. 1180: «Beskrivelsen soningsoffer betyr et forsoningsoffer: Kristus stiller Guds vrede mot synden (4:10). Han er ikke bare soningen (RSV) gitt av Gud for å oppheve skyldfølelsen for synden.» Dette støttes ytterligere av at 1. Johannes 2:1 sier at Jesus går i forbønn for oss, noe som her tyder mer på en juridisk sammenheng enn en medisinsk sammenheng.

I «The Expositor’s Bible Commentary», bind 12, s. 314, står det at det ikke er enighet om hvilken betydning som er den primære, men det påpekes at ordet i gresk litteratur ble brukt om et offer fra den skyldige for å blidgjøre den som var blitt krenket. «Wuest’s Expanded Translation» tar med begge aspektene og oversetter dette som «soningsoffer» både i 1. Johannes 2:2 og 4:10.

Spørsmål: Står 1. Johannes 2:3–5 i strid med at man blir frelst ved nåde?

Svar: Nei, det utfyller det. Uten vers som disse ville læren om frelse ved nåde ha manglet noen brikker. Se drøftingen om Jakob 2:17 og de tre spørsmålene om Efeserne 2:5–8 for mer informasjon.

Spørsmål: I 1 Joh 2:7, der noen oversettelser har «Kjære venner» (BSB har «Elskede»), hva slags venner er det snakk om?

Svar: Det finnes et spesielt gresk ord for vennskapskjærlighet (phileo), men det er ikke det ordet som brukes her. Ordet her er agapetoi, som betyr mottakere av agape-kjærlighet.

Venner kan ganske enkelt være personer du har det gøy sammen med når dere gjør en felles aktivitet. Når du eller de slutter med den aktiviteten, er det ikke lenger noe igjen av det vennskapet. Selvfølgelig tjener vi, tilber og gjør andre felles ting sammen med andre kristne, men jeg håper at ditt vennskap med andre kristne er mye mer enn bare dette.

Venner kan også være de du har varme følelser for, eller liker å være sammen med. Du kan snakke om ting med dem, eller dere kan til og med møtes selv når dere ikke har noe viktig å snakke om. Dere bare liker å være sammen.

Venner kan være de du ville ofre nesten hva som helst for. Vennene dine kan stole på at du vil gjøre det som er best for dem når de havner i vanskelige tider. Og du kan stole på dem også.

Johannes’ bruk av dette begrepet kan omfatte alt unntatt kanskje det første, fordi han sannsynligvis ikke kjente alle sine lesere personlig.

Spørsmål: Hvordan skal vi, i 1 Joh 2:6, vandre slik Jesus vandret?

Svar: Dette handler ikke om å gå i sandaler, vandre i Galilea eller andre fysiske ting. Denne metaforen betyr å leve livet vårt slik Jesus ville gjort, eller slik Jesus ønsker at vi skal leve.

Spørsmål: I 1 Joh 2:7–8, skriver Johannes et gammelt bud eller et nytt bud?

Svar: Johannes forteller oss på en poetisk måte at han skriver om både nye og gamle aspekter av det som er et gammelt bud.

Spørsmål: Hvorfor legger Johannes i 1 Joh 2:12–14 vekt på fedre, unge menn og små barn?

Svar: Skriften sier ikke hvorfor Johannes, gjennom Guds suverenitet, valgte dette poetiske uttrykket. Vi kan imidlertid se at en person kan ha ulike roller i menigheten, noen ganger samtidig. Her er mitt syn på saken.

Nye troende (barn) bør konsentrere seg om det faktum at deres synder er tilgitt, at de har et nytt liv og at de har et forhold til Gud.

Medarbeidere (unge menn) bør konsentrere seg om (både indre og ytre) å overvinne den onde, være sterke i Herren og la Guds ord bo i dem.

Ledere (fedre) bør, i all sin travle arbeid og ledelse, ikke miste av syne det forholdet til Gud de hadde som barn.

Spørsmål: Hvordan faller de fleste synder inn under disse tre kategoriene i 1. Johannes 2:16?

Svar: Legg merke til at dette ikke bare er synder her, men snarere den syndige motivasjonen som fører oss til å synde.

Kjøttets (sarx) begjær refererer til det som tilfredsstiller våre kroppslige lyster, enten det er sex, fråtseri, fyll eller rusmidler.

Øyets begjær refererer til det som lokker, enten det er rikdom, skjønnhet, flotte hjem, fine biler eller materielle eiendeler.

Livets stolthet refererer til det medfødte ønsket hos mange om å fortelle verden: «Jeg er noen, på grunn av mine egne prestasjoner», eller «Jeg er bedre enn deg». Paradoksalt nok kan noen som ikke utmerker seg i noe, føle seg underlegne fordi de tror at det er målestokken for deres verdi. Mange ungdommer som vokser opp, har en tendens til å bedømme sin egenverd basert på utseendet sitt, skoleprestasjonene sine eller idrettsprestasjonene sine.

Spørsmål: Hva er det uvanlige ved ordet for «livets stolthet» i 1 Joh 2:16?

Svar: Dette er bare ett ord på gresk, alazoneia, selv om det krever tre engelske ord for å komme i nærheten av dets virkelige, presise betydning. I Bibelen brukes det bare her og i Jakob 4:16.

Kanskje ligger den eksakte betydningen et sted mellom en person man ikke orker å se på på grunn av vedkommendes stolte arroganse, og en person som er komisk å se på på grunn av vedkommendes tåpelige dumhet. – Du vil ikke være slik.

Her er hva en alazon er, ifølge den greske forfatteren Theophrastus.

«En alazon er den typen person som stiller seg på kaien og forteller helt fremmede hvor mye penger han har til sjøs, og snakker om investeringene sine, hvor store de er, og hvilke gevinster og tap han har hatt, og mens han spinner sine historier, sender han gutten sin til banken – selv om saldoen hans er på én shilling. Hvis han nyter selskap på reisen, vil han gjerne fortelle hvordan han tjenestegjorde under Aleksander den store, hvordan han kom overens med ham, og hvor mange juvelbesatte beger han tok med seg hjem; og diskutere de asiatiske håndverkerne, hvor mye bedre de er enn noen i Europa – uten noensinne å ha vært borte fra Athen. Han vil si at han fikk innvilget en gratis tillatelse til eksport av tømmer, men ikke benyttet seg av den for å unngå ondsinnet sladder; og at han under kornmangelen brukte mer enn femten hundre pund på gaver til trengende borgere. Han vil bo i et leid hus og fortelle alle som ikke kjenner fakta at dette er familiens bolig, men at han skal selge det fordi det er for lite til hans selskaper. (Theophrastus’ *Characters*, sitert i Dodd, *Johannine Epistles*, s. 42).» Dette er hentet fra *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 12, s. 321–322.

Spørsmål: Hvordan kan det i 1 Joh 2:18,22 være mange antikristne?

Svar: Det finnes bare én Antikrist, men før ham vil det være mange mindre antikrister. Det finnes bare én hovedantikrist ifølge Matteus 24:4–5, 26; Markus 13:6, 14; Lukas 21:8; Daniel 9:26–27; 11:36–37; 2. Tessalonikerbrev 2:3-4; og Åpenbaringen 13:1-10. Imidlertid finnes det mange mindre antikristne, slik 1. Johannesbrev 2:18,22 og 2. Johannesbrev 7 viser. Det kan være en sammenheng mellom at noen har antikristens ånd i seg (1. Johannesbrev 4:3), og det psykologer beskriver som et messiaskompleks.

Følgende personer har enten fremsatt følgende påstander, eller så har andre fremsatt følgende påstander om dem.

Her er en delvis liste over personer som andre har kalt Antikrist.

Se diskusjonen om 2. Johannes 7 for mer informasjon.

Spørsmål: I 1. Johannes 2:19, hvordan kan det være traumatisk at falske lærere forlater menigheten?

Svar: Selvfølgelig kan deres falske lære føre noen på villspor, men når de velger å forlate menigheten, eller blir bedt om å forlate den, kan noen stille spørsmål ved de ortodokse ledernes klokskap i å redusere antallet deres, eller beskylde de ortodokse for å skape splittelse. The Expositor’s Bible Commentary, bind 12, s. 324–325, mener at det var frivillig fra de falske lærernes side. Uansett kan dette være forvirrende for nye troende.

Spørsmål: Hvorfor nevner Johannes i 1 Joh 2:20 vår salvelse fra den Hellige her?

Svar: Det er fire mulige grunner.

a) Vi mottok frelsen på grunn av vår salvelse med Den Hellige Ånd da vi kom til Kristus.

b) Vi beholder frelsen fordi salvelsen av Den Hellige Ånd holder oss i Herren.

c) Dette er ikke en salvelse som gir oss frihet til å leve akkurat som vi ønsker, men en salvelse fra «den Hellige».

d) Noen gnostikere, som for eksempel naassenene, skryte av en spesiell salvelse. «Vi alene av alle mennesker er kristne, som fullfører mysteriet ved den tredje porten, og blir salvet der med ordløs salve.» (Philosophumena bind 9, s. 121–122) Dette er sitert fra Dodds Johannine Epistles, s. 61, og The Expositor’s Bible Commentary, bind 12, s. 325. Dette kan ha vært profetisk, eller så kan proto-gnostikerne ha gjort det samme.

Spørsmål: I 1 Joh 2:22 strider dette mot læren til den proto-gnostiske kjetteren Cerinthus, som hevdet at «Kristus» kom over Jesus ved Jesu dåp og forlot Jesus før hans død. På den måten ville ikke Kristus (som Gud) lide, men bare Jesus ville lide. Hvilke vers i Bibelen kan motbevise dette?

Svar: I tillegg til 1. Johannes 2:22 finnes det andre vers som uttrykkelig sier at enten «Kristus» eller «Kristus Jesus» (men ikke bare «Jesus») skulle lide og dø.

Lukas 24:26 «Var det ikke nødvendig at Kristus skulle lide disse tingene og deretter gå inn i sin herlighet?»

Lukas 24:46 «Slik står det skrevet: Kristus skal lide og stå opp fra de døde på den tredje dagen…»

Apostlenes gjerninger 3:18 «Men på denne måten har Gud oppfylt det han forutsa gjennom alle profetene, nemlig at hans Kristus skulle lide.»

Apostlenes gjerninger 17:3 «…og forklarte og beviste at Kristus måtte lide og stå opp fra de døde. ‘Denne Jesus som jeg forkynner for dere, er Kristus,’ erklærte han.»

Apostlenes gjerninger 26:22b-23 «Jeg [Paulus] sier ikke noe utover det profetene og Moses sa ville skje: at Kristus skulle lide, og som den første som står opp fra de døde, forkynne lys for vårt folk og for hedningene.»

Romerne 3:24-25 «…forløsningen som er i Kristus Jesus. Gud fremstilte ham som et sonoffer i hans blod gjennom troen…»

Romerne 5:6 «Kristus døde for de ugudelige.»

Romerne 5:8b «Mens vi ennå var syndere, døde Kristus for oss.»

Romerne 6:3 «Eller vet dere ikke at alle vi som er døpt til Kristus Jesus, er døpt til hans død?»

2. Korinterbrev 1:5a «For akkurat som Kristi lidelser strømmer over til oss…»

Det finnes flere eksempler, men du skjønner poenget.

Hvor mye av dette ble skrevet på Cerinthus’ tid? Cerinthus levde sannsynligvis mot slutten av Johannes’ liv, så det meste av Det nye testamente (unntatt Åpenbaringen) var trolig skrevet da. Selv om Cerinthus ikke hadde kjent til de andre skriftene, var han klar over hva apostlene (inkludert Johannes) lærte, og Cerinthus valgte å lære noe helt annet enn det de sa. De platoniske grekerne trodde at siden Gud var fullkommen, var han ikke underlagt lidenskap (følelser) eller lidelse, og at Gud ikke kunne lide. Cerinthus fant på en måte som gjorde at Kristus kunne være Gud, samtidig som Gud likevel ikke kunne lide. Mange fulgte Cerinthus fordi han klarte å forene deres førkristne tankegang med evangeliet. Noen ting bør ikke forenes.

Spørsmål: I 1 Joh 2:25 og 1 Pet 1:9, er evig liv noe kristne bare er lovet, eller er det noe kristne allerede har, slik det står i Ef 1:4?

Svar: Begge deler. Dette er en gjentakelse av drøftingen om Efeserne 1:13.

Bibelen antyder at Gud både er tidløs og befinner seg innenfor tiden. For en tidløs Gud er svaret alle tre: fortid, nåtid og fremtid.

Chuck Swindoll har skrevet et utmerket bibelstudiebrosjyre om frelse der han drøfter disse aspektene.

Aspekter knyttet til forutviten og forutbestemmelse i fortiden: Før tiden begynte, kjente Gud slutten fra begynnelsen og alle våre dager (Salme 139:16; Jesaja 44:7; Efeserne 1:4; Titus 1:2).

Aspekter knyttet til nåtidens hendelser: Da vi hørte sannhetens ord og påkalte Herren (Romerne 10:9-10), ble vi en ny skapning (2. Korinterbrev5:17 ). Hebreerne 4:2 og Apostlenes gjerninger 10:44 viser også de nåværende aspektene.

Nåværende, vedvarende aspekter: Mens vi i våre liv utfolder den frelsen som er i oss, er Gud i ferd med å forvandle våre liv (Filipperne2:12 –13; 1. Petersbrev 2:2; Hebreerbrevet3:14 ;4:11 ;6:11 ).

Aspekter ved det fremtidige håpet: Vi lengter etter at vår frelse skal fullendes (Hebreerne9:15 ,28; Romerne 8:23–25; 1. Petersbrev 1:4–5,9,13; 1. Korinterbrev 15:50–53; 2. Korinterbrev 5:5).

Spørsmål: Hva betyr egentlig ordet som er oversatt med «trygg» i 1. Johannes 2:28?

A: Det greske ordet her, parrhesian, brukes også i 1. Johannes 3:21; 5:14; og Hebreerbrevet 4:16; 10:19. «Trygg» er ikke en særlig treffende oversettelse, fordi det er et for svakt ord sammenlignet med det greske. Kanskje en bedre oversettelse ville være «sikker tillit» eller «tillit du kan stole på med livet ditt».

Spørsmål: I 1 Joh 2:28, hvilken verbform er det i uttrykket som er oversatt med «uten skam»?

Svar: Gresk er vanligvis svært presist når det gjelder verbformer, men i dette spesielle tilfellet kan uttrykket ha én av to betydninger.

Midtstemme: Det kan bety «ikke å skamme seg» eller «uten skam», eller

Passiv: «ikke bli gjort til skamme»

Men kanskje begge deler er sanne. Noen mennesker kan føle skam for det de gjorde på jorden. Men selv om andre mennesker i utgangspunktet ikke følte skam, kan Gud bringe dem til skam for det de gjorde.

Spørsmål: Hva er det spesielle med ordet «kommer» i 1 Joh 2:28?

Svar: Dette greske ordet, parousia, finnes bare i dette verset i Johannes’ skrifter, men grekerne var godt kjent med dette begrepet. Dette var begrepet som ble brukt for å beskrive festlighetene som fulgte med når en konge var på offisielt besøk.

Spørsmål: Hva ville det egentlig bety i 1 Joh 3:1 å være sønn av en viktig person i antikken?

Svar: Det ville ofte bety minst fem ting.

a) Det ville bety en arv en dag.

b) Det ville sannsynligvis bety at man ble godt tatt vare på nå, med penger, mat og et sted å bo.

c) Det ville ofte bety romersk statsborgerskap og de privilegiene det ga deg og dine etterkommere.

d) Det ville ofte bety en god utdannelse.

e) Det kunne også innebære et ubehagelig aspekt. Vanligvis ville en velutdannet slave bli utpekt som din pedagog eller lærer. Han ville undervise deg i grammatikk, tale, historie, klassikerne og andre fag. Du ville ønske å lære, fordi han sannsynligvis ville få myndighet til å slå og straffe deg når du ikke gjorde det.

Spørsmål: Hvorfor tyder 1 Joh 3:1 på at vi kanskje føler at vi ikke blir forstått?

Svar: 1. Johannes 3:1 sier at verden ikke kjenner eller forstår oss, fordi den ikke kjenner Gud. Verden kan ofte ikke fatte hva som driver oss? For mange år siden spurte en kollega meg: «Hvis du ikke drikker, bruker narkotika eller driver med utroskap (umoralsk oppførsel), hva gjør du da for å ha det gøy?» Hvis du ikke jager etter kjødets lyster, øynenes lyster eller livets stolthet, hva er det da verdt å jage etter?

Men vi streber etter Gud og søker Ham av hele vårt hjerte. Vi vet at til syvende og sist vil gleden vi får av å være sammen med Gud være større enn alle de gledene vi kan oppleve en stund her på jorden.

Spørsmål: Blir kvinnelige kristne også kalt «Guds sønner» i 1. Johannes 3:1–2?

Svar: Ja. Galaterbrevet 3:26–28 viser at det ikke er mann eller kvinne i Kristus, men at alle regnes som «Guds sønner». Årsaken til dette begrepet, at også kvinner er «sønner» av Gud, kan skyldes to ting.

1. I den greske kulturen ble døtre ikke ansett som like viktige som sønner.

2. Som et levning fra det hebraiske språket fantes det ikke noe hebraisk ord for «barn», men ordet «sønner» omfattet både sønner og døtre. Dette fremgår av en artikkel i Christianity Today10/27/1997 s. 35.

Se drøftingen av Galaterbrevet 3:28 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvordan skal vi bli som Jesus, ifølge 1. Johannes 3:2?

Svar: Vi vil bli som Jesus på samme måte som et speilbilde ligner originalen.

Når det gjelder karakter, er vi kalt til å være Kristus-lignende. I himmelen vil vi være syndfrie.

I kjærligheten til Gud elsker vi fordi Gud først elsket oss.

Når det gjelder kjærligheten til andre, viser vi Guds kjærlighet som Kristi ambassadører.

Selv om vi aldri vil bli tilbedt eller bli Gud, er vi Guds barn og vil arve den herligheten og de overflodige rikdommene som Gud vil skjenke sine barn.

Q: I 1 Joh 3:3, hvordan renser vi oss selv, når Gud renser oss?

Svar: Selv om Gud har makten, har vi ansvaret for å ta del i den makten. Å si at Gud er ren og jeg er en synder, så jeg må bare forbli i min synd, er like ubibelsk som å si at vi kan bli syndfrie i dette livet. Å si at helliggjørelsen utelukkende er Guds verk, og at vi ikke har noe å gjøre, er like ubibelsk som å si at vi kan rense oss selv uten Gud. Paulus illustrerer denne motsetningen godt i Filipperne 2:12–13: «Derfor, mine elskede, slik dere alltid har vært lydige, ikke bare når jeg var til stede, men nå enda mer når jeg er borte, fullfør [likheten med Herren Jesus] deres egen frelse med sunn, alvorlig omtanke og ærefrykt, for det er Gud som stadig virker i dere, både når det gjelder å ønske og å gjøre det som behager ham.» (Wuests utvidede oversettelse)

Vi renser oss ikke ved å prøve å fokusere på «å ikke synde» eller ved å prøve å fokusere på å adlyde lover. Vi renser oss, og adlyder Kristi lov, ved å fokusere på Jesus.

Spørsmål: Hva er forskjellen mellom synd og lovløshet i 1 Joh 3:4?

Svar: Faktisk er synd lovløshet. Det fantes et gammelt spill, kalt Dungeons and Dragons, der en karakter kunne være god eller ond, og lovlydig eller lovløs. Så en karakter kunne være «lovløs god» eller «lovlydig ond». Å lære at mennesker kan være noe av dette, er meningsløst i Guds øyne. Hvis du ikke følger Guds bud, er du ikke gudfryktig. Selv om du følger Guds bud, men ikke følger Hans bud om å elske din neste, så må du ikke narre deg selv; da er du heller ikke gudfryktig. Det er blitt sagt at det i hele den gnostiske litteraturen aldri finnes noe bud om å elske din bror.

Spørsmål: I 1 Joh 3:4–6, 1 Joh 3:9 og 1 Joh 5:18, må vi da være syndfrie, eller ikke ha noen synd, for å bli frelst?

Svar: Nei, ellers hvordan ville Johannes ha skrevet 1. Johannes 1:8? Geisler og Howe forklarer dette i When Critics Ask, s. 539, på følgende måte: «Hvis en gris og et lam faller ned i gjørma, vil grisen bli der, men lammet vil komme seg ut. Både en troende og en vantro kan falle i den samme synden, men en troende kan ikke bli værende i den og føle seg vel.» 2. Krønikebok6:36 sier også at alle synder.

Spørsmål: I 1. Johannes 3:8 står det at Jesus kom til jorden for å dø for våre synder, så hvorfor står det at han kom for å ødelegge djevelens verk?

Svar: Begge deler er sant. Djevelen er denne verdens fyrste, og 1. Johannes 5:19b sier at hele verden ligger under den ondes makt. Jesus kom til denne fiendtlige verden for å ødelegge djevelens verk ved å dø på korset for oss og stå opp fra de døde. Jesus kom for at vi skulle ha liv, som det står i Johannes 10:10.

Spørsmål: Hvorfor står det i 1. Johannes 3:9 at de som er født av Gud, ikke synder, når 2. Krøn6:36 viser at alle er syndere? (Muslimen Ahmad Deedat tok opp dette.)

A: Tidsformen på det greske ordet i 1. Johannes 3:9 og andre steder i 1. Johannes betyr «fortsette å synde». Man trengte imidlertid ikke å kunne gresk for å forstå dette. 1. Johannes 1:8 sier at alle synder. Jeg vet ikke hvorfor Deedat brakte opp 2. Krønikebok 6:36 for å prøve å sette 1. Johannes opp mot 2. Krønikebok, når 1. Johannes selv tydelig lærer oss at alle synder. 1. Johannes 2:2, 12 og4:10 viser også at vi synder.

Spørsmål: I 1 Joh 3:10,14–18, 23–24: Hvis en kristen hater eller ikke alltid elsker andre, vil han eller hun da havne i helvete?

Svar: Det er en forskjell mellom å ikke alltid elske noen så mye som man burde, og å hate vedkommende. Selv om vi bør hate det onde (Salme 45:7; Ordspråkene15:27 ), bør hat mot en annen person ikke finnes i hjertet til noen kristen.

Kristne elsker imidlertid ikke fullkomment. Ekte kristne synder fortsatt, og noen synder alvorlig. Men sanne kristne omvender seg fra sin synd, noe som betyr at de angrer på synden, bekjenner den for Gud og bestemmer seg for ikke å begå den igjen.

Spørsmål: Er 1. Johannes3:10 i strid med at Gud sier at Han elsket Jakob, men hatet Esau?

Svar: Nei, av to grunner.

1. Hypotetisk sett, selv om Gud absolutt ikke hadde noen kjærlighet til noen (noe som er feil ifølge Salme 145:8,13), er Gud ikke forpliktet til å adlyde de budene Han gir Sine skapninger.

2. «Å elske Jakob og hate Esau» var et hebraisk uttrykk som viste at Jakob ble elsket mer og mottok velsignelser som Esau ikke mottok.

Spørsmål: I 1. Johannes 3:10,15, er det noen du virkelig forakter eller hater? Er det noen som, hvis de omvendte seg og trodde på Kristus, og deretter døde og kom til himmelen, ville du bli skuffet over? Hvis ja, hva kan dette verset si til deg?

Svar: Hvis du ville bli skuffet over å finne ut at en bestemt person omvendte seg og ble frelst, er det et tegn på at det er du som er fortapt, dersom Guds kjærlighet ikke er i ditt hjerte. Uansett hva noen har gjort mot oss her på jorden, er det ikke like stort som vår synd er foran en fullkommen hellig Gud. Men Gud tilga oss våre synder, og vi bør innse, relativt sett, hvor små de urettferdighetene folk gjør mot oss egentlig er. Jeg vil heller at folk skal gjøre mange urettferdige ting mot meg og bli frelst, enn at ingen skal gjøre noe urett mot meg og jeg skal gå fortapt.

Spørsmål: Hvordan tilhørte Kain den onde i 1. Johannes 3:12? Var det fordi han drepte sin bror Abel?

Svar: Det står ikke at Kain tilhørte den onde fordi han drepte sin bror. Det står snarere at Kain drepte sin bror fordi han var et barn av djevelen. Kains handlinger viste at hans hjerte var ondt. Men onde handlinger har en tendens til å forsterke et ondt hjerte.

Spørsmål: I 1 Joh 3:16–17: Sammenlignet med den gjennomsnittlige personen på jobben eller i organisasjonene du tilhører, ville du bli ansett som mer kjærlig eller mindre kjærlig? Hvorfor spiller det noen rolle?

Svar: Noen mennesker oppfatter kanskje alle kristne som fordømmende, uansett hva vi gjør; og det spiller ingen rolle her; de er unntak. Men hvis de fleste ikke oppfatter deg som kjærlig, hva slags vitne er du da om Guds kjærlighet? For mennesker som ennå ikke er villige til å komme i nærheten av et kristent fellesskap, kan du være den eneste kjærligheten fra Kristus som de ser. Forhåpentligvis er det de ser, godt, rent og tiltrekkende.

Spørsmål: I 1. Johannes 3:16–17 står det at i dagens verden vet kanskje ikke folk engang hva ekte kjærlighet er. Hva er forskjellen mellom kjærlighet og sentimentalitet? Hva er kjærlighet egentlig?

Svar: Sentimentalitet er å ha hyggelige, kjærlige følelser overfor Gud eller noen andre. Selv om kjærlighet ofte også innebærer det, er kjærlighet mer enn det. Kjærlighet er å gjøre noe for å uttrykke din kjærlighet.

Det er én ting å møtes med noen for å gjøre noe hyggelig sammen, som å drive med sport, men det er noe helt annet å vite at de ville komme til deg selv om det ikke var moro for dem, men du trengte hjelp. Da vi var ugudelige og uelskelige, døde Kristus for oss, som det står i Romerbrevet 5:6–8.

Du vil virke som om du har mange venner hvis det er økonomisk lønnsomt for noen å omgås deg. Men hvor mange venner har du som ville dele sine materielle eiendeler med deg, til egen skade, slik 1. Johannes 3:17 sier? Men for å ha slike venner, må du selv være en slik venn.

Hvis vennen din trengte å høre noe ubehagelig, ville du fortelle det til ham eller henne, eller bare holde samtalen hyggelig? Hvis noe du sier kan sette vennskapet deres på spill, men det er virkelig viktig for ham eller henne å høre det, må du bestemme deg: elsker du vennskapet mer, eller elsker du vennen mer? Sentimentalitet kan se ut som kjærlighet, men her skiller den seg fra kjærligheten, fordi sentimentalitet handler om det som er behagelig, mens kjærlighet handler om det som er best for den andre personen.

Til syvende og sist sier 1. Johannes 3:18 at bibelsk kjærlighet er et handlingsverb, og at den er basert på sannhet.

Spørsmål: Hvordan uttrykker man kjærlighet i 1. Johannes 3:16–18?

Svar: Det finnes en historie om en liten gutt som kjøpte en leketøysbrannbil til moren sin på bursdagen hennes. Mange voksne gir på den måten – de gir andre det de selv ønsker seg. Det er ikke å elske personen, men å projisere seg selv på den personen. Å virkelig uttrykke din kjærlighet er å gi dem det de trenger eller ønsker seg. Noen ganger må vi lete for å finne den beste måten å uttrykke vår kjærlighet på. Noen ganger er det noen kanskje mest ønsker seg fra oss, ikke en materiell gave, men at vi gir av vår tid.

Men er kjærlighet alltid å gi en person det vedkommende ønsker seg – spesielt hvis vedkommende er alkoholiker eller rusavhengig? Å uttrykke kjærlighet handler ikke bare om å gi folk det nødvendige de trenger, men også om å gi dem de gode tingene de ønsker seg. Kjærlighet kan også være «tøff kjærlighet» ved å nekte dem ting de ønsker seg, selv gode ting, når det er best for dem å ikke ha det akkurat da.

Spørsmål: I 1 Joh 3:16–18 kan vi se hvordan kjærlighet kommer til uttrykk i handling, men hva betyr det å elske i sannhet? Kan man elske på en falsk måte, eller ha et forhold basert på forstillelse?

Svar: Å elske i sannhet kan bety å ikke elske på en forstillt måte, ikke å late som om man elsker noen fordi de er rike, attraktive eller har innflytelsesrike forbindelser. Det kan også bety å ikke sette opp en falsk fasade overfor andre, men å la dem elske deg med alle dine feil og mangler. Du vil ikke føle deg særlig elsket hvis du vet at noen andre bare elsker det falske inntrykket av deg som du fremstiller.

Å elske i sannhet kan også bety å gjøre det som er best for personen, og å være ærlig, selv når det gjør vondt, eller når du føler at det kan sette vennskapet på spill.

Spørsmål: Hvorfor føler Johannes i 1 Joh 3:20 behov for å nevne at Gud er større enn våre hjerter?

Svar: Selv om alle vet dette i hodet, kan folk noen ganger føle at skyldfølelsen eller skammen i hjertet deres er for stor til at Gud kan tilgi den. Johannes minner oss om at Gud er herre over det vi føler, og når Han forkynner noe, er det sant uansett hva vi føler.

Spørsmål: Hvordan får kristne tillit (eller manglende tillit) til Gud, slik det fremgår av 1. Johannes 3:19–21 og 1. Johannes 5:13?

A: 2. Korinterbrev 13:5-6 sier at vi har ansvar for å prøve oss selv, så vel som lærere som Paulus, for å se om vi er i troen. Det finnes minst tre måter å prøve oss selv på, som utfyller hverandre.

Lære: 1. Johannes 5:9–12 sier at den som (virkelig) tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet om Guds sannhet skrevet i sitt hjerte.

Kjærlighet: 1. Johannes 3:16-18 sier at hvis vi «forstår» at Jesus elsket oss så høyt at han ofret sitt liv for oss, kan vi elske andre så høyt at vi er villige til å gi vårt liv for dem. Hvis vi ikke er villige til å gi vårt liv for andre, kan det være et tegn på at vi ikke virkelig «forstår» hva Kristus gjorde for oss.

Lydighet: Johannes 14:15,23 og 1. Johannes 3:4-7 viser at hvis vi elsker Gud, adlyder vi Jesu lære. Man kunne regne dette som en del av kjærligheten, men siden noen prøver å elske uten å adlyde, fortjener dette sitt eget, særskilte punkt.

Spørsmål: Hvordan fordømmer noen menneskers hjerter dem i 1. Johannes 3:21?

Svar: Når vi gransker oss selv og ser at vi kommer til kort, kan vi gjøre ett av tre ting. Vi kan trekke oss unna Gud på grunn av våre følelser av skyld og skam, vi kan gi opp og prøve å la oss distrahere av andre ting, eller vi kan nærme oss Gud for helbredelse og helliggjørelse. La oss nærme oss Gud (Hebreerne 10:22), uansett hvordan vi føler oss etter at vi har gransket oss selv.

Spørsmål: Hvordan henger det å adlyde Guds bud sammen med å tro på hans Sønns navn og å elske hverandre, i 1. Johannes 3:22–23?

Svar: Vi kan be i tro, uten at vårt hjerte fordømmer oss, og Gud vil gi oss alt vi ber om, fordi vi vil be om gode ting, fordi vi adlyder Guds bud og behager Ham. Det står ikke at vi har lyst til å behage Ham, eller har til hensikt å behage Ham, men at vi gjør det som behager Ham.

Spørsmål: I 1 Joh 3:24, hva sier 1. Johannesbrev 3 om hva det betyr å leve i Gud og Gud i oss?

Svar: En del av frukten av å være i Gud og Gud i oss er at vi tror på, adlyder og elsker Gud, vel vitende om hvor mye Gud elsker oss og hva Kristus gjorde for oss. Slik Gud elsker andre, skal også vi elske andre. Kilden til å være i Gud og Gud i oss er Den Hellige Ånd, som Gud gir til alle troende.

Spørsmål: Henviser 1. Johannes 4:1–3 til ånder eller til mennesker?

A: Dette verset gjelder for enhver kilde til undervisning, enten det er et mystisk budskap fra en ånd eller et ord fra et menneske, enten det er muntlig eller skriftlig. Hvis en person hevder å tale ved hjelp av en ånd, er det det samme å sette vedkommende på prøve.

Q: I 1 Joh 4:1 står det at noen mennesker prøver å finne Gud – hvorfor skulle Gud da bevisst tillate falske profeter?

A: Slik Gud har valgt å innrette skapelsen og tillate en falnet verden, tillater Gud mange ting som knuser Hans hjerte, slik Matteus 23:37-39 viser. Gud skapte oss ikke til å være roboter, men gir oss valgmuligheter (både eksplisitte og implisitte) når det gjelder å følge Ham. For dem som ikke ønsker å følge Gud, tillater Gud at Satan setter opp forfalskninger, slik at folk skal føle seg mer komfortable med sine valg. Men Gud vet hvem som tilhører ham, og han vil sørge for at de utvalgte enten ikke faller for en av disse forfalskningene, eller at de, dersom de likevel faller for en av dem, vil komme tilbake. Se også de tre spørsmålene om Habakkuk 1:13.

Spørsmål: I 1. Johannes 4:2, er da enhver ånd eller lærer fra Gud hvis de sier at Jesus kom i kjødet?

Svar: Nei. Som i 1. Johannes 5:1 er dette en nødvendig, men ikke en tilstrekkelig betingelse for gudfryktige lærere.

Spørsmål: I 1. Johannes 4:2 står det at enhver ånd (dvs. profet) som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjødet, er fra Gud. Hva med Muhammed da? (Muslimen Ahmad Deedat tok opp dette.)

Svar: Deedat legger til at i Koranen, sura 3:45 og mange andre steder, kalles Jesus «Kristus». La oss først rette opp noen mindre feil, og deretter ta for oss hovedpoenget.

Mindre poeng 1: Koranen kaller Jesus «Masih», som oversatt betyr Messias, noe som tilsvarer «Kristus» på et par steder. Det er faktisk ikke så mange steder.

Mindre poeng 2: En annen muslimsk apologet jeg har korrespondert med (Fareed), avviste at Jesus er Messias. Han var imidlertid ikke bare uenig med Deedat, men Fareed motsatte seg også Koranen. Man kan altså ikke alltid stole på det en muslimsk apologet sier.

Mindre poeng 3: Mange muslimer legger vekt på en bok skrevet i middelalderen kalt Barnabas-evangeliet. Men også den benekter at Jesus er Messias, og er dermed igjen i strid med både Bibelen og Koranen.

Hovedpoeng: Det nytter ikke å kalle Jesus for Kristus/Messias/Masih hvis man omdefinerer begrepet. Det gamle testamente viste at Messias var den lovede, den salvede, som skulle frelse oss fra våre synder. Koranen hevder ikke at Jesus frelste noen fra noe som helst. Muhammed selv lærte at Jesus ikke engang ville gå i forbønn for oss, men ville unnskylde seg selv på grunn av sine egne feil. Bare Muhammed ville være den som gikk i forbønn for folket. Dette finnes i hadithene i Sahih Muslim, bind 1, bok 1, nr. 378, s. 129, og Ibn-i-Majah, bind 5, bok 37, nr. 4312, s. 528–530

Spørsmål: Snakker 1 Joh 4:2–3 om at Jesus hadde et legeme før eller etter sin oppstandelse, eller begge deler?

Svar: Begge deler. Ifølge *When Cultists Ask*, s. 298, og *When Critics Ask*, s. 539–540, bruker Johannes perfektum («har kommet») på gresk. Perfektum betyr en handling eller tilstand som har funnet sted i fortiden og fortsetter. I 2. Johannes 7 sier Johannes at villedere nekter «å bekjenne Jesu Kristi komme i kjødet», og bruker her presens på gresk.

Lukas 24:39; Johannes 2:19–22; 20:26–27 og Apostlenes gjerninger 2:30–31 viser også at Jesus hadde en fysisk kropp etter sin oppstandelse.

Spørsmål: I 1. Johannes 4:4, hvem er «dem» som de kristne overvinner?

Svar: Dette refererer ikke til upersonlige kamper eller synder; dette er personlig. Dette refererer ikke bare til de falske profetene, men først og fremst til åndene bak de falske lærerne. Vi skal gjenkjenne og overvinne troen på disse falske åndene, akkurat som vi skal overvinne andre fristelser.

Spørsmål: Hva er verdens synspunkt i 1. Johannes 4:5?

Svar: Verden har flere motstridende synspunkter, men generelt sett kan man gjøre det man selv mener er riktig. En variant av dette er at man kan gjøre det så lenge det ikke åpenbart skader andre. Et annet synspunkt er «YOLO» – du lever bare én gang, så nyt alt du kan akkurat nå. Et tredje synspunkt er at man ikke skal dømme andre synspunkter – det vil si, bortsett fra kristendommen.

Spørsmål: Hvorfor lytter verden i 1. Johannes 4:5 mer til falske lærere enn til kristne?

Svar: De lytter fordi de blir villedet, eller fordi de villedet seg selv på tre måter: i tankene, følelsene og viljen.

Forstand: Ut fra deres antakelser og tro kan det virke mer fornuftig å leve for øyeblikket. Noen ikke-kristne er svært skeptiske; de ønsker å tro at ingenting er sikkert, så de lever livet sitt ved å «spille på begge hester». Som det sto på en T-skjorte: «Livet er usikkert, så spis desserten først.» Andre ikke-kristne er annerledes; de er ekstremt lettlurte og tror på ting de ikke burde tro på. Hvis noe var usant, ville trossystemet deres rase sammen, så av den grunn ønsker de ikke at det skal være usant.

Følelser: Visse ting er mer behagelige å tro på enn andre. Hvis to ting anses som like sanne, vil noen mennesker tro fullt og fast på den mest behagelige, bare fordi den er mer behagelig.

Vilje: Noen mennesker velger bevisst å tro på noe eller å være en del av noe. Det var noen mormoner i Utah som ikke trodde at mormonismen var sann. Men de var fortsatt mormoner fordi hvis de forlot troen, ville kona forlate dem og ta med seg barna. Hvis noen forlater mormonismen, kan deres mormonske sjef gi dem sparken, eller de vil kanskje ikke selge like mye til mormonske kunder. I islam skal en mann, i henhold til sharia-loven, henrettes hvis han forlater islam og ikke vender tilbake. Noen muslimer mener det samme om kvinner, mens andre sier at nei, hun skal bare sperres inne på ubestemt tid.

Spørsmål: I 1 Joh 4:7 står det at Gud er kjærlighet. Betyr ikke det at kjærlighet er Gud, og at alt som gjøres av kjærlighet automatisk gjøres for Gud, slik kristne liberale hevder?

Svar: Nei. Som en kristen uttrykte det: «Vår kultur har tatt sannheten om at Gud er kjærlighet, og snudd den på hodet for å gjøre kjærligheten til sin egen gud.» Noe som gjøres av kjærlighet til penger, gjøres ikke for Gud, slik Matteus 6:24 viser. Et eksempel på at det er ondt å elske mennesker mer enn Gud, finnes i Matteus10:37 , der Jesus sier: «Den som elsker sin far eller mor mer enn meg, er ikke verdig meg; den som elsker sin sønn eller datter mer enn meg, er ikke verdig meg.»

Spørsmål: Hvordan lever vi gjennom Jesus i 1. Johannes 4:9?

Svar: Det er minst fire måter dette gjelder på.

Her på jorden skal vi leve i visshet om at vi er på vei til himmelen. Vi skal slutte å gjøre det som misbehager Gud, slutte å si det Han ikke vil at vi skal si, og ønske å leve for å behage Ham. Det handler ikke bare om at vi adlyder Ham, men også om at vi skal elske Ham. Vi kan ikke gjøre dette på egen hånd, men vi lever gjennom Jesus ved at Den Hellige Ånd bor i oss.

Etter døden har vi ingen egen rett eller fortjeneste til å komme til himmelen. Men Jesus betalte løsepengene for oss, og gjennom Ham har vi rett til å leve evig med Ham, medsittende med Kristus (Efeserne 2:6).

Vår fortid er visket ut. Vi kan leve uten skyldfølelse for det vi har gjort tidligere. Hvis det du har gjort ikke er like ondt som det Saulus fra Tarsus gjorde (før han ble Paulus), kan også du oppleve den friheten fra skyldfølelse som Paulus hadde.

Andre bør se vår lydige kjærlighet til Gud, selv i tider når vi ikke forkynner evangeliet. Vi bør også ta imot andre troende, akkurat som Kristus tok imot oss (Romerne 15:7), og ikke bedømme noen ut fra et verdslig synspunkt (2. Korinterbrev 5:16)

I ydmykhet ser vi at vi bærer de evige skattene i leirkrukker (2. Korinterbrev 4:7). Vi har ingenting å rose oss av for det vi har gjort (Filipperne 3:4-7), men vi kan bare rose oss av det Kristus har gjort gjennom korset (Galaterne 6:14).

Spørsmål: I 1. Johannes 4:10, trenger vi da å bekymre oss for å elske Gud, siden Gud tar initiativet?

Svar: 1. Johannes 4:10 kan ikke bety at vi ikke trenger å elske Gud, for det ville være i strid med 1. Johannes 4:19–21. Dessuten er både kalvinister og ikke-kalvinister enige om at forutbestemmelsen i Efeserne 1:5 og andre steder ikke betyr at troende ikke elsker Gud, noe som ville være i strid med Skriften.

Tvert imot viser både 1. Johannes 4:10 og 4:19 rekkefølgen og initiativet på to måter som utfyller hverandre. Da menneskeheten var fortapt, uvitende og uten kjærlighet til Gud, elsket Gud oss og sendte Jesus for å dø for oss. Da vi hver for oss var uinteresserte i Gud eller til og med aktive fiender av Gud, elsket Gud oss likevel først. Forestillingen om at Gud elsker dem som elsker Ham først, på grunn av deres kjærlighet til Ham, blir snudd på hodet av 1. Johannes 4:10,19.

Spørsmål: Hvordan kan det i 1 Joh 4:12 hete at ingen har sett Gud bortsett fra Jesus, når Jesaja så Herren i Jesaja 6:1?

Svar: I 1. Johannes4:12 har ingen sett Gud i kjødet, bortsett fra Jesus som åpenbarte seg på jorden. I Jesaja 6 forstås dette som et syn. Men selv i dette synet følte Jesaja seg fortapt på grunn av nærheten til Guds hellighet og sin egen syndige natur.

Spørsmål: Hvordan lever vi i Gud og Gud i oss, slik det står i 1. Johannes 4:13–15?

Svar: Dette er parallelle uttrykk her.

Vi lever i Gud: Vårt liv er skjult med Kristus i Gud. Når Kristus åpenbarer seg, skal også vi åpenbare oss. (Kolosserne 3:3-4) For dem som har gitt sitt liv til Gud, deler Gud sitt liv med dem.

Gud lever i oss: Gud lever i oss gjennom Den Hellige Ånd, som også kalles Kristi Ånd. Vi er som hans hender på jorden og et uttrykk for Kristus overfor andre. Gud lever i oss og kan se ting slik vi opplever dem.

Spørsmål: I 1. Johannesbrev 4:13-15, hvorfor tror du Gud skapte oss, siden Han allerede hadde englene og dyrene?

Svar: I motsetning til engler og dyr sies det at bare menn og kvinner er skapt i Guds bilde. Vi kan, på en begrenset måte, gjenspeile noen av Guds egenskaper, for eksempel kjærlighet. Gud kan bo i oss, slik at Han til en viss grad kan oppleve det vi opplever, og se verden gjennom våre øyne.

Til Hans ære: Gud skapte Sine barn til Sin ære. Jesaja 43:7; 61:3.

Mennesker å elske: Gud elsker oss dypt. Salme 145:9,17; 1. Johannes 3:1.

For å være hans barn: 1. Johannes 3:1-2; Galaterne 3:28, Romerne 8:15-17

For å bo i oss: 1. Johannes 4:12–16; Romerne 8:9–11

Gud ønsker at ingen skal gå fortapt. Esekiel 18:23,32; 33:11; 2. Petersbrev 3:9. Likevel angrer Gud ikke på at han skapte dem som, gitt muligheten, fritt velger å avvise ham. Gud visste på forhånd at de ville synde, og valgte likevel å ikke gripe inn i deres valg eller «avskape» dem.

Kanskje er en del av grunnen til at Gud valgte å skape vesener som skulle være i Hans bilde, lik den grunnen foreldre har for å få barn. Ja, barna vil koste mye, med bleier og mat, og ja, barna vil forårsake hjertesorg med sine plager, sår og ulydighet, men gjennom alt dette gjør kjærligheten det verdt det.

Spørsmål: Hvordan forholder «ufullkommen kjærlighet» seg til kjærlighet som er fullkommen eller fullendt i oss, i 1. Johannes 4:17?

Svar: Kjærligheten kan være ufullkommen i kunnskap eller ufullkommen i engasjement, men de to går ofte hånd i hånd.

Kunnskap bidrar til å fullføre kjærligheten: En persons kjærlighet til Gud kan vokse når vedkommende lærer mer om Gud, Hans omsorg for dem og Hans dyrebare løfter. Jo mer du elsker Gud, desto mer vil du ønske å uttrykke din kjærlighet gjennom ditt engasjement for å behage Ham.

Engasjement bidrar til å fullføre kjærligheten: Hvis en person er forpliktet til å elske en annen, vil vedkommende handle deretter. Vanligvis vil følelsene da følge etter.

Ubetinget kjærlighet: Vi kan elske Gud og andre på visse betingelser. Noen har forlatt troen fordi de ønsket å følge Gud – så lenge omstendighetene var gunstige for dem. Det er bra at Job ikke var slik. Noen ville følge Gud så lenge Gud ikke tok ektefellen deres fra dem. Det er bra at Esekiel og Hudson Taylor ikke var slik. Noen ville følge Gud så lenge Gud beskyttet familien deres mot onde mennesker. Det er bra at Corrie ten Boom ikke var slik. Vi kan komme til å innse at vi ikke har det i oss å ha verken ubetinget kjærlighet til Gud eller ubetinget kjærlighet til andre, inkludert de som har gjort oss urett. Vi kan komme til å innse at vi ikke er i stand til å elske ubetinget uten at Gud elsker gjennom oss.

Spørsmål: I 1 Joh 4:18 står det at «fullkommen kjærlighet driver frykten ut», så hvorfor skal vi frykte Gud i 2 Kor5:11 ?

Svar: Det finnes to typer frykt.

Vi skal frykte Gud med en frykt som er forenlig med kjærlighet. Kristne bør frykte Gud i den forstand at de har ærefrykt for Ham og respekterer Hans rettferdighet, kunnskap og makt. Vår frykt bør være av den typen som fører til at vi priser Gud i Salme 22:23. Fordi det ikke finnes noen måte å oppnå evig liv på uten Guds nåde, har Gud langt større makt over alle enn bare over det fysiske livet og døden.

Noen vers som understreker den rette måten å frykte Gud på, er Job 28:28; Sal 15:4; 34:11; 40:1–3; Ordspråkene 1:7; 2:4. Noen vers som viser at det er galt å ikke frykte Gud, er Sal 55:19; Ordspråkene 1:29; 9:10; 10:27; 15:33; og Jeremia 2:19.

Vi skal ikke frykte noen andre. David fryktet ikke sine fiender i Salme 3:6. Salme 23:4 sier at vi ikke skal frykte noe ondt, og Salme 27:1-3 sier at vi ikke skal frykte andre. Andre vers er Sal 46:2; 49:5; Ordspråkene 29:25.

Spørsmål: Hvorfor er det i 1. Johannes 4:19–20 umulig å si oppriktig at man elsker Gud når man hater sin bror?

Svar: Skriften sier det ikke eksplisitt, men det kan være et par grunner til dette.

En sammenlignende utfordring: Hvis vi ikke er i stand til å elske våre kristne brødre og søstre, som vi kan se, berøre og snakke direkte med, ville det være vanskeligere å elske Gud, som vi (ennå) ikke kan se, berøre eller snakke ansikt til ansikt med.

Det som er i oss: Hvis Guds Ånd gir oss kjærlighet til andre, og vi ikke har den kjærligheten til andre, ser det ut til at vi ikke har Guds Ånd i oss, og at vi ikke er frelst.

Spørsmål: Hvordan skal vi elske andre, ifølge 1. Johannes 4:20–21?

Svar: Vi skal elske andre på nesten alle måter. Vi skal elske gjennom handlinger, ikke bare ord (Jakob2:14 –16), med oppofring og slik Gud elsker oss (1. Johannes4:19 ). Kjærlighet er den viktigste av de kristne dydene (1. Korinterbrev 13, spesielt vers 1–3 og 13).

Den eneste måten vi ikke skal elske på, er å elske noen, selv vår egen familie, mer enn vi elsker Gud. Hvis vår påståtte kjærlighet til noen får oss til å være ulydige mot Gud, er det en feilaktig eller forkert kjærlighet.

Spørsmål: Betyr 1 Joh 5:1 at alle som tror at Jesus er Messias, kommer til himmelen?

Svar: Nei. Som i 1 Joh 4:2 er dette en nødvendig, men ikke en tilstrekkelig betingelse for å være en troende. Det er interessant at det greske språket har ikke bare ett, men to ord for å tro. Det ene ordet brukes i Bibelen om en livslang tillit og avhengighet, mens det andre ordet brukes i Bibelen om ren intellektuell tilslutning.

Spørsmål: I 1 Joh 5:1b, refererer «de som er født av ham» til Jesus eller til andre troende?

Svar: Selv om det er sant at de som elsker Faderen også bør elske Jesus, er det ikke det dette verset sier. Dette refererer til andre troende av tre grunner.

1. Johannes 4:20 stiller kjærlighet til Gud opp mot hat mot din bror

1. Johannes 4:21 pålegger alle som elsker Gud å elske sin bror.

1. Johannes 5:2 sier at vi skal elske Guds barn (flertall).

Så 1. Johannes 5:1b, som ligger mellom slutten av kapittel 4 og 1. Johannes 5:2, tar opp det samme temaet som de andre versene. Kommentatorer synes å være enige om at dette refererer til andre troende.

Spørsmål: Hvordan kan alle som elsker Faderen i 1 Joh 5:1b også elske «de som er født av Ham»?

Svar: Faderen elsker oss, og hvis du elsker Faderen, vil du elske dem som Han elsker. Jesus pålegger oss å elske våre brødre og søstre.

Vi skal være ett (Joh 14:20). Vi skal føres til fullstendig enhet (Joh 17:23), slik at verden skal vite at Faderen har sendt Jesus. Vi skal ikke forsøke å skape enhet, men heller bevare Åndens enhet (Ef 4:3). Til slutt, rent praktisk sett: Hvis du skal tilbringe evigheten i himmelen sammen med alle dine brødre og søstre i Kristus, bør du helst lære å både like og elske dem allerede nå!

Spørsmål: Hvorfor er det i 1 Joh 5:3-4 så tett sammenheng mellom å elske Gud og å adlyde hans bud?

A: Johannes gjentar bare det Jesus sa i Johannes 14:21, 23–24. Hvis du ikke ønsker å vise din kjærlighet, kan man stille spørsmål ved om du i det hele tatt har kjærlighet. En av de viktigste måtene vi uttrykker vår kjærlighet til Gud på, er ved å adlyde Hans bud. Hvis noen sier at vi lever under nåden, og derfor ikke trenger å adlyde noe vi ikke vil, så si til dem at de må lese Johannes 14 på nytt.

En følge av dette er lovene i Det gamle testamente. Vi kan se på mange av lovene og finne visdom i dem når det gjelder hygiene, bevaring av deres identitet som folk osv. Men vi må ikke la disse tingene hindre oss i å se at noen lover og ritualer ikke tjente noe naturlig formål som kom folket til gode. Snarere var det noe Gud ga dem, slik at de kunne uttrykke sin kjærlighet til Ham gjennom sin lydighet. I dag lar vi ikke sidene av håret vokse langt, og vi feirer ikke nymåne eller bringer dyreofringer, men vi uttrykker fortsatt vår kjærlighet ved å adlyde de budene Gud har gitt oss nå.

Spørsmål: Hva er den seieren som har overvunnet verden i 1. Joh. 5:4–5?

Svar: Vår seier består av tre deler: å vinne seieren, å erklære seieren og å oppnå seieren. Kristus vant sitt folks seier over synden gjennom sin oppstandelse. På samme måte erklærer vi vår seier når vi tar imot Kristus, og viser verden dette gjennom vår dåp. Vi oppnår denne seieren i dette livet gjennom vår seirende kamp mot synden.

Spørsmål: Hva er vannet og blodet som Jesus kom med i 1 Joh 5:6?

Svar: Før vi svarer på dette spørsmålet, la oss først diskutere hvordan vi skal svare på det. Vi trenger ikke å lete etter symbolikk som ville gått tapt for de troende i det første og andre århundret; det ville være symbolikk de ville forstå. For det andre kan vi se etter lignende symbolikk i Johannes’ skrifter, for eksempel at vi må bli født av vann og Ånden i Johannes 3:5, og at Jesus gir levende vann i Johannes 4:10. For det tredje kan vi vurdere hvem Johannes retter seg mot i resten av boken, nemlig de tidlige gnostikerne som benektet at Jesus Kristus kom i kjødet (1. Johannes 4:2).

Svaret er at Jesus kom gjennom blodet, i kjødet, og at dette kjødet ble døpt med vann. Cerinthus ønsket å skille den menneskelige Jesus fra den guddommelige Kristus, men Johannes understreker i 1. Johannes 5:6 at det ikke bare var Jesus, ikke bare Kristus, men Jesus Kristus uten noe skille. Tertullian (198–220 e.Kr.) var den første som er kjent for å ha lært dette.

Når det gjelder andre synspunkter, sa Augustin av Hippo at dette refererte til blodet og vannet fra Jesu side i Johannes 19:34. Calvin og Luther mente det refererte til vår vann dåp og vår deltakelse i nattverden. Plummer og Candlish sa at dette hadde sammenheng med blodofrene i Det gamle testamente og vannet til renselse. Se *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 12, s. 350, for mer informasjon. På s. 353 legges det til at uansett hva det betyr i 1. Johannes 5:6, refererer vann og blod i 1. Johannes 5:8 til dåpen og nattverden.

Spørsmål: Ble 1 Joh 5:7–8 lagt til i Bibelen?

Svar: Dette var et tillegg som ikke fantes i de opprinnelige manuskriptene. Som det står i General Introduction to the Bible, s. 484: «Faktisk strider aksepten av den lengre versjonen som en autentisk del av teksten i 1. Johannesbrev mot nesten alle de viktigste kanonene innen tekstkritikken.» Kristne som foretrekker King James-versjonen, aksepterer imidlertid generelt dette avsnittet, og her er argumentene for begge sider.

Synspunktet om senere tilføyelse: Vi skal først se på manuskriptene som inneholder 1. Johannesbrev og de som ikke gjør det, og deretter på kirkeforfatterne som ikke henviser til det.

Bibelmanuskripter og manuskriptfamilier som inneholder 1. Johannesbrev 5:6–9, men ikke har dette tillegget.

Vaticanus [B] 325–350 e.Kr.

Sinaiticus [Si] 340–350 e.Kr.

Bohairisk koptisk [Boh] 3./4. århundre

Alexandrinus [A] ca. 450 e.Kr.

Sahidisk koptisk [Sah] 3./4. århundre

Syrisk

Noe armensk [Arm] fra 5. århundre

Etiopisk [Eth] fra ca. 500 e.Kr.

Georgisk [Geo] fra det 5. århundre

Bysantinsk leksjonarium (K, L, P)

Arabisk

slavisk

048 original, 33, 81, 322, 323, 436, 945, 1067, 1175, 1241, 1243, 1292, 1409, 1505, 1611, 1735, 1739, 1846, 1881, 2138, 2298, 2344, 2464,

Psi, 1844, 1852 har en litt annen grammatisk endelse for «vitne».

L833 har «dåp» i stedet for «vann»

Amiatinus, den latinske Vulgata, første halvdel av det 8. århundre

Codex Fuldensis, den latinske Vulgata, 546 e.Kr. (den eldste Vulgata)

Vallicellianus, latinsk Vulgata, 735–804 e.Kr.

Følgende kirkeforfattere siterer fra 1. Johannesbrev eller diskuterer treenigheten, og nevner aldri dette tillegget.

Irenaeus (182–188 e.Kr.) henviser til seks vers i 1. Johannesbrev

Tertullian (198–220 e.Kr.)

Klemens av Alexandria (193–217/220 e.Kr.)

Hippolytus (222–235/6 e.Kr.)

Origenes (225–254 e.Kr.)

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) Imidlertid er fotnote gamma på s. 323 i The Nicene and Post-Nicene Fathers, Second Series, bind 7, interessant. Der står det blant annet: «Det har vært antatt at [de tilleggsordene] ble sitert av S[aint] Cyprian i hans verk om Kirkens enhet; og dette sitatet, hvis det er et faktum, ville være svært viktig, da det ville føre tilbake deres mottakelse til et tidlig tidspunkt. Men Tischendorf (Gk. Test., Ed., viii, ad. Loc.) gir grunner til å tro at sitatet bare er tilsynelatende, og egentlig stammer fra den siste setningen i vers 8.»

Dionysius av Alexandria (246–265 e.Kr.)

Hieronymus (373–420 e.Kr.)

Gregor av Nazianzos (330–391 e.Kr.) henviser til dette verset når han beviser treenigheten, men har ikke tillegget. «Hva med Johannes da, når han i sitt katolske brev sier at det er tre som vitner: Ånden, vannet og blodet?» I *On The Holy Spirit*, kap. 19, s. 323–324 (*The Nicene and Post-Nicene Fathers, Second Series*, bind 7), kunne Gregor naturligvis ha sitert tillegget, dersom han hadde vært klar over det i sin tekst.

Ambrosius av Milano (340–397 e.Kr.) siterte også 1. Johannes 5:6 da han drøftet Den Hellige Ånd og treenigheten, og han siterte ikke 1. Johannes 5:7. Den eneste rimelige forklaringen er at det ikke sto der.

Augustinus av Hippo henviser også til 1. Johannesbrev uten disse versene.

Quodvultdeus (ca. 453 e.Kr.)

Derfor ble det lagt til i King James-versjonen, Vulgata og i religiøse skrifter fra rundt år 380 e.Kr.

I dagens «Handbook for Solving Bible Difficulties» (s. 50–52) nevnes det at det bare fantes i åtte greske manuskripter. Viktigst av alt er at i fire av de åtte sto det i marginen, ikke i selve teksten. Med andre ord var det en merknad noen hadde lagt til i marginen, slik kristne lager notater i dag. Etter hvert kopierte noen marginmerknaden inn i selve teksten. Selv om kirkeskribentene siterte 1. Johannesbrev i stor utstrekning og skrev mye til forsvar for treenigheten, siterte ikke en eneste av dem 1. Johannesbrev 5:7–8 for å forsvare treenigheten. Passasjen mangler også i syrisk, koptisk, armensk, etiopisk, arabisk, slavisk og tilsynelatende alle språk unntatt latin. Den finnes imidlertid ikke engang i den tidlige formen av gammel latin/italisk eller i Vulgata slik den ble utgitt av Hieronymus, ifølge *A Textual Commentary on the New Testament*, 2. utgave, s. 648.

Både *When Critics Ask*, s. 540–541, og *The Complete Book of Bible Answers*, s. 73–74, legger til at den eneste grunnen til at den i det hele tatt finnes i noen senere greske manuskripter, er at Erasmus ble presset til å ta den med i sin tredje utgave av det greske Nye Testamentet fra 1522. Erasmus selv utelot den i sin første og andre utgave3/1/1516 og 1519. Erasmus sa at han ville ta den med hvis, og bare hvis, det kunne finnes ett eneste gresk manuskript som inneholdt den. Etter at Erasmus hadde utgitt sin andre utgave, ble det funnet ett. Det kalles Codex Gregory 61, kopiert av en fransiskanermunk ved navn Froy (eller Roy) og skrevet i 1520 (legg merke til datoen). Siden Erasmus ikke kjente til kilden, la han den til i sin tredje utgave i 1522 fordi den katolske kirken ønsket at den skulle legges til. En trykker, Fayerabend, la den til i Luthers Bibel i 1574.

Den greske forskeren Bruce Metzger har en mer omfattende drøfting av dette i «Textual Commentary», 2. utgave, s. 715–716.

Sammendrag av synspunktet om senere tilføyelse: I «General Introduction to the Bible», s. 484, står det: «Faktisk strider aksepten av den lengre versjonen som en autentisk del av teksten i 1. Johannesbrev mot nesten alle de viktigste prinsippene innen tekstkritikken.»

Opprinnelig syn: Det må innrømmes at de tre eldste greske manuskriptene som inneholder 1. Johannes 5:7–8, er datert til det 10., 12. og 14. århundre, at det ikke forekom i den bysantinske manuskriptfamilien, og at det ikke engang var med i den opprinnelige latinske Vulgata. Det finnes i følgende minuskelmanuskripter:

Codex Gregory 61 (1520/1521 e.Kr., av den fransiskanermunken Froy/Roy fra Oxford). Også kalt Codex Montfortianus. (61 og 629 har en litt annen lesemåte enn de andre.) Skrevet etter at Erasmus hadde sagt at han ikke ville ta dette med i sin Bibel med mindre de fremla et gresk manuskript som inneholdt det. Dette ble gitt til Erasmus som en «eldre» gresk tekst, og Erasmus inkluderte det da motvillig.

88variant – manuskript fra det 12. århundre, og 1. Johannes 5:7–8 ble lagt til senere med håndskrift fra det 16. århundre i Napoli

221variant – Alternativ lesemåte lagt til et manuskript som opprinnelig stammer fra det 10. århundre og nå befinner seg i Oxford

429variant – en variant lagt til et manuskript fra det 16. århundre i Wolfenbüttel

629 – fra det 14. århundre i teksten, ikke en variantlesning

636variant – en variant lagt til i et manuskript fra det 16. århundre i Napoli

918 – Manuskript fra 1500-tallet i El Escorial, Spania. I teksten, ikke en variantlesning

2318 – manuskript fra det 18. århundre i Bukarest, Romania. I teksten, ikke en variantlesning

w110 – fra 1500-tallet, en kopi av Ximenes’ Complutensian Polyglot Bible, utgitt i 1514.

I fire av de foregående manuskriptene sto det i marginen som et senere tillegg, ikke i hovedteksten. Med mulig unntak av 629, forekom det ikke i et eneste kjent gresk manuskript før Erasmus’ tid.

Cavensis-utgaven av den latinske Vulgata (Spania, 800-tallet)

Toletanus-utgaven av den latinske Vulgata (900-tallet)

Noen armenske [Arm] fra det 5. århundre

Det nest eldste stedet det finnes, er i verket *Liber Apologeticus*, skrevet av enten den spanske kjetteren Priscillian eller hans tilhenger biskop Instantius rundt år 385 e.Kr.

Det finnes også i skriftene til Varimadum (380 e.Kr.)

Anonym avhandling om gjenbaptisme (250/4–256/7 e.Kr.) kap. 18 Ante-Nicene Fathers bind 5 s. 677 henviser til 1. Johannes 5:8. Fotnoten sier imidlertid at den siterer den latinske formuleringen, ikke den greske.

I skriftene til Speculum (5. århundre).

Johannes Cassian, faren til den semi-pelagianske villfarelsen (435 e.Kr.).

Den ærverdige Bede

Det finnes i ulike italiske versjoner og i den klementinske versjonen av den latinske Vulgata. «vitnesbyrd på jorden: Ånden, vannet og blodet, og de tre er ett i Kristus Jesus. Og de tre vitner i himmelen: Faderen, Ordet og Ånden.»

Encyclopedia of Bible Difficulties, s. 375, sier at det fantes i den gamle latinske/italiske teksten allerede på 500-tallet, og i den svært sene minuskelen 635 i marginen.

Det sto i den latinske Bibelen i middelalderen og i King James-versjonen, og det ble akseptert av den katolske kirken i over 900 år. Men det ble aldri akseptert i de greske eller østlige kirkene.

Spørsmål: Betyr 1 Joh 5:6–8 at siden Den Hellige Ånd er et vitne sammen med vann og blod, er Den Hellige Ånd ikke et levende vesen?

Svar: Nei. Et vitne kan være både et levende vesen og et livløst objekt. En vanlig feil blant sekter er at siden Den Hellige Ånd har mange egenskaper som et menneske ikke har, kan Den Hellige Ånd derfor (ved en viss logisk strekk) ikke ha personlighet. 1. Johannes 5:6-8 viser at det er tre vitner på at Jesus hadde en fysisk kropp. Blodet refererer til Hans korsfestelse, og Ånden er et indre vitnesbyrd for kristne. Vannet refererer enten til Jesu dåp av Johannes, eller muligens til vannet som omgir et barn ved fødselen.

Nedenfor følger ulike fakta som Bibelen lærer oss om Den Hellige Ånds personlighet.

Parakletos (trøsteren, den som er ved vår side). Johannes 14:16,26, Johannes 15:26

Kan kjenne Guds innerste tanker 1. Korinterbrev 2:10–11

Taler til oss. Apostlenes gjerninger 13:2, Hebreerne 3:7

Minner oss. Johannes 14:26

Som en forelder, slik at vi ikke skal være foreldreløse (orphanos på gresk). Johannes 14:18

Veileder oss. Johannes 16:13

Lærer oss. Johannes-14:26 . 1. Korinterbrev 2:13

Bor i oss. 1 Kor3:16 , 2 Tim1:14 , Rom 8:9,11, Ef 2:22

I våre hjerter. 2 Kor1:22 , Gal 4:6

Han går i forbønn for oss (livløse gjenstander ber ikke og går ikke i forbønn). Rom 8:26-27

Kan bli fornærmet. Hebreerne 10:29

Vitner om Kristus. Johannes 15:26

Har et sinn. Romerne 8:27

Kan bli bedrøvet. Jesaja 63:10, Efeserne 4:30

Tar valg. 1. Korinterbrev 12:11

Besitter kjærlighet. Romerne 15:30

Kan anse ting som gode. Apostlenes gjerninger 15:28

Utforsker Guds dype ting. 1. Korinterbrev 2:9-10

Stønner (og bryr seg dermed) for oss. Romerne 8:26

Spørsmål: I 1. Johannes 5:7-8, tror ikke NIV på treenigheten fordi den ikke har disse ordene?

Svar: Nei, det er en ærekrenkende løgn.
Et diskusjonstema er om 1. Johannes 5:7-8 bør være i våre bibler eller ikke. Et annet diskusjonstema er om NIV benekter treenigheten eller ikke.
    Dessverre er det en usannhet å si at NIV ikke tror på treenigheten, av to grunner.

1) Hvis noen trykket en Bibel der 1. Johannes 5:7-8 sa: «trykte Bibler er OK», og du [med rette] sa at det ikke burde være i Bibelen fordi de tidlige nytestamentlige manuskriptene ikke hadde det, betyr det da at du er imot trykte Bibler? Hvorvidt du tror på en uttalelse eller ikke, er noe annet enn om den uttalelsen sto i Bibelen på et bestemt sted.

2) NIV-oversetterne var alle treenighetslærere som trodde at Bibelen er Guds ord. (Forresten var mange av oversetterne av RSV tvilsomme.)
3) Jeg håper du ikke tror at 1. Johannes 5:7–8 er det ENESTE beviset på treenigheten i hele Bibelen. Andre vers som lærer om treenighetens aspekter (én uadskillelig Gud, tre forskjellige personer, like i ære og natur, men med ulike roller osv.) finnes mange steder, og NIV har dem.

4) 1. Johannes 5:7–8 finnes ikke i noen tidlige manuskripter fra Det nye testamente. Det finnes totalt sett bare i åtte greske manuskripter (inkludert
middelalderske), og i fire av disse står det ikke i selve teksten, men i marginen.

5) 1. Johannes 5:7-8 finnes ikke i det bysantinske leksjonariet (K, L, P), så jeg håper du ikke tror at det bysantinske leksjonariet også benekter treenigheten. Faktisk, bortsett fra disse fire, finnes dette ikke i noen greske, armenske, syrisk-arameiske, etiopiske, koptiske eller til og med tidlige Vulgata-manuskripter – så er det da slik at alle disse manuskriptene ikke tror på treenigheten?
6) Til slutt skrev mange tidlige kirkeforfattere om treenigheten, og de brukte stort sett hvert eneste vers man kunne finne for å underbygge treenigheten. Men ingen av dem brukte 1. Johannes 5:7–8. Kirkeforfattere som beviste treenigheten ut fra Skriften (selvfølgelig uten å bruke 1. Johannes 5:7–8); tilsynelatende var Tertullian, Novatian, Klemens av Alexandria, Athanasius, Hilarius og senere Augustinus, samt alle de andre, ikke kjent med disse ordene. Tidlige kirkeforfattere henviste til 1. Johannesbrev, men nevnte ikke 1. Johannes 5:7-8; blant dem var Irenaeus, Klemens av Alexandria, Tertullian, Hippolytus, Origenes, Dionysius av Alexandria, Hieronymus, Gregor av Nazianzus, Ambrosius av Milano, Augustin av Hippo og Quodvultdeus.
   På den andre siden finnes det en tilsynelatende henvisning fra Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.). Imidlertid er fotnote gamma på s. 323 i *The Nicene and Post-Nicene Fathers, Second Series*, bind 7, interessant. Der står det blant annet: «Det har vært antatt at [de tilleggende ordene] ble sitert av S[aint] Cyprian i hans verk om Kirkens enhet; og dette sitatet, hvis det er et faktum, ville være svært viktig, da det ville føre tilbake deres mottakelse til et tidlig tidspunkt. Men Tischendorf (Gk. Test., Ed., viii, ad. Loc.) gir grunner til å tro at sitatet bare er tilsynelatende, og egentlig stammer fra den siste setningen i vers 8.»
   Uansett ville det være latterlig å hevde at alle disse tidlige kirkeforfatterne, hvorav mange skrev om treenigheten, benektet treenigheten fordi de ikke henviste til 1. Johannes 5:7–8.
Så på bakgrunn av disse seks grunnene håper jeg at du i fremtiden, hvis du hører noen andre komme med den løgnen at NIV benekter treenigheten, vil korrigere dem. Hvis du sier dette til andre, og hvis du er en ærlig kristen, vil jeg ut fra den forutgående informasjonen anta at du vil slutte å si dette.
Hvis du er enig i det, kan vi diskutere det første temaet, eller de andre versene hvis du ønsker det. Hvis du ikke er enig, tror jeg det vil være mer fruktbart å snakke om hva Bibelen lærer om ærlighet og bakvaskelse først.

Spørsmål: Hvordan kunne Gud i 1 Joh 5:7–8 la en setning bli lagt til i Bibelen?

Svar: 1. Johannes 5:7–8 var sannsynligvis en setning som ble lagt til. Vi vet dette fordi vi har vitnesbyrd fra greske manuskripter. Om denne setningen er med eller ikke, endrer ikke den kristne læren.

Ifølge Aland m.fl. tilhører denne setningen kategori «A», som indikerer at den ikke fantes i det opprinnelige manuskriptet. Med andre ord er det i kategori «A» «praktisk talt sikkert» at de 25 omstridte ordene i 1. Johannes 5:7–8 er et senere tillegg.

Spesielt muslimer bør ikke ha store problemer med akkurat dette spørsmålet. Vi har ikke tilsvarende vitnesbyrd om Uthmans endringer i Koranen, fordi han brente eksemplarene av Koranen som andre kunne ha brukt til å kryssjekke ham. Noen få har overlevd til i dag, i et museum i Kairo, og de viser faktisk endringer.

For eksempel har ‘Ubai bin Ka’b, en av Muhammeds sekretærer, ekstra suraer, og utelater omtrent 12 suraer i dagens Koranen (The Fihrist s. 61, fotnoter 43–48). Abu Musa fra Basra hadde også en tekst som var identisk med ‘Ubaïs. (Suyuti, Itqan I, s. 65; Ibn Abi Dawud, Masahif, s. 180–181, samt Noeldeke, Geschichte des Korans, s. 33–38.)

Spørsmål: Hvordan kan vi i 1 Joh 5:13 vite at vi har evig liv, siden de som er dømt til helvete i Matt 7:21–23 trodde at de visste at de hadde evig liv? Med andre ord: Forsikring om frelse betyr ikke mye hvis vi aldri kan vite om vi har en falsk forsikring.

Svar: Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.

Vi kan ha ekte visshet basert på Guds nåde, ikke på oss selv:

Troende kan være trygge på sitt evige liv. 1. Johannes4:17 ;5:11 -19;3:24 ;4:13 ; Efeserne 3:12

Gud frelser oss ikke bare, men Han besegler og bevarer oss også. Efeserne 1:13-14; Judas 24; 1. Timoteus 1:14

Glem aldri at vi er kjøpt for en pris, Jesu blod. 1. Korinterbrev6:20 ;7:23 ; 2. Petersbrev 2:1; Apostlenes gjerninger 20:28

Vi må tro og bekjenne at Jesus er Herre for å bli frelst. Romerne 10:9-13; 1. Petersbrev 1:23

Vi må påkalle Herren for å bli frelst. Apostlenes gjerninger2:21 ;22:16 ; Joel 2:32; 1. Korinterbrev 1:2; Zefania 3:9

Det er en nådegave, ikke noe vi har fortjent gjennom gjerninger. Ingen fortjeneste fra vår side kan frelse oss. Efeserne 2:8-9; 2. Timoteus 1:9; Titus 3:5; Apostlenes gjerninger 26:20; Romerne 3:23-24; 4:5; 6:14-15; 9:32; 11:5-6; Galaterne 3:2,3,10-14

Ekte tro bærer frukt, for tro uten gjerninger er død. Jakob 2:14-26

Alle sanne troende arbeider for å adlyde Gud og uttrykke kjærlighet til Gud og mennesker. 1. Johannes 3:14-15

Mennesker kan ha en falsk trygghet og en forfalsket omvendelse:

Vi må prøve oss selv, for falske kristne kan bli villedet. 2. Korinterbrev 13:5

Troende må være flittige helt til slutten for å gjøre sitt håp sikkert. Hebreerne 6:11

Noen kan ha en falsk visshet om frelsen Jeremia17:10 , selv om de:

Har en ytre fromhet og kjenner Skriftene. 2. Timoteus 3:5; Johannes 5:39-47

Tror (i en intellektuell, ikke en frelsende forstand), er døpt. Apostlenes gjerninger 8:13,20; Jakob 2:19

I det minste trodde de selv at de profeterte i Jesu navn, drev ut demoner og utførte mange mektige mirakler. Matteus 7:21-23; 2. Tessalonikerbrev 2:9-10

Har en gang unnsluppet verdens fordervelse ved å kjenne vår Herre og Frelser. 2. Petersbrev 2:17-22

Vi kan og bør prøve vår visshet ved å se om vårt liv, vår erfaring og vår lære stemmer overens med det Bibelen sier.

Vi har ansvar for å følge nøye med på vårt liv og vår lære. 2. Timoteus 1:14; Kolosserne 1:23; Ordspråkene 22:5

Ikke å følge denne verdens visdom. Kolosserne 2:8-9; Jakob 3:15; 1. Korinterbrev 1:17-27; 2:6,8,14; 2. Korinterbrev 1:12

Å holde ut. Hebreerne 10:23,36; Hebreerne 12:1,12-13; 1. Johannes 2:24; 1. Korinterbrev 13:7; Romerne 5:3-4; Jakob 1:3-4,12; Jakob 5:11; 2. Petersbrev 1

Spørsmål: Hvorfor får vi ikke alltid det vi ber om i 1. Johannes 5:14-15?

Svar: 1. Johannes 5:14 presiserer dette ved å si at vi ber «i samsvar med hans vilje». Jakob 4:3 tar opp at vi ikke får det vi ber om fordi det er etter vår vilje, men ikke etter Guds. Se også drøftingen av Matteus 7:7-11; 2. Korinterbrev 12:7 og 2. Korinterbrev 12:8 (Paulus’ torn) for mer om svaret.

Spørsmål: Hva er i 1. Johannes 5:16–17 en «synd som ikke fører til døden» i motsetning til en «synd som fører til døden»?

Svar: Det finnes noen ulike synspunkter:

Fysisk død: Noen former for ulydighet er alvorlige nok til at Gud henter den troende hjem før tiden, slik som med Ananias og Saffira i Apostlenes gjerninger 5:1-11, og noen av korinterne i 1. Korinterbrev 11:29-30. I When Critics Ask, s. 541, står det at Paulus kanskje også mente dette da han skrev 1. Korinterbrev 5:5 om å overgi en troende til Satan for å ødelegge kjødet, slik at hans ånd kan bli frelst. Se også The Complete Book of Bible Answers, s. 70–72, for mer om dette synet.

Mord: Hvis en person myrder en annen, mener noen at vi ikke har frihet til å be om at vedkommende skal slippe unna dødsstraffen. Dette synes imidlertid å stride mot det bibelske eksemplet med Saulus fra Tarsus, som etter sin omvendelse ble Paulus. *The Believer’s Bible Commentary*, s. 2325, nevner dette uvanlige synet, uten å støtte det.

Blasfemi mot Den Hellige Ånd: Noen mener dette kan referere til endelig åndelig død som følge av blasfemi mot Den Hellige Ånd. «The Believer’s Bible Commentary», s. 2325, nevner også dette synet, uten å støtte det.

Åndelig død: Noen kristne tolker dette slik at en troende kan være ulydig mot Gud så lenge at vedkommende kan miste sin frelse. Siden Johannes overalt ellers snakker om åndelig, ikke fysisk liv og død, snakker han sannsynligvis om det også her. Se *Hard Sayings of the Bible*, s. 742–744, for mer om dette synet. Augustin sier i sin preken nr. 10 over 1. Johannesbrev: «Den ‘synden’ som en bror begår ‘til døden’, antar jeg er når man, etter å ha erkjent Gud gjennom vår Herre Jesu Kristi nåde, kjemper mot brorskapet og blir drevet av hatets flammer mot selve den nåden som forsonet ham med Gud.» Augustinus sa at dette kanskje har å gjøre med at en av brødrene spotter Den Hellige Ånd. Augustinus bekrefter at denne synden består i at en kristen forlater troen helt til døden. Se Nicene and Post-Nicene Fathers, første serie, bind 7, s. 527, for dette sitatet.

Frafall: Noen mener dette refererer til at noen forlater troen, i likhet med Hebreerbrevet 6. Dersom de dør i denne tilstanden, var de i siste instans aldri utvalgt som en av Guds utvalgte. «The Believer’s Bible Commentary», s. 2325, støtter dette synet. Det finnes imidlertid noen som har forlatt den kristne troen, men som etter en tid har vendt tilbake. Det synes som om man fortsatt bør be for at disse menneskene, selv om de har forlatt troen, skal vende tilbake.

Konklusjon: Uansett hvilken annen betydning noen måtte mene dette har, vil det helt sikkert også referere til den fysiske døden.

Spørsmål: Henviser 1 Joh 5:16–17 til det katolske begrepet «dødssynder» kontra «tilgivelige synder»?

Svar: Nei. Den katolske læren hevdet at en troende ville havne i helvete hvis vedkommende begikk en dødssynd og døde før vedkommende hadde mottatt tilgivelse og/eller absolution for synden. For ikke-dødssynder, eller veniale synder, ville vedkommende likevel komme til himmelen, om enn med et lengre opphold i skjærsilden.

Bibelen lærer oss i Hebreerbrevet 7:25 at Jesus fullstendig frelste oss fra alle våre synder. Selv om ekte troende vil ønske å omvende seg fra alle sine synder, er det Guds nåde, ikke våre handlinger, som fører oss til himmelen.

Spørsmål: I 1. Johannes 5:18, er Satan ute av stand til å «røre oss», eller kan Satan «sile» oss som hvete i Luk22:31 ?

Svar: Satan kan ikke gjøre noe uten at Gud tillater det. Som Jobs bok viser, måtte Satan be om tillatelse for å påvirke Jobs omstendigheter og kropp utenfra.

Men kanskje ligger Satans største makt i bedrag og fristelse. I en viss grad er Satans innflytelse over en kristen bare i den grad den kristne «lytter» til Satan.

Spørsmål: Hvordan er hele verden i 1. Johannes 5:19 under den ondes «makt» (eller innflytelse)?

Svar: Se drøftingen av Rom 8:19–22 og Ef 2:2 for svaret.

Spørsmål: Hva betyr det egentlig i 1. Johannes 5:21 å holde seg borte fra avguder?

Svar: Det greske ordet for «å vokte seg for» er phulaxate, aoristimperativet av phulasso (Strong’s 5442). Det kan bety å passe på, beskytte seg mot, være på vakt mot eller unngå. Selv om dette inkluderer «ikke forlat Jesus og tilbe avguder i stedet», betyr det faktisk mye mer enn det. Grekerne og romerne hadde en tendens til å være synkretistiske, og det kunne være en fristelse til å tilbe avguder eller andre guder i tillegg til Jesus. Senere gjorde de hermetiske gnostikerne akkurat det Johannes advarte mot, på den mest bokstavelige måten som er mulig. De kombinerte troen på Jesu kraft med kraften til Hermes, Zeus, Herkules og andre.

Noen ganger frister Satan kristne til å vende ryggen til kristendommen, særlig når de utsettes for tortur eller annen forfølgelse, og ofte går Satan mer subtilt til verks enn det. Noen ganger ønsker vi å holde fast ved en eller annen synd samtidig som vi følger Kristus. Når vi gjør det, blir akkurat den synden en avgud for oss. Selv om vi kanskje prøver å holde fast både ved den synden og ved Kristus, kan vi ikke hengi oss helhjertet til Kristus før vi tar opp vårt kors og legger bort den avgudsdyrkende synden.

Spørsmål: I 1 Joh 5:21, er det greit å ha avgudestatuer i huset sitt hvis man ikke tilber dem?

Svar: Nei. Selv om du ikke har noen som helst lyst til å tilbe avgudene, er det likevel galt av tre grunner.

1. Å lage og tilbe avguder er en fornærmelse mot Gud. Å ofre til avguder er å ofre til demoner, slik 1. Korinterbrev 10:19–21 og 5. Mosebok 32:17 viser. Å sette pris på de kunstneriske kvalitetene ved en velskapte avgud er som å sette pris på de positive egenskapene ved noe som er laget og brukt av Satan for å holde mennesker i åndelig blindhet. Litt spøkefullt sagt: Hvis jeg hadde avguder i huset mitt, ville jeg plassert dem ved siden av mine kunstnerisk utformede sataniske ritualgjenstander. Men siden jeg verken har eller ønsker noen sataniske ritualgjenstander i hjemmet mitt, ville jeg heller ikke ha noen plass til avgudene.

2. Avguder kan få andre til å snuble. Selv om den andre personen ikke blir fristet til å tilbe avguden din, gir du likevel et dårlig eksempel ved å vise at avgudsdyrkelse ikke skal tas altfor alvorlig.

3. Det virker mye vanskeligere å gi et sterkt vitnesbyrd til avgudsdyrkende mennesker (hinduer, buddhister og andre) hvis du forteller dem at de må vende seg bort fra avgudene og tjene den levende Gud for å komme til himmelen, men du fortsatt har avguder i hjemmet ditt.

Spørsmål: Hvordan vet vi at 1. Johannesbrev virkelig ble skrevet av Johannes?

Svar: Det er fire hovedgrunner.

1. Den tidlige kirken anerkjente det som stammende fra apostelen Johannes. Spesielt siterer Cyprianus’ brev 69 (ca. 246–258 e.Kr.) 1. Johannes 2:18–19 og sier at dette er skrevet av apostelen Johannes. Han siterer også «Johannes’ brev» i Avhandling 12, tredje bok, kapittel 2.

2. Tertullian (ca. 213 e.Kr.) sier, mens han henviser til 1. Johannes 2:23; 4:2–3 og 5:1, at Johannes sa alt dette. (Mot Praxeas 28). I *De Corona* (198–220 e.Kr.), kap. 10, sier han at «Johannes sier: ‘Mine små barn, hold dere borte fra avgudene’» (1. Johannes5:21 ).

3. Senere sier Augustin (ca. 400 e.Kr.) i sin første preken over 1. Johannesbrev at det ble skrevet av den Johannes som skrev evangeliet.

4. Den har en stil som ligner på 2. og 3. Johannesbrev og Johannesevangeliet.

I det høyst usannsynlige tilfellet at vi tok feil, og at den tidlige kirken tok fullstendig feil angående forfatterskapet til 1. Johannesbrev, hvis Gud likevel hadde til hensikt at 1. Johannesbrev skulle være Skriften, hvilken forskjell ville det da gjøre om det var skrevet av Johannes eller ikke?

Spørsmål: Hvordan kan vi vite at det vi har i dag av 1. Johannesbrev er en pålitelig gjengivelse av det som opprinnelig ble skrevet?

Svar: Det er minst fire grunner.

1. Gud lovet å bevare sitt ord i Jesaja 55:10–11; Jesaja 59:21; Jesaja 40:6–8; 1. Petersbrev 1:24–25 og Matteus 24:35.

2. Bevis fra den tidlige kirken. Her er forfatterne som henviste til vers i 1. Johannesbrev.

Ignatius (ca. 110–117 e.Kr.) siterer halvparten av 1. Johannes 3:7a og henviser til 1. Johannes3:10 , i Ignatius’ brev til efeserne, kap. 14, s. 55

Polykarp (100–155 e.Kr.) siterer halvparten av 1. Johannes 4:3a,c (13 av 34 greske ord, med utelatelser) i Polykarps brev til filipperne, kap. 7, s. 34

Justin Martyr (135–165 e.Kr.) henviser til 1. Johannes 3:1b ifølge «The Greek New Testament», 4. reviderte utgave av Aland m.fl., s. 318. Jeg har imidlertid ikke klart å bekrefte dette i de skriftene av Justin som jeg har.

Irenaeus (182–188 e.Kr.) siterer 1. Johannes 4:1,2 og 1. Johannes 5:1 som «fra hans disippel i hans brev». Han siterer også fra Johannes som fra hans disippel i evangeliet. Irenaeus, *Mot kjetteriene*, bok 3, kap. 16.8, s. 443

Den muratoriske kanon (170–210 e.Kr.), ANF bind 5, s. 603, kanon 4, nevner 1. Johannesbrev. Den siterer også 1. Johannes 1:1 som skrevet av Johannes i hans brev i kanon 1.

Klemens av Alexandria (193–217/220 e.Kr.) sier at 1. Johannesbrev4:16 er skrevet av Johannes. Klemens av Alexandria, Fragment 3, s. 575

Tertullian (198–220 e.Kr.) siterer en del av 1. Johannes 1:1 som et «vitnesbyrd fra Johannes» i *En avhandling om sjelen*, kap. 17, s. 197

Tertullian (198–220 e.Kr.) siterer 1. Johannesbrev 4:18 som skrevet av Johannes. *Scorpiace*, kap. 12, s. 645–646

Origenes (225–254 e.Kr.) siterer 1. Johannes 1:5 som noe Johannes skriver i sitt brev. Origenes’ *De Principiis*, bok 1, kap. 1.1, s. 242

Origenes (240 e.Kr.) siterer halvparten av 1. Johannes 1:1 i «Kommentar til Høysangen», bok 1, kap. 4, s. 26.

Origenes (225–254 e.Kr.) siterer 1. Johannes 1:5 som hentet fra Johannes’ brev. Origenes’ *De Principiis*, bok 1, kap. 1.1, s. 242

Origenes (225–254 e.Kr.) siterer at Gud er lys fra «Johannes’ katolske brev» (1. Johannes 1:5). Origenes’ «Kommentar til Johannes», bok 2, kap. 18, s. 336

Origenes (240 e.Kr.) siterer 1. Johannes 2:12–14 i «Kommentar til Høysangen», prolog, s. 26.

Origenes (235 e.Kr.) siterer 1. Johannes 2:15–17 i «Oppfordring til martyrium», kap. 38, s. 182–183.

Origenes (235 e.Kr.) omskriver 1. Johannesbrev 3:16 i *Exhortation of Martyrdom*, kap. 41, s. 185.

Origenes (240 e.Kr.) siterer 1. Johannesbrev 4:7 i «Kommentar til Høysangen», prolog, s. 32. Han henviser også til 1. Johannesbrev 4:7 i samme verk, bok 2, kap. 4, s. 123

Origenes (240 e.Kr.) siterer halvparten av 1. Johannesbrev 4:16 som «Skriften» i «Kommentar til Høysangen», prolog, s. 32–33.

Novatian (250–257 e.Kr.) siterer halvparten av 1. Johannes 4:12 som skrevet av Johannes. «Avhandling om treenigheten», kap. 18, s. 627

Anonym avhandling mot Novatian (254–256 e.Kr.)

Anonym avhandling om gjenbaptisme (ca. 250–258 e.Kr.), kap. 13, s. 677, siterer 1. Johannes 4:7,8 som skrevet av evangelisten Johannes. Den henviser også til 1. Johannes 5:6,7–8

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) nevner «Johannes’ brev» og siterer deretter 1. Johannes2:21 ,22 i «Cyprianus’ avhandlinger – Vitnesbyrd», kap. 79, s. 552.

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) siterer 1. Johannes 1:8,9 og sier: «I sitt brev fastslår Johannes…». *Cyprianus’ avhandlinger*, avhandling 8, kap. 3, s. 476.

Dionysius av Alexandria (246–265 e.Kr.)

Methodius (270–311/312 e.Kr.) henviser til 1. Johannes 3:21 ifølge Aland m.fl., 4. reviderte utgave, s. 815. Jeg har imidlertid ikke klart å bekrefte dette i de skriftene av Methodius som jeg har.

Phileas av Thmuis (halshugget 307 e.Kr.) siterer ¼ av 1. Johannes 4:18 i «Brev til folket i Thmuis», ANF bind 6, s. 162

Peter av Alexandria (306, 285–311 e.Kr.) siterer 1. Johannesbrev 2:1 i «The Canonical Epistle», kanon 11, s. 276.

Etter Nikæa

Eusebius av Cæsarea (323–326 e.Kr.) Eusebius’ «Kirkehistorie»

Hilarius av Poitiers (355–367/368 e.Kr.)

Athanasius (367 e.Kr.) henviser ikke til noen spesifikke vers i 1., 2. og 3. Johannesbrev, men han oppregner bøkene i Det nye testamente i Festbrev 39, s. 552

Faustinus (4. århundre)

Filo fra Karpasia (4. århundre)

Zeno (4. århundre) henviser til 1. Johannesbrev 4:20

«Synopsis Scripturae Sacrae» (350–370 e.Kr. eller 5. århundre) oppregner Hebreerbrevet (av Paulus), Jakobsbrevet, 1. og 2. Petersbrev, 1., 2. og 3. Johannesbrev samt Judasbrevet som hellig skrift. Verket siterer hele 1. Johannesbrev 1:1.

Cheltenham-kanonen (= Mommson-katalogen) (ca. 360–370 e.Kr.)

Basilius av Kappadokia (357–378/379 e.Kr.) siterer 1. Johannes 3:23 som «også Johannes skriver». Om Ånden, kap. 5.9, s. 7

Synoden i Laodikea (i Frygia) (343–381 e.Kr.) oppregner i kanon 60, s. 159, bøkene i Det gamle og Det nye testamente. Kanon 59, s. 158, sier at bare de kanoniske bøkene i Det gamle og Det nye testamente må leses i kirken.

Cyril av Jerusalem (ca. 349–386 e.Kr.) siterer 1. Johannes 2:22 som fra apostelen i forelesning 10.14, s. 61

Cyril av Jerusalem (ca. 349–386 e.Kr.) (underforstått) nevner de syv brevene fra Jakob, Peter, Johannes og Judas. Kateketiske forelesninger, forelesning 4, kap. 36, s. 27–28

Ambrosius av Milano (370–390 e.Kr.)

Gregor av Nazianzus (330–391 e.Kr.)

Pacian av Barcelona (342–379/392 e.Kr.) siterer 1. Johannesbrev5:16 (synder som fører til døden) som skrevet av Johannes. Om de angrende, kap. 4.3, s. 75

Gregorius av Nyssa (ca. 356–397 e.Kr.) sier «Johannes i et av sine katolske brev» og siterer 1. Johannes 2:1. Dette tyder på at det også fantes andre brev. «Mot Eunomius», bok 2, kap. 14, s. 128

Didymus den blinde (398 e.Kr.) henviser til 1. Johannes 2:20; 3:13,21; 5:21

Den skismatiske Lucifer fra Cagliari på Sardinia (361–ca. 399 e.Kr.) henviser til 1. Johannes 2:18; 3:13; 4:3,20; 5:2

Epifanius av Salamis (360–403 e.Kr.)

Maximus fra Torino (4./5. århundre) henviser til 1. Johannes 2:6

Pave Innocens I av Roma (ca. 405 e.Kr.)

Maximinus (4./5. århundre) henviser til 1. Johannesbrev 5:1

Rufinus (374–406 e.Kr.)

Johannes Chrysostomos (-407 e.Kr.) siterer fra 1. Petersbrev og 1. Johannesbrev, bind 14

Chromatius (407 e.Kr.) henviser til 1. Johannesbrev 5:18

Orosius/Hosius av Braga (414–418 e.Kr.)

Kirkemøtet i Kartago (218 biskoper) (393–419 e.Kr.)

Hieronymus (373–420 e.Kr.) drøfter bøkene i Det nye testamente. Han nevner spesifikt hvert av de fire evangeliene, Paulus’ brev til de syv menighetene, Hebreerbrevet, Paulus’ brev til Timoteus, Titus og Filemon. Hieronymus drøfter deretter Apostlenes gjerninger. Deretter drøfter han de syv brevene fra Jakob, Peter, Johannes og Judas. Til slutt drøfter han Johannes’ åpenbaring. Brev 53, kap. 9, s. 101–102.

Hieronymus (373–420 e.Kr.) henviser til 1. Johannes 3:21

Augustinus av Hippo (388–430 e.Kr.) nevner apostelen Johannes og henviser til 1. Johannes 4:7 i *Guds by*, bok 17, kap. 5, s. 342

Sozomen (370/380–425 e.Kr.) omtaler 1. Johannes5:16 som «Skriften». Sozomens *Kirkehistorie*, bok 1, kap. 22, s. 256

Johannes Cassian (419–430 e.Kr.) siterer 1. Johannes 1:1–2 som skrevet av apostelen Johannes i «De syv bøkene», bok 5.6, s. 584

Marcus av Eremita (etter 430 e.Kr.) henviser til 1. Johannesbrev 4:3

Paulinus av Nola (431 e.Kr.) henviser til 1. Johannesbrev 3:13

Sokrates’ «Kirkehistorie» (ca. 400–439 e.Kr.) henviser til 1. Johannesbrev

Cyril av Alexandria (444 e.Kr.) henviser til 1. Johannesbrev 4:3

Hesychius av Jerusalem (etter 450 e.Kr.) henviser til 1. Johannesbrev 3:21

Speculum (5. århundre)

Kirkemøtet i Kalkedon (451 e.Kr.)

Quodvultdeus (ca. 453 e.Kr.) henviser til 1. Johannesbrev 5:7–8, 20

Leo I av Roma (440–461 e.Kr.) sier at 1. Johannesbrev 4:2,3 er skrevet av evangelisten Johannes, brev 28.3, s. 42. Også 1. Johannesbrev 1:7 er skrevet av apostelen Johannes, i brev 28.3, s. 42

Leo I av Roma (422–461 e.Kr.) siterer 1. Johannes 4:2–3 om Antikrist som skrevet av apostelen Johannes. Preken 34.5, s. 149

Theodoret av Kyrrhus (ca. 466 e.Kr.) henviser til 1. Johannes 4:3

Prosper av Aquitaine (426–455 e.Kr.)

Varimadum (445/480 e.Kr.) henviser til 1. Johannesbrev 5:7–8, 10, 20

Vigilius (484 e.Kr.) henviser til 1. Johannesbrev 5:1,18

Johannes av Damaskus (706–749 e.Kr.) «...syv katolske brev, nemlig ett fra Jakob, to fra Peter, tre fra Johannes, ett fra Judas...» Forklaring av den ortodokse troen, bok 4, kap. 17, s. 90

3. Bevis fra kjettere og andre forfattere

Pseudo-Hippolytus (222–235/6 e.Kr.) henviser til 1. Johannes 2:18 som skrevet av Johannes. Fragment 10, s. 244

Kjetteren Priscillian (385 e.Kr.) henviser til 1. Johannes 4:3; 5:7–8

Kjetteren Pelagius (416–418 e.Kr.) henviser til 1. Johannes 2:6

Donatisten Tyconius (etter 390 e.Kr.) henviser til 1. Johannes 2:18;3:14 ; 4:3

4. De eldste manuskriptene vi har av 1. Johannesbrev viser at det finnes variasjoner mellom manuskriptene, men ingen teologisk vesentlige feil.

p9 (= papyrus Oxyrhynchus 402) 1. Johannesbrev4:11 –12,14–17, fra det tredje århundret. I boken *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts*, s. 70, finnes et bilde av dette manuskriptet, og det står der at håndskriften ikke stammer fra en utdannet skriver, at den er skrevet uforsiktig, og at noen av stavemåtene er uforståelige.

3. århundre – 1968 – Teksten i Det nye testamente

3. århundre – 1998 – Aland m.fl., fjerde reviderte utgave

s. 74 (=Bodmer 17) Apg 1:2–5,7–11,13–15,18–19,22–25; 2:2–4; 2:6–3:26; 4:2–6,8–27; 4:29–27:25; 27:27–28:31; Jakob 1:1-6,8-19,21-23,25,27; 2:1-3,5-15,18-22,25-26; 3:1,5-6,10-12,14,17-18; 4:8,11-14; 5:1-3,7-9,12-14,19-20; 1. Petersbrev 1:1-2,7-8,13,19-20,25; 2:6-7,11-12,18,24; 3:4-5; 2. Petersbrev 2:21; 3:4,11,16; 1. Johannes 1:1,6; 2:1-2,7,13-14,18-19,25-26; 3:1-2,8,14,19-20; 4:1,6-7,12,16-17; 5:3-4,9-10,17; 2. Johannes 1,6-7,13; 3. Johannes 6,12; Judas 3,7,12,18,24 (7. århundre)

7. århundre – 1968 – «The Text of the New Testament» inneholder Jakob 2:4 og 1. Petersbrev 1:12

7. århundre – 1975 – Aland m.fl., tredje utgave

6. århundre – 1998 – Aland m.fl., fjerde reviderte utgave

Vaticanus [B] (325–350 e.Kr.), Sinaiticus [Si] (340–350 e.Kr.) og Alexandrinus [A] (ca. 450 e.Kr.) inneholder hele 1. Johannesbrev.

Bohairisk koptisk [Boh] 3./4. århundre

Sahidisk koptisk [Sah] 3.–4. århundre

Peshitta-syrisk [Syr P] 375–400 e.Kr.

Efraemisk Rescriptus [C] 5. århundre

Armensk [Arm] fra 5. århundre

Georgisk [Geo] fra 5. århundre

Etiopisk [Eth] fra ca. 500 e.Kr.

Det bør nevnes at 1. Johannes 5:7–8 er en av de tre eller fire mest bemerkelsesverdige manuskriptvariasjonene i Bibelen. Men selv dette er ikke teologisk betydningsfullt, da disse versene ikke lærer noe om Treenigheten som ikke finnes andre steder.

Se www.BibleQuery.org/1 John Manuscripts.html for mer informasjon om tidlige manuskripter av 1. Johannesbrev.