Spørsmål: Hvorfor heter denne boken «Numbers» på engelsk?
Svar: Dette navnet stammer fra den greske Septuaginta-oversettelsen (arithmoi), som også har gitt oss det engelske ordet «arithmetic». Navnet skyldes folketellingene i boken. Det hebraiske navnet er hentet fra det første verset: «I ørkenen». Det faktum at noen kan føle seg fortapt i ørkenen når det gjelder matematikk, er ikke relevant! 😉
Spørsmål: Hva er hovedpoenget med 4. Mosebok?
Svar: Man kan se hva som er i fokus i 4. Mosebok ved ganske enkelt å huske at det er boken med mange slektstavler og folketellinger. Hovedpoenget handler om individuelt og kollektivt ansvar overfor Gud. Gud holder folk individuelt ansvarlige for sine egne synder, men folk lider ofte også konsekvensene av det andre gjør.
For noen er Fjerde Mosebok både en fornærmelse og et mysterium. Gud er det mest kjærlige vesenet i universet, men noen forestiller seg Gud som intet annet enn kjærlighet. Fjerde Mosebok er en bok som viser alle som vil se det, at det er mer ved Gud enn dette. Gud er hellig, og Gud har også vrede.
Spørsmål: Hva er en oversikt over Fjerde Mosebok?
Svar: Det finnes ulike måter å lage en oversikt over denne boken på. De fleste kommentatorer er enige om de små avsnittene på omtrent ett kapittel, men er uenige om hvilke små avsnitt som står alene og hvilke som er del av større avsnitt. Her er en oversikt som understreker hva vi kan lære og anvende fra Fjerde Mosebok i våre liv, når vi metaforisk «går utover toppen: Ørkenen fra Sinai til det lovede land».
I. 19 dagers opplæring på Sinai (4. Mosebok 1–10:10)
A. Plassering av folket (4. Mosebok 1–4)
1. Den første folketellingen: 603 550 (4. Mos. 1)
2. Påbud og forpliktelser (4. Mos. 2–4)
B. Folkets renhet (4. Mosebok 5–10:10)
1. Renhet og sjalusi (4. Mos. 5)
2. Avskiljelsen av en nasiritt (4. Mos. 6:1–21)
3. Tjenester i tempelet (4. Mos. 6:22–7:89)
4. Levittenes plikter (4. Mos. 8)
5. Guds forsyn: Påsken, skyen og sølvtrompetene (4. Mos. 9–10:10)
II. Håndtering av indre motstand: den 34 år lange ørkenvandringen (4. Mos. 10:11–20:13)
A. Fra Sinai til Kades (4. Mos. 10:11–12:16)
1. Avreise fra Sinai (4. Mos. 10:11–36)
2. Ilden ved Tabera, vaktler og pesten (4. Mos. 11)
3. Mirjam og Aron motarbeider Moses (4. Mos. 12)
B. Katastrofen ved Kades (4. Mos. 13–20:13)
1. Rapporten fra de tolv speiderne; tvil og forsinkelser (4. Mos. 13)
2. Opprør fører til nederlag (4. Mos. 14)
3. Ofringer og minnefranser (4. Mos. 15)
4. Koras opprør blant lederne (4. Mos. 16)
5. Arons rettferdiggjørelsesstav, et tegn for opprørerne (4. Mos. 17)
6. Prestens plikter og underhold (4. Mos. 18)
7. Den røde kua og renselsesvannet (4. Mos. 19)
8. Moses’ synder (4. Mos. 20:1–13)
III. Moabs sletter: Håndtering av motstand: (4. Mos. 20:14–25:18)
A. Håndtering av fremmedgjøring og død (4. Mos. 20:14–27)
1. Edom: når slektninger nekter (4. Mos. 20:14–21)
2. Arons død (4. Mos. 20:22–27)
B. Å lære å kjempe ulike slags kamper (4. Mos. 21)
1. Arads lille angrep (4. Mos. 21:1-3)
2. Hvordan bekjempe slangegift (4. Mos. 21:4-9)
3. Kampen mot Sihon og Og (4. Mos. 21:10-35)
C. Moab mot Israel (4. Mos. 22–25)
1. Bileams forbannelse som ble til velsignelse (4. Mos. 22–24)
2. Forførelse og pest (4. Mos. 25)
IV. Forberedelse til det lovede land (4. Mos. 26–36)
A. 4. Mos. 26: Den andre folketellingen: 601 730
B. Forpliktelser: familiære, offentlige og personlige (4. Mos. 27–30)
C. Erobringen av området øst for Jordan (4. Mos. 31–32)
1. Dommen over midianittene (4. Mos. 31)
2. Ikke helt på topp: de stopper før de når det lovede landet (4. Mos. 32)
D. Å se tilbake på fortiden og legge grunnlaget for fremtiden (4. Mos. 33–36)
1. Viktigheten av å se tilbake på fortiden (4. Mos. 33)
2. Fastsett fremtidige grenser på forhånd (4. Mos. 34)
3. Kjenn til dine tilfluktssteder (4. Mos. 35)
4. Valg for å bevare arven (4. Mos. 36)
Spørsmål: Hvordan kunne israelittene i 4. Mos. 1 og 2. Mos. 1 ha en så høy fødselsrate at de fikk 602 000 menn fra 67 menn på 430 år?
Svar: Det ville tilsvare 2,15 % per år, noe som ikke er en spesielt høy årlig befolkningsvekst. Til sammenligning var den årlige befolkningsveksten i Ny-Guinea, Indonesia og Malaysia i 1983 på 2,5 %. Den årlige befolkningsveksten i Mellom-Amerika i 1983 var omtrent 3,16 %. Som en sammenligning var de årlige fødselsratene i Ny-Guinea, Indonesia og Malaysia henholdsvis 4,2 %, 4,15 % og 3,07 %. Den årlige fødselsraten i Mexico var 4,2 %, og i andre mellomamerikanske land varierte den fra 3,5 % til 4,86 % per år.
Hvis israelittene var fri for krig og hungersnød i 430 år, og de hadde en lengre levetid (som i 2. Mosebok 6:16–20), kunne de vokse med 2,15 % alene på grunn av naturlige årsaker. En blandet skare av ikke-israelitter fulgte med dem (2. Mosebok 12:38, 3. Mosebok 24:10), og Gud lovet også å øke Abrahams antall i 1. Mosebok 17:2. Se «1001 Bible Questions Answered», s. 311–312, for mer om den blandede skaren.
Spørsmål: Hvordan kunne Sinai-halvøya i 4. Mosebok 1 og 2. Mosebok 1 brødfø over 600 000 menn pluss kvinner og barn?
Svar: Den skeptiske boken *Asimov’s Guide to the Bible*, s. 166, sier at dette tallet er usannsynlig stort. Selv med rikere nedbør den gang, kunne den likevel ikke brødfø dem, slik 2. Mosebok 16:3 tyder på. Derfor var miraklene med manna og vaktler (2. Mosebok 16) ikke bare nyttige, men nødvendige.
Spørsmål: I 4. Mosebok 1, kan tallet være 30 000 i stedet for 600 000 menn?
A: Nei. Denne teorien ble først publisert rundt 1955, med forslag om å oversette det hebraiske ordet (‘eleph) som «klan» i stedet for «tusen». Når dette ordet brukes, følger imidlertid ordene for hundrevis, deretter tiere og enere. Videre stemmer det totale tallet, over 600 000, over med å lese (‘eleph) som tusen, og stemmer ikke over med å lese (‘eleph) som klan.
Spørsmål: Hva er et kort svar på hvorfor det var et så relativt lavt antall førstefødte sønner i 4. Mosebok 1 og 4. Mosebok 3?
Svar: Tallet 22 273 omfattet sannsynligvis bare de som var født i løpet av de to årene de hadde vandret i ørkenen. Påsken omfattet allerede de andre. Alternativt kan det være at Farao fikk mange førstefødte sønner drept i Egypt.
Spørsmål: Hvorfor var det et så relativt lavt antall førstefødte sønner i 4. Mosebok 1 og 3?
Svar: Først de grunnleggende fakta, mindre relevant informasjon, og deretter svaret.
Grunnleggende fakta: 4. Mosebok 1:46 og 4. Mosebok 2:32 sier at ved den første folketellingen var det 603 550 mannlige ikke-levitter som var tjue år eller eldre og kunne tjenestegjøre i hæren. 4. Mosebok 3:42 sier at antallet førstefødte menn, en måned og eldre, var 22 273. Dette gir et forhold på 27:1. Forholdet kan anses som enda høyere, siden det første tallet omfatter 20 år og eldre friske menn, mens det andre tallet omfatter menn som er en måned og eldre.
Mindre relevant informasjon: Selv om andelen førstefødte sønner er lavere i store familier, er det sannsynligvis ikke hovedårsaken til det høye forholdstallet. Selvfølgelig kunne Gud på mirakuløst vis ha endret forholdet mellom kvinner og menn, men Bibelen hevder aldri at Gud utførte et slikt mirakel, og det er unødvendig å henvise til et slikt mirakel for å gi et tilfredsstillende svar på spørsmålet.
Svaret består av tre deler.
Husk hvorfor dette ble gjort. Alle de førstefødte som forlot Egypt, var allerede «beskyttet» av påskeblodet, så det var ikke behov for å ofre for de samme førstefødte to ganger. De egypterne som ikke var beskyttet, hadde allerede fått sine førstefødte drept. Dermed var det ikke behov for et offer eller en utveksling av disse førstefødte. Behovet for en utveksling eller betaling for de førstefødte gjaldt kun de guttene som ble født i perioden etter at de forlot Egypt.
Hvor lang var denne perioden? 4. Mosebok 1:1 sier at den første folketellingen ble gjennomført den første dagen i den andre måneden i det andre året etter at de forlot Egypt. Siden gutter under én måned ble utelukket, ville det være de førstefødte guttene født i løpet av en 24-måneders periode. Befolkningsveksten blant israelittene i Egypt ser ut til å ha vært rundt 2,15 % per år, og den årlige fødselsraten i land i dag med en tilsvarende årlig vekstrate varierer fra 3 til 4,86 %. (Se drøftingen av 4. Mosebok 1 og 2. Mosebok 1 for disse tallene.) I løpet av to år ville 603 550 gutter og en fødselsrate på 3 til 4,86 % forventes å gi mellom 37 000 og 61 000 flere guttebarn, forutsatt et likt forhold mellom menn og kvinner. Selvfølgelig ville dødsfall blant spedbarn under to år redusere dette tallet, men det faktum at par som ofte hadde vært adskilt fordi mennene arbeidet på byggeprosjekter, nå var sammen hele tiden, ville kanskje mer enn oppveie spedbarnsdødeligheten.
Antallet menn på mellom 37 000 og 61 000 stemmer faktisk ganske godt overens med 22 273 førstefødte gutter, gitt at noen av de førstefødte sannsynligvis ble drept da de ble født i Egypt. (For øvrig viser 2. Mosebok 13:12 at både for mennesker og dyr er det den førstefødte av moren, ikke faren, som telles med ved innvielsen. Mens arven ofte ble regnet som den førstefødte av faren, gjaldt det arven, ikke offeret.)
Faraos dekret: Hvis du ikke godtar at ofringen kun gjaldt de som ble født etter utvandringen fra Egypt, men alle førstefødte gutter, så tenk på dette: Hvis Faraos lov ble håndhevet strengt, ville det ikke vært noen førstefødte israelske gutter. Selv om 2. Mosebok 1:15–20 sier at Sifra og Pua lot de førstefødte guttene leve, skjedde dette 80 år før utvandringen. 2. Mosebok sier ingenting om hvorvidt etterfølgerne til Sifra og Pua hadde tilsvarende handlingsrom i ledelsen av jordmødrene, særlig i tiden like før utvandringen.
Konklusjon: Det er tvilsomt at noen helt tilbake i 1400 f.Kr. kunne ha tenkt på all matematikken og fødselsratene for å dikte opp disse tallene. Antallet førstefødte tjener som en bekreftelse på nøyaktigheten av folketellingen, gitt den sanne beretningen om hendelsene.
Spørsmål: Hvorfor ba Gud i 4. Mosebok 1 Moses om å telle bare mennene?
Svar: 4. Mosebok 1:3,49 gir svaret. Det var ikke alle mennene de telte, men krigerne. De som ikke kunne kjempe, og levittene som ikke skulle kjempe, ble utelatt.
Spørsmål: I 4. Mosebok 1, i det andre året etter utvandringen, ble folketellingen gjennomført i den andre måneden, eller i den første måneden, slik 2. Mosebok 40:2 [angivelig] antyder?
Svar: Den militære folketellingen fant sted i den andre måneden. Fire punkter å ta i betraktning i svaret.
1. Tellingen etter stammer for militære formål (4. Mosebok 1:46) ble gjennomført i den andre måneden (4. Mosebok 1:1–2).
2. Selv om tabernaklet (møteteltet) ble reist i den første måneden (2. Mosebok 40:2), står det ikke at avgiften til tabernaklet ble innkrevd umiddelbart på det tidspunktet.
3. Hvis det bare var én folketelling, i den andre måneden, ville selvfølgelig det totale antallet og summen av stammene stemme overens.
4. Hvis det ble gjennomført to folketellinger, én i den første måneden for tabernakelskatten og én i den andre måneden for militære formål, ville tallene stemme overens fordi de lå så tett på hverandre.
Spørsmål: Finnes det i 4. Mosebok 1:2–42 noen utenombibelske bevis på at noen av de israelske stammene befant seg i Palestina lenge før utvandringen?
Svar: Nei. I begynnelsen av det tjuende århundret pekte noen på ord i ugarittiske epos som hadde likheter med ordene Aser og Sebulon. K.A. Kitchen skriver i *Ancient Orient and Old Testament*, s. 71: «De antatte referansene til Aser, Sebulon osv. i de ugarittiske eposene ble for lenge siden bevist å være ikke-eksisterende.» I fotnotene sine nevner han W.F. Albright, *BASOR* 63 (1936), s. 27–32, og *BASOR* 71 (1938), s. 35–40. R. de Langhe, *Les Textes de Ras Shamra-Ugarit…*, II, 1945, s. 469–519.
Spørsmål: I 4. Mosebok 2, hvor slo de ikke-israelittiske «blandede folkemengdene» som nevnes i 2. Mosebok 12:38, leir?
Svar: Noen gikk sannsynligvis sin egen vei og forlot israelittenes følge. Andre av dem slo utvilsomt leir i utkanten av israelittenes leir, slik som den blasfemiske halvisraelitten i 3. Mosebok 24:10. Hvis de også kunne få tak i manna og vaktler, ville det være verdt det. Atter andre bodde sannsynligvis blant en bestemt israelittisk stamme.
Spørsmål: Siden de førstefødte i alle stammene skulle gis til Herren i 4. Mosebok 3:12, hvorfor ble da hele Levi-stammen gitt til Gud i stedet?
Svar: Skriften sier ikke hvorfor Levi-stammen ble byttet ut. Siden alle uansett var Guds folk, kunne Gud selvfølgelig ordne ting slik Han ønsket. Som en sidebemerkning profeterte Jakob i 1. Mosebok 49:7 at Levi-stammen ville bli spredt.
Spørsmål: Hvordan fører det at Gud drepte de førstefødte egypterne, til at de førstefødte israelittene tilhører Gud, som nevnt i 4. Mosebok 3:13?
Svar: Det er ingen logisk grunn til at det måtte være slik. Skriften forteller oss ikke hvorfor Gud valgte å inkludere dette som en del av avtalen mellom Ham og Hans paktfolk. Vi kan imidlertid spekulere i tre grunner.
Påminnelse om fortiden: Denne skikken ville tjene som en viktig påminnelse om deres befrielse fra Egypt.
Tidløs sannhet: Alle tilhørte egentlig Gud uansett; selv om Gud kunne ha krevd dette av alle, valgte Han å bare kreve det av noen.
Fremtidig formål: Denne skikken kunne tjene som en viss beskyttelse mot at de skulle etterligne den kanaanittiske skikken med å ofre de førstefødte barna til avguder.
Spørsmål: Hvorfor ble det i 4. Mosebok 3:16–34 bare telt levittiske menn?
Svar: Folketellingen hadde til formål å utføre det fysiske arbeidet med tabernaklet og ofringene, og det var mennene som gjorde dette. Se også neste spørsmål.
Spørsmål: Hvorfor ble levittene fra en måneds alder telt i 4. Mosebok 3:16–34, siden menn på en måneds alder ikke ble telt for de andre stammene?
A: Det står ikke noe om dette i Skriften. En mulig årsak kan være at forholdet mellom menn og unge gutter ikke ble påvirket av krig, siden levittene ikke deltok i krig.
Q: Hvorfor stemmer ikke totalene i 4. Mosebok 3:28?
A: Det er sannsynligvis en skrivefeil her, der det er skrevet 8 600 i stedet for 8 300.
Q: Hvorfor virker andelen av førstefødte gutter lav i 4. Mosebok 3:42–46?
Svar: Enten er dette de førstefødte som ble født i ørkenen, eller så fikk Farao de fleste av de førstefødte i Egypt drept. Se drøftingen om 4. Mosebok 1 for svaret.
Spørsmål: Hvorfor måtte de betale for det ulige tallet i 4. Mosebok 3:48?
A: Gud kunne håndtere israelittene akkurat slik Han ønsket. Gud ønsket tydeligvis å håndtere dem på en måte de kunne forstå.
Spørsmål: I 4. Mosebok 4:3, begynte levittene å tjene ved tretti års alder, eller ved tjuefem i 4. Mosebok 8:24, eller ved tjue i Esra 3:8?
Svar: 4. Mosebok 8:24 sier at alle levitter mellom 25 og 50 år skal delta i arbeidet i møteteltet.
I 4. Mosebok 4:3 står det at man skal telle de kohatittiske mennene mellom 30 og 50 år, «alle som er kvalifisert til å tjene i arbeidet ved møteteltet». Det står aldri at de kohatittiske mennene mellom 25 og 30 år ikke tjente, bare at de ikke skulle telles med. Dette kan ha vært fordi levittene hadde en lærlingperiode.
I Esra 3:8, da de landflyktige bygde tempelet, ble levitter som var 20 år og eldre utnevnt, ikke for å tjene i tempelet, men for å føre tilsyn med byggingen. Den lave aldersgrensen kan ha vært et praktisk hensyn på grunn av det lave antallet levitter.
Spørsmål: I 4. Mosebok 4:6, skulle stengene fjernes fra paktkisten, eller skulle de forbli i kisten slik 2. Mosebok 25:15 antyder?
Svar: 4. Mosebok 4:6 sier at stengene var [*] arken når den ble transportert. Ordet i [*] kan bety festet, satt inn eller muligens justert.
2. Mosebok 25:15 sier at stengene ikke skulle fjernes fra arken. Dette kan også bety at stengene ikke skulle trekkes ut av hullene i arken.
Det finnes to mulige svar.
1. Når arken sto stille, ble stengene fjernet fra arken, men holdt i nærheten av den.
2. Stengene forble alltid i hullene i arken, men de ble justert og festet før transport.
Spørsmål: Hvorfor legges det i 4. Mosebok 5:8–10 vekt på å gi til presten?
Svar: Hvis det er en person som har blitt urettferdig behandlet, må vedkommende få tilbake det han har mistet, pluss en femtedel ekstra. Men hvis det ikke lenger er noen til stede som kan motta betalingen, skal ikke den skyldige slippe helt unna. Det skal heller ikke være et skinnoffer, der man gir offergaven for så å beholde den selv til slutt. I stedet gir de offergaven, prestene tar imot den, og den tilhører prestene.
Spørsmål: I 4. Mosebok 5:13–22, hvis alle drakk det samme vannet, virker ikke dette overtroisk?
Svar: Overhodet ikke. Det fantes ingen naturlig årsak til at den skyldige skulle hovne opp, mens den uskyldige ikke skulle det. Gud ville på overnaturlig vis forårsake forskjellen.
Spørsmål: I 4. Mosebok 6:2, kunne en kvinne være nasireer?
Svar: Ja, selvfølgelig. 4. Mosebok 6:2 lærer uttrykkelig at også kvinner kunne være nasireere.
Spørsmål: Siden en nasireer ikke skulle klippe håret sitt i 4. Mosebok 6:5, og Paulus sa at menn ikke skulle ha langt hår i 1. Korinterbrev 11:14, kunne da bare skallede menn være mannlige nasireere?
Svar: For det første snakket Paulus om det vanlige livet, ikke om et nasirittløfte, for etter å ha skrevet 1. Korinterbrev betalte Paulus selv utgiftene til nasiritter i Apg 21:23–24. For det andre ble nasirittløfter ikke nevnt for ikke-jøder, inkludert ikke-jødiske kristne.
Spørsmål: Hvorfor lot Gud i 4. Mosebok 7:9 at helligdomens gjenstander ble båret på mennenes rygger, når okse-trukne vogner kunne frakte alt annet?
Svar: Gud ønsket sannsynligvis dette av to grunner.
Praktisk: Gjenstandene får færre riper og bulker hvis de bæres forsiktig av mennesker enn hvis de ligger i en vogn trukket av okser som kan kjøre over ujevnt terreng.
Symbolsk: Dette skulle være en illustrasjon for israelittene på at delene knyttet til prestetjenesten skulle behandles med respekt, selv når det ikke foregikk noen gudstjeneste. I 2. Samuelsbok 6:6–7 ble Ussa drept av Gud da han rørte ved arken mens den ble fraktet på en vogn.
Spørsmål: Hvorfor «byttet» Gud i 4. Mosebok 8:17–19 de israelittiske førstefødte mot levittene her?
Svar: Fire punkter å vurdere for en mulig forklaring.
1. Gud som Skaper kan gjøre krav på retten til de førstefødte, de andrefødte og alle de fødte.
2. At Gud sa dette, tjente som en påminnelse om at Gud reddet israelittenes førstefødte under påsken, da alle de førstefødte i Egypt ble drept.
3. For å tjene som en påminnelse krevde Gud «ofring» av de førstefødte blant alle dyr og mennesker. Siden mennesker ikke skal drepes fysisk i noen ofring, kunne de vies til Herrens verk for livet.
4. I stedet for at Israels førstefødte ble viet til Herrens tjeneste for livet, lot Gud levittene ta deres plass.
Spørsmål: I 4. Mosebok 8:24, skulle alle levittiske menn som var 25 år og eldre komme for å ta del i arbeidet i møteteltet, eller ble alle levittiske menn som var 30 år og eldre og som kom for å arbeide i møteteltet, telt med i folketellingen, slik det står i 4. Mosebok 4:3?
Svar: Dette kan være en skrivefeil, men «The Expositor’s Bible Commentary», bind 2, s. 770, antyder at det kan ha vært en femårig læretid.
Spørsmål: Skulle levittene i 4. Mosebok 8:24 delta i tempeltjenesten når de var 25 år gamle, eller var levittene som arbeidet 20 år gamle, slik det står i Esra 3:8?
Svar: Begge deler, fordi de refererer til forskjellige ting. Først det som ikke er svaret, og deretter svaret.
Ikke svaret: 4. Mosebok 8:24 ga loven for levittene på Moses’ tid, og Esra 3:8 sier at Serubbabel utnevnte levitter som var 20 år og eldre på grunn av de spesielle omstendighetene i en annen tid. Dette er ikke svaret, fordi det innebærer at Serubbabel ignorerte Moseloven, og det finnes en mye enklere forklaring som ikke krever dette.
Svaret: En offerhjelper er noe annet enn en bygningsarbeider. Bestemmelsene i 4. Mosebok 8:24 gjaldt levitter i alderen 25–50 år som utførte arbeidet med å bistå prestene i tabernaklet og senere i tempelet. Esra 3:8 omhandler at Serubbabel utnevnte levitter som var 20 år og eldre til byggeledere.
Spørsmål: Hvordan kunne skyen om dagen og ildsøylen om natten følge israelittene, slik det står i 4. Mosebok 9:15–21?
Svar: Det er åpenbart at dette var overnaturlige tegn som Gud brukte på en enkel og svært synlig måte for å forsikre dem om sin nærvær. Likevel var israelittene ofte ulydige. I dag, når Gud bor i oss, men vi ikke har slike synlige tegn på hans nærvær, kan det være lett å si: «Hvis jeg bare så flere mirakler, ville jeg være mer lydig.» Vel, israelittene så mange mirakler, men de var likevel ulydige. Også mange av menneskene i folkemengdene som senere fulgte Jesus, ville ikke følge ham. Dermed er ikke engang overnaturlige tegn alene tilstrekkelig til å overbevise noen mennesker.
Spørsmål: Hvorfor ba Moses i 4. Mosebok 10:30–31 Hobab om å lede israelittene, siden det i 4. Mosebok 10:34 og 2. Mosebok 13:21–22 står at Gud ledet dem ved hjelp av en sky og en ildsøyle?
Svar: Et svar kan være at Moses kanskje ganske enkelt tok feil da han trodde at Hobab ville være nødvendig, siden Gud ledet dem. Dette er imidlertid sannsynligvis ikke riktig; selv med Gud som ledet dem, ville Hobab fortsatt ha vært nyttig.
2. Mosebok 13:21–22 og 4. Mosebok 10:34 tyder på at formålet med skyen og ildsøylen var å fortelle dem når de skulle bryte opp, å gi dem lys på reisen om natten og å lede dem på veien.
I 4. Mosebok 10:30–31 ble ikke Hobab bedt om å fortelle dem hvor de skulle reise, men snarere om å vise dem hvor de skulle slå leir, å være deres øyne i ørkenen.
I dag er det noen som stoler utelukkende på menneskelig dømmekraft og ikke ser til Gud. Andre kan se til Gud for veiledning og forakte all menneskelig hjelp. Vi bør la oss lede av Gud, men vi må også erkjenne at Gud noen ganger på en forsynsfull måte stiller mennesker til rådighet for å gi oss hjelp og kloke råd.
Spørsmål: I 4. Mosebok 10:33, sto arken foran leiren, eller midt i den, slik det står i 4. Mosebok 2:17?
Svar: Hver av stammene hadde sin egen leir, vendt mot midten. Dermed befant arken seg i midten, foran inngangen til hver stammes leir (unntatt levittene i midten).
Spørsmål: I 4. Mosebok 11:4–6 hadde folket et sterkt begjær etter kjøtt og begynte å klage. Jeg lurte på – kunne ikke folket ha slaktet noen lam og spist dem? I vers 22 spør Moses til og med Gud om dyrene bør slaktes for å skaffe mat til hele folket. Jeg vet at Moses snakket i frustrasjon, men kanskje kunne man bare ha slaktet noen lam for dem som hadde den intense lysten. Slik jeg forstår det, hadde folket lov til å spise lam, kyr osv., og de hadde tilgang til disse dyrene på dette tidspunktet, siden de måtte ofre dem som skyldoffer, soningsoffer osv. mens de var i ørkenen. Har jeg rett i min forståelse av denne perioden? Kunne de ikke ha slaktet noe av husdyrene i stedet for å klage på Gud? Jeg tror ikke Moses ville ha avslått deres forespørsel. Jeg ser frem til dine tanker og eventuelle innsikter du kan bidra med.
Svar: Selv om vi ikke kjenner alle detaljene, kan vi komme med noen betraktninger om situasjonen deres. Klimamessig var den regionen av verden noe regnrikere tidligere enn i dag. Men likevel var det en tørr ørken. Moses antydet i 4. Mosebok 11:21–22 at landet ikke ville ha vært i stand til å brødfø de flokkene og hjordene som var nødvendige for å fø alle. De hadde et reelt behov for mer mat enn landet og dyreflokkene deres kunne gi, og Gud forsynte dem med manna. Jeg er sikker på at de supplerte mannaen ved å slakte noen sauer og storfe. Det står ikke at de ikke spiste noe annet enn manna, men bare at de klaget som om det var tilfelle. Men de ble lei av den rådende situasjonen, og i stedet for å spørre Gud respektfullt om sitt ønske, sa de respektløst: «Hvem skal gi oss kjøtt å spise? Vi husker fisken vi spiste fritt i Egypt, sammen med agurker, meloner, purre, løk og hvitløk. Men nå har vi mistet appetitten; det er ingenting å se bortsett fra dette mannaet!» (4. Mosebok 11:4b-6 BSB).
Gud ble ikke vred i 4. Mosebok 11:10 fordi de spurte Gud, men snarere på grunn av måten de spurte på. Der ligger det også en lære for oss. Når vi har behov, og også ønsker, er det greit for oss å spørre Gud, men vi bør passe på å spørre respektfullt.
Spørsmål: I 4. Mosebok 11:8, smakte manna som brød laget med olje, eller smakte det som brød laget med honning i 2. Mosebok 16:31?
Svar: De to utelukker ikke hverandre, spesielt med tanke på at oljesmaken ville være sterkere etter at mannaen ble tilberedt i olje.
Spørsmål: I 4. Mosebok 11:16,25: Var de sytti eldste Guds idé, eller var det Jetros idé i 2. Mosebok 18:14–27?
Svar: I stedet for at Gud direkte ga Moses denne ideen, visste Gud at Jetro ville se denne løsningen og foreslå den for Moses. Siden dette var en god idé som Moses visste at Gud godkjente, gjorde Moses rett i å følge denne ideen, uavhengig av at han først hørte den fra Jetro og ikke fra Gud.
Denne lille detaljen fra den gang kunne lett ha blitt utelatt fra Bibelen, men jeg tror den ble tatt med for å lære oss en tidløs lekse. Når vi vet at noe er riktig og at Gud vil at vi skal gjøre det, spiller det ingen rolle om vi har hørt det direkte fra Gud, en kristen eller en ikke-kristen.
Spørsmål: Siden de i 4. Mosebok 11:24 måtte gå utenfor leiren for å komme til tabernaklet, hvordan kunne tabernaklet da være inne i leiren i 4. Mosebok 2?
Svar: Tabernaklet omringet arken, så se drøftingen av 4. Mosebok 10:33.
Spørsmål: Hvorfor oppstod denne situasjonen med Eldad og Medad i 4. Mosebok 11:27–29?
Svar: Enten var de ikke i stand til å komme, noe som ville være ganske forståelig, eller så var de uvillige til å komme, noe som er mer sannsynlig. Hvis det var den uheldige situasjonen at de var i stand til å komme, men uvillige, ville denne situasjonen være lik den med Jona og Bileam. Se drøftingen om Jona for mer informasjon.
Spørsmål: I 4. Mosebok 11:31, lå vaktlene i hauger tre fot på bakken, eller fløy de tre fot over bakken?
Svar: Det hebraiske ordet kan bety enten «på» eller «over». I boken «Can Archaeology Prove the Old Testament?» (s. 30) står det at i dag flyr det av og til svermer av vaktler noen få fot over bakken og blir fanget i nett.
Spørsmål: Hvorfor straffet Gud israelittene i 4. Mosebok 11:31–34 for å ha spist vaktlene han nettopp hadde gitt dem?
Svar: Nesten hele folket var mer opptatt av å spise kjøtt enn av å følge Gud, som kunne gi dem kjøtt. Derfor ga Gud dem alt det kjøttet de ønsket, og Gud drepte noen av dem som et eksempel for de andre. Selv om dødsfallet kan ha skyldtes matforgiftning, vet vi det ikke med sikkerhet.
Hver vår fant det sted en vakteltrekk fra Afrika over Rødehavet. Hvis en sterk vind drev dem østover, ville vaktlene befinne seg over Sinai-halvøya.
Spørsmål: Hvorfor straffet Gud israelittene for å klage i 4. Mosebok 11:31–34, siden Gud ikke straffet dem da de klaget året før i 2. Mosebok 16:11–18?
Svar: Selv om Skriften ikke sier det, kan vi se en kombinasjon av fire grunner.
1. Gjentatt og vedvarende ulydighet er mer alvorlig enn ulydighet som skjer for første gang.
2. Den andre gangen var det sannsynligvis mer enn bare murring. Det var også en utfordring av Guds godhet og forsyn.
3. Noen ser betydning i at dette skjedde etter pakten på Sinai-fjellet, mens 2. Mosebok 16:11–18 skjedde før de hadde loven i den mosaiske pakten. Se 735 Baffling Bible Questions Answered, s. 73, for mer om dette.
4. Knurringen skyldtes ikke bare mangel på tro, for Gud hadde sørget for dem året før. Stedet fikk navnet Kibrot-Hattaava, som betyr «begjærens graver», fordi det sentrale problemet var et begjær etter å bli tilfredsstilt utenom Gud. I dag kan mennesker komme på avveie, til og med til sin død, ved å begjære tilfredshet, fred eller spenning som ikke kommer fra Gud, og dermed i praksis fortelle Gud at de forakter det Han har gitt dem.
Spørsmål: Hvorfor giftet Moses seg [angivelig] med en egyptisk kvinne i 4. Mosebok 12:1–6, når 2. Mosebok 34:16 og 1. Kongebok 11:2 sier at de ikke skulle gifte seg med folk fra andre nasjoner? (En muslim hevdet dette.)
Svar: Hun var ikke fra Egypt (Mizraim), men en kusitt. 1. Kongebok 11:2 nevner et forbud mot å gifte seg med folk fra visse nasjoner, men ikke fra Kus, og loven ble gitt etter at Moses hadde giftet seg med kusitten. Uansett nevner 2. Mosebok 34:11,16 at man ikke skal inngå ekteskap med kanaanittene, som igjen ikke er kusitter. I 4. Mosebok 12:1-6, da Mirjam og Aron motsatte seg at Moses giftet seg med en kusitt (ikke en egypter eller mizraimitt, men en kusitt), er jeg noe forundret over hvordan denne muslimen mente at dette viser at Guds regler ikke gjelder for Guds favoritter, nemlig menn.
Spørsmål: I 4. Mosebok 12:1, hadde Moses rett i å gifte seg med en ikke-israelittisk etiopier (kusitt)?
Svar: Selv om loven om å kun gifte seg med en troende ennå ikke var gitt, kan vi anta at hun var troende, for hvorfor skulle hun ellers ønske å tilbringe livet sitt med å vandre i ørkenen? Siden det er slik, er det kun mennesker, ikke Gud, som begrenser ekteskap mellom mennesker på grunn av deres rase.
Spørsmål: I 4. Mosebok 12:1, kunne den «etiopiske» kvinnen faktisk ha vært en arabisk kvinne, siden det hebraiske ordet er «Kushi»?
Svar: Asimovs Guide to the Bible, s. 167–168, nevner dette som en mulighet. Jeg har ikke funnet noen arabisk stamme fra den tiden med det navnet. Det fantes imidlertid en mesopotamisk stamme med det navnet, og kanskje var det den Isaac Asimov refererte til.
Selv om det er en fjern mulighet for at kvinnen kan ha vært fra denne ganske fjerne stammen (øst for Babylon), er det mer sannsynlig at kvinnen var fra Etiopia, og «kusitt» ville være betegnelsen som forteller oss dette.
Spørsmål: I 4. Mosebok 12:1, kan denne «kusittiske» kvinnen ha vært Sippora, slik Asimovs Guide to the Bible, s. 168, antyder?
Svar: Sannsynligvis ikke, siden Sippora var fra midianittenes stamme og ikke fra kusittene. Men hvis noen svarte mennesker ble akseptert som en del av midianittene, er det mulig at Sippora kunne ha vært svart og dermed blitt kalt en kusitt.
Selv om Sippora hadde mørk hudfarge, var hun mest sannsynlig ikke den kvinnen som nevnes i 4. Mosebok 12:1, ettersom Moses hadde vært gift med Sippora før han førte israelittene ut av Egypt.
Spørsmål: Hvorfor skrev Moses i 4. Mosebok 12:3 at han var en ydmyk mann?
Svar: Dette verset ble skrevet (av noen) for å forklare hvorfor Moses ikke gjorde noe forsøk på å forsvare seg her. I boken *Haley’s Alleged Discrepancies of the Bible* (s. 248) hevdes det at dette verset ble nedskrevet av Moses for objektivt å forklare hvorfor han ikke forsvarte seg. Andre eksempler i antikkens litteratur på personer som har skrevet om seg selv i tredje person, er Julius Cæsar (Den alexandrinske krigen 75), Paulus fra Tarsus (2. Korinterbrev 11:5; 12:11–12), sannsynligvis Johannes og mest sannsynlig Markus.
Mange andre kristne mener imidlertid at det er langt mer sannsynlig at dette ble nedskrevet på Moses’ tid, av en skriver under Moses’ tilsyn.
Spørsmål: Hvorfor skulle en far i 4. Mosebok 12:14 spytte sin datter i ansiktet?
A: Dette verken pålegger eller oppmuntrer til det. Spesielt i Midtøsten er det å spytte på noen en måte å vise forakt på. Dette verset sier at hvis en far spyttet i ansiktet på datteren sin, ville det vise hvor foraktelig faren anså datterens handlinger. Gud ber ikke fedre om å gjøre det, men forteller snarere Moses at fra Hans synspunkt var Mirjams kritikk av Moses like ille.
Q: I 4. Mosebok 13:3, kom de tolv speiderne fra Paran, eller fra Kades-Barnea slik det står i 4. Mosebok 20:1?
Svar: Dette spørsmålet ligner på følgende: Bor guvernøren i California i California, eller i Sacramento (hovedstaden i California)? På samme måte var Kades-Barnea et sted i Parans ørken.
Spørsmål: I 4. Mosebok 13:16, hvordan kunne Moses gi Hoshea navnet Josva, siden Josva allerede ble omtalt som Josva i 2. Mosebok 17:9 og 24:13?
Svar: Hendelsene i 2. Mosebok 17 fant sted før Josva fikk sitt nye navn. Imidlertid skrev Moses eller hans skrivere åpenbart ned 2. Mosebok 17 etter at Josva hadde fått sitt nye navn. Det var bedre å bruke det nye navnet i 4. Mosebok 13:16, da leserne både da og nå ville være mer kjent med det nye navnet enn med det gamle. Et lignende eksempel i Det nye testamente er at Matteus omtaler Simon som Simon Peter tre ganger, og som Peter tre ganger, før Jesus kalte ham Peter.
Spørsmål: Hvordan kunne Kanaan i 4. Mosebok 13:32 «fortære sine innbyggere», siden det var et så godt land som beskrevet i 4. Mosebok 13:27?
Svar: Dette paradokset utgjorde ikke noe problem for israelittene, og det bør ikke utgjøre noe problem for noen andre heller. Landet var fruktbart, men folket som bodde der var krigersk og voldelig.
Spørsmål: Hvordan kunne de israelske speiderne i 4. Mosebok 13:33 si at de så nefilimene, siden nefilimene ble drept i syndfloden i 1. Mosebok 6?
Svar: De sa bare at de så nefilimene, og det folk sier, er ikke alltid sant. Enten:
1. De mente dette som en metafor.
2. De forvekslet store menn med nefilim.
3. Spionene som snakket, fortalte ikke sannheten, men overdrev.
Spørsmål: Hvorfor vurderte Gud i 4. Mosebok 14:15 å drepe alle israelittene?
A: Den allvise Gud visste at Han ikke kom til å drepe alle israelittene. Gud truet med å drepe israelittene fordi Han ønsket å fortelle dem hvor farlig de levde. Lydighet mot Gud er ikke noe man skal ta lett på. På dette tidspunktet ville det vært rettferdig av Gud å la sin vrede gå ut over dem, og Han ønsket at de skulle være klar over at de på dette tidspunktet var i live på grunn av Hans barmhjertighet, ikke fordi de fortjente det.
Spørsmål: Straffer Gud i 4. Mosebok 14:18 barn for foreldrenes synder?
Svar: Barn bærer ikke skylden for foreldrenes synder (Esekiel 18:4, 17–20). Bibelen viser imidlertid fra Abels tid og fremover at mennesker lider konsekvenser i dette livet for synder de ikke er skyldige i. I tillegg kan barn, etter hvert som de vokser opp, velge om de vil ta del i de syndene de har sett foreldrene sine begå siden de var små.
Spørsmål: I 4. Mosebok 14:20–23, 29: Siden Gud tilga folket, hvorfor lot Han dem da ikke dra inn i det lovede landet?
Svar: Gud kan tilgi folk for deres synder, men likevel disiplinere dem, både for deres egen skyld og som et eksempel for andre.
Spørsmål: I 4. Mosebok 14:31–34: Hvordan forteller du barna dine, eller andre som følger ditt eksempel, at de må passe på å ikke etterligne det du gjorde tidligere da du virkelig rotet det til?
Svar: Først og fremst må du virkelig fortelle dem det, ellers vil de ha en tendens til å tro at hvis det gikk bra for deg, er det ikke så alvorlig om de gjør det samme. For det andre trenger du ikke gå inn på alle detaljene rundt synden, spesielt hvis det kan friste dem til å gjøre det samme. Folk kan ha lyst til å gå nærmere inn på detaljene for å unnskylde, eller delvis unnskylde, det de gjorde, og det ønsker du ikke å gjøre. Til slutt må du understreke at når de synder, enten på den måten eller på andre måter, kan de omvende seg og fortsatt gå videre, selv om det finnes tilfeller der de metaforisk sett kanskje har mistet muligheten til å komme inn i det lovede land selv.
Spørsmål: Hvorfor regnet Gud i 4. Mosebok 14:34 én dag med spionering som lik ett år med straff?
Svar: Det står ikke i Skriften. Imidlertid ville en forsinkelse på førti dager for førti dager med samlet ulydighet virke svært mild. Noen ganger, når folk forplikter seg til å forbli i samme tilstand og avviser å gå videre for å tjene Gud, virker det passende at de skal forbli slik.
Spørsmål: I 4. Mosebok 14:34–35 døde alle unntatt to av de voksne i ørkenen i løpet av denne førtiårsperioden. Hvor er alle deres bein i dag?
Svar: Hvis de ikke begravde likene dypt, ville de ha gått i forråtnelse eller blitt tatt av ville dyr.
Spørsmål: I 4. Mosebok 15:5,10 står det at det [angivelig] er dårlig å drikke vin, så hvorfor ble det da ofret vin til Gud?
Svar: Ingen vers i Det gamle eller Det nye testamente sier at det er galt å drikke vin. Mange vers lærer imidlertid at det er galt å bli full. Se drøftingen av 1. Timoteus 5:23 for mer informasjon.
Spørsmål: Hvorfor er det i 4. Mosebok 15:16 én lov for både israelittene og ikke-israelittene i landet?
Svar: Det var ingen diskriminering i domstolene. Lovene om drap, tyveri, falsk vitnesbyrd og så videre var de samme for israelittene som for ikke-israelittene. Et vitnesbyrd fra en ikke-israelitt ble regnet som likeverdig med et fra en israelitt, og en kvinnes vitnesbyrd var likeverdig med en manns, i motsetning til hva som er tilfelle i mange muslimske land. Det er imidlertid sant at ikke-israelittene som bodde i Israel måtte respektere noen av de religiøse lovene, men de trengte ikke å bringe offer.
Spørsmål: Hvorfor ble en mann drept for å ha samlet ved på sabbaten, som beskrevet i 4. Mosebok 15:32–36?
Svar: Det var greit å samle ved på andre dager. Men hans handlinger på dette tidspunktet viste fullstendig forakt for Guds lov. Det var uttrykket for en foraktfull holdning, ikke selve vedinnsamlingen, som mannen ble steinet for.
Spørsmål: Hva er uvanlig ved dette avsnittet i 4. Mosebok 15:35–36?
A: Dette er bygget opp som en hebraisk kiasme.
- Og Herren sa til Moses:
- - «Mannen skal helt sikkert dø.
- - - Hele menigheten skal steine ham utenfor leiren.»
- - - Så førte hele menigheten mannen ut av leiren og
- - og steinet ham til døde,
- slik Herren hadde befalt Moses.
Spørsmål: Hvorfor ba Moses dem i 4. Mosebok 16:6–7 om å legge ild i røkelseskarene sine, siden Moses visste hva som hadde skjedd med Nadab og Abihu?
Svar: De visste like godt som Moses hva som hadde skjedd med Nadab og Abihu. De gjorde det likevel fordi de var så fast bestemt på å motsette seg Moses. Kanskje var Moses verken vennlig eller uvennlig mot dem, men hvis de ønsket å tilbe Gud på sin egen, separate måte, sa Moses at de kunne gjøre det, og at vi skulle se hva Gud ville gjøre.
Spørsmål: Hva med klagen fra Datan og Abiram i 4. Mosebok 16:13–14? Gud lovet dem at de skulle komme inn i det land som flyter med melk og honning, men 4. Mosebok 14:29–34 gjorde det klart at Gud tross alt aldri ville føre dem dit, bare deres barn.
Svar: Folket forsto helt sikkert løftet slik at israelittene skulle dra til det lovede landet, og ikke nødvendigvis at hver enkelt tilstedeværende ville leve lenge nok til å komme inn der. Gud sa ikke at Han skulle tvinge enkeltpersoner inn i det lovede landet. Da de nektet å gå inn, straffet Gud deres åpne opprør ved permanent å respektere beslutningen til folket som gjorde opprør.
Hvis du frivillig velger å gjøre opprør mot Gud, kan Gud senere kanskje gi deg et angrende hjerte slik at du kan komme til Ham senere. På den annen side kan det hende at Gud ikke gjør det, og Gud er ikke forpliktet til å gjøre det.
Spørsmål: I 4. Mosebok 16:31 ble Korah og hans 250 tilhengere oppslukt av jorden, eller ble de 250 tilhengerne brent til døde i 4. Mosebok 16:35?
Svar: 4. Mosebok 16:31 viser at jorden slukte Korah, Datan, Abiram og deres familier. 4. Mosebok 16:35 viser at ild brente opp de andre 250 mennene som ikke var i slekt med Korah.
Spørsmål: Hvordan var det rettferdig at jorden i 4. Mosebok 16:31–35 slukte også de små barna (4. Mosebok 16:27) til Korah, Datan og Abiram?
Svar: Det var rettferdig fordi Gud har rett til å tildele hvert enkelt individ den levetiden Han velger, og Han har ikke forpliktet Seg til å gi alle den samme levetiden. Dette ligner svært på spørsmålet om hvorfor Gud lot selv de spede kanaanittene bli drept. Se drøftingen av Josva 6:21 for svaret.
Spørsmål: I 4. Mosebok 16:32, ble alle mennene i Koras slekt drept, eller bare noen, slik det står i 4. Mosebok 26:11?
Svar: Alle mennene i Koras slekt som fulgte Korah, ble drept, men de som ikke fulgte Korah, ble ikke drept. 4. Mosebok 26:11 viser tydelig at noen av Koras etterkommere ikke gjorde opprør og derfor ikke ble drept. Faktisk var profeten Samuel en etterkommer av Korah (1. Krønikebok 6:22–28).
Spørsmål: Hvordan ble røkelseskarene til de opprørske mennene hellige i 4. Mosebok 16:37–38?
Svar: 4. Mosebok 16:39–40 forklarer hvorfor Gud valgte å utpeke dem til å bli husket som hellige.
Opprinnelse: Den ble ofret til Gud.
Bruk: Bronse ble brukt til å belegge alteret.
Påminnelse: Det skulle være et tegn på at israelittene ikke skulle prøve å komme til Gud på egen hånd.
Det er ingen tegn på at de 250 mennene hadde gjort flere onde ting enn noen andre. Men de trodde de kunne komme til Gud på sin egen måte, ikke på Guds måte, på grunnlag av sin egen rettferdighet i stedet for gjennom de ofrene Gud krevde. Folk prøver fortsatt lignende ting i dag.
Spørsmål: Hvorfor begynte Gud i 4. Mosebok 16:45–47 å drepe alle israelittene?
Svar: Hele folket murret mot Moses og Aron. Selv om Guds inngripen beskyttet Moses og Aron, kunne Gud også ha beskyttet dem på andre måter. Hovedformålet med at Gud sendte den overnaturlig raske plagen, ser ut til å være en disiplinering for å lære israelittene å ikke forherde sine hjerter i opprør mot Gud.
Spørsmål: Siden 4. Mosebok 17:5 sier at Gud brukte Arons stav til å stoppe israelittenes murring, hvordan kan det da ha seg at de fortsatt murret i 4. Mosebok 20:2–5?
Svar: Miraklet med Arons stav hadde den kortsiktige effekten at det stoppet murringen deres i 4. Mosebok 17. Faktisk gikk israelittene nesten til det motsatte ytterpunktet i 4. Mosebok 17:12–13.
Da israelittene senere murret i 4. Mosebok 20, ble den samme staven brukt (4. Mosebok 20:8–9) for å stoppe murringen den gangen.
Dessverre forandret ikke det ytre miraklet med Arons stav folks hjerter på innsiden, og kunne ikke stoppe murringen permanent.
Spørsmål: I 4. Mosebok 17:8–10, hvordan kunne en avskåret gren blomstre og bære mandler, siden mandeltre ikke har denne egenskapen?
Svar: Gud, som skapte plantene slik at de kan vokse og bære frø, fikk dette til å skje på mirakuløst vis.
Spørsmål: Hvorfor gjorde Gud i 4. Mosebok 18:1-2 disse menneskene og deres sønner ansvarlige for sine eiendeler?
Svar: Arons slektshus er Levis stamme, så dette betyr at levittene, inkludert Aron og hans sønner, var ansvarlige for overtredelser begått mot tabernaklet. Aron, hans sønner og deres etterkommere alene var ansvarlige for overtredelser begått mot prestedømmet.
Disse menneskene ble ikke bare holdt ansvarlige for det de personlig gjorde, men de var også ansvarlige for overtredelser mot helligdommen og prestedømmet. Folk kunne ikke nærme seg tabernaklet uten deres tillatelse, så hvis de var uaktsomme i sin vakt over tabernaklet og andre vanhelliget det, ville de også være ansvarlige for sin egen uaktsomhet.
Spørsmål: Hva er uvanlig ved verset i 4. Mosebok 18:2?
Svar: 4. Mosebok 18:2 er et ordspill, der «slutte seg til dere» (weyillawu) er et ordspill på «levitt» (lewi). En svært bokstavelig tolkning er altså «Levis stamme … skal ‘levi’ med dere».
Spørsmål: Hvorfor var presten uren til kvelden i 4. Mosebok 19:8, siden han adlød Gud angående offeret med den røde kua?
Svar: Her ser vi en interessant situasjon der en prest, som lydig utfører Guds vilje, blir uren. Det står ikke at presten syndet, eller at Gud var misfornøyd med presten, bare at han var uren og ikke kunne komme nær de hellige tingene en stund. Det er altså et tydelig skille mellom seremoniel urenhet og personlig skyld.
Da Jesus døde på korset, ble han uren en stund i Gud Faderens øyne. Dette skjedde i lydighet for å ta straffen for våre synder på seg. Jesus var ikke syndig, og Satan «gikk ikke inn i Jesus», slik noen sekter lærer; snarere ble Jesus ganske enkelt uren.
Spørsmål: I 4. Mosebok 20:1, lå Kades i Zins ørken, eller lå Kades i Parans ørken slik det står i 4. Mosebok 13:26?
Svar: Sinai-halvøya hadde fire ørkenområder:
Shur-ørkenen i nordvest, avgrenset av Egypt i vest og Egypts elv i øst, og Elim i sør. 1. Mosebok 16:7; 20:1; 25:18; 2. Mosebok 15:22; 1. Samuelsbok 15:7; 27:8
Sin-ørkenen i sørvest. Den lå mellom Elim [i nord] og Sinai [i øst] ifølge 2. Mosebok 16:1. 2. Mosebok 17:1 og 4. Mosebok 33:11,12 nevner også Sin-ørkenen.
Paran-ørkenen i sørøst. Den grenset til Sin-ørkenen i nordøst og Kadesj i vest. 1. Mosebok 21:21; 4. Mosebok 10:12; 12:16; 13:3,26; 5. Mosebok 1:1; 33:2; 1. Samuelsbok 25:1; 1. Kongebok 11:18.
Zins ørken i nordøst, som strakte seg til Dødehavet og Araba i øst og byen Kadesj i vest. 4. Mosebok 13:21; 20:1; 27:14; 33:36; 34:3,4; 5. Mosebok 32:51; Josva 15:1,3
Kades lå på grensen mellom Parans ørken og Zins ørken.
Spørsmål: I 4. Mosebok 20:8, bør pronomenet oversettes som «hans», slik KJV sier, eller «dens», slik andre oversettelser gjør?
Svar: Grammatisk sett kan det hebraiske pronomenet oversettes riktig som enten «dens» eller «hans». Men i denne sammenhengen bør det trolig være «dens», fordi Moses blir bedt om å tale til klippen.
Spørsmål: Hvorfor var Gud vred på Moses i 4. Mosebok 20:10–13, siden Moses gjorde det Gud hadde bedt ham om?
Svar: Moses gjorde det rette, men han hadde feil holdning, og han viste denne feilaktige holdningen overfor andre. I stedet for at det å slå på klippen skulle være et mirakel som rettet oppmerksomheten mot Guds barmhjertige forsyn, slo Moses tilsynelatende på klippen som i vrede og sa: «Hør nå, dere opprørere…»
Her er det en lære for oss. Hvis vi gjør det Gud ønsker, men med feil holdning, er ikke Gud fornøyd med det vi gjør heller.
Spørsmål: I 4. Mosebok 20:12, ble Moses forbudt å gå inn i Kanaan på grunn av vantro, eller opprør (4. Mosebok 27:12–14), overtredelse (5. Mosebok 32:51–52) eller uoverveide ord (Salme 106:32–33)? (Dette ble spurt av en ateist.)
Svar: Det var bare én hendelse, ved vannet i Meriba, og alle de fire versene beskriver den samme årsaken.
4. Mosebok 20:12 sier at det var fordi Moses ikke trodde på Gud, for å ære Gud i israelittenes øyne.
4. Mosebok 27:12-14 sier at Moses gjorde opprør mot Guds befaling om å ære Ham.
5. Mosebok 32:51 sier at Moses overtrådte [syndet] mot Gud, fordi Moses ikke æret Gud blant israelittene.
Salme 106:32–33 sier at de (israelittene) gjorde opprør mot Guds Ånd ved stridens vann (Meriba), og derfor talte Moses uoverveid.
Alle versene gir et samstemt budskap. Israelittene stridde mot Moses (4. Mosebok 20:2-5, Salme 106:33), og Moses trodde ikke på Guds forsyn (4. Mosebok 20:12). At han snakket uoverveid (4. Mosebok 20:10; Salme 106:33), var å ikke vise ærbødighet for Gud blant israelittene (4. Mosebok 20:12; 27:12-14; 5. Mosebok 32:51).
Det er ingen tvil om hva som skjedde, og de tre siste avsnittene er ganske enkelt påminnelser om det folk selv kunne lese i 4. Mosebok 20.
Spørsmål: I 4. Mosebok 20:16, var det en engel som førte israelittene ut av Egypt, eller var det Gud selv i 2. Mosebok 3:8?
Svar: Mange vers sier at det var Gud som førte dem ut av Egypt. 4. Mosebok 20:16 sier på hebraisk at Gud sendte en engel og [*] førte oss ut av Egypt. [*] er ikke uttrykt i verset og kan henvise til engelen eller til Gud selv.
[*] trenger egentlig ikke å spesifiseres, fordi det er sant uansett. Gud kunne ha fått sine engler til å skape sky- og ildsøylen og sende den sterke vinden som delte Rødehavet. Gud selv var involvert på minst to måter.
1. Englene handlet i fullstendig lydighet mot Guds befalinger.
2. Gud selv var også til stede der, noe som kan forklare hvor streng straffen for deres synd var.
Spørsmål: Hva er det utenombibelske beviset i 4. Mosebok 20–24 på at Bileam var en virkelig person?
A: I 1967 fant arkeologer i Jordandalen ved Beir Allah (eller Deir ‘Alla) en skriveøvelse fra en skolegutt der Bileam, sønn av Beor, ble nevnt tre ganger. Funnet ble radiokarbon-datert til 800/760 f.Kr. Dette ble først publisert i 1976. Se også J. Hoftijzer, «The Prophet Balaam in a 6th-century Aramaic Inscription» i Biblical Archaeologist 39 (1976), s. 11–17, og Jo Ann Hackett, The Balaam Text from Deir ‘Alla (1984).
Se J.E.P.D.-teorien av Walter Kaiser, Jr., i The Expositor’s Bible Commentary, bind 4, s. 759, eller The NIV Study Bible, s. 223, eller lytt til John Ankerbergs lydbånd «Exploding the J.E.P.D. Theory» av Walter Kaiser, Jr.
Spørsmål: Hvordan var disse slangene «ildaktige» i 4. Mosebok 21:6,8?
Svar: Dette betyr ikke nødvendigvis at de glødet eller hadde en knallrød farge. Det betyr snarere at bittet deres føltes som ild.
Spørsmål: Hvorfor måtte israelittene i 4. Mosebok 21:9 se på en bronseorm etter å ha blitt bitt, siden dette virker som avgudsdyrkelse?
Svar: Gud befalte dem å se på kobberslangen på en stang, slik at de skulle bli friske etter slangebittet. Senere gjorde folk imidlertid dette til en avgud og kalte kobberslangen for Nehushtan. På grunn av denne avgudsdyrkelsen beordret Hiskia at slangen skulle ødelegges i 2. Kongebok 18:4.
Den første forfatteren som er kjent for å ha besvart denne innvendingen, var Tertullian i «Fem bøker mot Marcion», bok 2, kap. 22, s. 314 (207/208 e.Kr.). Før det skrev også «Barnabasbrevet» (ca. 70–130 e.Kr.), kap. 12, s. 145, og «Justinus Martyrs første forsvar» (150 e.Kr.), kap. 50, s. 183, om dette, men de så tilsynelatende ikke noe problem å diskutere.
Spørsmål: Hva er «Boken om Herrens kriger» i 4. Mosebok 21:14?
Svar: Vi kjenner kun til denne boken gjennom omtalene av den i Bibelen. Denne boken var tilsynelatende en faktabasert historisk redegjørelse for disse hendelsene. Det nevnes ikke at den var Guds ord eller at den skulle ha vært en del av Skriften.
Spørsmål: Hvem er Kemosj i 4. Mosebok 21:29 og Jeremia 48:46?
A: Kemos var Moabs avgud. I 2. Kongebok 3:27 står det at spedbarn ble ofret til Kemos.
Spørsmål: Hva er uvanlig ved denne setningen i 4. Mosebok 22:1; 26:3; 31:12; 33:48; 34:15; 35:1 og 36:13?
Svar: Uttrykket «Jordans elv ved Jeriko» er en uvanlig måte å beskrive denne elven på. Det kan ganske enkelt være en beskrivelse av hvor Jordan-elven lå, men fotnotene i NIV sier at det kan være et svært gammelt navn på den elven.
Spørsmål: Har vi i 4. Mosebok 22:5 noen bevis utenfor Bibelen på at Bileams hjemby var Pethor?
A: Muligens. En inskripsjon av Salmanassar II nevner en by ved elvene Eufrat og Sagur like vest for Karkemish som heter Pitru, og dette kan være Pethor. Asimovs Guide to the Bible, s. 183, legger også til at egypterne kalte denne byen Pedru.
Spørsmål: I 4. Mosebok 22:5–7, var Bileam først og fremst en sann profet av Gud som ble ledet på avveie av grådighet, eller var han først og fremst en hedensk spåmann, gjennom hvem den sanne Gud talte i denne situasjonen?
Svar: Skriften sier ikke noe om dette. Men på grunn av det onde rådet han senere ga, var Bileams hjerte helt sikkert ikke vendt mot Gud og hans folk. Hvis man kan stole på den skoleoppgaven fra 800/760 f.Kr. som ble avdekket, ser det ut til at Bileam var en hedensk spåmann gjennom hvem den sanne Gud talte på dette tidspunktet.
Spørsmål: Hvordan kunne Gud i 4. Mosebok 22:7 gi en profeti til noen som drev med spådomskunst?
Svar: Gud kan gi profetier til hvem Han vil. Skriften sier ikke om Bileam først drev med spådomskunst, eller om han først fikk profetien, og det kan ha vært begge deler.
Hvis Bileam først forsøkte å utøve spådom overfor den sanne Gud, tillot Gud det han gjorde i uvitenhet og korrigerte det ikke på det tidspunktet.
Hvis Bileam først fikk profetisk gave, og senere syndet ved å prøve å «stimulere og forsterke» sin profetiske gave gjennom spådomskunst, ville dette være et eksempel på at Gud ikke tar fra oss våre gaver når vi synder. For et noe lignende eksempel: Da Jesus helbredet ti spedalske i Lukas 17:12–17 og bare én kom tilbake for å takke ham, spurte Jesus hvor de ni andre var, men Jesus «avhelbredet» dem ikke spesifikt.
Spørsmål: I 4. Mosebok 22:7, da Bileam brukte spådomskunst for å forbanne andre folk enn israelittene, virket forbannelsene hans noen gang?
Svar: Selv om de som betalte Bileam trodde forbannelsene kanskje ville virke, sier Skriften ikke om de virkelig virket eller ikke. I hvert fall når det gjaldt Israel, visste Bileam at forbannelsene hans var nytteløse.
Se Astrologi og psykiske fenomener for mer om synspunktet om at ingen av Bileams forbannelser noensinne var effektive, bortsett fra som en placeboeffekt.
Spørsmål: Hvorfor var Gud så vred på Bileam i 4. Mosebok 22:12–17, når han likevel lot ham dra?
Svar: For pengenes skyld ønsket Bileam å komme så nær å være ulydig mot Gud som mulig. Som det står i *735 Baffling Bible Questions Answered*, s. 74–75, ga Gud ham tillatelse, men ingen veiledning. Selv om Bileam adlød Guds påbud om ikke å forbanne Israel, ga han Balak råd om hvordan han kunne forføre israelittene moralsk og få dem til å pådra seg Guds misnøye (4. Mosebok 31:16; 25).
Q: Hvorfor var Gud i 4. Mosebok 22:22–33 vred på Bileam, siden Bileam tilsynelatende adlød Gud?
Svar: Å lese hele kapitlet gir innsikt i hvilken type lydighet Gud ønsker. Bileam gjorde aldri noe som direkte var i strid med Guds vilje. Men da sendebudene kom, ba Bileam dem ikke om å gå sin vei og sa ikke at han ikke ønsket å dra med dem, fordi det ikke ville behage Gud. I stedet, selv om Bileam visste hva Gud ønsket, sa han at han ønsket å dra med dem, men Gud avslo Bileam. Bileam prøvde å holde seg så langt unna å adlyde det Gud ønsket som han kunne, uten å direkte være ulydig mot Gud. Det var derfor Gud var vred på ham.
Se «Encyclopedia of Bible Difficulties», s. 140, og spesielt «Hard Sayings of the Bible», s. 166–168, for en utførlig drøfting.
Spørsmål: Er et snakkende esel i 4. Mosebok 22:27–28 absurd? (En muslim sier dette.)
Svar: Hvis en person virkelig trodde at Gud er allmektig, kan Gud gjøre hva som helst.
Muslimen er kanskje ikke klar over hva som står i hans egne hadither. «Profeten pleide å stå ved stammen til et daddelpalmetre (mens han holdt en preken). Da talerstolen ble satt opp for ham, hørte vi at stammen gråt som en drektig kamel, helt til profeten steg ned fra talerstolen og la hånden over den.» (Bukhari, bind 2, bok 13, kap. 24, nr. 41, s. 19). Nå tror jeg ikke at dette skjedde, men jeg avviser ikke at den allmektige Gud hadde makt til å få dette (eller noe annet) til å skje.
Spørsmål: I 4. Mosebok 22:34, adlød Bileam Gud ved å si bare det Gud ba Bileam om å si?
Svar: Ifølge 4. Mosebok 22:38 adlød Bileam på det tidspunktet. Imidlertid ga han senere et ondt (men riktig) råd om hvordan man kunne vende israelittene bort fra Gud.
Spørsmål: I 4. Mosebok 22:41, er det sant at Baal, som betyr «Herre», aldri var navnet på noen bestemt gud, slik den skeptiske boken Asimov’s Guide to the Bible hevder på side 185?
A: Isaac Asimov gir her feilaktig informasjon. I tillegg til Bibelen nevner ugarittisk litteratur en bestemt avgud ved navn Baal, slik det fremgår av *Wycliffe Dictionary of Biblical Archaeology*, s. 121. På s. 593 omtales et bestemt skriftverk som «Baal-eposet».
Q: Hvordan kan det ha seg at Bileams profeti i 4. Mosebok 23:10 om å dø den rettferdiges død definitivt ikke gikk i oppfyllelse?
A: Bileam rådet moabittene og midianittene til å vende israelittene bort fra Gud ved å sende kvinnene sine for å ha sex med dem (4. Mosebok 31:16). Israelittene henrettet Bileam i henhold til 4. Mosebok 31:8 og Josva 13:22.
Bileam uttalte ikke et profetisk faktum, men bare sitt ønske om å dø de rettferdiges død. Hans ønske ble ikke oppfylt på grunn av hans egen synd. På samme måte kan mennesker i dag oppriktig ha gode ønsker, som ikke blir oppfylt på grunn av deres egen skyld.
Spørsmål: Hvorfor profeterte Bileam i 4. Mosebok 23:24 at israelittene skulle være som en løve som drakk blodet fra byttet sitt, siden det er forbudt å drikke blod?
Svar: Løver drepte urene dyr og drakk blod. Begge deler var forbudt for mennesker, men ikke for løver. Poenget var ikke å leve som en løve, men at israelittene skulle være like sterke og voldsomme i kamp som en løve.
Spørsmål: Hva sier 4. Mosebok 23:19 om det gudsbegrepet som står sentralt i mormonismen (LDS), nemlig at «slik mennesket er, var Gud en gang, og slik Gud er, kan mennesket bli»?
Svar: I motsetning til mormonsk teologi står det at
a) Den sanne Gud er ikke et menneske.
(En mormon vil kanskje si at Gud ikke lenger er et menneske, men at han en gang var et menneske og nå er et herliggjort menneske. Jeg har imidlertid aldri hørt en mormon bruke denne formuleringen.)
b) Den sanne Gud er ikke en sønn eller etterkommer av et menneske, noe som i begge tilfeller utelukker punkt a).
Se også 1. Samuelsbok 15:29 og neste spørsmål.
Spørsmål: Hva er mormonernes svar på 4. Mosebok 23:19?
Svar: En mormonsk mann jeg snakket med, virket å ha stor respekt for Bibelen. Men da jeg ba ham lese dette verset, uten å gi ham noen forklaring, sa han: «Vel, vel, det er jo bare feil.» Vi snakket ikke mye mer, men jeg følte at jeg hadde gjort jobben min. Jeg viste ham forskjellen mellom Bibelen og det mormonismen hadde lært ham, og nå hadde han et valg å ta.
Jeg har snakket med flere mormoner enn jeg kan huske om dette verset, så vel som 1. Samuel 15:29, og med ett unntak hadde ingen av dem noe svar.
Imidlertid hadde en mormonsk misjonær jeg snakket med, et svar. Han sa at verset betydde: «Gud er ikke den slags mann som skulle lyve, og heller ikke den slags menneskesønn som skulle omvende seg.»
Her er et par poeng:
1. Ordene «slags» finnes ikke i hebraisk.
2. Den nye tolkningen «slags» var ukjent for alle jødiske, kristne og til og med kjetteriske forfattere helt til mormonismen oppsto på 1800-tallet.
3. Siden ingen troende som snakker hebraisk eller gresk ville forstå verset på denne måten, ville det – hvis dette var den riktige tolkningen – være en «hemmelig kode» som bare mormonene kunne forstå.
Vær på vakt hvis du, for at din teologi skal overleve, må tolke en setning på et fremmed språk på en slik måte at det ikke finnes noen morsmålstaler av det språket som ville forstå den på den måten.
Spørsmål: Hvorfor skal vi i 4. Mosebok 23:19 legge vekt på noe som ble sagt av en mann som drev med spådomskunst?
Svar: Selv om Bileam senere begikk en stor synd, snakket han på dette tidspunktet – mens han uttalte disse ordene – de ordene Gud la i munnen hans (4. Mosebok 23:16), og kun de ordene Gud la i munnen hans (4. Mosebok 22:38).
Spørsmål: Hvorfor står det i 4. Mosebok 23:19 at Gud ikke ombestemmer seg, når 1. Samuelsbok 15:35 og 2. Mosebok 32:14 sier at Han gjør det? (Dette ble sagt av en muslim.)
Svar: Guds åpenbarte vilje er ofte tidsbestemt og betinget, og den blir noen ganger forklart som et antropomorfisk uttrykk.
Tidbestemt: Gud sa til den opprørske generasjonen at Han ikke ville gå med dem. De døde alle, og Gud gikk med den påfølgende generasjonen.
Betinget: Mange av Guds trusler eller løfter har en eksplisitt eller implisitt betingelse knyttet til seg. For noen eksempler på implisitte betingede trusler, se Jona 3 og 1. Mosebok 20:3.
Antropomorfisk: Gud, som står utenfor tiden, visste allerede hva de ville gjøre, og Han visste allerede hva Han selv ville gjøre. Imidlertid er det noen ganger vanskelig for mennesker å innse dette og samtidig forstå at menneskene likevel hadde et reelt valg. Hadde Gud bare fortalt dem med sikkerhet hva de ville gjøre og hva Han selv ville gjøre, ville det utvilsomt ha begrenset deres valgmuligheter.
En person trenger ikke å være enig i eller engang forstå begrepet om at Gud står utenfor tiden. De trenger ikke å gruble over tidløshet før Gud i det hele tatt vil kommunisere med dem på en meningsfull måte. Gud kommuniserer med mennesker på en måte som alle kan forstå.
Spørsmål: Hvordan kunne Agag være i live på dette tidspunktet, i 4. Mosebok 24:7, siden Agag levde på kong Sauls tid i 1. Samuelsbok 15:8?
Svar: Det finnes to mulige svar.
To konger med samme navn: Det er ikke uvanlig at konger har navnet til en tidligere konge. Eksempler er mange britiske konger ved navn Henrik, to nordisraelske konger ved navn Jeroboam, to fønikiske konger ved navn Hiram og mange egyptiske faraoer ved navn Thutmose og Ramses. Dermed var Agag i Sauls tid en etterfølger av den Agag som nevnes her. Dette spørsmålet er altså som å spørre: «Hvordan kunne Henrik [den åttende] av England ha henrettet sine koner når Henrik [den første] døde flere århundrer før de ble født?»
Agag som tittel, i likhet med Farao: Den fønikiske «Corpus Inscriptionum Semiticarum I 3196» nevner en Agag på et annet tidspunkt og sted enn disse to Agagene. Vi vet ikke mye om amalekittene, og «Agag» kan ha vært en tittel for amalekittenes hersker, på samme måte som «farao» var en tittel for Egypts hersker. Keil-Delitzschs kommentar til Det gamle testamente, bind 1, s. 189, støtter dette synet.
Spørsmål: Hvorfor omtaler noen engelske oversettelser dette som en enhjørning i 4. Mosebok 24:8 og Jesaja 34:7?
Svar: De oversetter dette feil. I 5. Mosebok 33:17 brukes det samme hebraiske ordet, og dyret har mer enn ett horn.
Det finnes en type antilope i den arabiske ørkenen, kalt oryx, som har to lange, rette horn, men disse sitter tett sammen, og sett fra siden ser det ut som om den bare har ett horn. Det kan være der den europeiske myten om enhjørninger stammer fra.
Se Stephen Caesar «Zoology in the Pentateuch: Three Alleged Errors» i «Science, Scholarship and Scripture» i The Christian News, 2. juli 2001, s. 26. Se også Hoch, E. (1979) «Reflections on Prehistoric Life at Umm an-Nar (Trucial Oman) Based on the Faunal Remains from the Third Millennium BC.» I *South Asian Archaeology* 1977. Og Harrison, D.L. og P.J.J. Bates (1991) «The Mammals of Arabia», 2. utg. Sevenoaks, Kent (England): Harrison Zoological Museum.
Spørsmål: Hvem er det som profeteres om i 4. Mosebok 24:17?
Svar: Det finnes to tolkninger.
Den umiddelbare: For den umiddelbare ødeleggelsen av Moab og Edom profeteres det om kong David eller Judas stamme.
Messiansk: Dette er sannsynligvis også en forvarsel om Jesus, som også stammer fra Juda, og som skulle komme og tilintetgjøre alle hærene som var samlet mot ham. Essenerne og andre mente også at dette var en messiansk profeti. Simon bar Kosiba, som ledet et opprør mot romerne i årene 132–135 e.Kr., ble kalt «Bar Kochba», eller «stjernens sønn», på grunn av dette verset.
Forfattere som betraktet dette som messiansk, inkluderer Justin Martyr (skrev ca. 138–165 e.Kr.), Athanasius (296–373 e.Kr.) og de jødiske skriftene Targum Onkelos, Targum Jonathan og Talmud i Jerusalem, Taanith 68:4; Debarim Rabba (avsnitt 1), Pesikta Sotarta 58:1. Blant Dødehavsrullene finner vi Damaskus-dokumentet (CD 7:9–20) og Krigsrullen (1 QM:7).
Spørsmål: Hvordan kan skip i 4. Mosebok 24:24 komme og plage Assur, siden Assur var en by i innlandet?
Svar: 4. Mosebok 24:24 sier «Asshur», ikke «nærheten av byen Asshur». Både fønikerne og grekerne var en stadig torn i siden på det assyriske riket. For å gi deg et inntrykk av Fønikias innflytelse, sier The New Bible Dictionary (1978), s. 1194, at fønikerne til og med drev handel med India. For mer om fønikerne, se National Geographic Magazine, august 1974, s. 149–189.
Spørsmål: Hva er uvanlig ved ordvalget i 4. Mosebok 25:1?
Svar: Dette kan være et ordspill eller en dobbeltbetydning. Mens «wayyahel» betyr «begynte», betyr roten «halal» «å forurense, besudle eller vanhellige».
Spørsmål: Hvorfor roste Gud Pinehas i 4. Mosebok 25:7–13 for at han drepte Kozbi og Zimri?
Svar: Fem punkter å ta i betraktning i svaret.
1. Folket sto i ferd med å begynne på et alvorlig foretak, nemlig inntoget i det lovede landet. Pinehas viste at han forsto alvoret i Guds hellighet. På en underfundig måte forsto Bileam betydningen av hellighet. Det var derfor Bileam ga effektive råd om hvordan man kunne skade israelittene. Imidlertid ble Bileam drept sammen med Kozbi og Zimri i 4. Mosebok 31:8.
2. Skyldig i en forbrytelse som medfører dødsstraff på grunn av seksuell umoral.
3. Det er mulig (men ikke bevist) at denne umoralen kan ha vært knyttet til religiøse skikker.
4. Forbrytelsen var desto mer alvorlig fordi den ble begått på en frekk og trassig måte foran hele forsamlingen.
5. Pinehas var ingen selvutnevnt lovhåndhever. Siden forbrytelsen var en forbrytelse som kunne straffes med døden, og Pinehas hadde en autoritetsposisjon som prest, utførte han Guds lov på vegne av israelittene.
Spørsmål: I 4. Mosebok 26:5–50; 57–62, bør vi studere disse slektstavlene, siden 1. Timoteus 1:4 og Titus 3:9 sier at vi ikke skal vie oss til slektstavler?
Svar: Vi bør respektere Guds ord, selv om vi ikke ser grunnen til at Gud ønsket at vi skulle lese det. Disse slektstavlene betydde sannsynligvis mye for de jødene i Det gamle testamente som leste dem. Vi får imidlertid ikke den samme mengden visdom, rettledning og oppmuntring som vi får fra andre typer bibelvers. 1. Timoteus 1:4 sier at vi ikke skal hengi oss til endeløse slektstavler.
Spørsmål: Hvordan kan det ha seg at Simeons stamme mistet omtrent 60 % av sine medlemmer i 4. Mosebok 26:14–18 og 1. Mosebok?
Svar: De fleste stammene mistet noen få medlemmer, ettersom det totale antallet gikk fra 603 550 til 601 730. Simeon-stammen gikk imidlertid fra 59 300 til 22 200, slik det påpekes i *Asimov’s Guide to the Bible*, s. 166. «Wycliffe Bible Dictionary» s. 1592 nevner også dette og sier at en sannsynlig årsak er at mange av dem kan ha blitt henrettet sammen med sin leder, Zimri, under Baal-Peor-hendelsen i 4. Mosebok 25:1–15.
Spørsmål: Hvordan kan det ha seg at tallet 601 730 i 4. Mosebok 26:51 er nesten det samme (0,3 % mindre) som de 603 550 mennene i folketellingen som ble gjennomført over førti år tidligere i 4. Mosebok 2:32?
Svar: Skriften sier ikke hvorfor disse tallene ligger så nær hverandre, men man kan se to samtidige årsaker:
Menneskelig: Vandringen i ørkenen, slagene og plagene tok hardt på israelittene, og dermed vokste ikke befolkningen deres.
Guddommelig: Hvis tallet hadde vært større, kunne de ha trodd at de ekstra førti årene med vandring var en god ting, fordi de hadde flere krigere. Hvis tallet hadde vært mye lavere, ville det enten bety at Gud hadde flere soldater enn det som var nødvendig første gang, eller at de hadde for få soldater til å kjempe. At tallene er nesten like, viser at deres ulydighet og straffen de fikk, verken hjalp eller skadet dem når det gjaldt antallet krigere.
Spørsmål: Hvorfor måtte Moses i 4. Mosebok 27:5 spørre Herren i stedet for bare å avgjøre kravet deres på en fornuftig måte?
Svar: Selv om vi ikke kjenner til akkurat denne saken, er det generelt sett minst fire grunner til at det er godt å be og vende seg til Herren.
1. Kanskje følte Moses allerede at de burde få en arv, men han ba likevel fordi han innså at han var feilbarlig og kunne ta feil.
2. Andre har forskjellige oppfatninger av arverett for kvinner. For eksempel har døtre i islam bare halvparten av sønnenes arv, jf. sura 4:11. I noen kulturer kunne kvinner ikke arve i det hele tatt.
3. Det fantes en presedens, nemlig at Job ga en arv til døtrene sine i Job 42:15. Noen ganger kan en person som Moses allerede ha den riktige ideen, men likevel trenge Guds veiledning når det gjelder enkelte detaljer. For eksempel, selv om Zelofhads døtre og deres etterkommere arvet landet for alltid, måtte de gifte seg innenfor stammen i henhold til 4. Mosebok 36:6–9.
4. Selv om Moses allerede hadde visst nøyaktig hva han skulle gjøre, kjente alle detaljene og visste at han hadde denne informasjonen, var det å gå til Herren i bønn og vente på et svar ikke bare å ære Gud og erkjenne at Gud visste bedre enn ham selv, men det viste også andre som kanskje hadde andre synspunkter at Moses ikke bare tok en forhastet beslutning.
Spørsmål: Hva er en oppsummering av ofrene Gud befalte i 4. Mosebok 28?
Svar: Det var offer som skulle bringes på grunn av hendelser og omstendigheter, og offer som skulle bringes på bestemte tidspunkter. 4. Mosebok 28 omhandler ofrene som skulle bringes på bestemte tidspunkter. De er:
Daglig: (2. Mosebok 29:38–42; 4. Mosebok 28:3–8)
Ukentlig: (3. Mosebok 23:3; 4. Mosebok 28:9-10)
Månedlig nymåne: (4. Mosebok 28:11-15)
Ugjæret brød og påske (3. Mosebok 23:4-14; 4. Mosebok 28:16-25; 5. Mosebok 16:1-8)
Ukefesten (Pinse) (3. Mosebok 23:15-21; 4. Mosebok 28:26-31; 5. Mosebok 16:9-12)
Trompetfesten (3. Mosebok 23:23-25; 4. Mosebok 29:1-6)
Forsoningsdagen (3. Mosebok 16:1-28; 23:26-32; 4. Mosebok 29:7-11)
Løvhyttefesten (3. Mosebok 23:33-39, 43; 4. Mosebok 29:12-38; 5. Mosebok 16:13-17)
Se The Bible Knowledge Commentary: Old Testament, s. 248, for en oversikt med svært detaljerte opplysninger om de kalenderbestemte ofringene.
Spørsmål: Hvorfor ga Gud i 4. Mosebok 30:1-15 disse reglene om løfter, når Jakob 5:12 flere århundrer senere sier at man ikke skal sverge i det hele tatt?
Svar: Jakob 5:12 refererer til å avlegge en ed, ikke til å gi løfter generelt. 4. Mosebok 30:1-15 er mer generelt og refererer til å gi et løfte, enten det er ved å avlegge en ed eller ikke.
Spørsmål: Hvorfor står det i 4. Mosebok 30:3–16 at en kvinnes løfte kan oppheves av hennes far eller ektemann? (Dette ble spurt av en muslim.)
Svar: Gifte kvinner og kvinner som ennå ikke var gift (og antakelig bodde hjemme hos foreldrene), kunne få løftene sine opphevet av henholdsvis ektemannen eller faren. I antikken var det ektemannen eller faren som hadde hovedansvaret for å tjene penger, og et løfte kunne være økonomisk kostbart. Imidlertid, som det står i *735 Baffling Bible Questions Answered*, s. 75: «Det er viktig å merke seg at en enke eller en skilt kvinne, som var ansvarlig for seg selv, ikke hadde noen slik begrensning pålagt seg. Denne regelen om løfter var altså på ingen måte en nedvurdering av kvinner. Den gjenspeilte i stedet ganske enkelt datidens økonomiske realiteter og Guds omsorgsfulle engasjement i alle detaljer i sitt folks liv.»
Dette viser faktisk at faren er overhode i familien, og at mannen har myndighet over kona. Muslimer flest (med unntak av denne) ville ikke ha noe problem med dette. Siden han ønsket å ta dette opp, er han velkommen til å forklare følgende i islam.
En kone kan ikke faste (frivillig) eller la noen komme inn i hjemmet uten ektemannens tillatelse. Abu Dawud, bind 2, nr. 2452, 2453, s. 677–678. (Frivillig betyr utover det som er påkrevd.)
Utenfor ramadan kan en kone bare faste med ektemannens tillatelse. Ibn-i-Majah, bind 3, nr. 1761–1762, s. 62
Mohammed irettesatte ikke en ektemann som slo sin kone fordi hun ba og fastet ekstra. Abu Dawud, bind 2, nr. 2453, s. 677–678
Menn forteller konene sine når de skal bade. «Hvis noen får (sin kone) til å vaske seg og han selv vasker seg på fredag, går ut tidlig (til fredagsbønnen), deltar i prekenen fra begynnelsen, går til fots og ikke rir, setter seg nær imamen, lytter oppmerksomt og ikke hengir seg til tomprat, vil han få belønningen for et års faste og nattbønn for hvert skritt han tar.» Abu Dawud, bind 1, nr. 345, s. 91. Det nevnes ikke eksplisitt noen belønning for kona.
En kvinne bør ikke gi en gave fra den felles eiendommen med sin ektemann. Abu Dawud, bind 2, nr. 3539, s. 1006. Dette skyldes generelt at en kvinne mangler visdom og intelligens. Abu Dawud, bind 2, fotnote 2991, s. 1006.
En kone kan ikke gi en gave uten ektemannens samtykke. Ibn-i-Majah, bind 3, nr. 2388, s. 423
Spørsmål: I 4. Mosebok 31:1–24, var krigen mot midianittene en uhistorisk fortelling for å skjule en uavgjort krig mot moabittene, slik det hevdes i Asimovs Guide to the Bible, s. 190?
Svar: Israelittene kjempet mot midianittene på grunn av hendelsene i 4. Mosebok 22:4 og 25:14–18. Asimov gir, som vanlig, ingen bevis for sin påstand. Imidlertid tilsier sunn fornuft at hvis et gammelt folk levde i nærheten av en annen nasjon i mange år, ville de enten bli venner eller føre noen kamper mot hverandre. Israelittene og midianittene ble aldri venner.
Spørsmål: Hvorfor befalte en rettferdig og god Gud israelittene å utrydde midianittene i 4. Mosebok 31:1–24?
Svar: Israelittene kjempet mot midianittene på grunn av hendelsene i 4. Mosebok 22:4 og 25:14–18.
Gud er hellig, og det er i samsvar med hans rettferdighet, godhet og hellighet å utrydde det onde. Midianittene var etterkommere av Abraham ifølge 1. Mosebok 25:1–4. Ikke bare kjente deres forfedre til Abrahams Gud og sluttet å følge ham, men de fristet også bevisst de israelske mennene til å synde.
Andre folk i andre deler av verden kan ha vært like onde som midianittene, uten at de ble utryddet med en gang. Midianittene visste imidlertid mer, siden de stammet fra Abraham, og med mer kunnskap følger større ansvar. (Se Romerne 4:15; 5:12; ~Johannes 9:41) Dessuten er Gud rettferdig, men Han er ikke nødvendigvis likeverdig i dette livet. Gud vil rette opp alt på dommedagen, men inntil da blir noen mennesker utryddet når de burde ha blitt spart, og andre som burde ha blitt utryddet, slipper unna – for en stund.
Spørsmål: I 4. Mosebok 31:16, styrket minnet om hendelsen ved Peor de senere jahvistene sin holdning mot ekteskap med fremmede?
Svar: Asimov antar at Det gamle testamente ikke stammer fra Gud. Han prøver å lese inn i teksten en politisk kamp mellom de som var imot blandede ekteskap og de som var for.
Selv om det i Det gamle testamente var stridigheter mellom israelitter som tok Guds lov på alvor og de som ikke gjorde det, ble 1. Mosebok skrevet på et tidlig tidspunkt, før de påståtte politiske gruppene som Asimov prøver å skape, eksisterte.
Spørsmål: Hvorfor drepe de midianittiske guttebarna i 4. Mosebok 31:17?
Svar: Dette ligner veldig på spørsmålet om hvorfor Gud lot til og med de spede kanaanittiske barna bli drept. Se drøftingen av Josva 6:21 for svaret, samt neste spørsmål.
Spørsmål: Hvorfor drepe alle midianittiske gutter i 4. Mosebok 31:17–18, men ikke de jomfruelige kvinnene og de små jentene?
Svar: Skriften sier ikke noe om dette. Kanskje fordi den israelske slektslinjen ble sporet gjennom mennene, ville guttene ikke passe like godt inn i samfunnet, siden de ikke var fra de tolv stammene, og adopsjon var ikke deres skikk.
Skriften gjengir her bare ærlig hva Moses befalte. Det er ingen indikasjon på at Gud verken godkjente eller misbilliget dette. Se også neste spørsmål.
Spørsmål: Hvorfor beordret Moses i 4. Mosebok 31:17–18 at unge kvinnelige fanger skulle beholdes av seksuelle grunner? (Dette ble spurt av en ateist.)
Svar: For det første er «av seksuelle grunner» en insinuasjon som ikke finnes i Skriften. Disse soldatene var israelitter, ikke muslimer (noe som visstnok ikke plager noen amerikanske ateister så mye).
Kvinnene skulle være slaver, og mennene kunne gifte seg med dem hvis de ønsket det. Men for menn som hadde sex med kvinner, selv kvinnelige fanger, uten å bli deres ektemenn, sier Bibelen at de skulle straffes med døden.
Spørsmål: Hvorfor kunne menn, selv gifte menn, i 4. Mosebok 31:18 beholde fangede kvinner for seg selv, siden 2. Mosebok 20:14 og 5. Mosebok 5:18 påbyr folk å ikke begå ekteskapsbrudd?
Svar: Ekteskap er ikke utroskap. Dette spørsmålet forveksler lovlig ekteskap med en fanget kvinne med utroskap. Ved å gifte seg med en kvinne, enten hun var fanget eller fri, ble barna lovlige, oppkalt etter farens navn og en del av hans stammeslekt. Når det gjaldt arv, mistanke om utroskap og andre forhold, hadde kona som tidligere hadde vært fanget, alle de samme rettighetene som en kone som aldri hadde vært fanget.
Spørsmål: Hvorfor fikk israelittene i 4. Mosebok 31:18 og andre skriftsteder lov til å gifte seg med kvinner de hadde tatt til fange?
Svar: Klemens av Alexandria forklarer denne skikken godt i «Stromata» (193–202 e.Kr.), bok 2, kap. 18, s. 367: «Videre forbyr den samleie med en kvinnelig fange for ikke å vanære henne. ‘Men gi henne,’ står det, ‘tretti dager til å sørge etter eget ønske, og etter at hun har skiftet klær, omgås henne som din lovlige hustru.’ … Ser du menneskelighet kombinert med avholdenhet? Herren som har forelsket seg i sin kvinnelige fange, får ikke lov til å tilfredsstille sin lyst, men hans begjær holdes i sjakk ved å fastsette en tidsfrist; og videre klippes fangens hår av for å vanære den skammelige kjærligheten: for hvis det er fornuft som får ham til å gifte seg, vil han holde fast ved henne selv etter at hun er blitt vansiret [klippet].»
Spørsmål: Hvorfor bosatte Ruben og Gad seg utenfor det lovede land i 4. Mosebok 32:1–2?
Svar: Grensene i 4. Mosebok 34:12 gjør det klart at dette var utenfor det lovede landet. De praktiske grunnene til at de bosatte seg på østsiden av Jordan-elven er:
1. Dette landet var allerede erobret,
2. De så at landet var godt for buskap
3. Moses og de ble enige om at de kunne få det hvis de hjalp de andre stammene med å kjempe for det lovede landet.
Når det gjelder om de burde ha okkupert dette landet, se neste spørsmål.
Q: I 4. Mosebok 32:1-2, burde noen av israelittene ha bosatt seg på østsiden av Jordan-elven?
Svar: Bibelen sier at de skulle bosette seg i det lovede landet. De andre stammene nevnte i Josva 22:19 at landet kunne bli besudlet, og at de burde komme over til det lovede landet. I fremtiden trengte stammene i det lovede landet mer arbeidskraft for å beseire resten av kanaanittene og filisterne. Ser vi på den fremtidige skjebnen til de to og en halv stammene, ble de stadig angrepet av edomittene, ammonittene og moabittene, helt til alle deres etterkommere som ikke ble drept, ble assimilert inn i de andre folkeslagene, og de glemte fullstendig Herren, sin Gud. Mot slutten av Josvas erobring så de to og en halv stammene at de andre stammene kanskje ville forsømme dem (Josva 22:24–28).
Her ligger det en lære for kristne i dag. 1. Korinterbrev 12:21–27 sier at alle delene av Kristi legeme trenger hverandre. Når vi ikke er der Gud vil at vi skal være, er det ikke ett problem, men to. Det ene problemet er at vi går glipp av aspekter ved fellesskapet med Gud på grunn av vår ulydighet. Det andre problemet er at andre som trenger vår hjelp og de gaver Gud har gitt oss, også går glipp av dette.
Spørsmål: I 4. Mosebok 32:13 varte Guds vrede mot israelittene i 40 år, eller varer den bare et øyeblikk, slik Salme 30:5 sier? (Dette ble spurt av en muslim)
Svar: Det kan være en forskjell mellom hvor lenge Gud er vred i Guds tid, og hvor lenge konsekvensene varer i vår tid. Uansett står det ikke «60 sekunder» i Salme 30:5; det står at Hans vrede er «flyktig» (det hebraiske ordet betyr «et øyeblikk»). Guds vrede og tukt overfor sitt folk er bare kortvarig sammenlignet med at Hans nåde er med dem for alltid.
For israelittene i ørkenen, så vel som andre som nektet å følge Ham, sender Gud disse menneskene til helvete for alltid. Gud var imidlertid vred på det israelske folket, slik at Han ikke lot dem komme inn i det lovede landet på førti år. Men straff på jorden, selv om den varer i førti år, er bare et øyeblikk sammenlignet med evigheten.
Spørsmål: Hvordan utførte Gud dommen over de egyptiske avgudene i 4. Mosebok 33:4?
Svar: Avgudene i seg selv var livløse, men Gud «utførte tilsynelatende dom» for å vise tilbedere av disse avgudene hvor maktesløse avgudene var, på en svært konkret måte.
De fleste av de ti plagene i 2. Mosebok var symboler på en bestemt egyptisk guddom.
1. Den blodige Nilen: Apis, Isis og Khnum var guder knyttet til Nilen.
2. Frosker: Gudinnen Heqet, som hjalp kvinner under fødsel, hadde et froskehode.
3. Mygg: Set var ørkenens gud. Han ble ansett som god i tidlig egyptisk mytologi, men ble ansett som ond – som den som lemlestet Osiris – i senere egyptisk mytologi.
4. Fluer: Muligens knyttet til solguden Re.
5. Døde dyr: Guden Hathor hadde et kuhode, og guden Apis hadde et oksehode.
6. Byller: Sekhmet var gudinnen som helbredet sykdom; Sunu var pestguden, og Isis var helbredelsens gudinne.
7. Hagl: Nut var himmelgudinnen.
8. Gresshopper: Osiris var guden for avlinger og fruktbarhet.
9. Mørke: Re var solguden.
10. Påsken: Gudinnen Isis skulle beskytte barn. Faraoens sønn, den neste faraoen, ble selvfølgelig ansett som en gud.
Etter denne perioden hadde egypterne mindre respekt for sine avguder enn de fleste andre kulturer. Når de ba til en avgud og bønnen ikke ble hørt, var de kjent for å ta en pisk og slå avguden. (Everyday Life in ANCIENT EGYPT av Jon Manchip White (Dorset Press 1963) s. 131.)
Spørsmål: Hvordan kunne den sørvestlige grensen til det lovede landet [angivelig] være Nilen, elven i Egypt, i 4. Mosebok 34:5?
Svar: «Egypts bekk» (som BSB oversetter det; noen oversettelser har «Egypts elv») refererer ikke til den store Nilen. Det refererer snarere til en liten bekk som skiller Egypt fra Kanaan. Mange kart viser denne elven i den nordøstlige delen av Sinai-halvøya, der den munner ut i Middelhavet.
Spørsmål: I 4. Mosebok 34:11, 5. Mosebok 3:17, Josva 12:3 og Josva 13:27 – hvor ligger Kinneret-sjøen?
Svar: Kinnereth-sjøen er et gammelt navn på Genesaretsjøen. Ifølge The NIV Study Bible betyr Kinnereth «harpe», og Genesaretsjøen har form som en gammel harpe.
Spørsmål: I 4. Mosebok 34:13–15: Siden Moses døde før han kom inn i Kanaan, hvordan kunne han da fortelle jødene at stammene Ruben, Gad og halvparten av Manasse allerede hadde fått landet øst for Jordan?
Svar: Jordanelven er grensen til Kanaan, så landet til Ruben, Gad og halvparten av Manasse, øst for Jordanelven, ligger utenfor Kanaan. Moses selv kunne befinne seg i det landet som allerede var gitt til de 1,5 stammene, og han kunne se Kanaan fra et fjell øst for Jordan, men Moses hadde forbud mot å krysse Jordanelven.
Teologisk sett er det noen interessante poeng her. Gud lovet israelittene Kanaans land. Men disse to og en halv israelittiske stammene så seg rundt og syntes dette landet var ganske bra, så de valgte å ikke bo i Guds lovede land. Landet så greit ut, bortsett fra at det var mer utsatt for angrep, og etter Davids tid hører man ikke mye om disse stammene lenger. Noen av dem ble drept, og andre ble assimilert og mistet kunnskapen om hvem de var. I dag kan Gud love oss noe, og vi kan se oss rundt og tenke at det kan virke mer innbydende å bo et annet sted enn å leve under Guds løfte. Men Gud kjenner fremtiden, og det er alltid tryggere å leve under Guds løfte og huske hvem man er.
Spørsmål: I 4. Mosebok 34:14; 1:18–44 og 3. Mosebok 24:10 hevdes det at jødisk stammeavstamning kun skjedde gjennom den biologiske faren. Hvis Jesus ikke hadde noen menneskelig far, hvordan kunne han da ha stammeforbindelse til Juda?
Svar: Før vi svarer på dette spørsmålet, la oss først avklare hva versene IKKE sier. 4. Mosebok 34:14 sier IKKE at tilhørighet til en stamme kun går gjennom den biologiske faren. Der står det: «For Rubenittenes og Gadittenes stammer, sammen med halvstammen Manasse, har allerede mottatt sin arv.» 4. Mosebok 1:18–44 oppgir bare stammene og folketellingen av menn. 3. Mosebok 24:10 tar heller ikke direkte opp spørsmålet, men siden sønnen hadde en israelittisk mor og en egyptisk far, og sønnen var en del av gruppen, tyder det på at han ble ansett som israelitt. Videre nevner den faktisk Dan-stammens tilhørighet – gjennom moren.
To supplerende svar: Tilhørighet til stamme/klan skjedde normalt gjennom faren; i noen få tilfeller ble den imidlertid regnet gjennom moren. Den kunne også stamme fra den juridiske faren.
Biologisk avstamning utelukkende fra Juda: Jesus hadde ingen menneskelig avstamning bortsett fra jødisk avstamning. Siden Maria nedstammet fra David (fra Judas stamme), var Jesus biologisk tilknyttet Juda. Det gamle testamente gir oss tre eksempler der stamtilhørigheten gikk gjennom moren.
Attai: I Judas stamme hadde Sesan ingen sønner, bare døtre. Derfor ga han sin datter i ekteskap til sin egyptiske tjener Jarha, og de fikk en sønn ved navn Attai. Attais slektsregister er oppført sammen med de andre israelittene i 1. Krønikebok 2:34–41.
Jair var barnebarn av Hezron fra Judas stamme og datteren til Makir, en manassitt. I 1 Krønikebok 2:21–23 hadde Jair kontroll over tjuetre byer i Gilead (i Manasses’ område). Men selv om Jairs far var fra Juda, blir Jair likevel kalt en manassitt i 4. Mosebok 32:41 og 5. Mosebok 3:14.
Sønnene til en datter av Barzillai. Et tredje eksempel finnes i Esra 2:61 og Nehemja 7:63, der sønnene til en prest som giftet seg med en datter av Barzillai, ble kalt Barzillais sønner.
Lovlig avstamning fra Juda også: Det var viktig at Jesu adopterte/lovlige far også var fra Juda. Hvis Josef ikke hadde vært av Davids ætt, ville Jesus ikke ha hatt krav på Davids trone.
5. Mosebok 25:5–10 viser at arveretten gikk gjennom den juridiske faren og ikke den biologiske faren. Når en gift mann døde barnløs, skulle broren hans gifte seg med enken, og den juridiske faren til sønnen var den avdøde mannen, ikke den biologiske faren. 5. Mosebok 25:6 sier: «Den første sønnen hun føder, skal føre den avdøde brorens navn videre, slik at hans navn ikke blir utslettet fra Israel» (BSB). Rut 4:5-6 viser at det var den juridiske faren, ikke den biologiske faren, som hadde betydning for arven.
Stamtilhørighet var viktig for jordfordelingen, og den gikk normalt gjennom faren. Men når det ikke fantes noen far eller mann, viser 4. Mosebok 27:1-11 at de tok hensyn til spesielle situasjoner.
Oppsummert: Jesus var biologisk sett bare av Juda-stammen, og i Det gamle testamente skjedde tilhørigheten til en stamme noen ganger gjennom moren. Jesus var også av Juda-stammen gjennom sin adoptivfar, og loven om levirat-ekteskap viste at det var den juridiske faren, ikke den biologiske faren, som var avgjørende for dette.
Spørsmål: I 4. Mosebok 34:24 (NIV) burde det da stå «sønn av Josef» før «fra Efraims stamme»?
Svar: «The Expositor’s Bible Commentary», bind 2, s. 998, sier at dette ikke står i den hebraiske teksten. Engelske oversettere la det til for å gjøre teksten mer parallell og lettere å forstå, siden det allerede var underforstått.
Spørsmål: Hvorfor var det ingen løsepenger for drap i 4. Mosebok 35:31, siden det antagelig var tillatt med løsepenger for andre forbrytelser?
Svar: Det fantes en rekke forbrytelser som var verdige døden i Toraen. For de fleste av disse forbrytelsene kunne den skyldige imidlertid betale en avtalt bot og unngå døden. To unntak var drap og blasfemi mot Gud.
Spørsmål: I 4. Mosebok 35:30, kunne en person bli dømt for drap på grunnlag av indisier?
A: Ja, hvis det var flere vitner. I 4. Mosebok 35:30 står det at det kreves to vitner, men det står ikke at de må være øyenvitner. 3. Mosebok 5:1 viser at et vitne ikke nødvendigvis er et øyenvitne, men en som har relevant kunnskap om noe «han har vært vitne til, enten han har sett det eller fått vite om det». Hvis en person for eksempel har hørt drapsmannen skryte av handlingen eller true med å begå den, vil denne personen være et vitne til det han har hørt.
Spørsmål: Siden landet i 4. Mosebok 35:33 ikke kan renses for urettmessig utgytt blod, er da hele jorden uren i dag?
Svar: Nei. Landet kan ikke renses av mennesker for urettmessig utgytt blod. Men Gud kan hellige selv det stedet hvor Jesus ble urettmessig drept for våre synder.
Spørsmål: Hvorfor kunne kvinner [angivelig] ikke arve her i 4. Mosebok 36? I islam har for eksempel døtre rett til å arve, selv om det er halvparten så mye som sønnene.
Svar: Det er fem punkter å ta i betraktning i svaret.
Zelofhads døtre arvet faktisk fra sin far. Dette var rett og riktig i henhold til Guds vilje, ifølge 4. Mosebok 27:7–8. Videre snakker 4. Mosebok 36:8 også i fremtid om at enhver datter skal arve jord, så de kunne arve.
Selv før dette arvet Jobs døtre sammen med sine brødre i Job 42:15.
Arven som går fra stamme til stamme i 4. Mosebok 36:9 er det sentrale her, ikke eiendommen til Zelofhads døtre.
Løsningen ble at døtrene fikk beholde jorden, men de måtte gifte seg innenfor sin egen stamme, Manasse. I fremtiden måtte alle kvinner som arvet jord gifte seg innenfor sin egen stamme.
I Det nye testamente viser 1. Petersbrev 1:3–4 at alle som tror, har den viktigste arven av alle, en arv i himmelen som er bevart for oss.
Som en sidebemerkning: I ortodoks islam får døtre bare halvparten av arven som deres brødre får. Sura 4:11 sier: «Allah gir dere (dermed) følgende anvisning angående deres barns (arv): til den mannlige skal det tilkomme en andel som tilsvarer andelen til to kvinnelige:…» (Yusuf Alis oversettelse, s. 209).
Oppsummert: Siden 4. Mosebok 36:8 snakker om at døtre arver land, og 4. Mosebok 27:7-8 snakker om at døtre arver generelt, ville det være i strid med Det gamle testamente å ikke tillate døtre å arve. Galaterbrevet 3:28 sier at i Kristus er det verken mann eller kvinne, og i resten av Bibelen, både Det gamle og Det nye testamente, finnes det ingenting som begrenser kvinnens arverettigheter eller økonomiske muligheter generelt. I motsetning til islam har kvinner i kristendommen like mye å se frem til i himmelen som menn.
Spørsmål: Hvilke henvisninger finnes det i 4. Mosebok i skriftene til Filon fra Alexandria, den jødiske filosofen?
Svar: Som kristne stoler vi på at det Gamle Testamentet som Kristus bekreftet, er det Gamle Testamentet vi har. For øvrig sier Koranen til muslimene at Jesus fikk Toraen i sura 5:46. Vi har tidlige manuskripter fra Kristi tid, noe det neste spørsmålet tar for seg. Imidlertid finnes det en ytterligere bevislinje. Filo fra Alexandria var en jødisk lærd som levde fra 15/20 f.Kr. til 50 e.Kr. Han skrev på gresk, men det er interessant at hans greske sitater fra Det gamle testamente stemmer bedre overens med den hebraiske masoretiske teksten enn med den greske Septuaginta. Han gikk svært detaljert inn på hva de ulike versene betyr. Her er kapittel og vers han henviste til i 4. Mosebok.
3:12; 5:2,14,15,18,27; 6:2,9,14,18; 7:5,14; 8:24; 9:10; 10:29; 11:4,5,7,8,11,16,17,20,23,31; 12:6,7,12–14; 13:18,23,25; 14:1,9,11,20,24,44; 15:19,30; 16:1,15,48; 18:12,20,26,28,31; 19:1,15; 20:17,25; 21:5,6,17,18,27,30; 22:29,31; 23:7,8,19; 24:7,17,20; 25:1,4,7,8,11,12; 26:16; 27:3,4,16,17; 28:2; 29:13; 30:10; 31:8,26,28,40; 35:1,5,25,30
Se «The Works of Philo: Complete and Unabridged new updated version» for mer informasjon.
Spørsmål: Hvilke av de eldste manuskriptene fra 4. Mosebok finnes fremdeles i dag?
Svar: Her er de eldste.
Ketef Hinnom-rullene er fra 650–587 f.Kr., skrevet på sølv (derfor har de overlevd), og inneholder fragmenter av 2. Mosebok 20:6; 4. Mosebok 6:24–26; 5. Mosebok 5:10; 7:9; Nehemja 1:5; og Daniel 9:4.
Dødehavsrullene av Bibelen: (før Kristus) 8 eksemplarer. (The Dead Sea Scrolls Today s. 30, The Dead Sea Scrolls in English 4. utg. og The Dead Sea Scrolls Translated: The Qumran Texts in English 2. utg.). Dødehavsrullene inneholder deler av hvert kapittel i 4. Mosebok, unntatt kapittel 6 og 14. Manuskriptene fra Dødehavsrullene er:
1Q3 150–100 f.Kr. (paleo-Levitikus, men inneholder 8 ord fra 4. Mosebok 1:48–50 og 36:7–8?).
2Q6 (=2QNum(a)) (to separate fragmenter) 40–60 e.Kr. (24 ord) 4. Mosebok 3:38–41,51; 4:1–3
2Q7 30–1 f.Kr. (19 ord)
2Q8 (=2QNum(b)) 20–50 e.Kr. 4. Mosebok 33:47–53
2Q9 (muligens det samme manuskriptet som 2Q7) 30–1 f.Kr. (3 ord) 4. Mosebok 7:88
4Q23 (=4QLevNum(a)) 150–100 f.Kr. (710 ord) Av de 40 tekstvariantene i disse delene av 4. Mosebok stemmer 4Q23 overens med den masoretiske teksten i 30 av dem, med den samaritanske Pentateuken i 12, med Septuaginta i 8, og stemmer ikke overens med noen andre manuskripter i 5. 1:1–5, 21–22, 36–40; 2:18–20, 31–32; 3:3–19, 51; 4:1–2, 40–49; 5:1–9; 8:7–12, 21–22; 9:3–10, 19–28; 10:13–23; 11:4–5, 16–22; 12:3–11; 13:21; 26:5–7; 30:3?, 7?, 9?, 13?; 32:8–15, 23–42; 33:5–9, 22–34, 52, 54
4. kvartal 27, 400–20 f.Kr. (1528 ord) Dette utgjør omtrent 9 % av hele boken. Den inneholder 4. Mosebok 11:31–35; 12:1–6, 8–11; 13:7, 10–13, 15–24; 15:31; 16:1–11, 14–16; 17:12–17; 18:25–32; 19:1–6; 20:12–13b, 16–17, 19–29; 21:1–2, 12a–13a, 20–21a; 22:5–21, 31–34, 37–38, 41; 23:1–4, 6, 13–15, 21–22, 27–30; 24:1–10; 25:4–8,16–18; 26:1–5,7–10,12,14–34,62–65; 27:1–5,7–8,10,18–19,21–23b; 28:13–17,28,30–31; 29:10–13, 16–18, 26–30; 30:1–3, 5–9, 12–17; 31:2–6, 21b–25, 30–33, 35–36, 38, 43–44, 46–54; 32:1, 4–5, 7–10, 13–17, 19, 21–30, 35, 37–39, 41; 33:1–4, 23, 25, 28, 31, 45, 47–48, 50–52; 34:4–9, 19–21, 23; 35:3–5,11–12,14–15,18–25,27–28,33–34; 36:1–2a,4a–7;
4Q121 (4QLXXNum) 25 f.Kr. til 25 e.Kr. (134 ord) Dette er et ganske merkelig manuskript på gresk. Den masoretiske teksten og Septuaginta ligger ganske nær hverandre i 4. Mosebok, men 4Q121 ligger mellom dem. Forskere diskuterer om 4Q121 ligner mer på den opprinnelige versjonen av Septuaginta, og om senere versjoner av Septuaginta avviker mer, eller om 4Q121 var et forsøk på å bringe Septuaginta enda nærmere den masoretiske teksten. 4. Mosebok 4:1?, 5–9, 11–16; 3:3a?, 40–43, 50–51?
Wycliffe Bible Dictionary, s. 436–438, oppgir at det finnes 6 eksemplarer. Nathan Jastram, forsker på Dødehavsrullene, sa at ett eksemplar av 4. Mosebok var fra 30–50 f.Kr. (Radioprogrammet «Issues etc.» 17.4.1999)
I «The Expositor’s Bible Commentary», bind 2, s. 551, står det: «Den hebraiske teksten (MT) i Fjerde Mosebok er relativt fri for vanskeligheter. Siden Toraen ble spesielt æret i antikken, synes overleveringen av den å være renere enn de fleste andre bibelske bøker.»
Parabibelske Dødehavsruller: Ikke-bibelske tekster fra Qumran som refererer til Fjerde Mosebok, inkluderer 4Q364–366; 4Q423 5.2; 11Q19 49.5–51.6; 4Q251 6.2–6; 4Q276–277; 4Q284 4; 4Q394–399 B 13–17, 72–74; 11Q19 13–14, 17–19, 25–29; 11Q19 52:13–54,5;
Wadi Murabba’at-rullen 1, linje 6–7 (75–125 e.Kr.) inneholder 31 ord fra 4. Mosebok 34:10; 36:7–11
Nahal Hever i Bokstavhulen (=5/6Hev 1a) (50 f.Kr. til 50 e.Kr.) inneholder 4. Mosebok 19:2-4; 22:7-8.
Nahal Hever (X Hev/SeNum) inneholder 4. Mosebok 27:2–13; 28:11–12
Totalt er følgende 461,5 vers av de 1 288 versene i 4. Mosebok bevart i Dødehavsrullene.
4. Mosebok 1:1–5, 21–22, 36–40, 48–50; 2:18-20,31-32; 3:3-19,38-43,50-51; 4:1-16,40-49; 5:1-9; 6:ingen; 7:88; 8:7-12,21-22; 9:3-10,19-20; 10:13–23; 11:4–5, 16–22, 31–35; 12:1–11; 13:7, 10–13, 15–24; 14: ingen; 15:41; 16:1–11, 14–16; 17:12–17; 18:8–9 (eller 3. Mosebok 23:1–3), 25–32; 19:1–6; 20:1–2, 7–8, 12–13, 16–17, 19–29; 22:5–24, 31–34, 37–38, 41; 23:1–4, 6, 13–15, 21–22, 27–30; 24:1–10; 25:4–8, 16–18; 26:1–10, 12, 14–34, 62–65; 27:1–13, 18–19, 21–23b; 28:11–17, 28, 30–31; 29:10–13, 16–18, 26–30; 30:1–3, 5–9, 13?, 15–17; 31:2–6, 21b–25, 30–33, 35–36, 38, 43–44, 46–54; 32:1, 4–5, 7–17, 19, 21–42; 33:1–9, 22–34, 45, 47–53; 34:4–10, 19–21, 23; 35:3–5, 11–12, 14–15, 18–25, 27–28, 33–34; 36:1–2a, 4a–11
Samaritanerne laget sin egen utgave av Toraen i det andre århundret f.Kr., selv om de eldste bevarte samaritanske utgavene stammer fra middelalderen. Se *The Dead Sea Scrolls Today*, s. 125–126.
Kristne bibelmanuskripter, fra rundt år 350 e.Kr., inneholder Det gamle testamente, inkludert 4. Mosebok. Ifølge *The Encyclopedia of Religious Knowledge*, s. 746, inneholder Chester Beatty-papyriene (2.–4. århundre e.Kr.) 4. Mosebok.
Chester Beatty VI (4. Mosebok–5. Mosebok) fra det 2. århundre (Kenyon) eller 117–138 e.Kr. (Wilcken).
Vaticanus (325–350 e.Kr.) inneholder hele 4. Mosebok.
Sinaiticus (340–350 e.Kr.) inneholder 4. Mosebok 5:26–6:18; 6:22–7:20; 16:7–16:31; 16:31–20:28; 23:22–26:2.
Alexandrinus (ca. 450 e.Kr.) inneholder hele 4. Mosebok.
En syrisk oversettelse av Septuaginta ble utført av biskop Paulus av Tella (616–617 e.Kr.), og denne har vi fortsatt i dag.
En sølvrull fra det 7. århundre f.Kr. ble funnet i en hule nær Jerusalem og inneholder 4. Mosebok 6:24–26.
Tidlige kirkeforfattere anerkjente 4. Mosebok som en autoritativ skrift. Se neste spørsmål for en fullstendig liste fra tiden før konsilet i Nikea.
Spørsmål: Hvilke tidlige forfattere henviste til 4. Mosebok?
Svar: Forfattere fra tiden før konsilet i Nikea som siterte eller henviste til vers i 4. Mosebok, er:
Klemens av Roma (96–98 e.Kr.) siterer 4. Mosebok 12:7: «Velsignet var også Moses, en ‘trofast tjener i hele sitt hus’, som nedtegnet i de hellige bøkene alle påbudene som ble gitt ham, …» 1. Klemensbrev kap. 43, s. 16
Barnabasbrevet (ca. 70–130 e.Kr.), kap. 12, s. 145, henviser til 4. Mosebok 21:8–9: «Og Moses talte til dem og sa: ‘Når noen av dere blir bitt, la ham komme til slangen som er hevet på stangen; og la ham håpe og tro at selv om den er død, er den i stand til å gi ham liv, og straks skal han bli helbredet.’ Og det gjorde de.» Også i dette har du [et tegn på] Jesu herlighet;»
Justin Martyr (150 e.Kr.) forteller også om kobberslangen i 4. Mosebok 21:6-9. Han begynner med: «For i Moses’ skrifter fortelles det hvordan israelittene på den tiden, da de dro ut av Egypt og befant seg i ørkenen, støtte på giftige dyr, både huggormer og asper…» Første forsvarstale av Justin Martyr, kap. 50, s. 183.
«Hermas’ hyrde» (ca. 115–155 e.Kr.), kap. 3, s. 12, henviser til Eldad og Modat i 4. Mosebok 11:26–27.
Meleto/Melito fra Sardis (170–177/180 e.Kr.) oppførte 4. Mosebok blant bøkene i Det gamle testamente i sitt brev til Onesimus. Det er uvanlig at han bytter om rekkefølgen på 4. Mosebok og 3. Mosebok. Om påsken, s. 72. Bevart i Eusebius’ Kirkehistorie 4.26.
Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) siterer 4. Mosebok 16:15 som om det var fra Moses. Irenaeus, *Mot kjetteriene*, bok 3, kap. 26.4, s. 497
Klemens av Alexandria (193–217/220 e.Kr.) siterer 4. Mosebok 6:9 som om det var «Læreren» som talte gjennom Moses. «Læreren», bok 1, kap. 2, s. 210.
Tertullian (198–220 e.Kr.) drøfter hendelsen ved Baal-Peor «slik det fortelles i 4. Mosebok», Scorpiace, kap. 3, s. 636. Han drøfter også 4. Mosebok 21 i *Fem bøker mot Marcion*, bok 2, kap. 22, s. 314 (207/208 e.Kr.).
Hippolytus (222–235/6 e.Kr.) skrev et verk med tittelen «Bileams velsignelser». Et avsnitt er bevart (81 ord på engelsk) og finnes i *The Ante-Nicene Fathers*, bind 5, s. 160.
Origenes (240 e.Kr.) henviser til 2. Mosebok, 3. Mosebok og 4. Mosebok. «Commentary on the Song of Songs», prolog, s. 47
Anonym avhandling mot Novatian (ca. 246–258 e.Kr.), kap. 2, s. 658, siterer 4. Mosebok 5:2 som stammende fra Moses.
Anonym avhandling om dåpen (ca. 248–256 e.Kr.), kap. 15, s. 676, siterer 4. Mosebok 11:17 som noe Gud sa til Moses i Det gamle testamente.
Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) siterer fra «4. Mosebok» i Avhandling 12, tredje bok, kap. 14.
Archelaus (262–278 e.Kr.) Den kristne Diodorus drøfter at Moses befaler steining av mannen som samlet ved på sabbaten i 4. Mosebok 15:32. «Disputation with Manes», kap. 40, s. 214. Han henviser også til 4. Mosebok 15:32 i «Disputation with Manes», kap. 31, s. 204.
Victorinus av Petau (martyrdød 304 e.Kr.) henviser til 4. Mosebok 23 når han drøfter hvordan Bileam og Balak la en snublestein foran Israel. «Kommentar til Åpenbaringen», fra kapittel 2, vers 14–16, ANF bind 7, s. 346–347.
Methodius av Olympus og Patara (270–311/312 e.Kr.) siterer Septuaginta av 4. Mosebok 6:2 som «Det som er fastsatt i 4. Mosebok». *De ti jomfruenes festmåltid*, avhandling 5, kap. 4, s. 326.
Laktantius (ca. 303–ca. 325 e.Kr.): «[Moses sier også] i 4. Mosebok» og omskriver 4. Mosebok 23:19 i «Epitome of the Divine Institutes», kap. 46, s. 241
Etter Nikæa er andre som henviser til Fjerde Mosebok (i kronologisk rekkefølge): Eusebius av Cæsarea, Aphrahat den syriske, Athanasius, Efrem den syriske, Basilius av Kappadokia, Kyrillos av Jerusalem, Ambrosius av Milano, Gregor av Nazianzus (hint), Gregor av Nyssa, Rufinus, Hieronymus, konsilet i Kartago (393–419 e.Kr.), Epifanius av Salamis, Johannes Chrysostomos, Orosius av Braga (henvisning), kjetteren Teodor av Mopsuestia (henvisning), Augustin av Hippo, Johannes Cassian og andre.
Hieronymus (373–420 e.Kr.) drøfter bøkene i Det gamle testamente. Han drøfter spesielt Første Mosebok, Andre Mosebok, Tredje Mosebok, Fjerde Mosebok, Femte Mosebok, Toraen, Job, Jesus, sønn av Nave [Josva], Dommerne, Rut, Samuelsbøkene (2 bøker), de tolv profetene, Hosea, Joel, Amos, Obadja, Jona, Mika, Nahum, Habakuk, Sefanja, Haggai, Sakarja, Malaki, Jesaja, Jeremia, Esekiel, Daniel, Ester, Esra, Nehemja, Brev 53 kap. 7–8 s. 99–101.
Spørsmål: Hva er noen av oversettelsesforskjellene mellom den hebraiske teksten, den greske Septuaginta og andre oversettelser i 4. Mosebok?
Svar: Her er noen av oversettelsesforskjellene, samt noen andre usikkerheter knyttet til manuskriptene i de 1 288 versene i 4. Mosebok. Dette fokuserer spesielt på 4. Mosebok 21. Med mindre annet er angitt, er den første setningen den masoretiske teksten (MT) og den andre Septuaginta (LXX).
4. Mosebok 2:14: navnet «Reuel» kontra «Deuel» i den samaritanske Pentateuken, Vulgata og mange masoretiske manuskripter. De hebraiske bokstavene for «r» og «d» er svært like, og dette ligner på «Rodanim» mot «Dodanim» i 1. Mosebok 10:4. I *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 2, s. 715, står det at Deuel sannsynligvis er den beste lesemåten.
4 Mos 3:9 «til ham» kontra «til meg» i den samaritanske Pentateuken, Septuaginta og noen masoretiske manuskripter.
4. Mosebok 3:12 «Jeg har tatt levittene … i stedet for hver førstefødt» (MT og 4Q23) mot «Jeg har tatt levittene … de skal være de som blir løst ut i stedet for hver førstefødt» (den samaritanske Pentateuken)
4 Mos 3:28 «8 600» mot «8 300» i noen Septuaginta-håndskrifter
4 Mos 3:39 «og Aron» med spesielle prikker over ordet (mange masoretiske tekster) mot «og Aron» (Septuaginta) mot fraværende i mange hebraiske manuskripter, syrisk og den samaritanske Pentateuken. Skribenter gjorde dette for å uttrykke tvil om verset. Se The Expositor’s Bible Commentary, bind 2, s. 728 for mer om dette.
4 Mos 4:3 «fra 30 års alder» (MT, 4Q23, den samaritanske Pentateuken) vs. «fra 25 års alder» (Septuaginta)
4 Mos 6:2 «skal avlegge et spesielt nazireerløfte» (MT) kontra «spesielt avlegge et løfte om å skille seg ut» (Septuaginta, Methodius (270–311/312 e.Kr.), «De ti jomfruenes bankett», diskurs 5, kap. 4, s. 326)
4 Mos 9:3 «om kvelden» (MT, den samaritanske Pentateuken, Septuaginta) vs. «om dagen» (4Q23)
4 Mos 9:16 «det» vs. «det om dagen» (gresk, syrisk, Vulgata)
4 Mos 10:11 kommer umiddelbart etter 5 Mos 1:6–8 i den samaritanske Pentateuken. (The Anchor Bible Dictionary, bind 5, s. 937)
4 Mos 13:8 Hoshea (hebraisk) mot «Oshea» (Septuaginta, Vulgata)
4. Mos 14:33 «hyrder» vs. «vandrere/nomader» (Vulgata)
4 Mos 14:41 er umiddelbart etterfulgt av 5 Mos 1:20–23 i den samaritanske Pentateuken. (The Anchor Bible Dictionary, bind 5, s. 937)
4 Mos 20:13 følges umiddelbart av 5 Mos 3:24–28 i den samaritanske Pentateuken. (The Anchor Bible Dictionary, bind 5, s. 937)
4 Mos 20:13b følges umiddelbart av 5 Mos 2:2-6 i den samaritanske Pentateuken. (The Anchor Bible Dictionary, bind 5, s. 937)
4 Mos 21:1 «bodde i sør» kontra «bodde ved ørkenen»
4 Mos 21:2 «hånd» vs. «makt» (samme betydning i denne sammenhengen)
4 Mos 21:2 «fullstendig ødelegge byene deres» vs. «overgi det og byene»
4 Mos 21:3 «overga kanaanittene» vs. «overga kanaanitten til hans makt»
4 Mos 21:3 «fullstendig ødelegge dem og deres byer» vs. «overgi ham og hans byer»
4 Mos 21:4 «utålmodig» vs. «mistet motet»
4 Mos 21:5 «Hvorfor har du ført» vs. «Hvorfor er dette? Hvorfor har du ført»
4 Mos 21:6 «ildslanger» vs. «dødelige slanger»
4 Mos 21:7 «Og Moses ba på folkets vegne» vs. «Og Moses ba til Herren for folket»
4 Mos 21:8 «sette den på en stang» vs. «sette den på en signalstang»
4 Mos 21:8 «når noen blir bitt» vs. «når en slange biter en mann»,
4 Mos 21:8 «når han ser den, skal han leve» vs. «hver og en som er bitt og ser på den, skal leve»
4 Mos 21:9 «kobber … stang … kobber» vs. «messing … signalstang … messing»
4 Mos 21:11 «Ije-abarim, i ørkenen som ligger foran Moab, mot soloppgangen» vs. «Achalgai, på den andre siden i ørkenen, som ligger overfor Moab, mot øst»
4 Mos 21:11 følges umiddelbart av 5 Mos 2:9 i den samaritanske Pentateuken. (The Anchor Bible Dictionary, bind 5, s. 937)
4 Mos 21:12 følges umiddelbart av 5 Mos 2:17–19 i den samaritanske Pentateuken. (The Anchor Bible Dictionary, bind 5, s. 937)
4 Mos 21:13 «som ligger i ørkenen» vs. «i ørkenen»
4 Mos 21:14 «Waheb i Supha» vs. «det han gjorde ved Rødehavet» (Vulgata)
4 Mos 21:20 følges umiddelbart av 5 Mos 2:24–29,31 i den samaritanske Pentateuken. (The Anchor Bible Dictionary, bind 5, s. 937)
4 Mos 21:28 «som Ar [regionen eller byen] i Moab» vs. «som Moab» (Septuaginta)
4 Mos 21:28 «og høydenes herrer» mot «og slukte høydene»
4 Mos 21:30 «vi har skutt på dem; Hesjbon er gått til grunne» vs. «Så har deres etterkommere gått til grunne fra Hesjbon» (Septuaginta)
4 Mos 22:20; 23:4,5,16 «Gud» (MT) mot «en Guds engel» (den samaritanske Pentateuken) (The Anchor Bible Dictionary, bind 5)
4 Mos 24:6 Tetragrammet (for HERREN) ble utelatt i 4Q27, men ble rettet.
4 Mos 24:9 I 4Q27 ble to bokstaver i et ord ved en feiltakelse byttet om.
4 Mos 24:17 (usikkert) vs. «hodeskallene» i den samaritanske Pentateuken
4 Mos 26:17 «Arod» mot «Arodi» i den samaritanske Pentateuken og den syrisk-arameiske
4 Mos 26:23 «gjennom Puvah/Puwah/Puwwah, punitten» (mange hebraiske manuskripter) mot «gjennom Pu’ah, puitten» i Septuaginta, den samaritanske Pentateuken, Vulgata og den syrisk-arameiske oversettelsen.
4 Mos 26:39 «Shephupham» mot «Shupham» i den samaritanske Pentateuken, Vulgata, den syrisk-arameiske oversettelsen, Septuaginta og noen masoretiske manuskripter
4 Mos 26:40 mangler mot «gjennom Ard» i den samaritanske Pentateuken og Vulgata
4 Mos 27:7: kvinnelig kjønn for pronomenene mot mannlig kjønn for Zelofhads døtre.
4 Mos 27:22 «tok Josva» mot «tok Josva, sønn av Nun» (Dødehavsrullene 4QNumb)
4 Mos 27:23 Den samaritanske Pentateuken legger til «og sa til ham» og legger deretter til 5 Mos 3:21–22. The Expositor’s Bible Commentary, bind 2, s. 947
4. Mos 27:23 «gjennom Moses» mot «av Moses. [Og Mose] [sa] til ham: ‘Dine øyne har sett hva Herren din Gud har gjort mot [disse] to k[ongene]; slik skal Herren gjøre mot alle riker som du skal dra inn i. Du skal ikke frykte dem; for Herren din Gud, han er den som kjemper for deg.]» (Dødehavsrullen 4QNumb) The Meaning of the Dead Sea Scrolls, s. 110, kaller 4QNumb (30 f.Kr.) «Den jødiske levende Bibelen» og gir dette som bare ett eksempel på utvidelser som ble lagt til.
4. Mos. 31:6 «prest i krigen» mot «prest» (Septuaginta)
4. Mos. 32:11 «tjue år og eldre» vs. «tjue år og eldre som kjenner godt og ondt.» (Septuaginta)
4. Mos. 32:29, 31, 33 «Gad … Ruben» 3 ganger (masoretisk tekst, 4Q23) mot «Ruben … Gad» 3 ganger (samaritansk Pentateuk, Septuaginta)
4 Mos 33:8 «fra foran Hahiroth» mot «Pi Hahiroth» i den samaritanske Pentateuken, Vulgata og mange masoretiske manuskripter
4 Mos 33:52 I Dødehavsrullen 2Q7 mangler det første «alle».
4 Mos 34:6 «og kysten» mot «og dens kyst» (syriansk)
Litteraturliste for dette spørsmålet: Den hebraiske oversettelsen er hentet fra Jay P. Greens *Literal Translation*, og Septuaginta-oversettelsen er hentet fra Sir Lancelot C.L. Brentons oversettelse av *The Septuagint: Greek and English*. Videre er *The Expositor’s Bible Commentary*, *The Anchor Bible Dictionary* (bind 5) og fotnotene i NASB-, NIV-, NKJV- og NRSV-biblene blitt brukt.