< Bibelspørsmål fra 1. Timoteus

Spørsmål: Hva er hovedpoenget i 1. Timoteusbrev?

Svar: De seks korte kapitlene i 1. Timoteusbrev kan leses på tre helt forskjellige nivåer.

Oppførsel: Hvert kapittel viser at dette først og fremst kan være en bok om hvordan kristne bør oppføre seg, både individuelt og sammen, under Kristus.

Lederskap: Fem kapitler underviser spesifikt om de viktigste punktene i menighetslederskap, og hvordan man skal lære menigheten å leve som Kristus.

Kristi eksempel: Fem kapitler går langt for å fokusere på hva Kristus gjorde, og dermed hva vi bør være og gjøre i lys av dette.

Men uansett hvilket tema du mener er den røde tråden, er 1. Timoteusbrev som et tau med tre tråder som ikke lett går i stykker.

Vil du, gjennom din undervisning og ditt eksempel overfor yngre mennesker, holde fast i tauet mot fremtiden? Den store misjonæren William Carey sa at han bare ville reise til India hvis menigheten hjemme «holdt fast i tauet» og støttet ham i bønn og økonomisk. Men yngre mennesker kan ikke bare dra til steder vi ikke vil dra til, men til et sted vi ikke kan dra til på jorden: langt inn i fremtiden. Kristi legeme og dets ledere må sammen støtte, trene og beskytte yngre troende når de begir seg ut på sin reise mot fremtiden, dit vi ikke kan dra. La oss derfor studere disse tre trådene i 1. Timoteusbrev og hvordan de bør flettes sammen i vår disippelgjøring av andre.

Spørsmål: Hva er en oversikt over 1. Timoteusbrev?

Svar: Her er en oversikt som legger vekt på lederskap.

1 Falske ledere vs. ekte lederskap

2 Å tilbe Gud

3 Ledere i Guds kirke

4 Lederskap: Å forsvare Guds kirke

5 Lederskap: Å være sammen med de troende

6 Lederskap: Å utfordre de troende

Spørsmål: Hvorfor kaller Paulus Timoteus sin sønn i 1 Tim 1:2?

Svar: Timoteus var ikke Paulus’ biologiske sønn, men denne kjærlige metaforen uttrykte det nære forholdet mellom den yngre og den eldre medarbeideren for Kristus.

Spørsmål: I 1 Tim 1:3, på hvilket tidspunkt oppholdt Timoteus seg i Efesos, mens Paulus håpet å komme til Timoteus snart (1 Tim 3:14)?

Svar: De to brevene til Timoteus og brevet til Titus kalles vanligvis Paulus’ «pastorale brev». De pastorale brevene ble skrevet etter hendelsene i Apostlenes gjerninger. Dette betyr at de enten ble skrevet etter Paulus’ husarrest i Roma eller muligens under hans husarrest i Roma. Paulus ble svært sannsynlig ikke henrettet umiddelbart etter at husarresten i Roma var over, ellers ville Lukas, som var Paulus’ reisefølge, ha nevnt det.

1. Timoteus ble trolig skrevet mellom år 62 og 65 e.Kr., og 2. Timoteus ble trolig skrevet rundt år 67 e.Kr.

Spørsmål: Hva er poenget med å gi påbud til kjetterne i 1 Tim 1:3?

Svar: Selv om de ikke vil adlyde, vil i det minste de som hører på kjetterne og de i menigheten se at du tar avstand fra dem. I tillegg, når du formelt advarer dem, vil de kanskje omvende seg. Men hvis de ikke omvender seg, kan Gud dømme dem gjennom dine ord.

Spørsmål: Hvilke myter snakker Paulus om i 1 Tim 1:4?

Svar: Dette verset gjelder myter generelt. Disse omfattet sannsynligvis de jødiske fablene som Paulus i Titus 1:14 påla Titus å hindre folk i å gi oppmerksomhet til. Dessuten fantes det allerede på Paulus’ tid falske religioner, blant annet noen svært fantasifulle greske mysteriemyter, og kanskje hadde Paulus også disse i tankene.

Spørsmål: Kan vi i 1 Tim 1:4 og Tit 3:9 se bort fra det Bibelen sier om slektsregister?

Svar: Det står ikke at man ikke skal lese eller ignorere slektsregister, men det står at man ikke skal bruke tid på dem. Konsentrer deg om å praktisere det Bibelen sier om å leve i tilbedelse av Gud, tjene Ham og hjelpe andre.

Spørsmål: I 1 Tim 1:4 (KJV), bør ordet etter «gudfryktig/Guds» ha en «-ing»-endelse, som «arbeidende», eller være et substantiv, som «arbeid»?

Svar: NASB, NIV, NKJV og Green’s Literal Translation har alle et substantiv der. NRSV oversetter dette som «opplæring» med en fotnote som sier at det kan være «plan». Bible Knowledge Commentary: New Testament s. 731 sier «plan». Expositor’s Bible Dictionary bind 11 s. 351 sier at KJV er basert på en mindre god lesemåte.

Williams-oversettelsen er den mest uvanlige her. Den sier: «uendelige slektstavler, for slike ting fører til stridigheter snarere enn å stimulere vårt forvalterskap overfor Gud gjennom troen.»

Spørsmål: Hvorfor er noen religiøse lærere så overmodige i 1. Tim. 1:7?

Svar: En grunn kan være at de føler de ikke har noe ansvar å stå til regnskap for. De føler de er i en posisjon der de aldri kan bli stilt til ansvar. I noen organisasjoner står den øverste lederen kun til ansvar overfor Gud, og slike ledere vil vanligvis ikke se for seg at Gud holder dem ansvarlige for noe – før dommedagen. De unnlater å ta i betraktning at Gud vil holde dem ansvarlige, fordi de ikke lenger har noen ærefrykt for Gud.

En annen grunn er at mange følger Jesus fordi Jesu lære passer med det de ønsker seg. For eksempel forkynte Jesus et nytt rike, og revolusjonære som ønsket å styrte romerne, likte det virkelig godt. Men da det ble klart at Jesus ikke hadde tenkt å starte et opprør, ble folk desillusjonerte, og noen vendte seg mot ham. I dag følger noen mennesker Jesus på grunn av det de liker; og de vil slutte å følge ham hvis de ser noe de ikke liker. Dette er ikke lydighet. Men en leder kan tenke at så lenge de presenterer de populære tingene som folk liker, er deres posisjon som leder sikret.

Spørsmål: I 1 Tim 1:8–10, hvilket formål tjener loven for disse menneskene?

Svar: Loven tjener til å påpeke hvor langt de – og vi – er fra å oppfylle alle Guds krav på egen hånd. Loven driver oss til Guds nåde.

Spørsmål: Hva er uvanlig med ordet «velsignet» i 1 Tim 1:11 og 1 Tim 6:15?

A: I Det nye testamente blir Gud ofte kalt velsignet med et gresk ord som innebærer å bli tilbedt. Mennesker blir ofte kalt «velsignet» med dette greske ordet, makarios, som ganske enkelt betyr lykkelig. Bare i 1. Timoteus 1:11 og 6:15 blir Gud kalt makarios. Gud blir lovprist og tilbedt, ja, men bortsett fra det, i seg selv og av seg selv, er Gud et lykkelig vesen.

Spørsmål: I 1. Timoteus 1:13, tilgir Gud bare mennesker for dårlige ting de gjorde i uvitenhet?

Svar: Nei. Paulus fikk nåde for det han gjorde i uvitenhet, men blant dem som fikk nåde for forsettlige synder, finner vi både David og Peter.

Spørsmål: Hvordan var Paulus «den første» i Guds nåde i 1 Tim 1:16?

Svar: Det greske ordet protos kan bety leder, fremste eller tidligere, så vel som første. Det greske ordet protostates betyr ringleder.

Spørsmål: I 1 Tim 1:17: Hvis det bare finnes én «vis» Gud, finnes det da andre guder som ikke er særlig intelligente?

Svar: Selvsagt. I 1. Korinterbrev 8:1–7 snakker Paulus om de mange uintelligente og livløse avgudene.

Spørsmål: I 1 Tim 1:18, hvordan vet du hvem du bør bruke tiden din på?

Svar: Det er åpenbart at du bør holde deg unna dem som ikke ønsker å kjenne sannheten, men bare vil forfølge deg, eller lære av deg om andre mennesker de kan forfølge. Hvis du har tid til alle, er det flott, men ofte er det ikke tilfelle. Når du ikke kan investere i alle, bør du ikke bare fokusere på de som ønsker å lære, men på de som ønsker å lære, forandre seg og vokse. For det andre: Hvilke mennesker vil du, etter din egen vurdering, ha størst utbytte av å bruke tid på? Og enda viktigere: Siden din egen vurdering kan være feilaktig, bør du be Gud om visdom til å skjelne hvem Han ønsker at du skal bruke tiden din på.

Paulus kunne ha brukt tid på et utall mennesker, og selv om Paulus forkynte for mange, brukte han tiden sin på bare noen få, blant annet Timoteus. Mye av dette var selvfølgelig opplæring på jobben, ettersom Timoteus fulgte Paulus rundt og hjalp ham. Jesus hadde mange som fulgte ham, ikke bare de tolv. Da Jesus valgte sine disipler, så det ikke ut til at han favoriserte folk på grunn av eller til tross for deres rikdom, lærdom eller forbindelser. Matteus var sannsynligvis velstående og hadde gode forbindelser, men de fleste av de andre hadde ikke det. Men disiplene hadde tro på Jesus og ville gjøre det han ba dem om. På samme måte var Timoteus ikke bare en elev som sugde til seg kunnskap; Timoteus utførte arbeidet sammen med Paulus, og forkynte og underviste til og med i Tessalonika og andre steder når Paulus ikke var der.

Spørsmål: Hvorfor skal Timoteus adlyde Paulus i 1 Tim 1:18, siden kristne jo skal adlyde Gud?

Svar: Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Kristne skal adlyde sine ledere, slik det står i Hebreerbrevet 13:17. Vi skal underordne oss våre eldste, slik det står i 1. Petersbrev 5:5.

2. Menigheten er bygget på grunnlaget av apostlene og profetene, slik det står i Efeserne 2:20.

3. All lydighet skal være «i Herren». Med andre ord: Hvis foreldre, lærere, regjeringsledere, kirkeledere eller andre vi skal adlyde, befaler noe som strider mot det Gud har sagt i Skriften, skal vi adlyde Gud fremfor mennesker, slik Peter viste i Apostlenes gjerninger 4:19–21.

Spørsmål: Hvordan forliser noen sin tro i 1. Timoteus 1:19?

Svar: Et skip på den tiden besto i hovedsak av mange nøye utformede deler, dyktig satt sammen for et bestemt formål, slik at det kunne flyte og seile på mange lønnsomme reiser. Materialet i et skipsvrak er i hovedsak det samme som i et skip. De fleste delene er fortsatt der, men siden noen deler ikke lenger er på riktig plass, kan skipet ikke lenger flyte, langt mindre seile. Det er ikke lenger godt for noe, bortsett fra at noe av tømmeret kanskje fortsatt kan brukes som ved. Noen ganger kan imidlertid skip som har forlist på grunt vann heves, repareres og seile igjen.

Noen mennesker kan ha de riktige delene av tro og praksis, godt satt sammen, og kan forkynne evangeliet. Men hvis deres tro deretter forliser på grunn av synd eller falsk lære, er de ikke til nytte for noe. Noen kan være kristne som har vendt seg bort fra Jesus, og de må komme tilbake. Andre har kanskje aldri vært sanne kristne, men selv om det de prøvde å gjøre endte i forlis, kan de omvende seg og bli ekte kristne nå.

Spørsmål: Hvordan blir mennesker som Hymenaios og Aleksander «overgitt til Satan» i 1 Tim 1:20?

Svar: Dette uttrykket kan referere til både troende og ikke-troende. For troende kan det bety at de ble utestengt fra menigheten for å bli «tuktet» slik at de ikke skulle spotte. For ikke-troende kan det bety at, siden de kjempet mot sannheten de hadde hørt, ba Paulus om at Gud skulle bruke Satan til å tukte dem, slik at de kunne omvende seg og senere tro på den sannheten de hadde forkastet.

Spørsmål: Hvorfor ber vi i 1 Tim 2:1 for alle mennesker, siden Gud allerede vet hvem som skal til himmelen?

Svar: Selv om vi bør be for hver enkelt person fordi vi ikke vet hvem som kommer til himmelen, finnes det også en viktigere grunn. Gud befaler det, og Guds sikre kunnskap om hvem som kommer til himmelen betyr ikke at de ikke har noen mulighet eller noe ansvar. Se også drøftingen av 1. Timoteus 4:10 for mer informasjon.

Spørsmål: I 1 Tim 2:2, bør vi be for alle politiske ledere, selv de onde? Bør vi be for deres beste?

A: Ja. Da Paulus skrev dette, var Romerriket, fra keiseren og nedover, fullt av korrupsjon. Vi ber for alle politiske ledere, uansett hvor dårlige de måtte være, av minst tre grunner.

1. For at det ikke skal være hindringer for at kristne kan «leve et rolig og stille liv i all gudsfrykt og verdighet», som det står i 1. Timoteus 2:2.

2. Be om at Gud fortsatt skal virke gjennom både det gode og det onde de politiske lederne gjør, slik at Gud kan føre mennesker inn i sitt rike.

3. Be for alle mennesker, selv de onde politiske lederne selv, om at det beste som er mulig skal skje med dem, at de skal omvende seg fra sine veier, vende seg til Kristus og dele himmelens gleder med oss for alltid.

Spørsmål: I 1. Timoteus 2:4–6 står det at Jesus døde for alle, men hvorfor blir ikke alle frelst, slik kjetteriet universalismen lærer?

Svar: Som det står i Hebreerbrevet 4:2, hadde budskapet de hørte «ingen verdi for dem, siden de ikke delte troen til dem som forstod det». Gud har makt til å frelse alle mennesker, og Gud tilbyr evangeliet gratis. Ingen vers sier at noen havner i helvete uten å ha hatt noen mulighet. Imidlertid kan mennesker være som fariseerne og de skriftlærde i Lukas 7:30, som «avviste Guds hensikt for seg selv». Det var tider da Jesus var dypt bedrøvet over deres vantro (Matteus 23:37-39), men Gud tillater at deres endelige valg blir deres endelige skjebne. Universalisme er selvfølgelig en kjetterlære som ekte kristne ikke skal tro på.

Spørsmål: Hva er den ikke-kalvinistiske og den kalvinistiske forståelsen av dette avsnittet i 1. Timoteus 2:4-6?

Svar: Beklager det lange sitatet, men jeg ønsket å sikre at ingenting av konteksten gikk tapt.

Kalvinistisk: Loraine Boettner skriver i *The Reformed Doctrine of Predestination* (s. 294–296): «Hvis ordene i 1 Tim 2:4, at Gud ‘vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til erkjennelse av sannheten’, tolkes i arminiansk forstand, følger det enten at Gud blir skuffet over sine egne ønsker, eller at alle mennesker uten unntak blir frelst. Videre står læren som tilskriver Guddommen skuffelse, i strid med den gruppen av skriftsteder som lærer om Guds suverenitet.... Det er sant at enkelte vers, tatt for seg selv, synes å antyde den arminianske [ikke-kalvinistiske] posisjonen. Dette ville imidlertid redusere Bibelen til en samling motsetninger; for det finnes andre vers som lærer om forutbestemmelse, manglende evne, utvelgelse, utholdenhet osv., og som på ingen legitim måte kan tolkes i samsvar med arminianismen. ... Følgelig, hvis vi finner et skriftsted som i seg selv kan tolkes på to måter, hvorav den ene harmonerer med resten av Skriften mens den andre ikke gjør det, er vi forpliktet til å akseptere den førstnevnte.» Boettner (s. 294–296)

Ikke-kalvinist: Både ikke-kalvinister og amyraldiske kalvinister kan sitere nøyaktig de samme ordene fra Boettner etter de tre prikkene, ved ganske enkelt å bytte om ordene «arminianisme» og «forutbestemmelse» og endre rekkefølgen på setningene. Legg merke til at Boettner sier at en suveren Gud ikke kan bli skuffet, og at andre vers tydelig viser at alle måtte bli frelst dersom frelsen ble tilbudt alle. Les nå følgende:

«Jerusalem, Jerusalem, du som dreper profetene og steiner dem som er sendt til deg, hvor ofte har jeg ikke ønsket å samle dine barn, slik en høne samler kyllingene sine under vingene, men du ville ikke!» (Matteus 23:37)

«Men fariseerne og de skriftlærde avviste Guds hensikt for seg selv, fordi de ikke hadde blitt døpt av Johannes.» (Lukas 7:30)

«Han selv [Jesus] er soningsofferet for våre synder, og ikke bare for våre, men også for hele verdens synder.» (1. Johannes 2:2)

Konklusjon: Vi bør alle være enige i Boettners ord: «Det er et anerkjent tolkningsprinsipp at de mer uklare tekststedene skal tolkes i lys av de klarere tekststedene, og ikke omvendt.»

Spørsmål: Hvorfor har kristne kvinner noen ganger frisyrer og kostbare smykker, slik det står i 1. Timoteus 2:9?

Svar: Det er bra å ta rimelig vare på håret sitt, men dyre og ekstravagante frisyrer er ikke det Gud ønsker.

De fleste kristne kvinner har ikke kostbare smykker. Hvis en kristen kvinne er prangende, bærer dyre smykker og bruker uforholdsmessig mye tid på håret sitt, kan hun fortsatt være en ekte kristen, men hun bør slutte med denne praksisen. I gresk tid gikk noen kvinner i svært ekstravagante klær. Ifølge Johannes Chrysostomos’ prekener over 1. Timoteus (ca. 397 e.Kr.) står dette verset i kontrast til etterligningen av skuespillere og prostituerte.

Spørsmål: Hvorfor lærer Bibelen i 1. Timoteus 2:11–14 og 1. Timoteus 3:1–7 at kvinner den gang (og sannsynligvis også nå) ikke kunne undervise eller ha autoritet?

Svar: Selv om ulike menigheter er uenige om kvinnens rolle i menigheten, er det åtte punkter som alle bibeltroende kristne bør være enige om.

1. Paulus aksepterte at kvinner likevel kunne ha fremtredende stillinger i menigheten. Noen viktige kvinner han nevnte, var Febe (Romerne 16:1,2), Priskilla som sammen med sin mann korrigerte Apollos (Apostlenes gjerninger 18:26), Euodia og Syntyke som kjempet ved Paulus’ side for evangeliet (Filipperne 4:2-3), og muligens Kloe (1. Korinterbrev 1:11).

2. Kvinner kan og bør undervise kvinner og barn, og kvinner kan ha autoritet over kvinner og barn i menigheten. (Titus 2:3–5)

3. Utenfor menigheten har kvinner vært lydige mot Gud ved å være ledere. Debora var en viktig verdslig leder i Dommernes bok 4:4–5. Debora hadde ikke en midlertidig stilling: hun var allerede profetinne og dommer før hun brukte sin autoritet til å fortelle Barak at Gud hadde befalt ham å beseire Sisera.

4. Kvinner kunne fortsatt forkynne Guds ord gjennom profetier. I gammeltestamentlig tid var ikke bare Debora profetinne, men også Mirjam (2. Mosebok 15:20–21) og Hulda (2. Krønikebok 34:22–28). I Det nye testamente profeterte Anna (Lukas 2:36–38), Filippus’ fire døtre (Apostlenes gjerninger 21:9) og kvinner generelt i 1. Korinterbrev 11:5.

5. Bibelen gir aldri noen begrunnelser som tyder på at kvinner er fysisk svakere, mindre intelligente, mer følelsesmessig sårbare eller underordnede menn. Faktisk var noen av Israels mannlige ledere, som Abimelek (Dommerne 9:52–53) og Rehabeam (1. Kongebok 12:3–16), verken gudfryktige eller særlig intelligente.

6. Den eneste grunnen Bibelen gir, er at dette er slik Gud foretrekker det. Guds grunner har å gjøre med at Eva var den første som ble forført i Edens hage, ikke med alle kvinner.

7. Hypotetisk sett, hvis Gud sa at Han ønsket at kvinner, eller til og med barn, skulle ha autoritet over menn i menigheten, burde vi adlyde. Men hvis Gud ønsket at bare menn skulle ha autoritet, må vi som adlyder Gud gjøre det Han ønsker.

8. I alle spørsmål, ikke bare dette, bør vi adlyde Gud, uansett om vi får alle begrunnelsene eller ikke.

Spørsmål: Hvordan kan 1 Tim 2:11–14 og 1 Tim 3:1–7 sammenlignes med islam?

Svar: Koranen sier i sura 4:34 at man skal «slå» eller «piske» sin kone hvis hun er ulydig. Det arabiske ordet for «slå» eller «piske» er det samme ordet som brukes om å slå en voldelig forbryter eller en kamel. Muhammed selv slo en gang bevisst Aisha «på brystet, noe som forårsaket meg smerte», ifølge Sahih Muslim, bind 2, 2127. Hvis en kone er god, men en ektemann er forsømmelig, sier Koranen aldri at kona skal slå sin ektemann eller be sin far, bror eller en annen mann om å slå ektemannen.

Har dette påbudet noe å gjøre med følgende ord fra Profeten i Bukhari-hadith, bind 2, bok 18, kap. 8, nr. 161, s. 91–92; bind 1, bok 6, kap. 8, nr. 301, s. 181, og sitat fra bind 1, bok 2, kap. 21, nr. 28, s. 29: «Profeten sa: ‘Jeg fikk se helvetesilden, og at flertallet av dens beboere var kvinner.’» (De fleste av disse kvinnene var utakknemlige overfor sine ektemenn.)

Hvorfor tror du det er flere kvinner i helvete? Er det fordi de ikke har like stor motivasjon for å komme til paradiset? Bukhari Hadith bind 6, bok 60, kap. 294, nr. 402, s. 374 og tidligere sier: «Allahs uttalelse: Vakre, skjønne kvinner, bundet [dvs. lenket] i paviljonger. Fortalt av Qaisi: Allahs Apostel sa: ‘I paradiset finnes det et paviljong laget av en enkelt hul perle, seksti mil bred; i hvert hjørne er det koner som ikke vil se dem i de andre hjørnene; og de troende vil besøke dem og nyte deres selskap.’”

«Fortalt av Abu Huraira: Allahs Apostel sa: ‘Behandle kvinner pent, for en kvinne er skapt av et ribben, og den mest krumme delen av ribbenet er den øvre delen; så hvis du prøver å rette det ut, vil det knekke; men hvis du lar det være som det er, vil det forbli krumt. Så behandle kvinner pent.» Bukhari Hadith, bind 4, bok 55, kap. 1, nr. 548, s. 346.

«Fortalt av Abu Sai’id Al-Khudri: Profeten sa: ‘Er ikke vitnesbyrdet fra en kvinne lik halvparten av en manns?’ Kvinnene sa: ‘Ja.’ Han sa: ‘Dette skyldes mangelen ved kvinnens forstand.’» Bukhari Hadith, bind 3, bok 48, kap. 12, nr. 826, s. 502.

«Han [Muhammed] sa: ‘Aldri vil et folk som gjør en kvinne til sin hersker, lykkes.’» Bukhari Hadith, bind 9, bok 88, kap. 18, nr. 220, s. 171. Så når muslimer trekker frem 1. Timoteus 2:11–14 og 1. Timoteus 3:1–7 for å hevde at Bibelen anser kvinner som mindre verdifulle fordi de ikke kan være eldste i Bibelen, kan du med et glimt i øyet si at du gjerne vil diskutere dette med deres kvinnelige imam.

Spørsmål: Betyr 1 Tim 2:12 at kvinner ikke skulle undervise i det hele tatt, eller at de ikke skulle undervise menn?

Svar: Paulus sa bare at kvinner ikke skulle undervise menn, for i Titus 2:3–4 ba Paulus de eldre kvinnene om å lære de yngre kvinnene, så vel som barna, gode ting.

Spørsmål: Lærer 1 Tim 2:13–14 at kvinner har dårligere dømmekraft, slik en ateist (Capella) hevder?

Svar: Nei. Man må ha god dømmekraft for å være en god dommer. I Det gamle testamente, som Paulus kjente svært godt, var Debora en god dommer i Israel.

Når det gjelder kvinnens verdi i forhold til mannens, sier den samme forfatteren, Paulus, i Galaterbrevet 3:26–28 at det i Kristus verken er mann eller kvinne, men at vi alle er Guds barn. I den greske kulturen ble døtre ikke verdsatt like høyt som sønner, så hvis Paulus hadde sagt der at vi alle er Guds «barn», kunne det ha oppstått tvil i den kulturen om at menn og kvinner virkelig er likeverdige. Paulus fjernet imidlertid all tvil ved å si at begge er Guds «sønner».

Spørsmål: I 1 Tim 2:5 har jeg et spørsmål om den katolske læren om at Maria og helgenene er «formidlere» for oss. Et katolsk argument for å støtte denne teorien er at Moses gjorde dette for å beskytte Israels folk mot Guds vrede da folket ikke trodde på Gud. Moses ba Gud om å tilgi israelittene, og Gud innvilget dette (4. Mosebok 14:1–20). Katolikker kan bruke dette til å underbygge sin teori om at vi kan bruke andre, som Maria eller visse helgener, til å gå i forbønn eller fungere som mellommenn overfor Gud på våre vegne. Men i 1. Timoteus 2:5 sier Paulus klart og tydelig at det finnes «én» mellommann, nemlig Jesus. Det som forvirrer meg, er at disse skriftstedene kan støtte begge teoriene – så hvordan kan vi velge den ene fremfor den andre?

Svar: Vanligvis vil ethvert argument du kan tenke deg ha et motargument. La meg derfor først utvide spørsmålet ditt, slik at det ikke bare handler om Maria, men om bibelsk avklaring av motstridende synspunkter generelt. Deretter vil jeg anvende de generelle prinsippene på det du spurte om.

For det første har et bud, en uttalelse eller et annet klart uttrykk i Skriften forrang fremfor vår tolkning eller de analogiene vi selv skaper ut fra Skriften. Siden 1. Timoteus 2:5 sier at det finnes én mellommann, ville 1. Timoteus 2:5 være en løgn dersom det i virkeligheten finnes to mellommenn. På den annen side, hvis det virkelig bare finnes én mellommann, ville dette ikke gjøre utsagnene i Det gamle testamente til en løgn, fordi a) det ble ikke uttrykkelig sagt at Moses var en mellommann, b) at Moses sto i gapet for folket, gjaldt kun deres fysiske straff, ikke hele mennesket, c) selv om Moses var et forbilde på Kristus, ble den rollen Moses hadde, erstattet av Kristus, og d) Moses står ikke engang i gapet lenger.

For det andre er det lurt å se om man får det samme svaret hvis man snur på spørsmålet. I stedet for å spørre: «Hvem i Det gamle testamente kommer nærmest den typen formidlerrolle som katolikkene hevder at Maria hadde?», kan man for eksempel spørre: «Hvem i Det nye testamente er logisk sett den som oppfyller den rollen Moses hadde i Det gamle testamente?» Svaret er ganske klart: Jesus, ikke Maria.

For det tredje bør vi spørre: «Oppfinner vi en helt ny lære?» og også: «Hvordan forsto de tidlige kristne disse versene?» Ikke at de tidlige kristne var perfekte, men mange av dem snakket bibelsk gresk fra de var tre år gamle og drømte på gresk, og det ville være latterlig av oss å prøve å fortelle dem at det greske ordet betydde noe, når de alle var enige om at det betydde noe helt annet. Det finnes absolutt ingen kristne forfattere fra tiden før nikenskonsilet som lærte at Maria var medformidler, medforløser, formidlerinne, forløserinne eller noe annet ord den katolske kirken har funnet på. Men følgende forfattere fra den tidlige kirken bekreftet alle at Jesus var vår formidler. Ingen av dem nevnte Maria som formidler.

Klemens av Roma (96–98 e.Kr.) (utdrag) «Dette er måten, mine kjære, hvorpå vi finner vår Frelser, nemlig Jesus Kristus, ypperstepresten for alle våre offergaver, forsvareren og hjelperen i vår svakhet. Gjennom Ham ser vi opp mot himmelens høyder. … Gjennom ham har Herren villet at vi skal få smake på udødelig kunnskap.» 1. Klemens, kap. 36, bind 1, s. 14–15 (også bind 9, s. 240)

Klemens av Roma (96–98 e.Kr.) (utdrag) siterer Jesaja 53 og sier om Jesus: «Ved hans sår er vi helbredet. Han var et offer for synd. Jesus selv skal bære våre synder.» 1. Klemens, kap. 16, bind 1, s. 9 (også bind 9, s. 234)

Klemens av Roma (96–98 e.Kr.): «La oss se fast på Kristi blod og se hvor dyrebart dette blodet [Jesu blod] er for Gud, som, etter å ha blitt utgytt for vår frelse, har lagt omvendelsens nåde foran hele verden.» 1. Klemens, kap. 7, bind 1, s. 7 (også bind 9, s. 231)

Klemens av Roma (96–98 e.Kr.) «På grunn av den kjærligheten han bar til oss, ga Jesus Kristus, vår Herre, sitt blod for oss etter Guds vilje; sitt kjød for vårt kjød og sin sjel for våre sjeler.» 1. Klemens, kap. 49, s. 18

Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) drøfter hvorfor Kristus måtte være fullt ut menneske så vel som Gud for å påta seg rollen som «formidler». Irenaeus, Mot kjetteriene, bok 3, kap. 18.7, s. 448

Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) nevner at «avkommet» [Jesus] er en mellommann. Irenaeus, *Mot kjetteriene*, bok 3, kap. 7.2, s. 420

Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) sier at Jesus «forente mennesket med Gud gjennom seg selv». Irenaeus, *Mot kjetteriene*, bok 3, kap. 4.2, s. 417

Klemens av Alexandria (193–217/220 e.Kr.) omtaler Jesus som mellommannen som utfører Faderens vilje, Guds Sønn og menneskenes frelser. *The Instructor*, bok 3, kap. 1, s. 271

Tertullian (ca. 213 e.Kr.) sier at apostelen kaller Kristus «Mellommannen mellom Gud og mennesket». *Mot Praxeas*, kap. 27, s. 624

Tertullian (198–220 e.Kr.) kaller Jesus «Mellommannen mellom Gud og mennesket». *Om kjøttets oppstandelse*, kap. 51, s. 584

Hippolytus, biskop av Portus (222–235/6 e.Kr.), snakker om Kristus som mellommann mellom Gud og mennesket i sin «Kommentar til 4. Mosebok», s. 169.

Origenes (ca. 227–240 e.Kr.) omtaler Jesus som mellommann, yppersteprest, Paraklet og døren. Origenes’ «Kommentar til Johannes», bok 2, kap. 28, s. 343

Novatian (250/254–256/7 e.Kr.): «Hvis Kristus bare er menneske, hvorfor påkalles da et menneske i bønner som mellommann?» i *Om treenigheten*, kap. 14, s. 623. Han drøfter også inkarnasjonen i *Om treenigheten*, kap. 10, s. 619.

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.): «Han er ikledd kjød; Gud er forenet med mennesket. Dette er vår Gud, dette er Kristus, som, som mellommann mellom de to, ikler seg mennesket for å føre dem til Faderen.» Cyprianus’ avhandlinger, avhandling 6, kap. 11, s. 468

Peter av Alexandria (306,285–311 e.Kr.) sier at Jesus er vår forsvarer hos Faderen. *The Canonical Epistle*, kanon 11, s. 276

Laktantius (ca. 303–ca. 325 e.Kr.): «En mellommann kom – det vil si Gud i kjødet – for at kjødet skulle kunne følge ham, og for at han skulle redde mennesket fra døden, som har herredømme over kjødet.» De guddommelige institusjoner, bok 4, kap. 25, s. 126.

Spørsmål: I 1 Tim 2:15 står det at kvinner «skal bli frelst gjennom barnefødsler» – hva med gudfryktige, men barnløse kvinner?

Svar: Paulus mente åpenbart ikke at kvinner kommer til himmelen ved å få barn, ellers ville han ikke ha anbefalt sølibat i 1. Korinterbrev 7:8, 25–28. Paulus kjente til Filippus’ fire ugifte døtre som profeterte i Apostlenes gjerninger 21:9. For bevis på at kirken historisk sett har tolket dette verset slik at barnløse kvinner har det bra, les Johannes Chrysostomos’ «Homilier om Timoteus» (ca. 397 e.Kr.).

Spørsmål: Hva betyr «Kvinner skal imidlertid bli frelst gjennom barnefødsler» i 1. Timoteus 2:15?

Svar: Gud kan fysisk bevare kvinner gjennom den vanskelige perioden med fødsel. Jeg har spøkefullt sagt til min kone at å få barn er en så kostbar, smertefull, plagsom og farlig prosess at kvinner før den moderne medisinen rett og slett ikke må ha fått noen barn!

Seriøst sett er dette et komplekst vers, fordi Paulus bruker det spesifikke tilfellet med Eva som et eksempel for samtidig å korrigere og oppmuntre alle kvinner. Kristne har mange forskjellige synspunkter. Her er en tolkning løst hentet fra den gresktalende eksegetiske predikanten Johannes Chrysostomos’ (ca. 397 e.Kr.) preken nr. 9 om Timoteus (s. 436).

1. Selv om Eva var den som forførte Adam, hadde hun likevel en videre rolle i Guds plan som «alle levendes mor» (1. Mosebok 3:20). Blant Evas etterkommere var Kristus, som frelste henne. [1. Mosebok 3:15, ikke Chrysostomos]

2. Av grunner knyttet til Eva ønsker ikke Gud at kvinner skal undervise eller ha myndighet over menn (1. Timoteus 2:11–14).

3. Kvinner har en spesiell og unik rolle når det gjelder å føde barn (1. Timoteus 2:15a). Ifølge Johannes Chrysostomos refererer «å bli frelst» ikke til Eva eller noen enkelt kvinne, men til kvinnens rolle generelt.

4. Ikke bare skal kvinner føde barn fysisk, men de skal også leve et trofast, kjærlig og hellig liv, med selvbeherskelse. Som Chrysostomos påpeker, nevner Efeserne 6:4 at det er et stort ansvar for foreldre å oppdra sine barn i Herren.

5. Mens noen feilaktig kunne tolke dette verset slik at alle kvinner har pådratt seg Evas overtredelse, påpekte Johannes Chrysostomos at dette er feilaktig resonnement.

Se NIV Study Bible, New Geneva Study Bible og The Bible Knowledge Commentary: New Testament s. 736 for en nærmere drøfting.

Spørsmål: I 1 Tim 3:1 står det at menn bør ønske å være «biskoper», siden biskoper underviser, men i Jakob 3:1 står det at ikke mange bør ønske å være lærere?

Svar: Det greske ordet i 1. Timoteus 3:1 er «tilsynsmann». 1. Timoteus 3:1 sier ikke at ukvalifiserte menn bør ønske å være tilsynsmenn, men at hvis en mann ønsker å være tilsynsmann, har han et verdig mål. Selv om noen kanskje ser ned på kristent arbeid på heltid, viser Bibelen at vi bør holde det i høy ære.

Spørsmål: Forbyr 1. Timoteus 3:1–7 kvinner å være tilsynsmenn?

Svar: Ekte kristne har ulike synspunkter.

Ja) Selv om mannlige eldste, deres koner og deres barn alle ble omtalt, var begrepet kvinnelige eldste fraværende i 1. Timoteus 3:1–7. Dette begrepet var imidlertid ikke fraværende i Paulus’ tanker, fordi 1. Timoteus 2:11–14 uttrykkelig lærer at kvinner ikke kunne undervise menn eller ha autoritet over menn.

Bare på den tiden) Noen oppriktige kristne mener at dette kun gjaldt den tiden.

Nei) Noen mener at Galaterbrevet 3:28, som handler om menns og kvinners likeverd, også gjelder deres roller i menigheten. 1. Timoteus 3:11 kan henvise til diakoners koner, eller til kvinnelige diakoner. O’Brien nevner i *Today’s Handbook for Solving Bible Difficulties*, s. 374–375, også at både Priscilla og Akvila underviste Apollos i Apostlenes gjerninger 18:26.

Ja, igjen) Det er imidlertid ikke gitt noen tids- eller kulturbetinget begrunnelse for hvorfor 1. Timoteus 3:1–7, og ikke andre påbud, kan ignoreres i vår tid. Begrunnelsen som ble gitt, angående Adam og Eva, er like gyldig nå som da. Se også spørsmålet om 1. Timoteus 2:11–14 for mer informasjon.

Spørsmål: I 1 Tim 3:2,12 og Tit 1:6, skal eldste og diakoner være ektemannen til minst én, én eller ikke mer enn én kone (uavhengig av om tidligere ekteskap telles med eller ikke)?

A: For å være presis betyr det greske uttrykket bokstavelig talt «en mann som er trofast mot én kvinne». Alle er enige om at menn som levde i promiskuitet, var skilt og giftet seg på nytt, eller praktiserte polygami, ble utelukket fra å være eldste (beklager, mormoner). Å gifte seg på nytt er ikke en synd, slik Ruts bok viser. Kristne er generelt enige med Johannes Chrysostomos’ «Homilier om Timoteus» (ca. 397 e.Kr.) og «De hellige apostlenes konstitusjoner» 3:17 (ca. 4. århundre) om at ugifte eldste og diakoner er akseptable. I «Bible Difficulties and Seeming Contradictions» s. 54 står det også at dette refererer til et monogamt forhold.

Spørsmål: Hva bør det stå i 1 Tim 3:3 (KJV)?

Svar: Her er ulike oversettelser.

«… ikke grådig etter skittent vinning [penger]; men tålmodig, ikke kranglete, ikke begjærlig» (KJV)

«… ikke grådig etter penger, men mild, ikke kranglete, ikke begjærlig;» (NKJV)

«… men mild, ikke kranglete, fri fra pengekjærlighet.» (NET Bible)

«… ikke grådig etter urettferdig vinning – men mild, ikke kranglete, ikke pengegrisk» (Green’s Literal Translation)

«… men mild, ikke kranglete, ikke pengegrisk» (NIV)

«… men mild, ikke kranglete, fri fra pengegrådighet» (uNASB)

«… ikke avhengig av vin, ikke voldelig, men mild, fredelig og fri fra pengegrådighet.» (BSB)

«mild og ikke kranglete, ikke grådig» (Williams)

Det greske Nye Testamentet av Aland m.fl. viser ingen variasjoner mellom de tidlige greske manuskriptene.

Spørsmål: Hva betyr det i 1 Tim 3:3 å være en som elsker penger?

Svar: Man kan unngå å stjele, rane eller være uærlig, og likevel være en som elsker penger. Man kan være fattig så vel som rik og likevel være en som elsker penger. Man kan være rik uten å være en som elsker penger, men heller se på penger som et verktøy man kan gi bort til Guds rike.

Som en person fortalte meg om sjefen sin: Noen elsker mennesker og bruker penger, men han elsket penger og brukte mennesker. Handler tankene dine mest om mennesker og relasjoner, eller mest om hvordan du kan tjene (eller spare) mer penger? Å investere i eiendom, aksjemarkedet eller andre ting er ikke dårlig i seg selv. Men pass på at det ikke opptar all din fritid, dine tanker og ditt hjerte. I stedet for å spørre hvor mye du tjente på eiendommer, aksjer osv., spør hvor mye du tjente per time du la ned. Hvis du for eksempel tjente 8 000 dollar på en investering på 100 000 dollar (og 8 % er en veldig god avkastning), men du måtte følge med på aksjene i 10 til 12 timer per uke, kunne du ha gjort det nesten like bra, med mye mindre risiko, ved å ta en deltidsjobb til minstelønn i stedet.

I Matteus 7:24–27 og Lukas 6:47–49 forteller Jesus lignelsen om huset bygget på klippen kontra huset på sanden. Å ha mye penger til å bygge et ekstravagant hus på sanden er rett og slett tragisk.

Spørsmål: Må en mann i 1. Timoteus 3:4 ha barn før han kan bli tilsynsmann?

Svar: Nei: tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Man kan være barnløs, slik som Paulus og antakeligvis Timoteus.

2. Hvis en tilsynsmann har barn, bør de oppdras på en god måte. Se neste spørsmål for mer informasjon.

3. Å oppdra barn kan gi verdifull erfaring for å lede en menighet bestående av menn, kvinner og barn. Les Johannes Chrysostomos’ prekener om Timoteus for mer informasjon.

Spørsmål: Hva menes det i 1 Tim 3:4–5, 12b med at en tilsynsmann må lede sin egen familie og sine barn på en god måte?

Svar: Forstanderen må bevisst oppdra barna sine i troen. Gikk de små barna i kirken, lærte de om troen, ba foreldrene sammen med dem og studerte de Bibelen sammen med dem, osv. På et annet nivå: Hva slags eksempel så barna hos foreldrene sine? Vokste barna opp med å elske Gud eller med å hate kirken? Hvis det siste er tilfelle, hvorfor da?

Et sentralt spørsmål, som noen kristne er uenige om, er om noen kan fortsette å være tilsynsmann dersom ett av barna hans forlater troen? Etter min mening er svaret ja, fordi barnets valg om å forlate troen var dets eget valg og ikke avhengig av foreldrene. Jesus underviste tolv disipler, men én forlot ham og forrådte ham. Betyr det at Jesus var en dårlig disippelmaker? Selvfølgelig ikke. Jeg har kjent gudfryktige foreldre med svært gudfryktige barn (ikke voksne), bortsett fra at ett barn i familien vendte seg helt bort fra Gud.

Spørsmål: Hva menes med «den samme fordømmelsen som djevelen» i 1. Tim. 3:6?

Svar: Djevelen falt i stor grad på grunn av stolthet. På samme måte kan en som en gang tjente Gud godt, falle fra på grunn av stolthet over seg selv eller sin stilling, spesielt hvis vedkommende er nybekjent. Dessverre, når en leder faller fra på grunn av stolthet, er det ofte et offentlig dårlig eksempel både for troende og ikke-troende som kjenner til situasjonen.

Spørsmål: Hva menes med «djevelens snare» i 1 Tim 3:7?

Svar: En snare, eller felle, er generelt noe som plutselig fanger eller dreper ved overraskelse. Her er snaren når noen føler seg helt på toppen, er stolt av det og blir overmodig rett før vedkommende faller hardt.

Spørsmål: Hva menes det i 1 Tim 3:8 og Titus 2:2 med at diakoner og eldre menn skal være «alvorlige» eller «verdig»?

Svar: Det greske ordet semnos betyr ærverdig, hederlig, alvorlig, ærlig eller oppriktig. Les Johannes Chrysostomos’ prekener om Timoteus for en tre siders drøfting av 1. Timoteus 3:8–13.

Spørsmål: I 1 Tim 3:11, på hvilke måter kan en kvinne eller en mann være upålitelig?

Svar: Det finnes ulike måter folk kan være upålitelige på, selv om de ikke alltid lyver. Gjør de det de sier? Sladrer de, eller unnlater de å holde hemmelig det de vet de burde holde hemmelig? Hvis de tar noe som ikke tilhører dem når de er sikre på at de kan slippe unna med det, er de bare «betinget pålitelige», avhengig av om de tror de kan slippe unna med det. Og «betinget pålitelig» er ikke pålitelig i det hele tatt; selv kriminelle er betinget pålitelige. Integritet er det du er og gjør når du tror at ingen ser på. Men Gud ser alltid på.

Spørsmål: Kan kvinner være diakoner i 1 Tim 3:11–13?

Svar: Begrepet i 1. Timoteus 3:11 kan oversettes enten som «diakonisser» eller «diakonenes koner». Det finnes tre synspunkter blant ekte kristne.

a) Diakonisser: Det betyr ikke bare diakoners koner, for da ville diakoners koner ha en spesiell rolle, mens eldstes koner ikke ville ha noen rolle. På tidspunktet for konsilet i Kalkedon i 451 e.Kr. var diakonisser et embete i kirken. Diakonissene måtte være minst 40 år gamle og leve i sølibat, ifølge The First Seven Ecumenical Councils (325–787), s. 189.

b) Diakoners koner: Dette betyr ikke diakonisser, ellers ville strukturen i teksten vært uvanlig.

3:1–7    Eldste, deres barn og koner

3:8–10    Det samme gjelder diakoner, uten spesifikk informasjon om menn

3:11    På samme måte diakonissene

3:12-13 Diakoner igjen, inkludert opplysninger som gjelder menn spesielt

c) Begge deler: Johannes Chrysostomos (ca. 397 e.Kr.) sier i preken nr. 11 om Timoteus: «Han snakker om dem som har stillingen som diakonisser. ‘Diakonene skal være gift med én kvinne.’ Dette må derfor forstås som at det gjelder diakonissene.» Diakonenes koner hadde altså et spesielt embete som diakonisser.

Spørsmål: Hva lærer 1 Tim 3:14–15 oss?

Svar: I 1. Timoteus 3:14–15 sier Paulus at han skriver til Timoteus for at folk (ikke bare Timoteus) skal vite hvordan de skal oppføre seg i menigheten dersom Paulus blir forsinket. Det er flere poeng her:

Dette er autoritative instruksjoner til menigheten fra Paulus. De er ikke bare forslag til hvordan man skal leve, men bud fra Gud.

En husstand består vanligvis av en eller begge foreldre og barn. Menigheten er Guds husstand, ettersom vi er Guds barn, og Gud er vår Far.
Menigheten tilhører verken de eldste eller de andre troende. Menigheten er den levende Guds eiendom.

Uttrykket «sannhetens søyle og grunnvoll» refererer i dette verset til menigheten, ikke til Gud. Imidlertid er kilden til sannheten i siste instans verken menigheten eller Bibelen, men Gud selv. Det er noe irriterende at noen romersk-katolikker feilaktig hevder at vi bør være takknemlige overfor den katolske kirken for at den har gitt oss Bibelen. Vi står i gjeld til den tidlige kirken (ikke den romersk-katolske kirken) for å ha anerkjent Guds ord, men det er Gud som ga oss Bibelen, ikke kirken. Kjerneproblemet er å stole på kirken for frelsen, og ikke stole på Gud og hans ord.
Kirken har likevel en viktig rolle. Hva gjør egentlig en søyle? Den både støtter opp resten av bygningen, og er også et sted hvor man kan henge opp beskjeder. Grunnsteinene skal ligge urokkelige og bære hele vekten av det som ligger oppå dem. Troende har fungert på denne måten gjennom tidene, fra de tidlige kristne martyrene til de tidlige kirkeforfatterne vi kan lære av, til de stille valdenserne i Italia, til de senere store misjonsbevegelsene, og så videre. Men hvis en bestemt menighet ikke lenger er en søyle og et fundament for sannheten, hva er da vitsen med den som menighet? Kanskje er det derfor Jesus truet med å fjerne noen lysestaker i Åpenbaringen 2–3. Paulus’ byggemetafor er et ekko av Efeserne 2:19b–22 (BSB): «...men medborgere med de hellige og medlemmer av Guds hus, bygget på grunnvollen av apostlene og profetene, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen. I ham blir hele bygningen satt sammen og vokser til et hellig tempel i Herren. Og i ham blir også dere sammenbygd til en bolig for Gud i hans Ånd.» 2. Korinterbrev 6:16 bekrefter også at vi (kristne) er den levende Guds tempel. Denne metaforen blir imidlertid ikke bare forkynt av Paulus. 1. Petersbrev 2:5 (BSB) sier: «Også dere blir, som levende steiner, bygget inn i et åndelig hus for å være et hellig presteskap, som bringer åndelige offer som er velbehagelige for Gud gjennom Jesus Kristus.» Disse versene gjør det klart at en menighet ikke er en bygning, og heller ikke en menneskelig organisasjon, men et fellesskap av troende.
Men hvem er prestene? 1. Petersbrev 2:9 (BSB) sier: «Men dere er et utvalgt folk, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som tilhører Gud.» Så vi er alle prester. Prester representerer Gud overfor andre mennesker, og vi er Kristi ambassadører i 2. Korinterbrev 5:20.

Spørsmål: I 1 Tim 3:16, betyr det at Jesus «har vist seg i kjødet» og er «rettferdiggjort av Ånden» at han ikke ble oppreist fysisk fra de døde?

Svar: Selvfølgelig ikke, ellers ville ikke Paulus ha skrevet 1. Korinterbrev 15. I 1. Timoteus 3:16 understreket Paulus at Jesus ikke bare så ut til å komme, som et spøkelse, men faktisk var her i kjøtt og blod, til tross for de feilaktige læresetningene som fremtidige kjettere – gnostikerne og doketistene – forkynte. Jesu rettferdiggjørelse skjedde gjennom Hans oppstandelse ved Den Hellige Ånd.

Spørsmål: Beviser 1. Timoteus 4:1–2 at den sanne kristendommen gikk tapt på jorden, slik noen sekter hevder?

Svar: Nei. Det står at noen vil forlate troen, men det står ikke at alle vil gjøre det. For eksempel, selv fra år 1000 til 1500 e.Kr., da den offisielle katolske kirken var ekstremt korrupt, fantes det en gruppe i Nord-Italia, Sør-Frankrike og Nord-Spania kalt valdenserne, som fulgte Guds Skrift fremfor menneskelige tradisjoner.

Spørsmål: Siden kristne ikke skal forby ekteskap, som det står i 1 Tim 4:3, hvorfor anbefaler da Paulus å leve i sølibat i 1 Kor 7:1, 25–28?

Svar: Paulus anbefaler å leve i sølibat, men pålegger det ikke. Rett etter å ha anbefalt det, understreker Paulus på nytt at ekteskap er tillatt for alle i 1. Korinterbrev 7:28.

Spørsmål: Hva er noen av de «respektløse, tåpelige mytene» i 1 Tim 4:7 som burde ha blitt forkastet den gang? Hva er noen av dem vi bør forkaste i dag?

Svar: Det finnes ulike former for overtro i forskjellige kulturer. I europeisk kultur regnes tallet 13 som uheldig, og noen er redde for at svarte katter skal krysse veien deres. I kinesisk kultur er folk ikke redde for noen av disse tingene, men noen bygninger har ikke en fjerde etasje, fordi tallet 4 regnes som uheldig siden det høres ut som ordet for «å dø». Jeg vet ikke hva folk skal gjøre halvveis mellom Kina og Europa – noe midt imellom? Skal de si at 8 1/2 er uheldig? I islam sier hadithene at man skal spise og drikke med høyre hånd, fordi Satan spiser med sin venstre (Ibn-i-Majah, bind 4, bok 29, nr. 3266–3268, s. 433). Ifølge Muwatta’ Malik 48.7.15 skal man, når man tar på seg sandaler, sette den høyre foten inn først og ta den ut sist.

Men tåpelige myter er ikke bare hedensk overtro; de har også sneket seg inn i noen kirker. For eksempel, selv om dette ikke finnes i de gresk-ortodokse eller protestantiske kirkene, lærer transsubstansiasjonslæren i romersk-katolske kirker at etter at brødet og vinen er innviet til nattverden, er det ikke lenger fysisk brød og vin; det ser bare ut som om det fortsatt er brød og vin.

I århundrene etter år 325 e.Kr. ble det skrevet mange pseudepigrafiske bøker om ulike apostlers gjerninger. De kan ha blitt skrevet for å tilfredsstille folks nysgjerrighet om hva apostlene ellers gjorde, men de tjener ikke sannhetens formål.

Ordspråkene 30:5–6 pålegger oss å ikke legge noe til Guds ord. Del gjerne dine meninger og spekulasjoner hvis du må, men synd ikke ved å si «Gud sa…» om ting som Gud faktisk ikke har sagt.

Spørsmål: 1 Tim 4:8 sier: «Fysisk trening har begrenset verdi», så bør vi da forsømme fysisk trening?

Svar: Nei, det er ikke det Paulus mener. Grekerne la stor vekt på fysisk trening og idrett i så å si olympisk skala. Hvor merkelig må det ikke virke for englene at noen legger vekt på fysisk trening og dens fordeler i rundt 70 år, mens de fullstendig svikter i å utøve gudsfrykt, med dens fordeler for de millioner av årene i evigheten.

Spørsmål: I 1 Tim 4:10 står det at Gud er «alle menneskers frelser, særlig de som tror». Hvorfor tror da ikke alle og kommer til himmelen, slik universalismen lærer?

Svar: De fleste mener at Guds valg i forutbestemmelsen henger sammen med Guds forutviten. De eneste to gangene begge ordene brukes sammen i Skriften, kommer forutviten først. Siden Gud gjorde noen ting før tidens begynnelse i Titus 1:2, kan Gud gjøre ting utenfor tiden. Hvis Guds forutbestemmelse er en tidløs handling, er det en forenkling å prøve å diskutere om Gud valgte alt før Han visste noe, eller visste alt før Han valgte noe.

Guds valg og forutviten eliminerer ikke vår evne til å ta valg. Hvis jeg for eksempel leser i en historiebok om Pompeius, tvinger ikke min nesten sikre kunnskap ham til å handle slik han gjør. Hvis jeg kunne reise tilbake i en tidsmaskin, før hans tid, og ta historieboken med meg, ville jeg heller ikke begrense Pompeius’ valg. På samme måte begrenser ikke Guds kunnskap våre valg.

I den tidlige kirkehistorien anvendte Origenes (225–253/254 e.Kr.) 1. Timoteus 4:10 og 1. Johannes 2:1–2 slik at de ikke bare omfattet slaver, kvinner og barn, men alle mennesker, enten de var intelligente eller enkle. (Mot Celsus, bok 3, kap. 49, s. 484)

Spørsmål: Hvordan lar Gud i 1. Timoteus 4:1 folk «forlate troen»?

Svar: På to måter.

1) Kristne kan falle i synd og villfarelse, og senere vende tilbake, slik Jakob 5:19-20 og Judas 23 viser.

2) Mennesker kan være blant kristne, falle fra og gå til grunne i helvete, slik 1. Johannes 2:18–19 og Matteus 7:21–23 viser.

Når det gjelder hvorfor Gud tillater dette, se svaret til Johannes 5:4; Apostlenes gjerninger 14:12 osv.

Spørsmål: I 1. Timoteus 4:15, siden Timoteus lærte av Paulus, og Timoteus nå tjener trofast, hvorfor må Timoteus da være flittig i disse sakene?

Svar: En kristen leder kan bli påvirket i negativ retning av andre, og en leder som Timoteus er også i en posisjon med stor innflytelse. En kristen på jorden blir aldri så moden at han eller hun ikke lenger trenger å bekymre seg for fristelsen til ikke å adlyde Gud fullt ut.

Spørsmål: Siden 1 Tim 4:15 og mange salmer sier at man skal «meditere», bør kristne da praktisere meditasjon, for eksempel transcendental meditasjon?

A: Nei. I KJV står det i 1. Timoteus 4:15 egentlig: «mediter over disse tingene», noe som betyr de tingene Paulus hadde omtalt tidligere. (BSB gjengir det slik: «Vær flittig i disse sakene og fordyp deg i dem.») Det står ikke at man skal meditere over verdiløse svindelforsøk og ugudelige ting.

En morsom artikkel i Omni Magazine s. 129 (ca. 1985) forteller hvordan det i Transcendental Meditation (TM) hevdes at det finnes tusenvis av individualiserte mantraer. Sannheten, ifølge tidligere TM-instruktører, er at det bare finnes rundt 16 mantraer, og at disse tildeles ut fra alderen personen hadde da han eller hun begynte med TM. For eksempel er mantraet for folk som ble med i aldersgruppen 55–59 år «SHAM». Artikkelen konkluderer: «Hva er vitsen med all denne hemmeligholdelsen? Enhver 55- til 59-åring som har praktisert TM, har fått et veldig godt hint.»

Andre vers som beskriver hvordan kristne skal meditere på Gud og hans lov, er: Josva 1:8; Salmene 1:2; 63:6; 77:12; 119:15, 23, 48, 78, 148; 143:5.

Spørsmål: Hvordan kan Timoteus redde andre i 1. Timoteus 4:16?

Svar: Det greske ordet her, sozo, kan bety både å redde og å frelse. Timoteus kan ikke frelse andre, men han kan bringe det gode budskapet om frelse til sine tilhørere. Se drøftingen av Kolosserne 1:24 for mer informasjon.

Spørsmål: Hvem er de eldste her i 1 Tim 5:1: menighetsledere eller eldre mennesker?

Svar: Selv om det greske ordet episcopos betyr tilsynsmann, er det ikke dette ordet som brukes her. Det er ordet presbyteros, som kan bety en eldre mann eller en leder i menigheten. I denne sammenhengen betyr det mest sannsynlig eldre menn.

Spørsmål: I 1 Tim 5:1–2, siden Jesus sa at man ikke skal kalle noen «far» i Matt 23:9, hvorfor sier Paulus da at man skal behandle eldre menn som fedre?

Svar: Paulus sa at man skal behandle dem som fedre, ikke kalle dem fedre. For den saks skyld legger Paulus umiddelbart til at man skal behandle eldre kvinner som mødre. Med andre ord skal man ikke adlyde eldre menn slik et barn skal adlyde sine foreldre, men man skal behandle eldre menn og kvinner slik man ville behandlet sin egen far og mor.

Spørsmål: Hvordan skal vi spesielt hjelpe enker, slik det står i 1 Tim 5:3, 2 Mos 22:22 og Jak 1:27?

Svar: Skriften gir ikke noe eksplisitt svar, men man kan se minst tre anvendelser.

1. Den gang var enker ofte svært fattige hvis de ikke hadde noen mann som kunne forsørge dem økonomisk. I likhet med foreldreløse barn i Jakob 1:27 trengte enker hjelp med sine materielle behov.

2. I dag, like mye som den gang, er det viktig at vi viser vår kjærlighet til enker og foreldreløse i de vanskelighetene de måtte møte. Som Paulus viser i 2. Korinterbrev 1:4–11, kan vi være sterke i stor nød ved Guds trøst. Noen ganger kan vi være redskapene Gud bruker for å ta vare på og trøste andre.

3. Vennskap: å tilbringe tid sammen med dem, ikke bare å elske dem på avstand.

Spørsmål: Hvorfor er det i 1. Timoteus 5:8 å ikke hjelpe vår egen familie verre enn å oppføre seg som en ikke-troende?

Svar: Selv hedninger hjelper sine egne familier. Hvis kristne nektet å hjelpe sine egne familier i nød, ville de vise mindre kjærlighet enn selv hedningene har. 1. Timoteus 5:4 nevner at dette inkluderer tanken om å gjengjelde foreldrene for det de har gjort for deg.

Spørsmål: I 1 Tim 5:10 og Joh 13:1-8, er det viktig å vaske hverandres føtter i dag?

Svar: Ekte kristne er uenige om dette.

a) Noen, for eksempel mennonittene, mener det er et spesielt uttrykk og en viktig praksis som andre dessverre forsømmer.

b) Andre mener det var et spesielt uttrykk for omsorg i den tiden, da de gikk i sandaler og på grusveier. Vi bør tilpasse denne læren til vår tid, og poenget er at spesielle uttrykk for omsorg er like viktige i vår tid.

Uansett er det helt i orden å ha en spesiell fotvaskingsgudstjeneste i kirken.

Spørsmål: Hva betyr det i 1 Tim 5:9–13 at en enke skal «føres opp på listen»?

Svar: Det betyr å føre henne opp på listen over enker. Dette var en liste over enker som ble forsørget av menigheten og som viet seg til Gud. Dette verken støtter eller kritiserer imidlertid begrepet nonner, da disse kvinnene var enker som var blitt «opptatt på listen», ikke ugifte nonner.

Spørsmål: I 1 Tim 5:14 og 1 Kor 7:8–9,39: Er det greit å gifte seg på nytt etter at en ektefelle er død?

Svar: Bibelen er tydelig på at det er greit å gifte seg på nytt etter at en ektemann eller kone er død. Se 1. Timoteus 5:14 og Romerne 7:3; 1. Korinterbrev 7:8–9 og 1. Korinterbrev 7:39. I Det gamle testamente giftet Abigail seg med David etter at hennes mann døde, og det var en enkens plikt å gifte seg på nytt hvis mannen hennes døde uten å etterlate seg barn. Hele Ruts bok viser at det å gifte seg på nytt etter en ektefelles død ikke bare er «tillatt», men faktisk kan behage Gud. Noen kulturer kan misbillige dette og gi gjenekteskap en «annenrangs status», kanskje ved å stille spørsmål ved kjærligheten til den avdøde ektefellen. I motsetning til dette er det i Bibelen ingen synd, skam eller forlegenhet knyttet til gjenekteskap; 1. Timoteus 5:14 tillater det ikke bare, men anbefaler det. I brevet til sin kone fortalte Tertullian henne at gjenekteskap etter en ektefelles død er i orden, selv om han ba henne om ikke å gifte seg på nytt.

Spørsmål: I 1. Timoteus 5:17 sier Paulus at eldste som leder effektivt, er verdige til dobbel ære. Hva betyr «dobbel ære» i denne sammenhengen?

Svar: Det finnes to svar som utfyller hverandre: et kort svar og noen punkter å tenke over.

Kort sagt: Det greske ordet for ære (time) betyr både respekt og penger som utbetales, slik som et honorar på engelsk. Man kan tolke dette som dobbelt så mye respekt eller dobbelt så mye penger gitt til enker. I tillegg til at det greske ordet har to betydninger, omhandler versene rundt dette både økonomisk støtte (1. Timoteus 5:16,18) og tillit og ære (1. Timoteus 5:19).

Fem kommentarer og to studiebibler sier alle det samme: dette verset inneholder begge betydningene. Se The Expositor’s Bible Commentary s. 380; The Believer’s Bible Commentary s. 2096–2097; Evangelical Commentary on the Bible s. 1108; The Bible Knowledge Commentary: New Testament s. 744; New International Bible Commentary s. 1482–1483; The NIV Study Bible s. 1840; og The New Geneva Study Bible s. 1914.

Tre punkter å tenke over: «Eldste» refererer her ikke til frivillige ledere, men til dem som har gitt avkall på sin egen karriere for å lede på heltid.

1. Ansvaret for å betale de eldste: Selv om noen kristne arbeidere, som Paulus, valgte å ikke ta imot lønn, fastslår dette at det ikke bare var riktig å betale menighetens eldste, men at det var menighetens ansvar å betale dem. «Verdig dobbel ære» viser at det å betale dem var minst like viktig som å gi penger til enkerne. Hvis du ikke er bekymret for om du vil få lønnsslippen din hver lønningsperiode for ditt arbeid, bør heller ikke de eldste måtte bekymre seg for sin.

2. Eldste mottok en beskjeden lønn: Hvis enker fikk det de trengte for å klare seg greit, ville eldste få mer, men ingenting tyder på at de fikk store lønninger. Å betale ublu summer kan oppmuntre uåndelige mennesker til å søke denne karrieren for pengenes skyld. Jeg kjenner personlig en mann som ble pastor i en liberal menighet utelukkende fordi lønnen var grei og han sa at han ikke trengte å jobbe for hardt.

3. Eldste bør hedres høyt: Mange enker var enker fordi ektemennene deres ble martyrer for Kristi skyld. Eldste i menigheten skulle hedres enda mer enn de allerede ble. Viser vi i dag de gudfryktige lederne i menigheten den ære vi bør? Vi skal bedømme det de sier ut fra Skriften, og eldste som faller i synd skal irettesettes offentlig, men gudfryktige eldste bør holdes i ære og omtales med ære. Kritiser ikke eldste for deres preferanser, deres stil eller ting som ikke er syndige.

Spørsmål: I 1 Tim 5:17, skal våre menighetsledere «styre oss»?

Svar: Ja på én måte, og nei på tre andre måter.

1. Ja, vi skal akseptere lederskapet til dem som fører tilsyn med menigheten. De er delvis ansvarlige for vårt åndelige liv, og vi skal gjøre arbeidet deres lettere, slik det står i Hebreerbrevet 13:17. De har myndighet til å irettesette oss (Titus 2:15). Vi skal ikke være av dem som forakter myndighet (2. Petersbrev 2:10).

2. Nei, vi skal ikke la ledere «herske over» oss (1. Petersbrev 5:2–3). De skal ikke legge noe til Guds ord (Ordspråkene 30:5–6) eller gå utover det som står skrevet i 1. Korinterbrev 4:6.

3. Nei, vi skal ikke akseptere autoriteten til hvem som helst. Vi skal ikke følge falske lærere eller finne oss i noen som:

3a) Hevder å være kristen, men er umoralsk, grådig, avgudsdyrker, baktaler, drukkenbolt eller svindler. (1. Korinterbrev 5:9-13, Judas 3-4)

3b) benekter at Jesus kom i kjødet eller ikke har Kristus. (1. Johannes 4:1-3; 2. Johannes 7-11)

3c) Ikke tror at Paulus’ skrifter, om kvinner eller generelt, er Herrens bud. (1. Korinterbrev 14:37-38)

3d) Har «en form for gudfryktighet», men benekter «dens kraft», eller adlyder ikke Kristus på ulike måter. (2. Timoteus 3:1-5)

3e) Er en ulv i fåreklær av en av de ovennevnte grunnene (Matteus 7:16, Apostlenes gjerninger 20:29-31) [Hvis vi må være på vakt mot dem, er det rimelig å anta at det ikke er riktig av oss å støtte dem som ledere.]

4. Nei, kvinner skal ikke ha myndighet over menn i menigheten, slik 1. Timoteus 2:12–3:7 lærer. (Vi skal underordne oss kvinner med myndighet i andre stillinger, for eksempel i regjeringen, jf. Romerne 13:1–7 og Dommerne 4:4–6).

Spørsmål: Hva er det som er uvanlig ved Paulus’ uttalelse i 1 Tim 5:18?

Svar: Paulus siterer først fra et avsnitt i Det gamle testamente (5. Mosebok 25:4) og deretter fra en lære fra Jesus (Lukas 10:7), og kaller ganske enkelt begge deler for Skriften. Paulus så ikke «to skrifter», men bare én samlet Skrift. Se *The Complete Book of Bible Answers*, s. 27–30, for mer om dette avsnittet og den kanoniske samlingen av Skriften.

Paulus skrev 1. Timoteusbrev i årene 62–65 e.Kr., og man antar at Lukas skrev sitt evangelium rundt år 63 e.Kr. (New Geneva Study Bible), 59–60 e.Kr. (The Bible Knowledge Commentary: New Testament, s. 199), eller enten 59–63 e.Kr. eller på 70- og 80-tallet (The NIV Study Bible). Lukas var Paulus’ reisefølge, så enten:

1) Paulus anerkjente det Lukas skrev som Skriften i løpet av et par år etter at Lukas hadde skrevet det ned.

2) Paulus henviste til denne læren fra Jesus før Lukas skrev den ned.

Spørsmål: I 1 Tim 5:22, siden hver og en dømmes for sine egne synder, slik Esek 18:4,20 og 5 Mos 24:16 viser, hvordan kan da noen være delaktig i en annens synder?

Svar: Det er enkelt. Hver og en dømmes kun for sine egne synder. Men hvis du godkjenner andres synder og lærer folk at en synd er i orden for Gud, så er det din egen synd å velge å ta del i en annen persons synd.

Hvis du ordinerer noen som eldste, diakon eller annen leder som lever i synd, og du gjorde det uten å undersøke vedkommende, så deltar du i hans synd.

Spørsmål: Er det greit å drikke alkohol ifølge 1 Tim 5:23?

Svar: Noen få kristne mener at det er synd å drikke all alkohol. Andre oppriktige kristne er uenige. Her er seks punkter som skisserer det andre synspunktet.

1. Å drikke vin er ikke en synd, ettersom Jesus drakk det i Lukas 7:34 og forvandlet vann til vin i Johannes 2:1–11. Vin gleder menneskets hjerte i Salme 104:15. Johannes Chrysostomos (død 407 e.Kr.) nevner dette i «Om lovene» 1:1–7 og sier også at det er greit å drikke vin.

2. Det var alkoholholdig vin, ikke bare druesaft.

2a) Johannes 2:10: «etter at gjestene var blitt fulle.»

2b) Druesaft som ikke er kjølt og har vært lagret i seks måneder eller et år, har et alkoholinnhold.

2c) I 1. Timoteus 5:23 ville druesaft ikke være til hjelp mot mageproblemer. Paulus ga et godt råd: Alkohol bremser i stor grad bakterieveksten.

2d) I 1. Korinterbrev 11:21, da korinterne tok nattverden på feil måte, hvordan kunne de da bli beruset med mindre det var alkoholholdig?

2e) I Markus 2:22 og Lukas 5:37–39: Ville Jesus ha brukt lignelsen om vinen i vinskinnene hvis han ønsket å være et eksempel på å ikke drikke?

Imidlertid påpeker boken «Difficulties in the Bible» s. 147–149 at det ikke står at den mirakuløse vinen var berusende.

3. Vi bør aldri bli beruset, slik Efeserne 5:18, 1. Tessalonikerbrev 5:7, Ordspråkene 20:1, 23:20–21 og Jesaja 28:3,7 gjør klart. Det eneste unntaket er at det kan være tillatt å være ruset eller beruset for dem som er nær døden eller i stor kval, slik Ordspråkene 31:6 indikerer.

4. Vi bør ikke føre andre til å snuble.

5. Mange kristne (inkludert meg selv) drikker ikke alkohol, og ser på drikking som tillatt, men ikke anbefalt. (Kristne gjør ofte ting av kjærlighet til Gud, selv når det ikke foreligger et strengt påbud.) I vårt samfunn kan drikking være en fristelse for oss selv og andre til å bli beruset, og vi ser ikke behovet for denne distraksjonen. Det plager oss imidlertid ikke å se andre kristne drikke alkohol.

6. Å bestemme seg for å ikke drikke, til Guds ære, ble gjort av andre, som nazireerne (4. Mosebok 6:1–21), rekabittene (Jeremia 35) og Johannes Døperen (Lukas 7:33).

I *The Complete Book of Bible Answers*, s. 359–360, står det at vin ofte ble drukket i en blanding av én del vin og tjue deler vann, og noen ganger én del vin og én del vann. Grekerne betraktet folk som drakk ublandet vin som barbarer.

Spørsmål: Hvorfor ba Paulus i 1. Timoteus 5:23 Timoteus om å drikke litt vin for å kurere magesyken hans, i stedet for bare å helbrede ham?

Svar: Johannes Chrysostomos (død 407 e.Kr.) holdt en hel preken om dette temaet. Han kjente det nytestamentlige (koine) gresk bedre enn noen i dag, og i sin preken om 1. Timoteus 5:21–23 sier han: «Han [Paulus] tillater imidlertid ikke at han [Timoteus] drikker vin i overflod, men bare så mye som var til helse og ikke til luksus.» For en oppsummering og mer informasjon om hvorfor de gudfryktige blir syke, se drøftingen av Galaterbrevet 4:13.

Spørsmål: Hvorfor helbreder ikke Gud ganske enkelt alle i 1. Timoteus 5:23?

A: Alle vil bli helbredet – i himmelen. For det første kan man ikke si at sykdom bare skyldes mangel på tro. Gud helbredet ikke Timoteus fra hans hyppige magesykdommer (1. Timoteus 5:23), Epafroditus døde nesten i Filipperne 2:26-27, Paulus var syk mens han forkynte i Galaterne 4:13-14, og den store Elisa døde av en sykdom i 2. Kongebok 13:14. Jesus sa at mannens blindhet i Johannes 9:1-3 ikke skyldtes hans synd eller foreldrenes synd.

Sykdom kan være en straff fra Gud for ulydighet og opprør (Apostlenes gjerninger 13:11; Åpenbaringen 2:22), men selv når det ikke er tilfelle, er det en anledning til å reflektere over vår lydighet mot Gud. Smerte kan være «Guds megafon» (som C.S. Lewis sa) for å fange vår oppmerksomhet. Så sykdom og andre lidelser kan være en god lærepenge for oss.

Det gjelder imidlertid ikke for all sykdom og lidelse. Selv etter at Paulus ba inderlig tre ganger, nektet Gud å fjerne Paulus’ torn i 2. Korinterbrev 12:7–10. Paulus lærte at uansett hva hans torn var, ville den hindre ham i å bli hovmodig. Dessuten lærte Paulus, på vegne av oss alle, at når vi er svake, da er Gud sterk i oss.

Noen ganger vet vi ikke den konkrete årsaken til at vi er syke. Når vi leser Jobs bok, er det lett å glemme at mens vi alltid kan kikke på slutten, hadde Job ingen anelse om hvorfor han led mens han gikk gjennom det. Men akkurat som Job kan vi stole på at vår standhaftighet i lidelse, selv urettferdig lidelse, kan ære Gud. Vi kan også huske Romerbrevet 8:28, som sier at Gud virker alt [selv dårlige ting] sammen til det beste for dem som elsker Ham, som er kalt i henhold til Hans hensikt.

Generelt sett lever vi, som fallne mennesker, i skapelsens forfallne, tidligere fullkommenhet (Romerne 8:20–22). Dette er imidlertid bare midlertidig, for i Åpenbaringen 21:4 står det at i den nye himmelen og den nye jorden skal det ikke lenger være død eller sorg eller gråt eller smerte, for det som før var, er forbi.

Spørsmål: Hvorfor tillater Bibelen slaveri i 1. Timoteus 6:1-2?

Svar: Noen ting i Bibelen, som drikking, flerkoneri, livsvarig slaveri og skilsmisse i gammeltestamentlig tid, var tillatt, men ikke anbefalt.

Foreldre forbyr ofte barna sine å gjøre visse ting, som å bruke narkotika. De tillater imidlertid andre ting, som å bruke penger på en uforstandig måte, men fraråder det. Mange ser på Gud på en lignende måte. Som kristne bør vi ikke strebe etter å holde oss så vidt innenfor Guds grenser, men prøve å treffe midt i blinken av Guds vilje for oss. Se også «Believer’s Bible Commentary» s. 2140, og drøftingen av Efeserne 6:5–8 og Efeserne 6:9.

Spørsmål: Hvordan kan noen bli frarøvet sannheten i 1. Timoteus 6:5?

Svar: Det finnes to litt forskjellige synspunkter.

Fattige på sannheten eller aldri mottatt: De ble forhindret fra å noensinne få sannheten i utgangspunktet. «Fattige på sannheten» (KJV, NKJV, Believer’s Bible Commentary s. 2099, Klemens av Alexandria (193–202 e.Kr.) Stromata bok 1 kap. 98 s. 309; Johannes Chrysostomos (død 407 e.Kr.) Homilier over 1. Timoteus, homilie 17, s. 468). BSB lyder tilsvarende «blottet for sannheten».

«apesterumenon: privat. Apostereu formidler forestillingen om en person som blir fratatt noe han har rett til. Se ref. Dette kommer til uttrykk i R.V. med «bereft of». Sannheten var en gang deres; de har selv fratatt seg den. A.V., «destitute of», forutsetter ikke at de noen gang har hatt den.» The Expositor’s Greek New Testament, bind 4, s. 142.

Berøvet eller tatt fra dem: De hadde sannheten, men den ble tatt fra dem. «Berøvet sannheten» (NIV, The Bible Knowledge Commentary: New Testament s. 746, New International Bible Commentary s. 1483, Evangelical Commentary on the Bible s. 1108)

«White sier at apostereo ‘formidler forestillingen om en person som blir fratatt noe han har rett til … sannheten var en gang deres; de har selv fratatt seg den. A.V., ‘berøvet’, forutsetter ikke at de noen gang har hatt den (EGT, 4:142).» Expositor’s Bible Commentary, bind 11, s. 384

Gjennom parallellisme i 1. Timoteus 6:3–5 stiller Paulus «sunt/sunt» opp mot «korrupt/sykt» og «berøvet/berøvet» opp mot «gevinst».

Svaret: Begge deler er delvis sanne, i og med at hvert synspunkt bare tegner halvparten av bildet.

Lukas 8:5,12 viser hvordan Satan kan ta sannheten bort fra noen som er som jord på stien. Men selv om frøet berørte overflaten av jorden på stien, kom det aldri ned i jorden.

Jona 2:8 sier: «De som klamrer seg til verdiløse avguder, forlater Hans kjærlige hengivenhet.»

Hebreerne 6:4–6 advarer mot mennesker som smaker på det gode i Guds ord, faller fra (det vil si at de ikke tidligere hadde falt fra) og ikke kan bringes tilbake til omvendelse. Men selv om de smakte på det gode, står det ikke at de noensinne svelget det eller at det kom inn i dem.

Spørsmål: Hvorfor har noen kristne dyre begravelser og minnestunder, som nevnt i 1. Timoteus 6:7?

Svar: Som en kristen en gang sa: «Man ser aldri en U-Haul-tilhenger bak en likbil.» Det er helt greit å ha en liten feiring av personens liv og glede i himmelen. En overdådig begravelse er imidlertid bortkastede penger på noen som ikke er der.

Spørsmål: I 1 Tim 6:8, hvilke miljømessige eller kulturelle forhold driver oss til å være misfornøyde når vi har nok mat og klær?

Svar: Vi kan se at poenget med det meste av reklamen er å gjøre oss misfornøyde med det vi har og få oss til å ønske oss noe mer. Gruppetrykk fra mennesker rundt oss som er påvirket av reklame og har kjøpt luksusbiler, finere klær osv., kan også påvirke oss. Men disse ytre faktorene gjør oss ikke direkte misfornøyde. Snarere forsterker de grådigheten, misunnelsen og begjæret i oss som får oss til å føle oss utilfredse med å ha nok og med Guds forsørgelse for oss.

Som foreldre kan vi noen ganger ubevisst gi næring til barnas begjær etter materielle ting når vi kjøper sko til 180 dollar og andre ting som ikke trenger at vi bruker så mye penger på dem. Selvfølgelig lærer barn ikke bare av det vi forteller dem eller tillater dem, men også av vårt eget eksempel.

Spørsmål: I 1 Tim 6:9 og Jak 5:1–6, bør kristne [ikke være motvillige til / ønske / begjære] å bli rike?

Svar: Rikdom i seg selv er ikke ondt; Abraham, som både Paulus og Jakob nevnte som et eksempel på en gudfryktig mann, var svært velstående. Det er imidlertid tre punkter man bør være oppmerksom på.

1. Begjæret etter rikdom er både ondt og en kilde til ondskap. Vi bør være fullstendig tilfredse med å være kristne med beskjedne midler. Hvis en kristen er velstående, og Gud endrer situasjonen slik at han eller hun mister rikdommen, bør vedkommende likevel være tilfreds under alle omstendigheter (Filipperne 4:12).

2. Enhver kristen som har rikdom, bør være på vakt mot fristelsen til å ville holde fast på den rikdommen med nebb og klør, og verdsette den like høyt som han eller hun verdsetter Gud og andre mennesker. Forresten, sammenlignet med den gjennomsnittlige økonomiske levestandarden i verden, er de fleste mennesker i Nord-Amerika, Singapore, Japan og Vest-Europa rike.

3. Mennesker som ikke har rikdom, er heller ikke fritatt for grådighet. Noen ganger tror folk at de bare kan være lykkelige hvis de er rike, og at de vil bli lykkelige hvis de er det.

Spørsmål: Hvordan kan kjærligheten til penger i 1 Tim 6:10 være en eller selve roten til alt ondt?

Svar: For det første må man merke seg at det ikke står «penger», men «kjærligheten til penger». For det andre tror egentlig ingen at Paulus mente at kjærligheten til penger forårsaket Satans fall, Adams fall eller synder som feighet, stolthet og begjær. Kjærligheten til penger er roten til alle slags ondskap. Det greske uttrykket sier bokstavelig talt: «Roten til all ondskap er kjærligheten til penger», og dermed kan det også finnes andre røtter til ondskap. Som det står i Predikeren 5:10: «Den som elsker penger, blir aldri mett av penger.» Jesus sa i Lukas 16:13 at ingen kan tjene både Gud og pengene. Hebreerbrevet 13:5–6 sier også at vi skal holde oss fri fra kjærligheten til penger. En måte å elske penger på er å legge sin fremtid i hendene på pengene.

Det er interessant at det greske språket har en rekke ord for «ondskap», og ordet Paulus bruker her for «ondskap» understreker verdiløshet.

For mange vestlige kristne som ikke er avhengige av narkotika, alkohol, pornografi og sex, er de to største fristelsene materialisme og å gå på akkord med det vesentlige i troen.

Spørsmål: Hvordan tolket de tidlige kristne verset i 1 Tim 6:10?

Svar: De tidlige kirkeforfatterne må ha ment at sannheten bak dette verset var spesielt viktig, fordi de ofte siterte eller omskrev dette verset. Her er en ufullstendig liste over noen av dem som uttalte seg om dette verset.

Polykarp (100–155 e.Kr.) siterer ganske enkelt første halvdel av dette verset i sitt brev til filipperne. Polykarps brev til filipperne, kap. 4, s. 34

Klemens av Alexandria (193–217/220 e.Kr.) siterer dette verset og nevner at pengegrådighet er roten til alt ondt, og knytter dette til begjær. «The Instructor», bok 2, kap. 3, s. 248

Tertullian (198–220 e.Kr.): «Grådighet, ‘roten til alt ondt’, som noen faktisk har blitt fanget i og ‘har lidd forlis i troen’». Om avgudsdyrkelse, kap. 11, s. 67. Se også Om tålmodighet, kap. 7, s. 711.

Novatian (250–258 e.Kr.) har en svært interessant tolkning i *Om jødisk mat*, kap. 6, s. 649. Det onde tar bort, men penger gjør det mulig å gjenopprette, slik at syndens vei kan betrås på nytt. For eksempel tar drikking eller bruk av prostituerte bort en persons penger, men flere penger gjør det mulig for mannen å fortsette å synde.

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) siterer dette verset, men erstatter «penger» med «grådighet». Han nevner at når man frykter at rikdommen kan bli redusert, innser man ikke at man selv blir forringet når man elsker mammon mer enn sin egen sjel. «Treatise 8», kap. 10, s. 479

Spørsmål: Hvorfor skal vi i 1 Tim 6:11 fly fra grådighet (og andre fristelser), siden vi i Jak 4:7 skal motstå djevelen og i Ef 6:13–14 stå imot det onde? Selv 1 Tim 6:12 sier at vi skal kjempe, noe som innebærer at vi ikke skal flykte.

Svar: Vi skal motstå djevelen, men vi skal flykte fra fristelsen. En god analogi er måten det romerske infanteriet kjempet på. De kjempet i små, rektangulære enheter kalt manipler, ordnet i et rutemønster av menn og mellomrom. Det var tre linjer med manipler. Når en maniple ble sliten eller led store tap, trakk den seg litt tilbake, og en annen maniple rykket frem. Når vi kjemper i den åndelige kampen, skal vi kjempe sammen, rykke frem og omgruppere oss i harmoni for å hjelpe våre brødre og bli hjulpet av dem.

Spørsmål: Hvordan skal vi i dag, i 1 Tim 6:12a, kjempe den gode troskampen?

Svar: Først og fremst må vi holde blikket rettet mot målet. Kjempe i bønn og prise Gud. Ikke la deg tynge ned av andre ting. Kjemp faktisk; ikke bare sov.

Jeg løper alltid fra hunden min i et løp mot en stolpe, selv om hunden min løper mye raskere enn meg. Du skjønner, hunden min stopper alltid før stangen for å snuse på ting, fordi han ikke skjønner at det er et løp (slik jeg tror det er). På samme måte kommer vi ikke langt når vi glemmer at vi er med i et løp eller en konkurranse. Det er en forskjell mellom hastighet og fart. Hastighet er hvor fort du beveger deg, selv om det er i sirkler. Fart er hvor fort du beveger deg i en bestemt retning.

Når vi snakker om løping, kan jeg løpe fra en olympisk atlet – så lenge han eller hun må løpe med en vekt på hundre pund. På samme måte kan vi, i vår streben etter å løpe for Kristus, bevege oss altfor sakte når vi er tynget av verdslige bekymringer eller en synd som plager oss.

Til slutt skal vi gjøre noe for å tjene Herren. Bønn er svært viktig i vår troskamp. Det er viktig å bruke Guds ord; det var slik Jesus svarte Satan. Dessuten kom engler og tjente ham etter Jesu fristelser. På samme måte bør vi tjene andre. Vi bør ikke kjempe som enkeltpersoner, men som en gruppe, kirken, på samme måte som romerske hæravdelinger kjempet i manipler og i «trippel linje». Det var et berømt slag mellom romerne og germanerne i Teutoburgskogen i år 9 e.Kr., der slagmarken var tett skog. Så det var i hovedsak én-mot-én-kamp for det meste. Tre legioner, om lag 14 000 romerske soldater under general Varus, ble alle drept. Dette står i kontrast til Gallia, hvor Julius Cæsar med en relativt liten romersk hær beseiret galliske hærer som var to til tre ganger så store. Kristne arbeider bedre sammen for Gud.

Spørsmål: I 1 Tim 6:16 og Rom 2:7 står det at bare Gud er udødelig. Hvordan kan vi da være udødelige?

Svar: Bare Gud er iboende udødelig fra begynnelsen av. Vårt avledede udødelige liv er et evig liv som er innledet og opprettholdt av Gud. Johannes 15:1–8 illustrerer begrepet avledet liv ved å vise at vi er grener og Jesus er vintreet. Se også Kolosserne 1:17, Kolosserne 3:3–4 og *When Critics Ask*, s. 439–440, 501.

Spørsmål: I 1. Timoteus 6:16, bor Gud i et utilnærmelig lys, eller bor Han i mørket slik det står i 1. Kongebok 8:12?

Svar: Lys og mørke kan være bokstavelige, men i noen tekster er de metaforer, der lyset representerer hellighet og mørket representerer mysterium.

Gud er lys, og i ham er det overhodet ikke noe mørke (1. Johannes 1:5). Sammenlignet med Gud virker imidlertid alt annet som mørke. Gud kan få omgivelsene til å være opplyst, og Gud kan få omgivelsene til å være mørke. Gud talte ut av mørket på Sinai-fjellet i 5. Mosebok 4:11; 5:23 og Hebreerbrevet 12:18.

Hvis dette er et problem for deg, kan det være lurt å lese 2. Samuelsbok 22:10–13 og Salme 18:11–12, der lys og mørke forekommer i samme avsnitt. David synger at mørket var Guds baldakin og under hans føtter, men likevel strålte lyn ut fra lyset i Guds nærvær. Salme 97:2 er et annet eksempel på både mørke og lys rundt Gud.

Spørsmål: Er det i 1. Timoteus 6:17–18 greit for kristne å tjene (og beholde) mye penger?

Svar: Penger er noe nøytralt som kan bli til godt eller ondt for oss. Her er tre punkter å tenke over.

1. «Hold livet deres fritt fra pengekjærlighet og vær fornøyd med det dere har», står det i Hebreerbrevet 13:5. Andre vers om pengekjærlighet er:

1. Timoteus 6:17–18. 2. Timoteus 3:2 advarer mot å være pengegrisk. Vi skal ikke tjene pengene eller slite oss ut for å bli rike (Matteus 6:24-34; Ordspråkene 23:4; 1. Timoteus 6:9-10). Vi skal ikke begjære det andre har (2. Mosebok 20:17; 5. Mosebok 5:21; og Romerne 7:7-12). Vi skal ikke stole på rikdom, men stole på Gud (Ordspråkene 11:4,28; 18:10-11; og Lukas 12:15-21). Se på rikdommen din med «letthet» og vær ikke redd for å miste den (Hebreerne 10:34; Apostlenes gjerninger 4:32-37).

2. Likevel gir Gud oss noen materielle goder å glede oss over, i henhold til 1. Timoteus 6:17. Både Abraham og Job var svært velstående menn, både etter moderne og gamle standarder. Gud gir rikdom, ifølge Ordspråkene 10:22 og 5. Mosebok 8:18.

3. Gi sjenerøst til andre:

3a. Vi skal være vennlige og barmhjertige mot andre (Kolosserne 3:12; 1. Korinterbrev 13:4; Efeserne 4:32; Ordspråkene 11:16-17; 1. Tessalonikerbrev 5:15). Dette betyr ikke bare med ord, men også materielt (Jakobsbrevet 2:14-17; Apostlenes gjerninger 4:34-35; Matteus 19:21).

3b. Vi skal ære Gud med vår rikdom (Ordspråkene 3:9-10) og arbeide hardt for å kunne gi til andre (Ordspråkene 31:11-27).

3c. Mange vers understreker at vi skal hjelpe de fattige (Jesaja 1:17; 58:6-10; Jeremia 5:28; 22:16; Galaterne 2:10; Salme 41:1; Ordspråkene 14:21; 24:11-12; 29:7; Efeserne 4:28).

3d. Vi har ansvar for å forsørge våre egne familier (1. Timoteus 5:8; Ordspråkene 31:15) og betale tilbake våre gjeld og forpliktelser (Salme 37:21; Romerne 13:8; Jakob 5:4).

3e. Vi skal gi sjenerøst til Guds verk (Ordspråkene 3:9,10; 11:24; 1. Korinterbrev 16:2; 2. Korinterbrev 8:1-8; 9:6-11).

3f. Vi bør særlig hjelpe enker og foreldreløse (Jakob 1:27; 5. Mosebok 15:11; Salme 68:5), samt de syke, de sultne, de nakne og de fengslede (Matteus 25:34–46; Sakarja 7:9–10).

3g. Det eneste unntaket er at vi ikke skal gi til mennesker som nekter å arbeide (2. Tessalonikerbrev 3:6-15).

Sammendrag: Som det står i *When Critics Ask* på side 502: «Det er ikke noe galt i å eie rikdom – det er noe galt i å la seg besette av rikdom.»

Spørsmål: Hvordan skulle Timoteus i 1 Tim 6:20 vokte over det som var betrodd ham, og hvordan skal vi gjøre det?

Svar: For sin egen del ble Timoteus i 1. Timoteus 4:16a pålagt å være nøye med sitt liv og sin undervisning, og å holde fast ved disse tingene.

Men som leder skulle Timoteus også gjøre dette for sine tilhøreres skyld, slik det står i 1. Timoteus 4:16b.

Spørsmål: Hvordan vet vi at Paulus skrev 1. Timoteusbrev?

Svar: 1. Timoteus 1:1 sier at det ble skrevet av Paulus, og den tidlige kirken satte aldri spørsmålstegn ved dette. Det ble sannsynligvis skrevet etter hendelsene som er nevnt i Apostlenes gjerninger.

Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.): «Paulus nevner denne Linus i brevene til Timoteus.» Irenaeus, Mot kjetteriene, bok 3, kap. 3.3, s. 416

Den muratoriske kanon (ca. 190–217 e.Kr.), kap. 3, s. 603, nevner at Paulus skrev til syv menigheter i sine brev: Korinterne (2 brev), Efeserne, Filipperne, Kolosserne, Galaterne, Tessalonikerne (2 brev) og Romerne. Han skrev også til Filemon, til Titus og to brev til Timoteus.

Klemens av Alexandria (202 e.Kr.) siterer 1. Timoteus 6:20–21 som skrevet til Timoteus. Deretter sier han: «Overbevist av dette utsagnet avviser kjetterne brevene til Timoteus.» *Stromata*, bok 2, kap. 11, s. 359

Klemens av Alexandria (193–217/220 e.Kr.) sier at 1. Timoteus 6:16 er skrevet av Paulus og 1. Johannes 4:16 av Johannes. Klemens av Alexandria, fragment 3, s. 575

Tertullian sa at Paulus skrev til romerne, galaterne, filipperne, tessalonikerne og efeserne i Tertullian, Mot Marcion, bok 4, kap. 5, s. 350 (207 e.Kr.). Han sier at Det nye testamente var en bok «som stammer fra apostlene, og som har blitt bevart som et hellig depot i apostlenes menigheter.»

Tertullian (198–220 e.Kr.): «for Paulus rettet jo også dette uttrykket til Timoteus: ‘O Timoteus, bevar det som er betrodd deg’; og igjen: ‘Det gode som er betrodd deg, bevar det.’» *Forskrift mot kjettere*, kap. 25, s. 255

Tertullian (198–220 e.Kr.) «Det er klart at nettopp denne apostelen [Paulus] overga Hymenaios og Aleksander til Satan, ‘for at de måtte bli rettet opp slik at de ikke lenger skulle spotte’, som han skriver til sin Timoteus [1. Timoteus 1:20].» Om sjenanse, kap. 13, s. 87

Tertullian (198–220 e.Kr.) «Men hvordan kunne Paulus, en apostel, … Da han til slutt var kommet svært nær å oppnå sitt ønske og gledet seg stort over det han så foran seg, skriver han med disse ordene til Timoteus: ‘For jeg blir allerede ofret, og tiden for min avreise er nær. Jeg har kjempet den gode kamp, jeg har fullført løpet, jeg har bevart troen; der er lagt opp for meg den krone som Herren vil gi meg på den dagen» [2. Timoteus 4:6–8] Scorpiace, kap. 13, s. 646–647

Hippolytus (222–235/236 e.Kr.) «Men personer av denne typen anses snarere som kynikere enn som kristne, i og med at de ikke tar hensyn til ordene som ble rettet mot dem gjennom apostelen Paulus. Han, som forutså de nyheter som senere skulle innføres uten virkning av visse (kjettere), uttalte seg slik: ‘Ånden sier uttrykkelig: I de siste tider vil visse avvike fra den sunne læren, gi akt på forførende ånder og djevelens læresetninger, uttale løgner i hykleri, ha sin egen samvittighet brent med et glødende jern, forby å gifte seg, å avstå fra matvarer som Gud har skapt for at de troende og de som kjenner sannheten skal nyte dem med takksigelse; for alt som Gud har skapt, er godt, og ingenting skal forkastes som tas imot med takksigelse; for det er helliget ved Guds ord og bønn.» (1. Timoteus 4:1–5) «Gjendrivelse av alle kjetterier», bok 8, kap. 13, s. 124

Origenes (225–253/254 e.Kr.) siterer første halvdel av 1. Timoteus 1:7 og omtaler den andre halvdelen som «nevnt av Paulus». Kommentar til Matteus, bok 12, kap. 41, s. 472

Origenes (233/234 e.Kr.) siterer 1. Timoteus 2:8 som stammende fra Paulus i 1. Timoteus. «Bønn», kap. 9.1, s. 38

Novatian (250/254–257 e.Kr.) «sier apostelen Paulus: ‘Fra verdens skapelse er Hans evige makt og guddommelighet tydelig å se og forstå gjennom de skapte tingene; slik at det menneskelige sinn, ved å lære skjulte ting fra det åpenbare, ut fra storheten i de verkene det skal skue, med sinnets øyne kan betrakte Arkitektens storhet.’ [henvisning til Rom 1:20a] Om ham sier den samme apostelen: ‘Ære og herlighet være den evige, udødelige, usynlige Konge, den eneste Gud.’ [1 Tim 1:17]» Om treenigheten, kap. 3, s. 614

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) (underforstått, siden det er et annet brev) «Om det samme sier Paulus i det andre brevet til Timoteus: ‘Nå blir jeg ofret, og tiden for min himmelfart er nær. Jeg har kjempet den gode kamp, jeg har fullført løpet, jeg har bevart troen. Nå gjenstår det for meg en rettferdighetens krone, som Herren, den rettferdige dommeren, vil gi meg på den dagen; og ikke bare til meg, men også til alle som elsker hans gjenkomst.» [2. Timoteus 4:6–8] Cyprians avhandlinger, avhandling 12, tredje del, kap. 16, s. 539

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) siterer fra «Paulus’ første brev til Timoteus» i Avhandling 12, tredje bok, 74, 75, 76, 77.

Victorinus av Petau (martyrdød 304 e.Kr.) «I hele verden lærte Paulus at alle menighetene er ordnet i syv, at de kalles syv, og at den katolske kirke er én. Og først og fremst, ja, for at han selv også skulle opprettholde symbolet på de syv menighetene, overskred han ikke dette tallet. Men han skrev til romerne, til korinterne, til galaterne, til efeserne, til tessalonikerne, til filipperne og til kolosserne; deretter skrev han til enkeltpersoner, for ikke å overskride tallet på syv menigheter. Og ved å oppsummere sin forkynnelse på kort plass sier han således til Timoteus: «For at du skal vite hvordan du bør oppføre deg i den levende Guds kirke.» [1/2 av 1. Timoteus 3:15] Kommentar til Åpenbaringen fra første kapittel, s. 345

Vi har fremdeles kopier av alle disse i dag.

Spørsmål: Er det i 1. Timoteus stilistiske forskjeller mellom resten av Paulus’ brev og 1. og 2. Timoteusbrev samt Titusbrevet? (fra Asimovs Guide to the Bible, s. 1143)

Svar: Det er faktisk mange likheter. Eventuelle stilistiske forskjeller kan forklares med at Paulus skrev

a) et personlig brev, ikke et brev til en menighet,

b) på et senere tidspunkt i livet,

c) om han tok opp andre temaer (personlige spørsmål knyttet til prestegjerningen kontra felles spørsmål som angikk hele menigheten)

Et noe uvanlig tankemønster er analogien mellom vredens kar og barmhjertighetens gjenstander/kar, som vi finner i Romerbrevet 9:22–23 og 2. Timoteusbrev 2:20–21.

I «The Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 728 nevnes det at metoden med å «telle ord» for å finne lignende ord ikke er statistisk gyldig med mindre utvalget er stort nok. Hvis man bruker den samme teknikken på andre bøker, kan man angivelig «bevise» med like stor gyldighet at Paulus heller ikke skrev noen av sine andre brev.

Spørsmål: Hvilke vers i 1. Timoteus siterte eller drøftet Johannes Chrysostomos (død 407 e.Kr.)?

Svar: Av de 113 versene i 1. Timoteus henviste Johannes Chrysostomos til 89 vers, eller 79 %. Med andre ord henviste han til alle versene bortsett fra 24 (21 %). Antall vers i kapitlene i 1. Timoteus er: kapittel 1: 20 vers, kapittel 2: 15 vers, kapittel 3: 16 vers, kapittel 4: 16 vers, kapittel 5: 25 vers, kapittel 6: 21 vers.

Her er versene i 1. Timoteusbrev som Chrysostomos henviste til:

1:1–7, 9, 11–16, 18–19; 2:1–4, 6–15; 3:1–16 (alle); 4:1–3, 7, 11–16; 5:2, 5, 6, 8–18, 20–23; 6:1–13, 15, 17

Her er versene i 1. Timoteusbrev som Chrysostomos ikke henviste til:

1:8, 10, 17, 20; 2:5; 4:4-6, 8-10; 5:1, 3, 4, 7, 19, 24, 25; 6:14, 16, 18-21

Johannes Chrysostomos lærte dessverre det ubibelske synet om at helgener er mellommenn for oss overfor Gud. 1. Timoteus 2:5 motsier dette ved å si at det er én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus. Hvis du lurer på hvordan Johannes Chrysostomos forklarte 1. Timoteus 2:5 i sine skrifter, er svaret at han aldri skrev om dette verset.

Spørsmål: Hvordan kan vi vite at det vi har i dag av 1. Timoteus er en pålitelig gjengivelse av det som opprinnelig ble skrevet?

Svar: Det er minst tre grunner.

1. Gud lovet å bevare sitt ord i Jesaja 55:10–11; Jesaja 59:21; Jesaja 40:6–8; 1. Petersbrev 1:24–25 og Matteus 24:35.

2. Bevis fra den tidlige kirken. Forfattere i den tidlige kirken frem til Det første konsilet i Nikea (325 e.Kr.) siterte fra 1. Timoteusbrev omtrent 108 ganger, uten å regne med hentydninger. De siterte 51 % av 1. Timoteusbrev, regnet delvers som brøkdeler. Det er 58,1 av totalt 113 vers.

Her er forfatterne som henviste til vers i 1. Timoteus:

Egentlig ikke. Klemens av Roma (96–98 e.Kr.) (delvis) sier at man ikke skal handle ut fra partiskhet, slik 1. Timoteusbrev 5:21 også gjør, men dette er for generelt til å regnes som en hentydning. 1. Klemens, bind 1, kap. 21, s. 11

Ignatius (ca. 110–117 e.Kr.) siterer en fjerdedel av 1. Timoteus 1:1: «Jesus Kristus, som er vårt håp.» Ignatius’ brev til magnesierne, kap. 1, s. 64

«Til Diognetus» (ca. 130 e.Kr.), kap. 11, s. 29, henviser til 1. Timoteus 3:16

Barnabasbrevet (ca. 70–130 e.Kr.), kap. 12, s. 145, henviser til 1. Timoteus 3:16

Polykarp (100–155 e.Kr.) siterer 1. Timoteus 6:7: «Da vi vet at ‘slik vi ikke kom til verden med noe, slik kan vi heller ikke ta noe med oss ut av den’» (11 av 12 ord) Polykarps brev til filipperne, kap. 4, s. 34

Polykarp (100–155 e.Kr.) siterer første halvdel av 1. Timoteusbrev 6:10: «Men kjærligheten til penger er roten til alt ondt.» (8 av 21 ord) Polykarps brev til filipperne, kap. 4, s. 34

Athenagoras (177 e.Kr.) siterer en del av 1. Timoteus 2:1–2. «En bønn for de kristne», kap. 32, s. 148

Teofilus av Antiokia (168–181/188 e.Kr.) siterer 1. Timoteusbrev 2:2b. Teofilus til Autolykos, bok 3, kap. 14, s. 115

Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.): «Om denne Linus nevner Paulus i brevene til Timoteus.» Irenaeus, «Mot kjetteriene», bok 3, kap. 3.3, s. 416

Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) henviser til 1. Timoteus 6:4,5 som skrevet av Paulus. Irenaeus, Fragment 36, s. 574

Den muratoriske kanon (ca. 190–217 e.Kr.) ANF bind 5, s. 603 nevner Paulus’ to brev til Timoteus, samt Paulus’ øvrige 11 brev.

Klemens av Alexandria (193–217/220 e.Kr.) siterer 1. Timoteus 4:8 og sier at det er skrevet av Paulus i «Formaning til hedningene», kap. 9, s. 196

Klemens av Alexandria (193–217/220 e.Kr.) sier at 1. Timoteus 6:16 er skrevet av Paulus. Klemens av Alexandria, Fragment 3, s. 575

Tertullian (198–220 e.Kr.): «For Paulus rettet også dette uttrykket til Timoteus: ‘O Timoteus, bevar det som er betrodd deg;’ og igjen: ‘Det gode som er betrodd deg, bevar det.’» *Prescription Against Heretics*, kap. 25, s. 255

Tertullian (198–220 e.Kr.): «Det er helt klart at den samme apostelen [Paulus] overga Hymenaios og Aleksander til Satan, ‘for at de måtte bli rettet opp slik at de ikke lenger skulle spotte’, som han skriver til sin Timoteus [1. Timoteus 1:20].» Om sjenanse, kap. 13, s. 87

Tertullian (198–220 e.Kr.) «Men hvordan kunne Paulus, en apostel, … Da han til slutt var kommet svært nær å oppnå sitt ønske og gledet seg dypt over det han så foran seg, skriver han følgende til Timoteus: ‘For jeg blir allerede ofret, og tiden for min avreise er nær. Jeg har kjempet den gode kamp, jeg har fullført løpet, jeg har bevart troen; der er lagt opp for meg den krone som Herren vil gi meg på den dagen‘» [2. Timoteus 4:6–8] Scorpiace kap. 13 s. 646–647

Tertullian (207/208 e.Kr.) spør Marcion hvorfor han avviser apostelens to brev til Timoteus og det ene til Titus som hellig skrift. «Fem bøker mot Marcion», bok 5, kap. 21, s. 473.

Hippolytus (222–235/6 e.Kr.) siterer 1. Timoteus 4:1–5 som skrevet av Paulus. «Gjendrivelse av alle kjetterier», bok 8, kap. 13, s. 124

Origenes (225–253/254 e.Kr.) nevner Brevet til Timoteus (1. Timoteus). Origenes mot Celsus, bok 1, kap. 64, s. 425

Novatian (250–257 e.Kr.) henviser til 1. Timoteus 1:17 som skrevet av apostelen Paulus. *Om treenigheten*, kap. 3, s. 614

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) nevner at Paulus skrev Efeserbrevet, Første brev til Timoteus og Titusbrevet i «Cyprianus’ avhandlinger», avhandling 12, tredje bok – Vitnesbyrd, kap. 70–78, s. 552.

Pontius (etter 258 e.Kr.) henviser til 1. Timoteusbrev 3:6 som skrevet av apostelen. «Apostelens brev sier at nybegynnere bør forbigås, ellers vil deres uopplærte uerfarenhet, på grunn av den hedenske sløvheten som fremdeles klamrer seg til deres ubestemte sinn, på noen måte føre til synd mot Gud.» «Cyprians liv og lidelse», kap. 2, s. 268

Hymenaeus’ brev (= De seks biskopenes brev) (ca. 268 e.Kr.)

Malchion (270 e.Kr.) (hint) henviser til 1. Timoteus 6:5 Mot Paulus av Samosata, kap. 2, s. 169

Adamantius (ca. 300 e.Kr.) siterer 1. Timoteus 1:13 som skrevet av apostelen Paulus.

Victorinus av Petau (martyrdød 304 e.Kr.) oppregner Paulus’ brev som Romerbrevet, Korinterbrevene, Galaterbrevet, Efeserbrevet, Tessalonikerbrevene, Filipperbrevet, Kolosserbrevet og Timoteusbrevet, og siterer halvparten av 1. Timoteus 3:15 i «Kommentar til den velsignede Johannes’ Åpenbaring» fra første kapittel nr. 16, s. 345

Peter av Alexandria (306, 285–311 e.Kr.) siterer 1. Timoteus 4:11–12 som en henvisning til Timoteus. «Canonical Epistle», kanon 14, s. 279

Methodius (270–311/312 e.Kr.) siterer 1. Timoteus 2:4 som skrevet av apostelen. «De ti jomfruers festmåltid», kap. 7, s. 316

Alexander av Alexandria (313–326 e.Kr.) siterer 1. Timoteus 4:1 som skrevet av Paulus. Brev om den arianske kjetteriet, brev 2, kap. 4, s. 298

Etter Nikea

Eusebius’ Kirkens historie (323–326 e.Kr.)

Hegemonius (ca. 351 e.Kr.) siterer en del av 1. Timoteus 1:19 som «det står skrevet» Disputas med Manes, kap. 31, s. 204, og siterer 1. Timoteus 4:1–4 Disputas med Manes, kap. 35, s. 209

Victorinus av Roma (etter 363 e.Kr.) henviser til 1. Timoteus 4:16

Hilarius av Poitiers (355–367/368 e.Kr.)

Zeno (4. århundre) henviser til 1 Timoteus 1:4

Athanasius av Alexandria (367 e.Kr.) oppregner bøkene i Det nye testamente i Festbrev 39, s. 552

«Synopsis Scripturae Sacrae» (350–370 e.Kr. eller 5. århundre) nevner Paulus’ to brev til Timoteus som en del av Det nye testamente. Det siterer 1. Timoteusbrev 1:1–2a.

Den skismatiske Lucifer av Cagliari (370/371 e.Kr.) henviser til 1. Timoteus 2:1; 6:5

Basilius av Kappadokia (357–378/379 e.Kr.) siterer 1. Timoteus 5:21 som «Paulus i sin formaning til Timoteus». Om Ånden, kap. 13.29, s. 18

Synoden i Laodikea (i Frygia) (343–381 e.Kr.), kanon 60, s. 159, oppregner bøkene i Det gamle testamente og Det nye testamente. Kanon 59, s. 158, sier at bare de kanoniske bøkene i Det gamle og Det nye testamente må leses i kirken.

Ambrosiaster (etter 384 e.Kr.) henviser til 1. Timoteus 6:7,9

Ambrosius av Milano (370–390 e.Kr.)

Apollinaris av Laodikea (ca. 390 e.Kr.)

Pacian av Barcelona (342–379/392 e.Kr.) siterer 1. Timoteus 5:22 som skrevet av apostelen Paulus. Brev 3, kap. 19.2, s. 61

Diodorus (før 394 e.Kr.)

Gregorius av Nyssa (ca. 356–396 e.Kr.) sier at 1. Timoteus 4:4 er skrevet av Paulus i «Mot Eunomius», bok 37, s. 86

Didymus den blinde (398 e.Kr.) siterer 1. Timoteus 4:1–2 som skrevet av Paulus. Kommentar til Sakarja 13, s. 309

Evagrius av Pontus (ca. 399 e.Kr.)

Asterius fra Emesa (ca. 400 e.Kr.)

Hyperechius (4./5. århundre) henviser til 1. Timoteus 6:9

Epifanius av Salamis (360–403 e.Kr.)

Rufinus (374–406 e.Kr.)

Gaudentius (etter 406 e.Kr.)

Johannes Chrysostomos (ca. 397 e.Kr.) skrev ned 18 prekener over 1. Timoteusbrev, som vi fortsatt har i dag. I preken nr. 1 sa han at det var skrevet av apostelen Paulus.

Johannes Chrysostomos (død 407 e.Kr.) henviste til 89 vers (79 %) av 1. Timoteusbrev, altså alle unntatt 24 vers. Han holdt 18 prekener over 1. Timoteusbrev.

Chromatius (407 e.Kr.)

Severian (etter år 408 e.Kr.)

Hieronymus (373–420 e.Kr.) drøfter bøkene i Det nye testamente. Han nevner spesifikt hvert av de fire evangeliene, Paulus’ brev til de syv menighetene, Hebreerbrevet og Paulus’ brev til Timoteus, Titus og Filemon. Hieronymus drøfter deretter Apostlenes gjerninger. Deretter drøfter han de syv brevene fra Jakob, Peter, Johannes og Judas. Til slutt drøfter han Johannes’ åpenbaring. Brev 53, kap. 9, s. 101–102.

Niketas av Remesianus (366–ca. 415 e.Kr.)

Sozomen (370/380–425 e.Kr.) henviser til 1. Timoteus 5:9 og sier at det er skrevet av Paulus. Sozomens «Kirkehistorie», bok 7, kap. 16, s. 387

Augustinus av Hippo (388–28. august 430 e.Kr.) nevner at apostelen skrev 1. Timoteus 2:2 i *Guds by*, bok 19, kap. 26, s. 419

Johannes Cassian (419–430 e.Kr.) siterer 1. Timoteus 4:14 og 2. Timoteus 1:6 som «Til Timoteus» i *Den tredje konferansen med abbed Chaeremon*, kap. 12, s. 429

Paulinus av Nola (431 e.Kr.) henviser til 1. Timoteus 6:9

Cyril av Alexandria (444 e.Kr.)

Hesychius av Jerusalem (-450 e.Kr.) henviser til 1. Timoteus 6:7,9

*Speculum* (5. århundre) henviser til 1. Timoteus 6:9

Quodvultdeus (ca. 453 e.Kr.) henviser til 1. Timoteus 6:17

Varimadum (445/480 e.Kr.)

Blant kjettere og uekte skrifter

Kjetteren Pelagius (416–418 e.Kr.) henviser til 1. Timoteus 1:4, 15, 17; 3:16; 4:10; 6:7, 9, 13, 17, 19, 21

Den pelagianske kjetteren Teodor av Mopsuestia (392–423/429 e.Kr.)

Apostoliske konstitusjoner (usikkert tidspunkt, ca. 380 e.Kr.) henviser til 1. Timoteus 5:18

Den pelagianske kjetteren Julian av Eclanum (ca. 454 e.Kr.)

3. De eldste manuskriptene vi har av 1. Timoteus viser at det finnes små variasjoner mellom manuskriptene, men ingen teologisk betydningsfulle feil.

Sinaiticus [Si] 340–350 e.Kr.

1. Timoteus ble ikke bevart i Vaticanus [B]

Bohairisk koptisk [Boh] 3./4. århundre

Sahidisk koptisk [Sah] 3./4. århundre

Alexandrinus [A] ca. 450 e.Kr.

Italic [Ital] 4. til 13. århundre

Latin Vulgata [Vg] 4. og 5. århundre

Peshitta-syrisk [Syr P] 400–450 e.Kr.

Ephraemi Rescriptus [C] 5. århundre

Freerianus [I] (Washington, D.C.) 5. århundre

Armensk [Arm] fra det 5. århundre

Georgisk [Geo] fra 5. århundre

Etiopisk [Eth] fra ca. 500 e.Kr.

Claromontanus [D] 5./6. århundre

Filoksenisk syrisk [Syr Ph] 507/508 e.Kr.

Harcleansk syrisk [Syr H] 616 e.Kr.

Gotisk 493–555 e.Kr.

Se www.BibleQuery.org/1 Timothy Manuscripts.html for mer informasjon om tidlige manuskripter av 1. Timoteusbrev.