< Bibelspørsmål fra 2. Krønikebok

Spørsmål: Hvordan er noen bønner mer prisverdige enn andre i 2 Krøn 1:10–11?

Svar: Når jeg tenker over dette spørsmålet, husker jeg bønnen til et av mine små barn i går kveld, der han takket Gud for Digimon-lekene sine. Salomos bønn var prisverdig av to grunner.

1. Salomo ba om det som lå ham på hjertet, og han var mer opptatt av å gjøre det bra i tjenesten for Gud og i styringen av folket enn av egen vinning.

2. Salomo satte visdom høyere enn rikdom og hevn.

Det er greit å be Gud om alt som ligger på hjertet vårt, men våre bønner er mer prisverdige når våre hjerter deler Guds bekymringer.

Spørsmål: I 2 Krøn 1:14,17, samlet Salomo straks stridsvogner og ryttere rett etter at han kom tilbake fra Gibeon?

Svar: Nei, det at vers 14 kommer rett etter vers 13, betyr ikke at han begynte å samle dem umiddelbart. Skriften sier ikke når Salomo begynte å samle stridsvogner og ryttere, i strid med hva loven foreskrev.

Spørsmål: I 2 Krøn 2:3–10: Når bør vi ta imot penger og materielle gaver fra falske religiøse grupper eller andre ikke-kristne til Guds verk?

Svar: La oss først se på hva Salomo gjorde, og deretter anvende det vi lærer på våre egne liv. I 2. Krønikebok 2:3–10 sendte Salomo et brev til den hedenske kongen Hiram av Tyrus for å be ham om hjelp til å bygge tempelet. Hiram sendte Salomo et brev (enten før eller etter) i 1. Kongebok 5:7, som gir inntrykk av at Hiram respekterte den sanne Gud. Etterpå inngikk Salomo og Hiram et handelssamarbeid. Senere byttet Salomo israelittiske byer bort til Hiram for hans hjelp, og Salomo giftet seg med en fønikisk kvinne fra Sidon, som var en av konene som ledet Salomos hjerte på avveie. Her er de ulike «trinnene» i det som ble gjort, anvendt i dag.

I markedet: å kjøpe varer fra ikke-kristne til en rimelig markedspris. Når kristne går inn i en butikk, for eksempel en byggevarebutikk, går vi ikke ut igjen bare fordi ledelsen eller eierne ikke nødvendigvis er kristne. Over tid kan det bygges opp et tillitsforhold, der de vet at de kan stole på at vi er ærlige, og vi kan stole på dem. Det er også greit. Når vi kjøper noe i en butikk til Guds arbeid, gir det ikke inntrykk av at vi støtter (verken direkte eller indirekte) deres religiøse overbevisninger, eller at de støtter våre overbevisninger. Så lenge varene ikke er kjent for å være stjålet, er det en ren kommersiell transaksjon.

Å inngå partnerskap med ikke-troende er ikke bra og er forbudt i 2. Korinterbrev 6:14–18.

Å kaste perler for svin er forbudt i Matteus 7:6. Å la fønikiske arbeidere arbeide inne i tempelet er kanskje ikke riktig.

Mange vil føre deg på villspor, og du skal ikke underkaste deg verken venner eller andre som vil føre deg bort fra din hengivenhet til Kristus, slik 2. Korinterbrev 11:3-4 viser.

Avslutningsvis bør man merke seg at hvert trinn bare er en gradvis endring fra det forrige trinnet. Det første trinnet er imidlertid i orden, mens de andre ikke er det.

Spørsmål: Hva er det som er merkelig ved Hirams uttalelse i 2 Krøn 2:11, sett i lys av 1 Kong 11:5?

Svar: I 2. Krønikebok 2:11 sa Hiram, den hedenske kongen av Tyrus, om Salomo: «Fordi Herren elsker sitt folk, har han satt deg over dem som konge.» Likevel tilba Salomo i sin alderdom Astarte (Ishtar, Ashtarte), sidoniernes gudinne. Tyrus og Sidon sto hverandre svært nær kulturelt. Fønikerne fremstilte seg som venner av israelittene og brukte dette vennskapet til å føre Salomo og andre bort fra Gud.

Spørsmål: Hvordan har noen kristne i dag det samme problemet som beskrevet i 2 Krøn 2:11 og 1 Kong 11:5?

Svar: Noen ganger ser vi ingen forskjell mellom noen av våre venner, som oppriktig ønsker oss det beste, og de som ønsker oss det beste, men som tror at å vende oss bort fra Gud er å ønske oss det beste.

Spørsmål: Hvorfor ble ikke Salomo straffet for å ha gjennomført en folketelling av fremmede i 2 Krøn 2:17, siden David ble straffet i 1 Krøn 21:7–19?

Svar: Davids folketelling var ond i Guds øyne ifølge 1 Krøn 21:7. Selv om Skriften ikke sier hvorfor Salomos folketelling verken ble fordømt eller rost av Gud, kan vi se minst to muligheter som utfyller hverandre.

1. Mens Davids folketelling gjaldt Israel, gjaldt Salomos folketelling ikke-israelitter. Salomos tilsynelatende formål med folketellingen – å skaffe arbeidskraft på en rettferdig måte – ble ikke gjort bare av stolthet over sitt rikes storhet.

2. Slik foreldre noen ganger behandler et eldre barn annerledes enn et yngre barn, behandler Gud noen ganger ulike troende på forskjellig måte. Salomo hadde ingen anelse om at folketellingen av fremmede var galt (hvis den var det), mens David hadde dårlig samvittighet for å ha beordret folketellingen i 2. Samuelsbok 24:10. Romerbrevet 14:23b sier at «alt som ikke kommer av tro, er synd».

Spørsmål: Hvorfor var det utskårne keruber på veggene i 2 Krøn 3:7, siden 2 Mos 20:4–5 og 5 Mos 5:8–9 sier at de ikke skulle ha utskårne bilder foran seg?

Svar: Disse to versene, sett under ett, gir oss et balansert syn på bilder. Vi skal ikke bøye oss for bilder, plassere dem mellom Gud og oss, tilbe eller ære dem. Imidlertid er bilder som dekorativ kunst, selv religiøs kunst i tempelet, tillatt.

Dette står i kontrast til den strenge muslimske læren som forbyr bilder, selv portretter av mennesker i en ikke-religiøs sammenheng, for å forhindre at de skulle bli tilbedt. (Merk at tyrkiske muslimer og andre muslimer ofte ser bort fra dette tradisjonelle forbudet, som ikke finnes i Koranen.)

Dette står også i kontrast til katolsk og de fleste østortodokse praksiser, ikke når det gjelder å tilbe bilder, men å ære bilder. De tror ikke at bildene er Gud, eller har noen kraft bortsett fra som et fokuspunkt, men jeg har aldri hørt en overbevisende forklaring på hvordan det å be til bilder ikke er å ha et utskåret bilde foran Gud.

Det har ikke alltid vært slik i den gresk-ortodokse kirken. Til tider var de imot bilder. For eksempel kalles den bysantinske keiseren Leo III, som regjerte fra 717–741 e.Kr., «ikonoklasten» fordi han forsøkte å utrydde ærbødigheten for ikoner i den ortodokse kirken. Kort tid etter hans død ble imidlertid alle ikonene gjeninnført.

Spørsmål: Hvorfor er forholdet mellom omkretsen og diameteren 3,0 i 2 Krøn 4:2–4 og 1 Kong 7:23, i stedet for verdien av pi (3,14159)?

Svar: Siden vi ikke vet noe om formen på det runde «havet» bortsett fra disse to dimensjonene, finnes det tre enkle forklaringer.

Avrunding med signifikante sifre: Anta at omkretsen var nøyaktig 30,0 alen. Siden de bare oppga dimensjonene i hele tall, hvilket tall ville Asimov ha fått dem til å bruke? Et perfekt rundt basseng uten kant ville gi en diameter på 9,55 alen, og det ligger nærmere 10 enn noe annet tall.

En kant: La oss anta enten at den indre omkretsen var nøyaktig 30,0 alen, eller at bassengets tykkelse gjorde at den indre og ytre omkretsen var nesten like store. En diameter som inkluderte en kant på 4 tommer (0,22535 alen) ville gi et forhold på nøyaktig 3 til 1.

En utvidelse: Ingenting tyder på at bassengets vegger var helt loddrette. Hvis bassenget hadde en svært svak utvidelse på 0,75 % øverst, ville den ytre omkretsen ved den smale delen og den ytre eller indre diameteren øverst gi et forhold på nøyaktig 3 til 1.

Spørsmål: I 2 Krøn 5:10, var det ingenting i arken bortsett fra to tavler, eller var det også en krukke med manna og Arons stav som spiret, slik det står i 2 Mos 16:33–34 og Heb 9:4?

Svar: Opprinnelig befant alle tre gjenstandene seg i arken. Men i løpet av århundrene, etter hvert som mannaen og staven sannsynligvis råtnet, og etter hvert som filisterne og respektløse israelitter tok arken i besittelse, var det tilsynelatende bare tavlene som var igjen. Se *Bible Difficulties & Seeming Contradictions*, s. 160, for i hovedsak det samme svaret.

Spørsmål: Hvordan kunne det i 2 Krøn 6:5–6 være slik at Gud ikke hadde valgt noen til å være hersker over Israel tidligere, siden Israel hadde mange dommere?

Svar: Dommerne var ledere over en løs sammenslutning av stammer. De var ikke konger, hadde ikke en stående hær og innkrevde ikke skatt. Her refererer ordet «hersker» til en konge.

Spørsmål: I 2 Krøn 6:5–6: Hvordan kunne det ha seg at Gud ikke hadde valgt noen herskere før David, siden Gud hadde valgt Saul?

Svar: Gud valgte opprinnelig Saul, men etter at Saul ikke ventet på at Samuel skulle ofre, og etter at Saul var ulydig i forhold til amalekittene, trakk Gud tilbake sitt valg, og Saul var ikke lenger den utvalgte kongen.

Man kunne hevde at det å si at Saul «ikke var utvalgt» var noe annet enn å si at Saul «aldri hadde blitt utvalgt», men det går glipp av poenget. Uansett om David uttrykte seg nøyaktig i sin bønn eller ikke, gjengir Bibelen det David ba om. Gudskjelov at Gud fortsatt hører våre bønner, selv om vi har feilaktig informasjon eller fordommer.

Spørsmål: I 2 Krøn 6:5–6, var Gud fornøyd med å ha en konge over Israel, eller var Han misfornøyd, slik 1 Sam 8:5–22 og spesielt 1 Sam 12:17–20 viser?

Svar: 1. Samuelsbok og 2. Krønikebok har ulike sammenhenger for disse ulike hendelsene. På Samuels tid mislikte både Gud og Samuel israelittenes motiver. Gud var misfornøyd med at israelittene ønsket å være akkurat som de andre nasjonene rundt dem.

På en måte kan vi forstå israelittene. De anså sannsynligvis sin trygghet og sikkerhet som det viktigste. De tenkte tydeligvis at de ville være tryggere hvis de alltid hadde en konge som kunne organisere og lede dem, uansett om de fulgte Gud eller ikke. Det virket mer stabilt enn å ha dommere, som Gud bare reiste opp når folket ønsket å følge Ham. Fra Salomos tid og fremover hadde folket en viss trygghet, men slet stadig med avgudsdyrkelse.

I dag ønsker kristne noen ganger å stole på programmer og menneskelige ledere for å sikre sin organisasjons velstand, uansett om Gud er en del av den eller ikke. Mennesker foretrekker ofte naturlig nok å stole på seg selv i stedet for å stole på Gud. Når medlemmene i en menighet eller organisasjon slutter å prøve å følge Gud, og hvis de ikke vender tilbake, er det best for den menigheten å gå under.

Etter at folket hadde valgt seg en konge, behaget det Gud å utvelge David til å være konge over dem. Dette gir håp for kristne i dag. Når en troende befinner seg i en situasjon som ikke er optimal, kan han eller hun likevel behage Gud. For eksempel bør en kristen ikke gå i åk med en ikke-troende ved å gifte seg med en ikke-kristen, slik det står i 2. Korinterbrev 6:14–18. Men hvis den kristne synder ved å velge å gifte seg med en ikke-troende, kan den kristne, når de først er gift, behage Gud ved å ikke velge å skille seg fra sin mann eller kone, slik 1. Korinterbrev 7:12–14 lærer.

Spørsmål: Hvorfor var Salomo i 2 Krøn 6:23,30 så ivrig etter at Gud skulle gi hver mann etter hans veier?

Svar: Salomo mente ikke at noen var syndfrie og fullkomne, for han sa i 2. Krøn 6:36 at det ikke finnes noen som ikke synder. Snarere ber Salomo Gud om å straffe de ugudelige og å rettferdiggjøre de rettferdiges sak. Med «de rettferdige» menes her ikke at noen er syndfrie og fullkomne, men snarere gudfryktige mennesker.

Spørsmål: Hvorfor sier 2 Krøn 6:36 at alle synder, når 1 Joh 3:4–6, 1 Joh 3:9 og 1 Joh5:18 sier at vi skal være uten synd?

Svar: Johannes lærte ikke at mennesker er syndfrie; ellers, hvordan kunne han da ha skrevet 1. Johannes 1:8? Det greske ordet står i kontinuerlig tid. Wuest New Testament oversetter 1. Johannes 3:9 slik: «Enhver som er født av Gud, med det nåværende resultatet at han er en av Guds fødte, begår ikke synd som en vane…». I When Critics Ask, s. 539, oversettes dette slik: «Den som er født av Gud, driver ikke kontinuerlig med synd.» Geisler og Howe forklarer forskjellen slik: «Hvis en gris og et lam faller ned i gjørma, vil grisen bli der, men lammet vil komme seg ut. Både en troende og en ikke-troende kan falle i den samme synden, men en troende kan ikke bli værende i den og føle seg vel.» 2. Krønikebok6:36 sier også at alle synder.

Spørsmål: Hvordan visste Salomo i 2 Krøn 6:38 at israelittene kunne bli ført i fangenskap?

Svar: Selv om Salomo kunne ha visst det utelukkende gjennom guddommelig åpenbaring, er det ingenting som tilsier at det var slik. Salomo kunne ganske enkelt ha lest 5. Mosebok 29:28 eller 3. Mosebok 26:33–35, 43–44.

Spørsmål: I 2 Krøn 7 og 1 Kong 8:65–66, når ble folket sendt hjem?

Svar: Begge disse beskrivelsene refererer til innvielsen av tempelet. 1. Kongebok 8:65-66 sier: I alt 14 dager, deretter ble folket sendt hjem. 1. Kongebok 8:2 sier at dette skjedde i den 7. måneden. 2. Krønikebok 7:9 sier også 7 dager pluss 7 dager til. 2 Krøn 7:10 sier at folket dro hjem den 23. dagen i den syvende måneden. NIV Study Bible 1985, s. 632, og The Expositor’s Bible Commentary, bind 4, s. 464, sier at israelittene innviet tempelet fra den 8. til den 14. dagen i måneden, og at løvhyttefesten var fra den 15. til den 22. dagen.

Spørsmål: Hva er egentlig Herrens herlighet her i 2 Krøn 7:1?

Svar: I *735 Baffling Bible Questions Answered*, s. 136, beskrives det som «et teknisk teologisk begrep i Det gamle testamente som indikerer en synlig inntreden av Herren i det materielle universet – en åpenbaring av Guds nærvær.»

Spørsmål: I 2 Krøn 7:8–10, fastet Salomo slik 3 Mos 16:30 påbyr?

A: Salomo var ikke fullkommen. Imidlertid viser 2. Krøn 7:8–10 ikke egentlig at Salomo brøt noen del av loven her. De holdt en høytid i syv dager, men det står ikke om de fastet på forsoningsdagen eller ikke.

Spørsmål: I 2 Krøn 7:12, ville Gud bo i tempelet, eller bor Gud ikke i templer bygget av menneskehender, slik Stefanus forkynte i Apg 7:48?

A: Salomo sa selv i 2. Krønikebok 6:18 at ikke engang himmelen kan romme Gud. Salomo så ikke noe problem i dette, og det bør ikke vi heller. I 2. Krønikebok 7:12 sier Gud: «Jeg har hørt din bønn og har utvalgt dette stedet for meg selv som et offerhus.» Det står ikke at det var der Gud bodde, eller at Gud ikke kunne være noe annet sted. På samme måte anerkjente Stefanus tabernaklet som Guds hellige sted, men i Apostlenes gjerninger 7:48 mente han at Gud ikke er begrenset til bare å bo i tabernaklet, eller at himmelen var tom da tabernaklet og tempelet var på jorden.

Gud hadde et spesielt sted som var hellig for Ham: først tabernaklet (møteteltet) og deretter tempelet. Likevel fyller Gud himmelen og jorden. Når vi kaller en kirke «Guds hus», betyr det ikke at Gud ikke kan bo andre steder enn i en kirke på jorden!

Spørsmål: Hva er betydningen av Guds løfte i 2 Krøn 7:14 om å helbrede landet deres hvis Hans folk ydmyker seg, ber og vender seg bort fra sine onde veier?

Svar: Guds løfter har ingen utløpsdato. Dette er fortsatt et løfte i dag. Det står ikke at alle i landet må vende seg bort fra ondskap, men hvis bare Guds folk, som er kalt ved Hans navn, vender seg bort fra ondskap, vil Gud helbrede hele landet.

Spørsmål: I 2 Krøn 7:16, er Guds navn fremdeles i Jerusalem i dag?

Svar: Guds navn er fortsatt der, men Hans herlighet er ikke der på samme måte som før. Det er fire deler i forståelsen av dette svaret.

Guds navn er alltid der, både som stedet der den hellige arken ble oppbevart, og som stedet der Jesus døde for å betale straffen for våre synder.

Guds herlighet kom inn i Salomos tempel, ifølge 2. Krønikebok 7:1–3. Senere ble folket imidlertid så ugudelig at Guds herlighet forlot tempelet før Judas eksil, ifølge Esekiel 9:3 og kapittel 10.

Jesus gikk inn i tempelet, og siden Jesus er Guds Sønn, gikk Gud selv inn i tempelet for 2000 år siden. Jesus skal komme til Jerusalem igjen, som det står i Åpenbaringen 14 og andre vers.

Det nye Jerusalem vil stige ned fra himmelen til den nye jorden i Åpenbaringen 21:1–2. Gud vil i sin herlighet bo der sammen med menneskene for alltid.

Spørsmål: Hva er noen eksempler på åndelige kompromisser som Bibelen nevner i 2 Krøn 8:11?

Svar: Jakob 4:17 (BSB) sier: «Den som vet hva som er rett å gjøre, men likevel unnlater å gjøre det, gjør seg skyldig i synd.» Her er noen kompromisser ulike mennesker har inngått.

Få noen andre til å gjøre jobben din: Kong David inngikk et kompromiss i 1. Kongebok 2:5 ved å ikke straffe Joabs og andres ugudelighet, og i stedet legge byrden på sin sønn Salomo.

Å gifte seg for pengenes eller forbindelsenes skyld: Ekteskap er bra, men ekteskapet bør ikke være et verktøy eller et våpen. Salomo giftet seg med Faraos datter av politiske grunner i 1. Kongebok 3:1 og 2. Krønikebok 8:11. Farao angrep imidlertid Juda i tiden til Salomos sønn Rehabeam.

Å gifte seg med ikke-troende: Salomo syndet ved å gifte seg med mange koner og med kvinner han ikke skulle ha giftet seg med, i 1. Kongebok 3:1–3; 11:1–8. Kongen syndet ved å gifte seg med ikke-troende koner i 1. Kongebok 11:1–2, og ifølge 5. Mosebok 17:17 skulle kongen ikke gifte seg med mange koner. På samme måte var kunsthåndverkeren Hiram fra Tyrus, som ble sendt for å lede kunstarbeidet, halvt tyrisk og halvt israelitt i 2. Krønikebok 2:13–14.

Opphopning av våpen og rikdom i 1. Kongebok 10:26–29. Israels konger skulle ikke samle stridsvogner, hester og mye gull til seg selv ifølge 5. Mosebok 17:16–17. Guldet i Jerusalem fungerte senere som en magnet for utenlandske inntrengere. I dag, når vi samler våpen og overdreven rikdom, hvem stoler vi da på?

Da Salomo dømte mellom to prostituerte i 1. Kongebok 3:16, viste han stor visdom ved å avgjøre hvilken kvinne som var barnets mor. Imidlertid burde saken ha vært irrelevant, da begge burde ha blitt henrettet for prostitusjon.

Salomo byttet bort israelittiske byer til Tyrus i 1. Kongebok 9:11–13 i bytte mot hjelp til å bygge tempelet. Noen ganger i dag kan folk elske ting og utnytte mennesker, i stedet for å elske mennesker og utnytte ting.

Visdom fremfor Gud: Jordens konger søkte Salomos visdom i 2. Krønikebok 9:23. Fortalte Salomo dem om sin Gud? Det nevnes ikke noe om dette, og hvis Salomo gjorde det, var det kanskje ikke særlig fremtredende. Det var en gang en kristen politiker som, da en journalist spurte: «Tror du at Kristus er den eneste veien til himmelen?», svarte: «Kristus er den eneste veien til himmelen – for meg.» Når folk søker vår visdom, prøver vi da å gi æren til Gud, eller beholder vi æren for oss selv?

Flere templer: Salomo bygde et praktfullt tempel til den ene sanne Gud. Det mest skuffende var imidlertid at Salomo også bygde andre templer til avguder, som beskrevet i 1. Kongebok 11:5–8. Når vi bruker vår tid, våre penger og våre liv på å tjene Gud, bygger vi da også opp avgudstempler eller støtter ugudelige saker?

Spørsmål: Hvorfor brukte Salomo «kompartmentalisert tenkning» i 2 Krøn 8:11?

Svar: Kompartmentalisert tenkning innebærer å bruke ett sett med antakelser og stole på én ting innenfor et bestemt område av livet, mens man bruker andre og ofte motstridende antakelser og tillit på et annet område. Et eksempel er en tyv som bestemmer seg for at det er galt å stjele på søndag. Et annet er en person som trenger nesten absolutt bevis før han eller hun velger å tro på en overnaturlig Gud, men som lett tror på ånder og andre New Age-fenomener. Kompartmentalisert tenkning er en form for hykleri. Noen sa en gang at de fleste virkelig dårlige beslutninger hadde svært gode rasjonaliseringer.

I 1. Kong 9:16 var Salomos allianse med Egypt gjennom ekteskapet med faraos datter svært politisk korrekt. Salomo hadde nytte av bryllupsgaven, som besto i at egypterne erobret den filistinske byen Gezer og ga den til Salomo i 1. Kongebok 9:16. Å bygge et palass til sin kone virket uskyldig nok i 1. Kongebok 7:8 og 1. Kongebok 9:24, men årsaken var at hans kone ikke skulle få adgang til hellige steder. Vel, hvis det var sant, Salomo, hvorfor trodde du da at Gud ønsket at du skulle gifte deg med henne i utgangspunktet?

Spørsmål: Hvem var dronningen av Saba i 2 Krøn 9?

Svar: Saba var en velstående handelsnasjon i det sørvestlige hjørnet av den arabiske halvøya og Etiopia. Salomos skip måtte passere gjennom havet som hun kontrollerte.

Spørsmål: I 2 Krøn 9:21, hentet Salomos skip gull fra Tarsis (i Spania), eller fra sør i Ofir, slik det står i 1 Kong9:28 ?

Svar: Begge deler er riktig. Salomo og Hiram hadde to flåter. Husk at det ikke fantes noen Suezkanal den gang, så skipene kunne ikke seile fra Middelhavet til Rødehavet. Gull var standarden for pengeutveksling, og både Salomo og Hiram tjente på begge flåtene.

Spørsmål: I 2 Krøn 9:25, hadde Salomo 4 000 bås, eller 40 000 bås, slik det står i 1 Kong4:26 ?

A: Salomo hadde 4 000 stallplasser; 40 000 stallplasser er mest sannsynlig en kopieringsfeil. I boken *When Critics Ask*, s. 181, påpekes det at siden det var 1 400 stridsvogner i begge tekststedene, utgjør 4 000 stallplasser et forhold på nesten 3 stallplasser per stridsvogn, mens 40 000 stallplasser gir et forhold på 28,6 stallplasser per stridsvogn. Dermed gir 4 000 et mye mer rimelig forhold. Det hebraiske ordet for 40 er rbym og det hebraiske ordet for 4 er rbh, så dette ville være en forskjell på bare to bokstaver.

Spørsmål: I 2 Krøn 10:4 og 1 Kong 12:4, hvorfor skulle folket klage, hvis de fikk del i Salomos rikdom?

Svar: Med alle sine handelsavtaler sier 2. Krønikebok 9:22 og 1. Kongebok 10:23 at Salomo ble uhyre rik, rikere enn alle andre konger på jorden. Det står ikke at folket ble rikere, eller at riket ble rikt, bare at Salomo ble rik. Kanskje dronningen av Saba helt misforsto poenget da hun sa: «Hvor velsignet er dine menn! Hvor velsignet er disse tjenerne dine som stadig står foran deg og hører på din visdom!» (2. Krønikebok 9:7 og 1. Kongebok 10:8). Kanskje folket slett ikke følte seg velsignet over å tjene Salomo og lytte til hans stadig mer storslåtte bygge- og handelsplaner, hvis de ikke fikk noen fordel av det. Det er altfor lett for ledere å komme til den konklusjonen at deres tilhengere er til for å tjene dem og bygge opp deres rikdom, uten å dele med tilhengerne.

Når du har folk under deg i næringslivet, vil du at de skal arbeide for at du og organisasjonen din skal blomstre. Men noen arbeidsgivere har ingen anelse om hvorfor de ansatte ikke føler det slik, eller hvorfor de slutter, når arbeidsgiverne ikke løfter en finger for å hjelpe de ansatte til å blomstre.

Spørsmål: Hvorfor tror du Rehabeam i 2 Krøn 10:5 ba dem om å komme tilbake etter tre dager?

Svar: Dette viser at Rehabeam i det minste var litt intelligent. Noen av folkemengden, som ikke brydde seg så mye, ville ha spredt seg etter tre dager. Dessuten var Rehabeam usikker på hvordan han skulle svare dem og ønsket ikke å handle overilt. Rehabeam hadde sannsynligvis motstridende ønsker; han ønsket å forbli i deres gunst, men han ønsket også å få ut av dem alt han kunne. Er regjeringsembetsmenn der for å tjene folket, eller er folket der for å tjene regjeringsembetsmennene? Rehabeam var i det minste klar på det; det var det siste.

Når du ser på myndighetspersoner eller ledere i en religiøs organisasjon i dag, har lederne da en holdning om at de er der for å tjene folket, eller «hersker de over dem som er betrodd dem» (1. Petersbrev 5:3)?

Spørsmål: I 2 Krøn 10:6–7, hvilke typer rådgivere kan i dag gi gode råd, men blir ofte oversett?

Svar: Som dette avsnittet viser, vil mennesker, når de overlates til seg selv, ofte overse råd fra rådgivere når de ikke er enige i rådene. Det er ikke slik at de er uenige fordi de mener rådet er feil; snarere er de uenige fordi de ikke vil høre på det. Hvis du ikke kan skille mellom å være uenig fordi du ikke vil høre noe, og å være uenig fordi det sannsynligvis er feil, så har du allerede begynnelsen på stor dårskap i deg.

For det andre avviser folk ofte råd og rådgivere uten videre fordi de ikke har en autoritetsposisjon, fordi rådgiverne ikke selv er perfekte, fordi alle andre gjør det på en annen måte, eller fordi de har hørt andre råd og trodd på dem før de hørte det kloke rådet. Dette er logiske feilslutninger som vi må gjenkjenne og sørge for at vi ikke begår selv.

Spørsmål: I 2 Krøn 10:7, ba rådgiverne Rehabeam om å si: «Vær god mot dette folket og tilfredsstill dem», eller «Vær en tjener for dette folket og tjen dem», slik det står i 1 Kong 12:7?

Svar: Fire punkter å ta i betraktning i svaret.

Parafrase: Det var ingen anførselstegn på hebraisk, og sannsynligvis er begge setningene parafraser.

Tidspunkt: Krønikeboken ble skrevet mye senere enn Kongebøkene, og bortsett fra små endringer i betydningen, fremgår det tydeligere i 2. Krønikebok at de ikke rådet Rehabeam til å abdisere fra tronen.

På den annen side kan begge de eksakte setningene ha blitt sagt av en eller flere rådgivere. Når en rådgiver sa én ting, stemte en annen inn med en lignende holdning.

Innholdet er viktig: Det ligger en lære for oss i disse versene. Bibelen har bevart innholdet og betydningen av disse ordene for oss, ikke de eksakte ordene.

Spørsmål: I 2 Krøn 10:8–12, hvilke typer rådgivere kan man i dag stole på, selv om de ofte gir feil råd?

Svar: Hvis en rådgiver ikke engang ser grunnleggende ting som burde være åpenbare for en klok person, hvis en rådgiver har en dårlig historikk (hvis du har tatt deg bryet med å sjekke), eller hvis du vet at en rådgiver har skjulte motiver (eller provisjon, eller frykt for å miste jobben) for å gi deg et bestemt råd, vil noen likevel lytte til rådgiveren uansett, hvis rådgiveren sier det de ønsker å høre. I så fall er det ikke egentlig råd de ønsker fra en rådgiver. De ønsker snarere bare å legitimere og bekrefte overfor andre den beslutningen de allerede selv har kommet frem til.

Til slutt mener noen at selv om en person er uærlig, kan man stole på vedkommende så lenge man ikke har sett at vedkommende er uærlig overfor en selv – ennå. Det var en politiker i India som havnet i fengsel for korrupsjon. Etter at han slapp ut, stilte han til valg igjen og vant. Demokrati betyr ikke at man får en god regjering; snarere (forutsatt at stemmene telles ærlig) betyr det bare at man får den regjeringen velgerne fortjener.

Både Rehabeam og hans unge rådgivere hadde tilsynelatende ingen anelse om hvor sterke følelsene var blant de ti nordlige stammene. I dag, hvis noen slutter å bry seg om andre mennesker lenge nok, vil de til slutt ikke lenger være i stand til å forstå hvordan andre mennesker føler seg.

Spørsmål: Hva er noen eksempler i 2. Krønikebok 10:11 på at noen tar en bestemt beslutning utelukkende for å vise hvor tøff de er?

Svar: Rehabeam trengte ikke å svare så fornærmende på forespørselen deres. Rehabeam kunne ha sagt: «Jeg innser at det kan være vanskelig å gjennomføre alle disse byggeprosjektene, men jeg vil at dere skal forstå at dette er nødvendig en stund for å styrke forsvaret vårt», eller noe i den retningen. Men Rehabeam prøvde her å «lede gjennom skremsel». Han var ikke interessert i å vise dem at han brydde seg om dem eller engang forsto dem. Rehabeam brydde seg ikke om at de skulle forstå den gode grunnen (hvis det var en) til å gjennomføre alle byggeprosjektene. Alt Rehabeam brydde seg om, var å vise hvor tøff han var, og at han kanskje, ved å bygge mer, ikke ville bli sett på som stående i sin fars skygge.

Forresten var «skorpionene» i 2. Krønikebok 10:11 ikke bokstavelige skorpioner, men en særlig brutal type pisk med skarpe metallbiter. Er dette den type bildespråk du ønsker å bruke for å på diktatorisk vis true folket du egentlig skal ta vare på og lede som en flokk?

I dag kan folk starte kriger, eller nekte å avslutte kriger, av lignende grunner. Et krigførende militær bør spørre seg: «Hvem kjemper jeg for?» Er det virkelig til hjelp for folket i det landet jeg kjemper mot, og tror jeg at når jeg erobrer dem, vil resultatet bli et folk som elsker meg og ønsker å tjene i min hær? Ville jeg stole på dem? Eller kjemper jeg for folket i mitt eget land – ville de virkelig ha det verre uten denne krigen enn de har det nå, mens de dør i kamp mens de invaderer et annet land? Hvis det ikke er noen av delene, hvorfor kjemper jeg da, med mindre det bare er for min egen stolthet og avsky for å innrømme at jeg kan ta feil?

Hvis du gjør en investering, og den begynner å gå med tap, kanskje på grunn av forhold du ikke forutså, har du da en tendens til å holde fast ved den, uansett hva, fordi å trekke seg ut ville være en innrømmelse av at du tok feil? I hvilken grad bør egoet ditt styre investeringsbeslutningene dine? I hvilken grad bør egoet ditt styre noen av beslutningene dine?

Spørsmål: I 2 Krøn 10:11, når, om noen gang, bør du snakke fornærmende til noen?

Svar: Du kan gjøre det hvis du ønsker å brenne broer, ødelegge relasjoner og skaffe deg fiender. Men hvis du ikke ønsker å gjøre disse tingene, er det svært sjeldent at du bør være fornærmende. Hvis du kun kan si noe morsomt ved å risikere å skade et forhold, bør du velge å ikke være morsom.

Spørsmål: I 2 Krøn 11:2, bryter splittelsen av Israel med Guds løfte til Salomo i 2 Krøn 7:18?

Svar: Nei. Selv om Juda kan betraktes som en del av det forente kongeriket Israel, er det ikke relevant for svaret. Svaret ligger i den betingede setningen i forrige vers, 2. Krøn7:17 , som sier: «hvis du vandrer for mitt åsyn slik din far David vandret…» (BSB). Noen velsignelser og løfter fra Gud er betinget av vår lydighet.

Spørsmål: I 2 Krøn 11:18, gjorde Rehabeam rett i å gifte seg med to av sine kusiner?

Svar: Det var tillatt. 3. Mosebok 20 lærer oss om restriksjonene for ekteskap innen familien, og selv om Rehabeam ikke kunne gifte seg med en tante, var det greit å gifte seg med en kusine fra samme bestefar.

Spørsmål: I 2 Krøn 11:20, var Abijas mor Maaka en datter av Absalom, eller en datter av Uriel fra Gibea, slik det står i 2 Krøn 13:2?

Svar: Selv om 2. Krønikebok11:20 ikke uttrykkelig sier at denne Absalom var den samme som Davids sønn, var det mest sannsynlig den samme personen.

Det hebraiske ordet for «datter», bat, kan bety «etterkommer», og Maaka kan ha vært Absaloms barnebarn. 1. Mosebok 46:15 er et eksempel der «Leas sønner» betyr Leas etterkommere. Det er minst tre måter dette kan være på.

Absalom -> Uriel -> Maaka: Absalom hadde en sønn, Uriel, som bodde i Gibea, og som hadde en datter ved navn Maaka.

Uriel -> datter + Absalom -> Maaka Uriel, som bodde i Gibea, hadde en datter som giftet seg med Absalom. De fikk en datter som het Maaka.

Absalom -> datter + Uriel -> Maaka: Absalom hadde en datter som giftet seg med Uriel, som bodde i Gibea, og de fikk en datter som het Maaka.

Spørsmål: Hva kan vi lære om Rehabeam i 2 Krøn 11:21?

Svar: Rehabeam lærte ikke av sin fars feil, for Rehabeam hadde 18 koner og 60 medhustruer. I 5. Mosebok17:17 står det at en konge ikke skal ha mange koner, men Rehabeam var kanskje ikke så opptatt av å følge loven.

Spørsmål: Hvem var sukkittene i 2 Krøn 12:3?

Svar: Vi vet ikke mye om denne stammen, bortsett fra at sukkittene sannsynligvis var det samme folket som egypterne kalte tjuku eller tjukten. De var lettbevæpnede speidere. Selv om den skeptiske Asimov’s Guide to the Bible, s. 418, spekulerer i at de kan ha vært folk fra Sukkot, en innfødt egyptisk by i Nildeltaet, er dette sannsynligvis feil. De nevnes også i egyptiske skrifter.

Spørsmål: Overdriver 2 Krøn 12:3 størrelsen på faraos hær i stor grad?

Svar: Nei. Ingenting tyder på at en styrke fra hele Egypt, Libya og Nord-Sudan, eller 1 200 stridsvogner, 60 000 ryttere og utallige infanterister, er overdrevet.

Spørsmål: Hva vet vi arkeologisk sett om Shishak, faraoen i Egypt, i 2 Krøn 12:5,9?

Svar: Han er også kjent som Sheshonk I, og var faktisk en libyer som gjorde opprør og grunnla det 22. dynastiet i Egypt. En liste over de 156 byene han erobret i Palestina er inngravert på den ytre sørveggen av hans Amon-tempel i Theben. Shishak var en politisk opportunist. Han giftet bort sin sønn til datteren av den siste kongen i det 21. dynastiet. Da Jeroboam flyktet fra Salomo, ga Shishak ham tilflukt. Men så snart Jeroboam ble konge i nord, plyndret Shishak både Israel og Juda. Ifølge Wycliffe Bible Dictionary s. 1581–1582 og særlig The New International Dictionary of the Bible s. 938–939, omfattet de 156 byene Adoraim, Aijalon, Bet-Horon, Bet-Sjan, Gibeon, Megiddo, Sikem, Sunem, Soko, Taanak og et ukjent sted kalt «Abrahams mark».

Spørsmål: I 2 Krøn 12:13, gjorde Salomo rett i å gifte seg med en ammonitt?

Svar: Nei, Salomo syndet. Senere skulle Salomo bygge et tempel til den viktigste ammonittiske guden, Milkom, i 1. Kongebok 11:1, 5, 7, 33.

Spørsmål: I 2 Krøn 12:15; 13:3: Hvorfor tillot Gud vedvarende krig mellom Juda og Israel, siden Han kunne ha stoppet den eller forhindret et delt rike?

Svar: Spørsmålet forutsetter at Gud har en slags forpliktelse til å fremme fred blant folk som var ulydige mot Ham. De ønsket å kjempe om makten, og så lenge de ikke ønsket Guds herredømme over livene sine, ville de aldri være under de rette maktene.

Spørsmål: I 2 Krøn 12:15; 13:2, 1 Kong 14:30; 15:6, hvilke eksempler finnes det i nyere historie på meningsløse kriger der man ikke bør kjempe på noen av sidene?

Svar: Vanligvis, når to herskere som ser ut til å være nesten like onde, kjemper mot hverandre, er det ingen vits i å kjempe for noen av sidene. Hvis du befinner deg i et land der situasjonen er slik, er det bedre å finne fredselskende mennesker på den andre siden, slik at dere kan beskytte hverandre. Først vil jeg gi mine personlige meninger om kriger som hadde svært klare moralske problemstillinger, og deretter om kriger der det var bortkastet å dø for noen av sidene.

Kriger med klare moralske problemstillinger:

Cherokee-stammens «ikke-krig» – «Tårenes vei»: Selv om mange cherokeeer kjempet sammen med Andrew Jackson mot creek-stammen i krigen i 1812, presset president Jackson på for å få dem forvist til Oklahoma. I saken Worcester mot Georgia (1832) avsa Høyesterett en kjennelse til fordel for cherokeeene, men Jackson nektet å håndheve kjennelsen. Ved hjelp av den omstridte New Echota-traktaten (1835) tvangsflyttet den amerikanske regjeringen cherokeene til Oklahoma i 1838–1839, under president Van Buren. Kristne burde ha stått opp for de undertrykte cherokeene, ikke med våpen, men fredelig gjennom lover, rettssaker og den politiske prosessen. Anslagsvis 4 000 cherokeer døde under tvangsmarsjen.

Den amerikanske borgerkrigen (1861–1865) – Spørsmålet om én eller to nasjoner var ikke et moralsk spørsmål, men den ukristelige, umenneskelige behandlingen av 4 millioner svarte slaver var et moralsk spørsmål. Rundt en halv million mennesker døde.

Opiumskrigene i Kina (1839–1842 og 1856–1860). Kristne burde ha vært aktivt engasjert på den kinesiske siden, ikke på den britiske. Flere våpen ville ikke ha hjulpet mot de britiske kanonbåtene. Snarere burde den offentlige opinionen i England ha skammet britene for å ha tvunget gjennom import av opium til Kina, noe som førte til over 2 millioner kinesiske opiumavhengige.

Andre verdenskrig – Hvorvidt det meste av Europa var forent, for eksempel under Karl den store eller Napoleon, var ikke et moralsk spørsmål. Massedrapene på jødene i Europa og brutaliteten mot kineserne var moralske spørsmål.

Bosnia-krigen – Religionene til de ulike sidene var ikke problemet her. Serberne drev med «etnisk rensing» av de bosniske muslimene, de bosniske mennene ble slaktet, og kvinnene deres voldtatt. Dette var en vanskelig situasjon, fordi bosnierne heller ikke var helt uskyldige. Jeg mener imidlertid at løsningen ikke så mye var å gå inn i konflikten på bosniernes side, men å gå inn i konflikten på fredens og våpenhvilenes side.

Krigen i Sør-Sudan – Religionene til de to sidene er ikke problemet her, og om et fredelig muslimsk regime (noe Sudan ikke er) styrte hele landet, ville heller ikke være problemet her. Menneskerettighetsbruddene begått av den muslimske regjeringen, ved å massakrere hele landsbyer med menn og selge kvinnene og barna til slaveri, gjør dem minst like ille som serberne i Europa. USA er imidlertid noe hyklerisk når det gjelder dette, ettersom Jesse Jackson, Louis Farrakhan og en rekke fremtredende svarte ledere i USA tilsynelatende ser gjennom fingrene med slaveri av svarte i dag.

Kampen mot «Den lysende sti»-opprørerne i Peru 1980–: Disse maoistene brukte narkotikapenger og vendte seg mot fredelige mennesker, inkludert kristne misjonærer.

Den sovjetisk-polske «ikke-krigen»: Polakkene ønsket uavhengighet fra Sovjetunionen, og de oppnådde den uten blodsutgytelse. Det var ikke behov for kamp her, men «Solidaritet» med polakkene var bra.

Apartheid i Sør-Afrika (ikke-krig): Mange kristne motsatte seg apartheid ved hjelp av fredelige midler.

Og det finnes også andre eksempler.

Kriger uten klare moralske problemstillinger:

Akkurat som den gode kong Josias ikke hadde noe å gjøre med å blande seg inn i krigen mellom Egypt og Assyria, er det her noen store kriger der det var bortkastet energi og blod å stå på noen av sidene.

Den spansk-amerikanske krigen i 1898 var en pompøs demonstrasjon av USAs militære styrke, som startet med sprengningen av et amerikansk skip av en ukjent og ubevisst årsak.

Trippelalliansekrigen (1864–1870) var en særlig blodig krig som fant sted omtrent samtidig med den amerikanske borgerkrigen. Paraguay kjempet mot Argentina, Brasil og Uruguay, og flere hundre tusen mennesker omkom, inkludert kanskje halvparten eller mer av Paraguays befolkning.

Iran-Irak-krigen 1980–1988 krevde rundt 1,55 millioner menneskeliv. Til slutt var det eneste krigen oppnådde å øke fattigdommen og redusere befolkningen i begge landene.

I borgerkrigen i Tadsjikistan har muslimer vært i en voldsom kamp med andre muslimer om kontrollen over denne nye nasjonen.

Spørsmål: I 2 Krøn 13, stolte Abija på Herren, eller var Abija ond, slik det står i 1 Kong 15:3?

A: Begge deler var sant på forskjellige tidspunkter. Abija var ond, men denne ene gangen valgte kongen å stole på Herren.

Q: I 2 Krøn 13:3-4, hvordan kunne kong Abija stå på fjellet Zemaraim og tale til 1,2 millioner soldater?

A: Abija forkynte et budskap som var rettet til alle, og selv om en stemme kan nå langt fra et fjell, er det ikke nødvendig at hver eneste soldat hørte ham direkte. De som hørte ham, kunne videreformidle det til de andre.

Spørsmål: Hva er en saltpakt i 2 Krøn 13:5?

Svar: Dette nevnes i 3. Mosebok 2:13 og 4. Mosebok 18:19. Alle ofringene til Gud ble bestrøket med salt, som et symbol på Guds pakt. Gud inngikk pakter med David og Salomo i 1. Krønikebok17:13 –14 og 2. Krønikebok 7:17–22.

Spørsmål: Hvem var de «verdiløse og onde mennene» (bokstavelig talt «Belials sønner») i 2 Krøn 13:7?

Svar: Dette hebraiske uttrykket betydde «verdiløse mennesker». Begrepet «Belial» brukes også i 1. Samuelsbok 1:16;2:12 ;10:27 ; 25:17,25 og 1. Samuelsbok 30:22.

Spørsmål: Hvem var profeten Iddo i 2 Krøn 13:22?

Svar: Ifølge *1001 Bible Questions Answered*, s. 372, hevder tradisjonen at Iddo var profeten som fordømte Jeroboams kalv i 1. Kongebok 13. Forfatteren av Sakarjas bok var en sønn av Berekia, som var en sønn (eller etterkommer) av Iddo. Denne Iddo kan ha vært Sakarjas forfader.

Spørsmål: I 2 Krøn 14:3–4, fjernet kong Asa av Juda de fremmede alterene og offerhøydene i Juda, eller ble ikke offerhøydene fjernet i 1 Kong 15:14 og 2 Krøn 15:17?

Svar: Begge deler er riktig. Tidlig i sin regjeringstid ødela han alle offerhøyder i Juda, men ved slutten av regjeringstiden var ikke alle offerhøyder i Israel ødelagt, inkludert de som var blitt gjenoppbygd. Uten en holdningsendring hos folket er problemet med å ødelegge offerhøydene at de blir gjenoppbygd. En offerhøyde var svært enkel å bygge og kunne gjenoppbygges raskt.

Tidlig i sin regjeringstid fjernet Asa alle fremmede altere og høyder i Juda. Både 2. Krøn 14:3-4 og 1. Kong15:12 viser at han var svært grundig.

Forsvant de for godt? Nei, for før det 15. året av hans regjeringstid måtte han fjerne avgudene ikke bare fra Benjamin og Efraim, men det nevnes også Juda igjen.

Ble de borte for godt? Nei, for en gang før hans 35. regjeringsår laget hans egen bestemor Maaka en Asera-støtte i 2. Krønikebok15:16 . Han avsatte henne på grunn av det.

2. Krønikebok15:17 sier ikke om alle offerhøydene forble borte fra Juda eller ikke, men det står at de ikke alle ble fjernet fra Israel. Nå hadde Asa ikke kontroll over hele Israel, men antakeligvis refererte det til landområdene i Benjamin og Efraim som Asa kontrollerte.

Her ligger det en lære for kristne. Hvis vi ved Guds nåde overvinner en avgud i livet vårt, er vi ikke ferdige. Senere, på et annet sted, må vi fortsette å være flittige, slik at den ikke kommer tilbake igjen.

Spørsmål: Hvorfor ble ikke alle offerhøydene fjernet i Israel, slik det står i 2 Krøn 14:3–4,15:17 og 1 Kong 15:14?

Svar: Det finnes fire mulige årsaker, og det egentlige svaret kan være en kombinasjon av dem.

a) Asa hadde ikke kontroll over hele Israel, bare Juda og en del av Israel. Kanskje hadde Gud tenkt at han skulle beseire kong Baasa av Israel, men offerhøydene i Israel ble ikke fjernet fordi han ikke hadde herredømme over det meste av Israel.

b) Det tok flere tiår før Asa [angivelig] lyktes i å holde alle offerhøydene fjernet fra Juda, men den delen av Israel han okkuperte hadde offerhøyder fordi han ikke hadde kontroll over den lenge nok.

c) Han fjernet alle høydene i Juda tidlig i sin regjeringstid, men de snek seg tilbake, ikke bare i Israel, men [angivelig] også i Juda.

d) Tidlig i livet fulgte han Gud av hele sitt hjerte, men etter at han stolte på egne krefter for å beseire Baasa, fengslet Guds seer og ikke rådførte seg med Gud da føttene hans var syke, sluttet han å hindre at offerhøydene ble gjenoppbygd.

Spørsmål: Hva er rekkefølgen av hendelsene i Asas liv i 2 Krøn 14:2–16:14 og 1 Kong 15:11–24?

Svar: Her er en samlet rekkefølge fra begge bøkene.

2. Krønikebok 14:2 og 1. Kongebok 15:11 Asa gjorde det som var rett i Herrens øyne.

2. Krønikebok 14:3–5 og 1. Kongebok 15:12: Kong Asa forviste de mannlige «tjenere» ved helligdommene og fjernet alle avgudene som hans far hadde laget. 2. Krønikebok 14:3–4 sier at Asa knuste de fremmede alterene og høydene, knuste de hellige steinene og hugget ned Asera-stolpene. Vers 5 sier at dette ble gjort i hver eneste by i Juda. Noen mener at han bare ødela offerhøyder til falske guder, ikke offerhøyder til den sanne Gud. Dette kan ha skjedd i begynnelsen av hans regjeringstid. Alternativt kan dette være en oppsummering av Asas liv, og at dette faktisk skjedde i 2. Krønikebok 15:8. Ingen av alternativene påvirker imidlertid svaret på det forrige spørsmålet.

2. Krønikebok 14:6–8 Juda hadde fred, men Asa befestet også landet.

2. Krønikebok 14:9–15 Zera, kusitten, invaderte Juda, men Asa ropte til Gud, og kusittene ble slått ned.

2. Krønikebok 15:1–8 Asa hørte på profeten Asarja og fjernet avgudene fra Juda, Benjamin og byene i Israel som han hadde erobret.

2 Krønikebok 15:9–10 Mange forlot Israel og bosatte seg i Juda. Asa samlet dem alle i den tredje måneden i det femtende året av sin regjeringstid.

2 Krønikebok 15:15–17a og 1. Kongebok 15:13–14 Asa avsatte sin bestemor Maaka fordi hun hadde laget en Asera-stang, men han fjernet ikke offerhøydene fra Israel.

2 Krønikebok 15:17b, 19 og 1. Kongebok 15:14 Asa var trofast mot Herren hele sitt liv. 2 Krønikebok 15:19 sier at det ikke var krig før i hans 35. regjeringsår.

2 Krønikebok 15:18 og 1. Kongebok 15:15 Asa brakte inn i tempelet alt sølv, gull og gjenstander som hans far hadde viet.

1. Kongebok 15:16 Det var krig mellom Asa og Baasa gjennom hele deres regjeringstid.

2 Krønikebok 16:1–6 og 1 Kongebok 15:17–22 I det 36. året invaderte kong Baasa av Israel Juda. Asa stolte på sine egne ressurser for å betale arameerne for å angripe Israel. Det gjorde de, og Asa gjenerobret byene.

2 Krønikebok 16:7–10 Seeren Hanani irettesatte Asa, og Asa fengslet ham. Asa undertrykte også noen av folket på brutal måte.

2. Krønikebok 16:11–13 og 1. Kongebok 15:23b I sitt 39. år ble Asa rammet av en sykdom i føttene og søkte hjelp bare hos leger, ikke hos Herren.

2 Krønikebok16:13 I det 41. året døde Asa.

2 Krønikebok16:14 og 1. Kongebok 15:24a De begravde ham i en grav han hadde forberedt for seg selv i Jerusalem. Asa ble begravet sammen med sine fedre.

Spørsmål: I 2 Krøn 14:5–6, var det fred i riket under Asa, eller var det krig mellom Asa og Baasa hele tiden, slik det står i 1 Kong15:16 ?

Svar: 2. Krønikebok 14:5-6 viser at det var fred under Asa frem til 2. Krønikebok 16:1 i det 36. året av Asas regjeringstid, da Baasa angrep Juda. Fra det tidspunktet av var det krig.

Spørsmål: Hvorfor skulle en kusitt («etiopier») angripe Juda, som det står i 2 Krøn 14:9–12?

Svar: Kush var landet sør for Egypt, i det som i dag er Nord-Sudan, ikke det moderne landet Etiopia. Egypts kushittiske dynasti (det tjuefemte dynastiet) kom ikke til makten før omtrent 150 år senere, så Zera var sannsynligvis enten en kushittisk hærfører i tjeneste hos de libyske faraoene i det tjueandre dynastiet (muligens Osorkon I, Shishaks etterfølger), eller lederen for kusittiske bosettere som bodde nær Gerar, sør for Juda (2. Krøn 14:13–15).

Spørsmål: Hvordan kunne det i 2 Krøn 14:9–12 være snakk om en hær på en million mann?

Svar: Det hebraiske uttrykket her betyr bokstavelig talt «tusenvis på tusenvis», noe som ganske enkelt kan bety en enorm hær. Egypt og Sudan kan ha hatt en befolkning på4 to 5 millioner mennesker, noe som ikke er nok til en hær på en million mann.

Spørsmål: Hvorfor bestemte de seg i 2 Krøn 15:13 for å drepe alle jødene som ikke ønsket å søke Gud?

Svar: De levde under et teokratisk monarki. Avgudsdyrkelse er en så alvorlig synd at de ifølge 5. Mosebok 13 og 17:2–7 skulle henrette avgudsdyrkere.

Spørsmål: I 2 Krøn 15:16, ble dronningmoren Maaka drept fordi hun laget en avgud?

Svar: Det står ikke noe om det. Det står at hun ble avsatt som dronningmor. Det står ikke om de gjennomførte beslutningen sin og drepte henne eller ikke.

Spørsmål: I 2 Krøn 16:1, kjempet Baasa mot Juda i Asas 36. år, eller ble Baasas sønn Ela konge i Asas 26. år, slik det står i 1 Kong 16:8?

Svar: Først følger her en kronologi over de relevante kongene.

909–868 f.Kr. Asa av Juda begynte å regjere fra Jeroboams 20. regjeringsår i 41 år (1. Kongebok 15:9–10)

909–886 f.Kr. Baesa av Israel regjerte i 24 år (1. Kongebok 15:33)

886–885 f.Kr. begynte Ela av Israel, Baasas sønn, å regjere i det 26. året av Asas regjeringstid (1. Kongebok 16:8)

Det var ikke det 36. året av Asas regjeringstid, fordi det i 2. Krønikebok 16:5 står at Baesa, Elas far, fortsatt regjerte. Kristne har to svar på dette.

Skrivefeil: Det bør trolig være det 16. året av Asas regjeringstid. Tilsvarende bør 2. Krønikebok 15:19 si «15» og ikke «35».

Telling fra et annet utgangspunkt: I stedet for en skrivefeil mener noen at det 36. året ble regnet fra delingen av riket. Rehabeam regjerte i 17 år, og Abija i 3 år, så dette ville være det 16. året av Asas regjeringstid. Det hebraiske ordet for «regjeringstid» kan også bety «rike».

I hebraisk tallsystem skiller bokstaven yod (10) og bokstaven lamed (30) seg bare ved to små streker øverst.

Spørsmål: Hvorfor endret Asas holdning seg så plutselig i 2 Krøn 16:4–17?

Svar: Asa var den første kongen som fengslet en profet. Den eneste hendelsen som Skriften nevner, er at Baesa av Israel gikk til angrep på Juda. Kanskje trodde Asa at så lenge han adlød Gud, ville Juda aldri bli angrepet, og enda mindre av sine brødre, israelittene. Da Gud ikke oppfylte Asas betingelser, forsvant Asas lydighet. Krever vi i dag, bevisst eller ubevisst, at Gud skal oppfylle visse betingelser for at vi skal være lydige? Hvis ja, vil da vår lydighet forsvinne når Gud setter oss på prøve ved ikke å oppfylle våre forventninger?

Gud ønsker at mennesker skal elske og tjene Ham ubetinget, slik Abraham gjorde.

Spørsmål: Lærer 2 Krøn16:12 at Asa døde fordi han søkte leger i stedet for Gud, slik den falske religionen Christian Science lærer?

Svar: Nei. Evangelisten Lukas var lege, og det ble ikke rettet noen irettesettelse mot å søke hjelp hos leger og bruke medisiner. Tross alt ba selv Jesaja kong Hiskia om å bruke en kompress av fiken som medisin da Hiskia var nær døden.

Tvert imot lærer 2. Krøn 16:12 at Asa rådførte seg med leger i stedet for Herren, noe som betyr at han ikke ba til Gud, men stolte utelukkende på legene.

Spørsmål: Er sykdom i 2 Krøn 16:12 en straff for synd?

Svar: Ja, nei, ja, ja og ja, hvis man forstår det riktig.

Siden syndefallet er det faktum at alle må leve med sykdom et resultat av menneskets fall. Visste du at i tillegg til smittsomme sykdommer finnes det minst 2 000 genetisk arvelige sykdommer og tilstander hos mennesker? Også verden ble underlagt forgjengelighet da mennesket syndet, jf. Romerne 8:20–22.

Likevel viste Jesus at ting som blindhet, undertrykkelse og naturkatastrofer som rammer et individ, ikke skyldes dennes egen synd, eller at vedkommende er en verre synder enn andre.

I en kultur er det noen ganger slik at utbredt forekomst av en sykdom er en naturlig konsekvens av en utbredt synd. For eksempel er AIDS og seksuelt overførbare sykdommer utbredt i Sørøst-Asia og store deler av Afrika. Et anslag er at 15 % av alle voksne i Sør-Afrika vil dø av AIDS.

Verden er ikke rettferdig (ennå): Noen ganger rammes en bestemt person av sykdom på grunn av en bestemt synd begått av en annen. En rekke mennesker har dødd av AIDS på grunn av blodoverføringer, ikke på grunn av umoralsk seksuell aktivitet.

Når det er sagt, velger Gud noen ganger å ramme en bestemt person med en sykdom som en spesiell straff for synd, slik Elymas ble rammet av blindhet en stund fordi han motsatte seg Paulus. Ikke bare ble Asa rammet i 2. Krønikebok16:12 , men Herodes ble rammet av en tarmsykdom (Apostlenes gjerninger12:23 ), Mirjam ble rammet av spedalskhet (4. Mosebok 12), Joram ble rammet av en uhelbredelig tarmsykdom (2. Krønikebok21:18 –19), og Ussia ble rammet av spedalskhet i 2. Krønikebok 26:19.

Spørsmål: Hvorfor unnlot Asa å be Gud om helbredelse i 2 Krøn 16:12–14?

Svar: Asa hadde blitt irettesatt i 2. Krønikebok 16:7–10. Asa hadde ikke omvendt seg, og kanskje trodde Asa feilaktig at han hadde gjort så mye galt at det ikke var noen vits i å omvende seg og be Gud om helbredelse nå. Men så lenge du puster, er det aldri for sent å omvende seg og vende seg til Gud. Det er ingen garanti for at Gud vil helbrede fysisk, men Gud gleder seg over å vise barmhjertighet, så nøl ikke med å omvende deg oppriktig og be om Hans barmhjertighet og nåde.

Se «735 Baffling Bible Questions Answered», s. 137, for et utfyllende svar.

Spørsmål: Hvorfor unnlater kristne i dag noen ganger å be Gud om det vi vet at vi trenger, slik det står i 2. Krøn 16:12–14?

Svar: Selv om noen få kanskje gjør det av samme grunn som Asa, er det oftere slik at kristne rett og slett glemmer det fordi de er for opptatt til å utvikle sitt bønneliv.

Spørsmål: Hvordan kunne Josafat i 2 Krøn 17:14-18 ha en så stor hær på 1,16 millioner menn?

Svar: Vi er ikke sikre på hvilket tall som menes her. «200 000» osv. kan bety 200 enheter i stedet for 200 000. Dessuten inneholder 2. Krønikebok et relativt høyt antall kopieringsfeil. Se The NIV Study Bible 1985, s. 642, for i hovedsak det samme svaret.

Spørsmål: Hvem var Sakarja i 2 Krøn 17:7?

Svar: Dette skjedde før eksilet, så denne Sakarja levde mye tidligere enn Sakarja, sønn av Berekia, som skrev Sakarja-boken.

Spørsmål: Hvorfor irettesatte Akab Mika her i 2 Krøn 18:14–16?

Svar: Akab sa at han hatet Mika, fordi Mika alltid sa dårlige ting om kong Akab (2. Krøn 18:7). Mika ga det svaret alle ønsket å høre (2. Krøn 18:14). Hans tone må imidlertid ha vært sarkastisk, for selv Akab skjønte at han ble lekt med, slik 2. Krøn 18:15 viser. Deretter fortalte Mika alle hvordan ting egentlig sto til.

Mika ydmyket ikke bare Akab foran Josafat og de andre, men Akab ønsket sannsynligvis heller ikke at Mika skulle svekke troppenes kampånd.

Spørsmål: Hvorfor ble Mika ført til Joas i 2 Krøn 18:25?

Svar: Kanskje ønsket Akab ikke at Mika skulle dø før han hadde sett at profetien hans var feil. Det var imidlertid Akab som tok feil.

Spørsmål: Hvorfor ville den gode kong Josafat i 2 Krøn 19 alliere seg med kong Akab?

Svar: Josafat var en uvanlig mann. Ifølge 2. Krønikebok 19:1–2 gjorde Josafat feil ved å gjøre dette. Her er en spekulasjon om hvorfor.

Det hadde vært en forferdelig krig mellom Israel og Juda før Josafat, og han satte pris på vennskap og en viss grad av enhet med det troløse folket i det nordlige riket, i tillegg til å følge Gud.

I Åpenbaringen 18:4 måtte faktisk en stemme fra himmelen be Guds folk om å komme ut av Babylon. Ellers ville de antakelig ikke forlatt denne åndelige skjøgen. Selv i dag er en rekke kristne involvert i menigheter der ledere benekter Kristi forsoningsverk på korset eller hans fysiske oppstandelse. Andre ekte kristne er medlemmer av grupper som forkynner et annet evangelium eller en annen Gud, slik som frimurerne. Vet du, kanskje var Josafat tross alt ikke så uvanlig da han begikk feilen å inngå en kompromissende ordning. Er det organisasjoner, ordninger eller forpliktelser du har inngått, som er kompromissende og ikke behager Gud? I så fall, trekk deg ut av dem så snart du kan.

Spørsmål: Hvorfor angrep disse menneskene akkurat nå, i 2 Krøn 20:1–2?

Svar: Kanskje de trodde at Josafat var så opptatt av interne anliggender at dette var et godt tidspunkt å svekke fiendens makt litt. De begikk en alvorlig feil.

Spørsmål: Hvorfor angrep ammonittene og moabittene Juda fra Aram/Syria i En-Gedi, som beskrevet i 2 Krøn 20:1–2?

Svar: Ammon og Moab lå øst for Jordanelven og Dødehavet, og En-Gedi lå mellom dem, så det gir fullstendig mening å slå leir ved En-Gedi. Problemet er at Damaskus, hovedstaden i Aram, ligger nord for Ammon, 120 miles fra Jerusalem, og Aram grenser ikke til Israel bortsett fra helt nord i landet, og det ville ikke gi mening å dra nordover til Aram for så å reise tilbake hjem for å dra vestover til En-Gedi. Først hva som ikke er svaret, og deretter to sannsynlige svar.

Ikke svaret: Josafats sendebud tok feil; de trodde de kom fra Aram/Syria, men det gjorde de ikke. Selv om dette er mulig, er det mer rimelig å anta at de kjente geografien og visste at En-Gedi ikke lå i nærheten av Aram.

En del av hæren kom helt fra Aram. 2. Krønikebok 20:1–2 sier at hæren besto av andre folk i tillegg til ammonittene og moabittene, helt fra syrerne fra Aram. Syrerne kjempet ved andre anledninger mot Israel, så de var sannsynligvis allierte, selv om det er mulig at de kan ha vært leiesoldater.

Manuskriptvariant av «r» for «d». Det gamle testamente ble opprinnelig skrevet uten vokaler, og forskjellen mellom Aram og Edom er bare én bokstav. Du kan beskrive dette som en opp-ned «L» med et skarpt hjørne kontra en opp-ned «L» med et avrundet hjørne. De fleste manuskripter har «Aram», men noen har «Edom». Edom var ofte alliert med Moab, som det delte en lengre grense med, og Edom lå nærmere enn Aram.

Se www.carm.org for et lignende svar.

Spørsmål: I 2 Krøn 20:15–17, hvordan kan noen slag være våre, mens andre slag er Herrens?

Svar: Gud kan ha tillatt Satan å samle denne hæren for å prøve Josafat, akkurat som Asa ble prøvet i 2. Krønikebok 16:1-2. Men mens Asa i utgangspunktet så ut til å stole på Herren, fortsatte Josafat å stole på Herren. Utholdenhet gjennom prøvelser kan føre til velsignelse, slik Jakob 1:2 og 1. Petersbrev 1:6-7 viser.

Spørsmål: Hvorfor skulle fiendens hær i 2 Krøn 20:25 ha med seg dyrebare juveler?

Svar: Kongen og adelsmennene var blant dem. Edelstener kunne være svært nyttige hvis de ble tatt til fange og trengte å bestikke noen. Vanlige soldater ville også ha med seg edelstener de kanskje hadde plyndret fra erobrede byer.

Spørsmål: Hvorfor inngikk Josafat i 2 Krøn 20:35 en allianse med Akasia, i stedet for å ta lærdom av hendelsene i 2 Krøn 19:2 og 1 Kong 22:6–7?

Svar: Josafat hørte enten ikke på profeten, eller så lærte han feil lære. Alliansen i 2. Krøn20:35 , var en fredelig handelsallianse, ikke en militær allianse. Den skeptiske boken *Asimov’s Guide to the Bible* (s. 421) hevder at Josafat var en underdanig alliert, men det finnes ingen bevis for at Josafat regjerte under Akabs kontroll. Kanskje trodde Josafat feilaktig at profetens ord kun gjaldt å kjempe sammen i krig. Noen ganger, når folk lærer en lekse, kan det være en feil eller ufullstendig lekse.

Spørsmål: Hvorfor skulle de i 2 Krøn 20:36 bygge skip i Ezion-Geber ved Rødehavet for å reise til Tarsis?

Svar: De var svært ambisiøse her, for de måtte seile rundt Afrika. Kartagerne kan ha seilt rundt Afrika.

Spørsmål: I 2 Krøn 21:12–15: Hvordan mottok kong Joram av Juda dette brevet fra Elia, siden Elia ble tatt opp til himmelen under regjeringstiden til Akasja, konge av Israel?

Svar: Brevet kan ha blitt overlevert til kongen etter at Elia hadde forlatt jorden. Det er imidlertid ingen grunn til å anta at Elia ikke var i live da 2. Krønikebok 21:12–15 ble skrevet.

Brevet ble trolig overlevert etter 848/7 f.Kr. Joram av Juda regjerte fra 853/2 til 841 f.Kr. De første fem årene eller så regjerte han som medregent sammen med sin far Josafat. Selv om datoene strengt tatt ikke tilsier at brevet må ha blitt lest etter Josafats død i 848/7 f.Kr., ble det sannsynligvis det, siden Joram hadde makten.

Fra 852–841 f.Kr. regjerte Joram, sønn av Akab (en annen person enn Joram/Jehoram av Juda), over Israel. Elias’ virvelvind nevnes etter at Joram, sønn av Akab, ble konge i 2. Kongebok1:17 .

2. Kongebok er ofte tematisk, ikke strengt kronologisk: For eksempel nevnes omtalen av Elias’ virvelvind etter at Joram av Israel ble konge i 2. Kongebok 1:17 og før det blir omtalt hva Joram av Israel gjorde som konge fra og med 2. Kongebok 3:1. Helt ærlig ville den litterære stilen blitt svekket hvis 2. Kongebok først omtalte Elia, deretter Joram, så Elia igjen, og deretter Joram igjen.

Spørsmål: Hvordan klarte araberne i 2 Krøn 22:1 å drepe alle Ahasjas brødre, siden de tok dem til fange i 2 Krøn 21:16–17?

Svar: Dessverre er det ikke sikkert at man er trygg bare fordi man er tatt til fange; fanger blir noen ganger drept senere. Kanskje var Joram ikke villig til å betale en høy nok løsesum.

For et annet, lignende eksempel på at fanger blir drept, se Jeremia 52:9–10. Babylonerne tok Zedekia og hans følge til fange, dømte deretter Zedekia og drepte så hans sønner foran hans øyne.

Spørsmål: I 2 Krøn 22:8, bør dette oversettes som «Ahazias brødre» eller «Ahazias slektninger»?

Svar: Det hebraiske ordet kan oversettes begge veier. Men siden Ahazia ble født da faren var 18 år, og faren var 40 år da han døde, betyr det sannsynligvis slektninger, ettersom «sønnene» til Ahazias brødre neppe ville være gamle nok til å ta seg av Ahazia.

Spørsmål: Hva var kopien av vitnesbyrdet/pakten her i 2 Krøn 23:11?

A: Det kan ha vært en avtale som fastslo at Joas skulle regjere, men det er mer sannsynlig at det var en kopi av Toraen, der kongens plikter var nedfelt.

Q: Hvorfor var Joas så gudfryktig så lenge Jojada levde, men vendte seg bort fra Gud så snart Jojada døde, som det fremgår av 2 Krøn 24:2,17-18?

A: Joas må ha vært svært takknemlig overfor Jojada. Hadde det ikke vært for Jojada, ville Joas vært død i stedet for å være konge. Men uten at andre la merke til det, ble Jojadas tro tilsynelatende ikke Joas’ tro. Joas’ lojalitet og takknemlighet varte bare så lenge Jojada levde, og var ingen erstatning for ekte tro.

Jojada oppdro Joas, og det er mulig at Jojadas sønn Sakarja og Joas lekte sammen som barn. Dessverre drepte Joas senere Sakarja, som beskrevet i 2. Krønikebok 24:21.

Spørsmål: Hvorfor er det, som beskrevet i 2 Krøn 24:2, 17–18, noen mennesker i dag som går flittig i kirken i mange år, for så å vende seg bort fra Gud?

Svar: Det skjedde med Demas i 2. Timoteus 4:10 og med Diotrephes i 3. Johannes 9–10, og det skjer i dag. Jesus snakket om den fortapte sønnen, og i lignelsen om de fire jordtypene er en av jordtypene de som tar imot evangeliet med iver, men blir kvalt av denne verdens bekymringer. Noen kan bli ledet på avveie av falske lærere, noen blir desillusjonerte, og noen glir bort ved ganske enkelt å forsømme sitt forhold til Gud.

Selv om Gud vet hvem alle de utvalgte er som skal til himmelen, er Bibelen svært tydelig på at vi alle har et ansvar for å holde ut, enten det gjelder i tro, i kjærlighet, gjennom lidelse eller gjennom hele livet. Vers som viser den troendes ansvar for å holde ut, inkluderer Hebreerne 10:23,26; 12:1, 12–13; 1. Johannes 2:24; 1. Korinterbrev 13:7; Romerne 5:3–4; Jakob 1:3–4,12; Jakob 5:11; og 2. Petersbrev 1.

Spørsmål: I 2 Krøn 24:25, gjorde tjenerne det rette da de drepte Joas fordi han hadde drept Jojadas sønn Sakarja?

Svar: Ingenting tyder på at embetsmennene handlet av gudfryktige grunner; motivet deres var sannsynligvis bare å raskt bli kvitt en konge som var fysisk ufør, militært ufør og hadde mistet respekten fra sine embetsmenn.

Uansett hvilke motiver de hadde, kan Gud bruke både onde og gode mennesker til å oppfylle sine formål.

Spørsmål: I 2 Krøn 25:5, var det riktig av Amasja å gjennomføre en folketelling?

Svar: Amazia kan ha gjort feil, men dette var en bagatell sammenlignet med det han var i ferd med å gjøre ved å tilbe andre guder.

Spørsmål: Hvorfor vendte Amasja seg bort her i 2 Krøn 25:14–15?

Svar: Amasja fulgte i utgangspunktet Gud i 2. Krønikebok 25:2. Det virker merkelig for oss at Amasja, like etter å ha beseiret edomittene, begynte å tilbe gudene til det folket han hadde beseiret. Kanskje Amasja mente at det var viktigere å sikre seg edomittenes lojalitet enn å stole på Gud. Vi vet imidlertid at strategien hans mislyktes.

Spørsmål: Hvorfor ble Usia i 2 Krøn 26:16–21 straffet for å ha gått foran arken, siden David ikke ble det i 2 Sam 6:5?

Svar: Den skeptiske boken *Asimov’s Guide to the Bible*, s. 423, sier at det var fordi «prestenes holdning hadde blitt strengere siden den gang». Uzzias problem var imidlertid ikke med prestene, men med Gud.

Først skal vi besvare spørsmålet ut fra handlingen, deretter ut fra motivene.

Handling: David og andre gikk foran arken, som var synlig for alle. Før arken kom til Jerusalem og ble skjult for folket, var den synlig i over 40 år under utvandringen fra Egypt og fra da av og frem til Davids tid.

David fulgte riktignok ikke den riktige protokollen ved transporten av arken, men han handlet feil på grunn av uaktsom uvitenhet, og hans hjerte var på rett sted.

Motiver: David tilba Gud og prøvde å behage Gud. Ussia prøvde å innta prestens rolle. Det er interessant at Ussia prøvde å gjøre noe han visste at Gud hadde forbudt, samtidig som han prøvde å fremstå som svært religiøs.

Spørsmål: Hvorfor ga Gud i 2 Krøn 26:19–20 en så streng straff som uhelbredelig spedalskhet?

Svar: Gud brukte mange måter i Det gamle testamente for å gi sitt folk et innblikk i betydningen av Guds hellighet. Uavhengig av Ussias motiver sier 2. Krøn 26:18 at Ussia hadde «handlet troløst». Han overskred bevisst sin rolle; det han gjorde var en direkte fornærmelse mot Guds hellighet. Og dette ble gjort av en Guds tjener som burde ha visst bedre, selv før han ble spesifikt advart. Etter at Ussia ble uttrykkelig irettesatt, reagerte han ikke med omvendelse, men med raseri, og straffen var ikke bare for å stoppe Ussias bevisste tross, men også som en lære for andre om Guds hellighets forrang.

Her ligger det en lære for kristne i dag. Selv om folk kanskje vet at vi følger Kristus, kan vi snakke om Gud og hellige ting så uformelt eller respektløst at vi ikke ærer Guds saker foran andre. Humor kan være greit, men hvis du har noen form for humor som vanærer Gud, engler eller kristne som har gått foran oss, må du passe på at du ikke vanærer Guds hellighet i andres øyne.

Spørsmål: Hvilke arkeologiske bevis har vi for kong Ussia i 2 Krøn 26:20?

Svar: På Oljeberget, på kirkens område, ble det funnet en plakett med inskripsjonen: «Her ble beina til Ussia, konge av Juda, brakt. Ikke åpne.»

Spørsmål: I 2 Krøn 26:22, hvor skrev Jesaja om kong Ussias gjerninger?

A: Jesajas bok nevner bare kort Ussias død i Jesaja 6:1, så tilsynelatende skrev Jesaja et annet verk, som vi ikke har i dag. Men hvis vi ser utover Jesaja, sa sannsynligvis hver profet, gjennom mange år, utvilsomt ting som ikke ble nedtegnet i de bøkene vi har om dem. Gud har friheten til å gi ord til bestemte mennesker i en bestemt tid, og ikke nedtegne dem for alle andre.

Spørsmål: Hvordan bør en gudfryktig hersker, som for eksempel David, i 2 Krøn 27:2 styre et korrupt folk?

Svar: David hersket først over sauer, deretter over utstøtte og til slutt over hele Israel. Først måtte David ha orden i sitt eget liv. Da ville folket respektere ham og være mer tilbøyelige til å følge ham.

Spørsmål: Hva var skogkledde områder i Juda i 2 Krøn 27:4?

Svar: Juda var ganske tørt. Men selv steder som «panhandelen» i Texas har skogkledde områder. Spesielt åsene i Juda hadde mange små trær.

Spørsmål: I 2 Krøn 27:5, hvor mye var skatten på 100 talenter sølv verdt?

A: Hundre talenter sølv utgjorde omtrent 3 3/4 tonn (3,4 metriske tonn) ifølge fotnoten i NIV 1985. I «Expositor’s Bible Commentary», bind 4, s. 524, nevnes det at Curtis i 1910 beregnet verdien til 187 500 dollar. Der står det også at byen Mari betalte et tilsvarende beløp som skatt til byen Ebla i én enkelt betaling.

Spørsmål: Hvordan «ordnede» Jotam «sine veier foran Herren, sin Gud» i 2 Krøn 27:6?

Svar: Selv om det hebraiske ordet kuwn har mange synonymer på engelsk, kommer poenget i 2. Krønikebok 27:6 tydelig frem. Jotam sørget for at hans hensikter, planer og handlinger var i samsvar med Guds vilje.

Merkelig nok stammer det hebraiske ordet kuwn (Strong’s 3559) fra ordet for å være vinkelrett. Det betyr «(etablere, fastsette, forberede, anvende) eller [billedlig] (utpeke, gjøre, sikre, riktig eller vellykket)».

Den nøyaktige ordlyden som brukes her, er ikke viktig; det som derimot er viktig, er om du har valgt å legge frem alle dine veier for Herren eller ikke.

Spørsmål: Hvordan klarte Israels hær i 2 Krøn 28:8 å føre bort 200 000 fanger?

Svar: Den israelske hæren tok i praksis hele overklassen i Juda til fange. Imidlertid løslot de alle fangene i 2. Krøn 28:14–15. Bare noen få år etter dette skulle assyrerne føre bort mange fra Israel (2. Kong 15:29; 17:6).

Spørsmål: I 2 Krøn 28:24, stengte kong Akas dørene til Guds tempel, eller oppmuntret han til tilbedelse i tempelet, slik det står i 2 Kong16:15 ?

Svar: Begge deler var sant på forskjellige tidspunkter. Kong Akas var ond, men tidligere i sin regjeringstid tillot han tilbedelse i tempelet. Etter at arameerne, israelittene, filisterne, edomittene og assyrerne alle hadde kjempet med hell mot Akas, står det i 2. Krønikebok 28:22 (BSB): «I sin nød ble kong Akas enda mer troløs mot Herren.»

Hvorfor gikk Akas fra vondt til verre? I 2. Kongebok 16:17–18 står det at han fjernet mange gjenstander fra tempelet på grunn av kongen av Assyria. Det kan ha vært både for å smelte ned metall til skatt og fordi kongen av Assyria krevde at hans undersåtter skulle tilbe assyriske guder.

Det finnes en likhet mellom kong Akas i begynnelsen av sin regjeringstid og Hiram, konge av Tyrus, som priste Salomos Gud i 2. Krønikebok 2:11. Begge oppmuntret til tilbedelse av Gud, men ingen av dem var troende. I dag er ikke alle som sier noe pent om Gud og ønsker at folk skal gå i kirken, nødvendigvis kristne.

Spørsmål: Ble Akas i 2 Krøn 28:27 ikke lagt i Israels kongers graver, eller ble han begravet hos sine fedre i 2 Kong 16:20a?

Svar: Både 2. Kongebok 16:20a og 2. Krønikebok 28:27 sier at Akas hvilte hos sine fedre og ble begravet i Jerusalem («i Davids by» i 2. Kongebok, «i byen Jerusalem» i 2. Krønikebok). Men den avgudsdyrkende kongen Akas ble ikke begravet i de samme gravene som de gode kongene av Israel (David og Salomo) ifølge 2 Krøn 28:27. Å bli begravet sammen med sine fedre i 2 Kong 16:20a kan bety tre ting:

1) De ble begravet i samme by.

2) De ble begravet i nærheten av hverandre i samme by.

3) Akas ble begravet ved siden av sine avgudsdyrkende fedre, men ikke sammen med David og Salomo, Israels konger. (De andre kongene var aldri konger av Israel).

Her er noen andre eksempler der konger ble begravet i nærheten i Jerusalem, men ikke i samme grav.

Asarja/Ussia «hvilte hos sine fedre og ble begravet nær dem i Davids by» (2. Kongebok 15:7a); «hvilte hos sine fedre og ble begravet nær dem på en gravplass som tilhørte kongene; for folket sa: ‘Han var spedalsk’» (2. Krønikebok 26:23).

Joas ble begravet «hos sine fedre i Davids by» (2. Kongebok 12:21); han «ble begravet i Davids by, men ikke i kongenes graver» (2. Krønikebok 24:25).

Joram «hvilte hos sine fedre og ble begravet sammen med dem i Davids by» (2. Kongebok 8:24a); han «døde, uten at noen sørget over ham, og ble begravet i Davids by, men ikke i kongenes graver» (2. Krønikebok 21:20). Her betyr «begravet sammen med dem i Davids by» «begravet i samme by», og muligens også «begravet i nærheten».

Spørsmål: Hvordan kunne David være Hiskia far i 2 Krøn 29:2?

Svar: Det hebraiske ordet for far ble også brukt for å bety forfader.

Spørsmål: Hvorfor måtte de rense tempelet i 2 Krøn 29:15–19?

Svar: Det er feil å prioritere å være mer opptatt av å rydde i vårt eget hus enn av at Guds kirke skal være ren i alle henseender. Det var to aspekter her, og to ytterligere aspekter for oss i dag.

Fysisk: Først fjernet de de hellige avgudsgjenstandene og annet søppel.

Innvielsesmessig: Deretter gjennomførte de renselsesritualet før de tok tempelet i bruk til dets egentlige formål, nemlig å tilbe den ene sanne Gud.

Det er to andre aspekter ved at en menighet skal være ren, selv om disse ikke var aktuelle den gang.

Kjetteri: Den lokale menigheten må være fri for åndelig alvorlig, kjetterisk lære. Spesielt bør de som benekter Kristi fysiske oppstandelse, benekter at Jesus døde for våre synder, benekter Kristi jomfrufødsel eller benekter Bibelens autoritet, ikke få lov til å undervise eller bli medlemmer.

Splittelse: Som en motvekt til det forrige punktet bør vi akseptere hverandre akkurat slik Kristus aksepterte oss, «for å gi Gud ære» (Romerne 15:7). Folk kan ha feilaktige synspunkter på ting som sabbaten (Romerne 14:5), mat (Romerne 14:1) og andre spørsmål, og likevel være ekte kristne. Til tross for våre uenigheter i ikke-vesentlige spørsmål, bør vi ta imot dem med åpne armer. Det finnes et begrep for kristne som unnlater å gjøre dette, selv om de selv er læremessig korrekte; de kalles skismatikere, fordi de kan forårsake splittelser eller uenigheter innenfor menigheten.

Spørsmål: I 2 Krøn 29:15–19, når trenger vi i dag å «rense tempelet»?

Svar: Det er tider i våre liv når vi på samme måte må fjerne eventuelle avguder og alt annet som hindrer oss i å komme nærmere Gud. Da må vi vie oss til Herren og hans tjeneste.

Spørsmål: I 2 Krøn 29:34; 30:2–3; 2 Krøn 30:18–20: Gjorde de rett i å avvike fra Guds forskrifter her?

Svar: Ja. Enten ville de ikke klare å ofre alle ofringene, eller så ville de ikke klare å la bare prestene utføre dem. Under uvanlige omstendigheter valgte de det riktige. Legalisme har blitt kalt å adlyde loven uten å ta hensyn til sammenhengen. Deres mål var først og fremst å behage Gud, ikke bare å følge en lov.

Moses selv ble stilt overfor en situasjon der noen menn ikke kunne feire påsken til vanlig tid, siden de var urene etter å ha vært i nærheten av et lik. Moses spurte Gud i 4. Mosebok 9:6–8, og Herren ba dem feire påsken som vanlig, bortsett fra at den skulle holdes en måned senere, i 4. Mosebok 9:9–12.

Spørsmål: Hvorfor foraktet israelittene sendebudene fra Juda i 2 Krøn 30:10?

Svar: Israel hadde nettopp beseiret Juda. Israelittene verken fryktet folket i Juda eller ønsket den Gud som ble tilbedt i Jerusalem, en erobret by. Hvor langt unna var ikke dette fra Davids tid, da deres forfedre samarbeidet og kjempet på samme side for Guds rike på jorden.

Spørsmål: Hvorfor mente de i 2 Krøn 31:17–18 at slektstavlene var viktige?

Svar: Assyrerne førte elamittene, israelittene og andre i eksil, og hvis folket i Juda skulle bli ført i eksil neste gang, ville de trenge slektstavlene for å gjenopprette det levittiske systemet. Kanskje folket i Juda mente det ville være viktig å kunne fastslå hvem som var jøde etter eksilet. Både Jesaja og Jeremia profeterte at Juda ville bli ført i eksil, så de visste at det bare var et spørsmål om tid.

Spørsmål: I 2 Krøn 32:21, hvordan døde assyrerne?

Svar: Bibelen sier ikke eksplisitt hvordan Gud drepte så mange menn på så kort tid. Imidlertid gir 2. Krønikebok 32:3–5 et hint. Der står det at Hiskia fikk sine menn til å tette til alle vannkildene. Dette ville føre til at rotter og andre dyr også måtte lete etter andre vannkilder. Herodot nevner at den assyriske hæren, da den befant seg nord for Egypt ved Pelusium, ble rammet av en rotteplage. Bysantinsk pest, som overføres av rotter, kan drepe på mindre enn en uke.

Spørsmål: Hvordan ble Hiskia opphøyet i hjertet i 2 Krøn 32:24?

Svar: Hiskia ble stolt fordi verdens mektigste imperium nettopp var blitt stoppet rett utenfor byportene hans. Bortsett fra Bibelen og den greske historikeren Herodot, som også skrev om en plage av markmus som ødela de assyriske pilene og skjoldlærene ved Pelusium, ville verdslige historikere være fullstendig forundret over hvorfor det aggressive og mektige assyriske imperiet bestemte seg for å slutte å ekspandere i denne retningen. Selv babylonerne kom på besøk til Hiskia, kanskje for å finne ut hvordan «han» hadde klart det. Det ville være forståelig om Hiskia hadde gitt etter for synden stolthet.

Spørsmål: I 2 Krøn 33:13–16, var Manasses’ omvendelse oppdiktet, siden 2 Kong ikke nevner den?

Svar: Nei. Kanskje ble Kongene skrevet ned før jødene fikk vite om Manasses’ omvendelse, siden Manasse omvendte seg i Babylon. Som Encyclopedia of Bible Difficulties s. 227–228 og de fleste kommentarer viser, legger Krønikebøkene generelt større vekt på det religiøse livet og det gode hos hver enkelt konge, mens Kongenes bok fokuserer på de politiske riker og konsekvensene av deres ugudelighet. Uansett var enten forfatteren av 2. Kongebok ikke klar over dette, eller så valgte han å ikke ta det med, da det ikke fremmet temaet om virkningene av at konger adlød eller var ulydige mot Gud.

Spørsmål: Har vi i 2 Krøn 33 et utenombibelsk bevis på kong Manasse?

Svar: Ja, opptegnelsene til den assyriske kongen Esarhaddon nevner Manasse og 21 andre konger som måtte levere byggematerialer til assyrerne, slik det står i The NIV Study Bible 1985, s. 663. Den skeptiske boken *Asimov’s Guide to the Bible*, s. 425, sier at assyriske opptegnelser viser at Manasse i 672 f.Kr., sammen med andre vasallkonger, måtte reise til den assyriske hovedstaden for å sverge troskap til Assurbanipal, kong Esarhaddons etterfølger.

Spørsmål: I 2 Krøn 33:18, hvor er Manasses gjerninger og hans bønn nedskrevet i Israels kongers bok?

Svar: Den skeptiske Asimovs Guide to the Bible, s. 426, sier at hvis det er den bibelske Kongenes bok som menes, så tar kronikøren feil.

Asimov kan ha forvekslet noe her. Kongenes bok (annalene) er de offisielle opptegnelsene, ikke den bibelske Kongenes bok. Vi vet dette fordi Kongenes bok selv nevner «Israels kongers bok» og også «Judas kongers bok» i 32 vers: 1. Kong 14:19,29; 15:7,31; 16:5,14,20,27; 22:39,45; 2. Kongebok 1:18; 8:18,23; 12:19; 13:8; 14:15,16,18,28; 15:6,11,15,21,26,31,36; 16:19; 20:20; 21:17,25; 23:28; 24:5.

Kronikkene nevner dette i bare 12 vers: 1. Krønikebok 1:43; 9:1; 2. Krønikebok 16:11; 20:34; 24:27; 25:26; 27:7; 28:26; 32:32; 33:18; 35:27; 36:8.

Spørsmål: I 2 Krøn 34:1 – var rekkefølgen på hendelsene å fjerne avgudene, gjenoppbygge tempelet, finne loven og feire påsken, eller var rekkefølgen å gjenoppbygge tempelet, finne loven og fjerne avgudene, slik 2 Kong 22:1–23:30 antyder?

Svar: Det er den første rekkefølgen, siden 2. Kongebok 22:1–23:30 ikke spesifiserer rekkefølgen.

Spørsmål: Hvorfor ødela Josias avgudene og alterene i 2 Krøn 34:3-5, siden Manasse allerede hadde ødelagt dem i 2 Krøn 33:15?

Svar: Dette spørsmålet forutsetter at når man først har ødelagt de onde alterene man har reist, er det ikke mer arbeid igjen å gjøre. To punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Manasse ødela bare de alterene han selv hadde bygget, som nevnt i 2 Krøn 33:15.

2. Kanskje prøvde tilbedere av Baal og Astarte å gjenoppbygge alterene like raskt som Manasse og Josias ødela dem.

Oppsummert: Selv om Manasse hadde omvendt seg, hadde han tidligere oppmuntret til avgudsdyrkelse, og frukten av hans tidligere synder fortsatte å vokse hos andre.

Spørsmål: Hvorfor brente Josias prestenes bein på alterene i 2 Krøn 34:5?

Svar: Dette var beinene til prester som var begravet i nærheten. Å brenne beinene på alteret ville vanhellige alterene, slik at Baal-tilbederne ikke skulle bruke disse alterene igjen. Det virker passende at beinene til avgudsprestene som ledet israelittene på avveie, ble brukt til å vanhellige det de var religiøst og ugudelig viet til.

Spørsmål: Hvordan skal vi i dag, i tråd med 2 Krøn 34:5, «brenne bein på alterene»?

Svar: Når vi individuelt eller kollektivt som folk omvender oss fra synd, er det godt, når det er mulig, å sørge for at vi ikke kan gå tilbake og begå den synden på nytt. Å bekjenne sin synd for en moden troende (Jakob5:16 ) og å ha en ansvarlighetspartner er skritt i riktig retning. Ved tyveri eller økonomisk svindel bør en angrende person returnere pengene eller de stjålne gjenstandene.

Spørsmål: I 2 Krøn 34:12–13, metaforisk sett, hvordan er folk i kirken i dag dyktige musikere, byrdebærere, tilsynsmenn, skriftlærde, tjenestemenn og portvakter?

Svar: De konkrete oppgavene har endret seg, men rollene er fortsatt like. Tilsynsmenn organiserer, leder og utnevner folk. Skrivere fører protokoll over undervisning, økonomi og andre opptegnelser. Portvakter bærer byrder for andre, og musikere, både da og i dag, leder folk i den musikalske tilbedelsen av Gud.

Spørsmål: I 2 Krøn 34:14–18, hvordan vet vi at de fant Toraen, og ikke bare fant den på den tiden?

Svar: Selv om det hebraiske ordet her er Tora, kan det være hele Mosebøkene eller bare Femte Mosebok. Uansett fant de den ikke på den gangen av følgende grunner.

1. Hvis de bare hadde funnet på alt da, ville de ikke nevnt at de fant det her. De ville ha tiet om dette.

2. På kort tid ville det være nesten umulig å skape et så komplekst litterært verk som hele Det gamle testamente frem til denne tiden.

3. Det ville være vanskelig for menneskene som levde på denne tiden å få alle detaljene fra tidligere tider riktige, spesielt detaljene om livet i Egypt.

Spørsmål: Hvorfor ga Gud i 2 Krøn 34:23–28 et så negativt budskap til den gudfryktige kongen Josias?

Svar: Gud gir ikke bare ubehagelige budskap til onde mennesker og behagelige budskap til snille mennesker. Snarere forteller Gud dem det de trenger å høre. To punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Gud fortalte Josias at en stor katastrofe var nært forestående. Gud fortalte dette til Josias, ikke fordi Josias var ond, men for å vise ham hvor presserende det var å føre folket tilbake til Gud.

2. Budskapet var ikke bare rettet mot Josia, men også mot folket. Selv om Josia var gudfryktig, var mange av Judas innbyggere det ikke, og det var sikkert få av israelittene som var det på denne tiden.

Spørsmål: I 2 Krøn 35:4, hvor skrev David og Salomo om prestenes og levittenes plikter?

Svar: De skrev om dem i 1 Krøn 15 og 16:1–6. De kan også ha skrevet andre forskrifter for sin tid, som ikke finnes i Bibelen.

Spørsmål: I 2 Krøn 35:21, befalte Gud virkelig farao Neko å kjempe mot babylonerne?

A: Sannsynligvis ikke, men dette er et diskutabelt spørsmål. Gud kunne ha hatt til hensikt at farao Neko skulle kjempe mot babylonerne og faktisk ha kommunisert med faraoen om dette. Men selv om Gud hadde sagt det direkte til Neko, ville Neko da ha lyttet? Neko var fast bestemt på å forsvare Egypt ved å angripe babylonerne, uansett hva han hevdet å ha hørt fra Israels Gud. Sanherib kom med en lignende uttalelse, som var en løgn, i 2. Kongebok 18:25.

Spørsmål: I 2 Krøn 35:21, ga farao Neko Josia et budskap fra Gud?

Svar: Ja, 2. Krønikebok 35:22 sier at Neko gjorde det. Nå kan det hende at farao Neko selv bare trodde at han fant på det om at Gud hadde talt til ham. Uansett kilden var dette budskapet imidlertid sant, og Josia burde ha innsett at det ikke var noen vits i å kjempe mot egypterne.

Spørsmål: Hvorfor forkledde Josias seg i 2 Krøn 35:22?

Svar: Josias stolte på at dette trikset ville øke hans sikkerhet. Egypterne var svært avhengige av bueskyting, og mange piler kunne bli skutt i blinde. Akab hadde prøvd dette før, også uten hell, i 2. Krønikebok 18:29.

Spørsmål: I 2 Krøn 35:25, var disse klagesangene en del av Klagesangene?

Svar: Den skeptiske boken *Asimov’s Guide to the Bible*, s. 581, nevner at klagesangene i 2. Krøn 35:25 ikke kan være fra Klagesangene, fordi dette skjedde før Jerusalems fall. Asimov kan ha rett her, eller så ble deler av dem skrevet før Jerusalems fall. Husk at Jeremia visste at fallet ville skje, og han kan ha skrevet deler av dem før fallet. Se det første spørsmålet om Klagesangene for mer informasjon.

Spørsmål: I 2 Krøn 36:3, hvor mye utgjorde ett talent gull og 100 talenter sølv?

Svar: 100 talenter sølv utgjorde omtrent 3 3/4 tonn (3,4 metriske tonn) ifølge fotnoten i NIV 1985. Ett talent gull utgjorde omtrent 75 pund (34 kilo) ifølge fotnoten i NIV 1985. Wycliffe Bible Dictionary, s. 1792, oppgir at et talent veide omtrent 75 pund i Israel. I Babylon fantes det også et tungt talent (132 pund) og et lett talent (66 pund).

I «The New International Dictionary of the Bible» s. 1062 står det at hebreerne regnet 60 minaer per talent og 50 sikler per mina. En tempelsikkel var 0,35 ounce, en handelssikkel var 0,4 ounce, og det fantes også en «tung» sikkel som var 0,45 ounce. Dette ville gi et talent på mellom ca. 66 og 84 pund.

Spørsmål: I 2 Krøn 36:6, ble Jojakim bundet med lenker for å føres til Babylon, eller hvilte Jojakim hos sine fedre slik det står i 2 Kong 24:6?

Svar: Begge deler er riktig. Ikke alle som blir tatt til fange for å sendes i eksil, når nødvendigvis frem til bestemmelsesstedet. Noen dør til og med før reisen begynner.

I 2. Kongebok 24:6 betyr uttrykket «hvilte hos sine fedre» at han døde. Det står ingenting som tyder på hvor han ble begravet eller hvor han døde.

Jeremia22:19 viser at Jojakims begravelse ville ha like mye kongelig prakt som begravelsen av et esel. Jeremia 36:30 sier at liket hans ville bli kastet ut og utsatt for offentlig skam. Den siste delen av Jeremia22:19 , «dratt bort og kastet utenfor Jerusalems porter», høres nesten ut som begravelsen av et esel i Jerusalem, men det refererer faktisk til Jojakims begravelse.

2. Krønikebok 36:6 sier at Jojakim ble bundet med lenker for å føres til Babylon. Det står ikke om Jojakim døde før han ble ført bort, døde underveis eller døde i Babylon.

Oppsummert sier ingen av disse versene hvor Jojakim døde, selv om Jeremia 22:19 mest sannsynlig betyr at Jojakims lik ville bli kastet bort utenfor Jerusalems porter.

Spørsmål: I 2 Krøn 36:9, var Jojakin (Jekonja) åtte år gammel da han ble konge, eller atten år gammel slik det står i 2 Kong 24:8?

A: Det foreligger en kopieringsfeil her i 2. Krønikebok 36:9. Én hebraisk håndskrift, enkelte Septuaginta-utgaver og den syrisk-arameiske teksten angir atten, mens de fleste hebraiske håndskrifter angir åtte år. Ut fra sammenhengen kan vi være sikre på at tallet 18 er riktig, og ikke 8. 1 Krønikebok 3:17 sier at Jojakin hadde syv sønner, og han regjerte bare i tre måneder (2 Kong 24:8) før han ble fengslet i Babylon. Det er ikke særlig sannsynlig at man ville fengsle en åtte år gammel gutt med syv sønner.

(Dette svaret gjentas i 2. Kongebok 24:8).

Spørsmål: Hvordan kan folk i dag, ifølge 2. Krøn 36:14, forurense Herrens hus?

Svar: «Forurensning» er et bredt begrep for et omfattende problem. La oss først se på forurensning av jorden, og deretter knytte det til åndelig forurensning.

På jorden refererer forurensning til ting vi tar inn som ikke burde være der, som er skadelige på kort sikt eller på lang sikt. Forurensning på land ser rett og slett stygt ut. Folk forurenser for å oppnå kortsiktig gevinst for seg selv, på bekostning av skade på andre. Forurensning kan bety at du ikke kan bygge et hjem der du ellers ville gjort det, eller bruke en bekk som kanskje ser fin og innbydende ut. Det kan bety at dyrene som ellers ville vært rundt deg for å gi mat og andre velsignelser, er døde. Vanligvis rammer forurensning barn og babyer hardere enn voksne. Å rydde opp i forurensning er ofte kostbart, men nødvendig.

Vi er Guds hus, Guds tempel. Åndelig forurensning har de fleste av de samme trekkene som jordisk forurensning.

Kjetterisk lære er en sjelsødeleggende undervisning som skader andre. Den dreper mange, og selv for kristne som ikke tror på den, kan det å tolerere den gjøre dem ufølsomme overfor det som er essensielt i kristendommen. Noen kjetterier i enkelte menigheter i dag omfatter å benekte at Kristus døde for våre synder, eller at Jesus fysisk sto opp fra de døde, slik 1. Korinterbrev 15:1-5 og 1. Johannesbrev 2:2 viser.

Menneskelig lære kan bli forurensning når folk setter den på samme nivå som Guds ord. 1. Korinterbrev 4:6 og Ordspråkene 30:5-6 understreker at vi ikke skal legge noe til Guds ord.

Splittelse forurenser Guds tempel når vi ikke tar imot andre ekte kristne slik Kristus tok imot oss (Romerne 15:7; 1. Korinterbrev 1:11–13). Johannes 17:21 sier at vår enhet vil være en måte verden vil kjenne oss på. Vi skal imidlertid skille oss fra dem som hevder å være kristne, men ikke er det, slik 2. Korinterbrev 6:14-16 og 2. Timoteusbrev 3:1-3 pålegger oss. Efeserne 4:3 sier at vi skal bevare (ikke skape) Åndens enhet.

Uskikk og annen ondskap er ting som ikke bør finnes i menigheten. I Åpenbaringen 2:20-24 ble menigheten i Thyatira ikke irettesatt for uskikk, men for at de tolererte en usømmelig kvinne.

Uærlighet hører ikke hjemme i en menighet, slik Efeserne 4:25 viser.

Avgudsdyrkelse er aldri forenlig med tilbedelsen av den sanne Gud. Du kan ikke spise ved Guds bord og ved demonenes bord, slik 1. Korinterbrev 10:20-21 viser.

Materialisme og denne verdens bekymringer kan sammenlignes med jordforurensning. Noen tror kanskje at de ikke er skadelige, fordi man ikke ser noen umiddelbar og plutselig skade. Men akkurat som jordforurensning hoper de seg opp, tetter til ting og hindrer folk i å bygge videre på dem.

Mangel på omsorg og mangel på kjærlighet både til andre troende og til de fortapte er ting som kan få en menighet til å fremstå som stygg og ukristelig. 1. Johannes 4:7–21 understreker viktigheten av å elske andre.

Oppsummert: Vi har alle et ansvar for ikke å bringe forurensning inn i Guds hus, og menighetsledere (både offisielle og uoffisielle) har ansvaret for å beskytte flokken mot alle former for forurensning.

Spørsmål: Hvorfor står det i 2 Krøn 36:17 «kongen av kaldeerne», siden Nebukadnesar var kongen av babylonerne?

Svar: Kaldea var et synonym for landet Babylon, slik Habakkuk 1:6 og andre vers viser.

Den skeptiske boken *Asimov’s Guide to the Bible*, s. 429, har en interessant spekulasjon her som høres svært rimelig ut. Det første kapitlet i 1. Krønikebok nevner Abraham, som forlot Ur i Kaldea, og det siste kapitlet i 2. Krønikebok slutter med at jødene vender tilbake fra Kaldea.

Spørsmål: I 2 Krøn 36:17, hvor onde må et folk være for at det ikke skal finnes noen utvei?

Svar: De må være så onde at de aldri vil ha noe ønske om å forandre seg. Selv den umoralske kvinnen ved brønnen, selv David etter affæren med Batseba, og selv Saulus fra Tarsus, så onde som de var, var ikke så onde at de lå utenfor Guds redning. Men fariseerne, som utad ikke virket onde i det hele tatt, så ikke noe behov for å nærme seg Gud.

Uansett hvor god eller dårlig du selv oppfatter deg å være, ønsker du å komme nærmere Gud? I så fall, bruk mer tid sammen med Ham, i bønn, i Hans ord og i Hans tjeneste for andre.

Spørsmål: Hvorfor virker Gud i 2 Krøn 36:18–19, 2 Krøn 28:21 og 2 Kong 18:14–16 så likegyldig overfor alle skattene i Jerusalem?

Svar: Englene må synes det er merkelig at mennesker er så opptatt av skinnende metallgjenstander, men det er jo kråkene også. Den eneste virkelige nytten av disse skattene var å gi dem til fremmede hærer som truet Jerusalem, når de ikke var lydige og stolte på at Gud skulle forsvare dem.

Mye mer verdt enn alle skattene var folket som elsket og adlød Gud.

Spørsmål: I 2 Krøn 36:19 står det at de ødela alle de fine karene, så hvordan klarte de da å frakte dem til Babylon i Dan 5:2-3 og Esra 1:7-11?

Svar: Ikke alle karene ble ødelagt. Vers 18 sier at mange kar ble ført til Babylon. Vers 19 sier at babylonerne ødela alt av verdi som var igjen i Jerusalem.

Spørsmål: Er denne henvisningen til Kyros i 2 Krøn 36:22–23 en profeti?

Svar: Nei, det er det ikke, og det hevder heller ikke å være en profeti. Dette viser at Krønikeboken først ble fullført etter eksilet, siden den omtaler Kyros’ frigjøring som en hendelse som allerede hadde funnet sted.

Det kan ha vært slik at hele Krønikeboken ble skrevet etter eksilet (548 f.Kr.), eller at ulike deler av Krønikeboken ble skrevet på forskjellige tidspunkter, og at den siste delen ble skrevet etter eksilet. Den skeptiske boken *Asimov’s Guide to the Bible* (s. 403), som henviser til *Anchor Bible Dictionary*, sier at krønikeskriveren kan ha skrevet rundt 400 f.Kr.

Spørsmål: Hvilke tidlige forfattere henviste til 2. Krønikebok?

Svar: Forfattere fra tiden før nikenskonsilet som henviste til eller antydet vers i 2. Krønikebok, er:

Melito/Meleto fra Sardis (170–177/180 e.Kr.) lister opp alle bøkene i Det gamle testamente, og han inkluderer alle bøkene vi har, bortsett fra Nehemja og Ester. Fragment 4 fra «Book of Extracts», s. 759.

Hippolytus (222–235/6 e.Kr.) omtaler 2. Krønikebok 3:1, 3, 4 som «Krønikeboken». Fragment fra kommentar til Jeremia og Esekiel, s. 177.

Origenes (225–254 e.Kr.) antyder at det finnes en 2. Krønikebok. Han siterer 1. Krønikebok 16:8 som «Igjen, i Første Krønikebok», noe som antyder at det finnes en andre Krønikebok.

Origenes (240 e.Kr.) nevner «den første boken av Paralipomenon», som er et annet navn på 1. Krønikebok. Kommentar til Høysangen, prolog, s. 49

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) henviser til 2. Krønikebok 15:2 som «i Krønikebøkene». Cyprianus’ avhandlinger, avhandling 3, tredje bok, kap. 27, s. 542.

Etter Nikæa

Eusebius av Cæsarea (318–339/340 e.Kr.)

Aphrahat fra Syria (337–345 e.Kr.) Utvalgte demonstrasjoner

Efraim/Efrem (350–378 e.Kr.)

Cyril av Jerusalem (ca. 349–386 e.Kr.)

Gregorius av Nazianzus (330–391 e.Kr.) nevner Krønikeboken som én av bøkene i sitt dikt om Skriften. Gregorius’ dikt finnes (på gresk) i Mignes Patrologia Graeca, bind 37, kol. 471–474 (Carmina Dogmatica, bok 1, avsnitt 1, Carmen XII). Se http://www.bible-researcher.com/gregory.html for mer informasjon.

Gregorius av Nazianzus (330–391 e.Kr.) henviser til 2. Krønikebok

Rufinus (374–406 e.Kr.)

Hieronymus (373–420 e.Kr.)

Kirkemøtet i Kartago (218 biskoper) (393–419 e.Kr.)

Epifanius av Salamis (360–403 e.Kr.) antydet

Johannes Chrysostomos (-407 e.Kr.)

Augustinus av Hippo (388–430 e.Kr.) hentydning

Den semi-pelagiske Johannes Cassian (419–430 e.Kr.)

Spørsmål: Hva er noen av oversettelsesforskjellene mellom den hebraiske teksten og den greske Septuaginta i 2. Krøn?

Svar: Her er noen av oversettelsesforskjellene. Den første setningen er fra den hebraiske teksten, og den andre fra den greske Septuaginta-oversettelsen. For å gi et utvalg fokuserer denne delen på kapittel 22.

2 Krøn1:13 «kom til høyden ved Gibeon» (masoretisk tekst) «kom fra høyden ved Gibeon» (gamle versjoner, Septuaginta, Vulgata)

2 Krøn 3:1 «der Han» (masoretisk tekst, Vulgata) vs. «der Herren» (Septuaginta) vs. «der Herrens engel» (Targumene)

2 Krøn 3:4 «120» (masoretisk tekst, Septuaginta, Vulgata) mot «20» (noen Septuaginta-manuskripter, syrisk, arabisk)

2 Krøn3:12 . I den masoretiske teksten og den alexandrinske Septuaginta, men mangler i andre Septuaginta-håndskrifter.

2 Krøn 5:9 «den [arken] er fortsatt der» mot «de [arkens bærestenger] er fortsatt her» (noen hebraiske manuskripter ifølge The Expositor’s Bible Commentary bind 4 s. 465.)

2 Krøn6:42 : «Din salvede» mot «Dine salvede» (Leningrad MS B 19A og andre, ifølge The Expositor’s Bible Commentary, bind 4, s. 465.)

2 Krøn8:16 : «fullført til den dagen» (masoretisk tekst ifølge NRSV) vs. «velordnet så langt som» (masoretisk tekst) vs. «fullført fra den dagen» (Septuaginta, syrisk, Vulgata ifølge NRSV) vs. «velordnet fra den dagen» (Septuaginta, syrisk, Vulgata)

2 Krøn 9:4 «hans oppstigning» vs. «hans brennoffer» (Septuaginta, Vulgata)

2 Krøn10:14 «Jeg gjorde deres åk tungt» (masoretisk tekst, inkludert Leningrad-manuskriptet B 19A) vs. «Min far gjorde deres åk tungt» (mange hebraiske manuskripter, inkludert Ben Hayyim (Bomberg) MT, Septuaginta, syrisk, Vulgata)

2 Krøn 13:2 «Mika» mot «Maaka» (det meste av Septuaginta, syrisk) (NIV 1985 fotnote)

2 Krøn 15:1 «Oded» mot «Asarja, sønn av Oded» (Vulgata, syrisk)

2 Krøn 15:8 «profetien, profeten Oded» (masoretisk tekst, Septuaginta) mot «profetien til Azaria, sønn av Oded» (syriansk, Vulgata)

2 Krøn 20:1 «noen av ammonittene» (masoretisk tekst, Vulgata) mot «noen av meunittene» (Septuaginta)

2 Krøn 20:2 «fra Aram» (masoretisk, Septuaginta, Vulgata) mot «fra Edom» (én masoretisk tekst, gammel latin/italisk)

2 Krøn20:25 : «utstyr og lik» (de fleste masoretiske tekster) mot «rustning» (Septuaginta) mot «utstyr og klær» (noen hebraiske tekster, Vulgata, gammel latin/italisk)

2 Krøn 22:1 «yngste sønn» mot «lille [eller yngste] sønn»

2 Krøn 22 «Ahazia … Atalja» mot «Ochozias … Gotholia» (gjennom hele kapitlet)

2 Krøn 22:1 «troppen som kom sammen med araberne for å kjempe» mot «en røverbande som kom mot dem, nemlig araberne og alimazonerne»

2 Krøn 22:2 «42» mot «22» (Noen Septuaginta-utgaver, syrisk, 2 Kong8:26 ) (Merk at hvis Ahazia var 42 her, ville han være eldre enn sin far i 2 Krøn21:20 .)

2 Krøn 22:5 «syrere» mot «bueskyttere»

2 Krøn 22:6 «Asarja» (masoretisk) vs. «Ahasja» (noen hebraiske manuskripter, Septuaginta, syrisk, Vulgata)

2 Krøn 22:7 «Ahazias undergang kom fra Gud, fordi han kom» vs. «Og undergang fra Gud kom over Ochozias da han kom»

2 Krøn 22:7 «dro ut sammen med Joram mot Jehu» vs. «dro ut sammen med ham mot Jeu»

2 Krøn 22:7 «som Jehova hadde salvet for å utrydde Akabs hus» vs. «den salvede av Herren mot Akabs hus.»

2 Krøn 22:8 «utførte dom» vs. «tok hevn»

2 Krøn 22:9 «han lette etter» vs. «han ga ordre om å lete»

2 Krøn 22:9 «gjemte seg i Samaria» vs. «helbredet sine sår i Samaria»

2 Krøn22:10 : «og talte om å utrydde hele den kongelige ætt i Judas hus» vs. «og utryddet hele den kongelige ætt i Judas hus»

2 Krøn22:11 : «inn i oppbevaringsrommet til soverommet» vs. «i et soverom»

2 Krøn22:11 «fordi hun var søsteren til Ahazia» vs. «søsteren til Ochozias»

2 Krøn22:11 : «gjemte ham for Ataljas øyne» vs. «gjemte ham for Gotholias øyne»

2 Krøn 23:1 «det syvende året» vs. «det åttende året»

2 Krøn 23:1 «Zikri» vs. «Zekarias»

2 Krøn 23:3 «Davids sønner» vs. «Davids hus»

2 Krøn 24:6 «og menigheten» (masoretisk tekst) vs. «på menigheten» (Vulgata)

2 Krøn 24:25 «sønnene» vs. «sønnen» (Septuaginta, Vulgata) (det var kun én av Jojadas sønner som man visste ble myrdet)

2 Krøn 26:5 «frykt for Gud» (mange hebraiske manuskripter, Septuaginta, syrisk, targumer, arabisk) mot «Guds syn» (andre hebraiske manuskripter)

2 Krøn 27:8 I den masoretiske teksten og den alexandrinske Septuaginta, men ikke i andre Septuaginta-utgaver

2 Krøn 28:1 «20 år gammel» mot «25 år gammel» (noen Septuaginta-utgaver og syrisk)

2 Krøn 28:6 «kongene av Assyria» (de fleste hebraiske manuskripter) mot «kongen av Assyria» (ett hebraisk manuskript, Septuaginta, Vulgata)

2 Krøn 28:16 «kongene av Assyria» mot «kongen av Assyria» (Septuaginta, syrisk, Vulgata)

2 Krøn 32:4 «kongene av Assyria» (masoretisk tekst, Vulgata) mot «kongen av Assyria» (Septuaginta, syrisk, arabisk)

2 Krøn 32:22 «Han tok seg av dem» (masoretisk tekst ifølge NIV 1985) vs. «Han ledet dem» (masoretisk tekst ifølge NRSV) vs. «Han ga dem hvile» (Septuaginta og Vulgata ifølge NRSV) vs. «ga dem skatter» (Vulgata ifølge NKJV)

2 Krøn 32:28 «flokker til sauefjøs» (masoretisk tekst) vs. «fjøs til flokker» (Septuaginta, Vulgata) vs. (mangler) (syrisk, arabisk)

2 Krøn 33:19 «Hozais opptegnelser» (de fleste masoretiske tekster) vs. «seernes opptegnelser» (ett hebraisk manuskript, Septuaginta)

2 Krøn 34:22 «Hilkja og de som kongen gikk for å tale med» (de fleste masoretiske tekster) vs. «Hilkja og de som kongen hadde sendt med ham, gikk for å tale» (ett hebraisk manuskript, Vulgata, syrisk)

2 Krøn 36:9 «8» (de fleste masoretiske tekster) mot «18» (én hebraisk håndskrift, deler av Septuaginta, syrisk)

Litteraturliste for dette spørsmålet: Den hebraiske oversettelsen er hentet fra Jay P. Greens Literal Translation, og Septuaginta-oversettelsen er hentet fra Sir Lancelot C.L. Brentons oversettelse av The Septuagint: Greek and English. The Expositor’s Bible Commentary og fotnotene i NASB-, NIV 1985-, NKJV- og NRSV-biblene ble også brukt.