< Bibelspørsmål fra manuskripter fra Det nye testamente

Spørsmål: Hvor kan vi selv se på enkeltstående manuskripter fra Det nye testamente?

Svar: En av de beste bøkene for å lese selve den greske teksten, samt for å få en drøfting av teksten, er The Text of the Earliest New Testament Greek Manuscripts (A Corrected Enlarged Edition…) redigert av Philip W. Comfort og David P. Barrett. Tyndale House Publishers, Inc. 1999, 2001.

Hvis du befinner deg i Dublin, Irland, kan du besøke Chester Beatty Library, eller Bodmer Library i Genève, Sveits.

Hvis du ønsker å se en oversikt over manuskriptvariasjonene for et bestemt vers, er *The Greek New Testament: fourth revised edition* av Kurt Aland, Matthew Black, Carlo M. Martini, Bruce M. Metzger og Allen Wikgren en god kilde. United Bible Societies 1988.

Spørsmål: Hvordan kan vi vite at Det nye testamente er oversatt på en pålitelig måte?

Svar: Vi har ikke originalene, men vi har minst 178 greske manuskripter fra før slutten av det femte århundret, og hvis noen bevisst skulle forvrenge noe på engelsk (slik Jehovas vitner har gjort), kan vi alle se nøyaktig hvor de har forvrengt det. Men det er ikke hele historien.

Man kan reise spørsmålet om hvordan vi vet at vi har en korrekt forståelse av det greske språket. Det er tre uavhengige måter vi vet dette på.

1. Vi har omfattende henvisninger til Det gamle og Det nye testamente på gresk og latin blant kirkeskribentene. De siterer omtrent 64 % av Det nye testamente. De gjentok ikke bare det som sto i Det nye testamente, de tolket og forklarte det også, og vi kan se hvordan de forsto gresk.
2. Vi har mange ikke-religiøse greske manuskripter, og vi kan se hvordan de fleste ordene i Det nye testamente ble brukt i dagligspråket. For eksempel kunne et skip sies å være «døpt» hvis det ble senket.

3. Vi har bibler oversatt fra gresk til andre språk, blant annet koptisk, armensk, georgisk og latin. En av de mer interessante er den gotiske. Denne ble faktisk laget av en ariansk kjetter, Ulfilas. Siden han var arianer, kunne man tro at han ville ha et motiv til enten å endre betydningen eller i det minste bruke greske varianter som hadde en betydning som var mer gunstig for hans teologi, men betydningen av oversettelsen hans er identisk med den greske Bibelen, med ett bemerkelsesverdig unntak. Han oversatte ikke 1. og 2. Kongebok i det hele tatt, fordi han mente at goterne allerede var for krigerske.

Spørsmål: Hvordan kan en ufullkommen bok stamme fra en fullkommen Gud? Når man leser gjennom Skriften, finnes det et stort antall fotnoter som sier at vi ikke kan være sikre på om visse passasjer bør være med. Kristne blir fortalt at disse problemene skyldes påståtte «kopieringsfeil», og at Bibelens «originale skrifter» er fullkomne. Men hvordan kan noen vite det? Vi har jo ikke de originale skriftene!

Svar: Gud lovet å bevare sitt ord i Jesaja 55:10–11; 59:21; 1. Petersbrev 1:24–25 og Matteus 24:35. Gud er fullkommen og en sannhetsgud. Alt Gud sa i de opprinnelige manuskriptene var sant. Kopieringsfeil påvirker ikke sannheten i det som opprinnelig ble sagt, og kopieringsfeil viser ikke at en ufullkommen bok stammer fra en fullkommen Gud. Når noen, som meg, sier at Bibelen er feilfri, mener de at Bibelen er uten feil i de opprinnelige manuskriptene og uten vesentlige feil (ufeilbarlig) i dag.

Imidlertid tror jeg at en del av det du egentlig spør om, er hvordan vi kan stole på budskapet i en bok som inneholder kopieringsfeil. Ifølge mine studier er vi sikre på 97 % av ordene i Det nye testamente, men det etterlater likevel rundt 3 928 ord, hvor slutten av Markusevangeliet (166 ord) utgjør det største området med usikkerhet. Jeg tror vi kan være sikre på den betydningen Gud hadde til hensikt, fordi disse usikkerhetene ikke endrer betydningen i vesentlig grad. (Forresten er hver eneste lære i slutten av Markus nevnt andre steder, bortsett fra det å drikke gift.) Jeg har ikke noe problem med at slutten av Markus sier at Gud er i stand til å beskytte sitt lydige folk når de drikker gift, fordi Gud kan beskytte mennesker mot gift, akkurat som Han kan beskytte oss mot hva som helst. Imidlertid sier Bibelen også i Matteus 4:7 og andre steder at vi ikke skal sette Gud på prøve. Gud er ikke forpliktet til å beskytte mennesker som tåpelig setter Ham på prøve. Så for å oppsummere: Jeg tror ikke at en allvitende, allmektig og allestedsnærværende sannhetsgud tillot at Hans ord ble forvrengt.

Selv om 3 % ikke er særlig mye, kan vi likevel undre oss over hvorfor Gud i det hele tatt tillot denne variasjonen på 3 %. Jeg tror kanskje at Gud gjorde det med vilje. Kanskje gjorde Han det for å gjøre det klart at det ikke er de enkelte ordene som er viktige, men meningen og poenget med det som ble sagt. Fariseerne var stolte av å kjenne de enkelte ordene i Det gamle testamente, men likevel lette de ikke etter Messias; de ranet enker i stedet for å ta vare på de fattige, og de elsket penger og prestisje mer enn Gud og mennesker. Dessverre er det altfor lett å gjøre det samme i dag, og dette kan være en påminnelse om at hvis du tror målet bare er å kjenne ordene, viser disse 3 % at målet ditt aldri vil bli fullstendig oppfylt, og at du leter på feil sted.

Spørsmål: Hva er det tidligste tidspunktet da minst ett vers ble sitert fra hver bok i Det nye testamente?

Svar: Allerede så tidlig som i år 188 e.Kr. ble det sitert fra hver eneste bok, bortsett fra tre: Filemon, 3. Johannes og Judas.

Origenes (225–254 e.Kr.) var den første som er kjent for å ha sitert fra Filemonbrevet. Han siterer de siste 11 av 20 greske ordene i Filemon 14 som «Paulus … sa til Filemon» i *Homilies on Jeremiah*, homilie 20, kap. 2.2, s. 224.

Klemens av Alexandria (193–217/220 e.Kr.) var den første kjente som siterte fra Judasbrevet. Han siterte Judas 5–6 i sin helhet i *The Instructor*, bok 3, kap. 8, s. 282.

Mens Origenes (225–254 e.Kr.) og Dionysius av Alexandria (246–265 e.Kr.) hver for seg henviste til 3. Johannesbrev, ble det ikke sitert av noen forfatter før etter år 350 e.Kr.

Sinaiticus (340–350 e.Kr.) inneholder imidlertid 3. Johannesbrev.

Spørsmål: Hvilke vers har vi en kopi av eller sitat fra rundt år 350 e.Kr., enten i manuskripter eller i sitater?

Svar: På tidspunktet for Vaticanus og Sinaiticus, altså rundt år 350 e.Kr., har vi sitater fra hvert eneste vers bortsett fra: Markus 15:18a (4 av 8 ord), Markus 16:11, 16–20 (deler av Markus 16:9, 10, 12–15), Apostlenes gjerninger 8:37 (ikke 11, men 3, ikke 9 ord, dvs. alle unntatt 3 ord), Apostlenes gjerninger 15:34; Apostlenes gjerninger 28:29, Johannes 7:53–8:11. Det er hele eller deler av hvert vers unntatt 20. Selvfølgelig ble heller ikke tillegget i 1. Johannes 5:7–8 funnet, fordi det ble lagt til senere.

Spørsmål: Er noe sant bare fordi noen skriver det ned? Kristne blir ofte lært at «manuskriptbeviset» beviser Bibelens sannhet. Mer spesifikt blir kristne fortalt at det finnes tusenvis av kopier av manuskripter av Skriftene, og at dette på en eller annen måte gjør Bibelen pålitelig. Men hvordan? Hvem som helst kan skrive ned noe og lage tusenvis av kopier av det de har skrevet. Gjør det på en eller annen måte det de skrev ned sant? Selvfølgelig ikke!

Svar: Din observasjon er 100 % gyldig. For å fastslå sannheten i vår Bibel i dag, må man

a) bevise at den opprinnelig var Guds ord, og

b) bevise at den har blitt bevart uten vesentlige feil.

Derfor er manuskriptbevisene som kristne snakker om, b), nødvendige, men ikke tilstrekkelige. Manuskripter er viktige for å fastslå b), men de tar ikke for seg a). Når jeg underviser om Bibelens pålitelighet i søndagsskolen, mener jeg det er viktig å påpeke begge aspektene.

Spørsmål: Hvordan dateres gamle manuskripter?

Svar: Noen, som for eksempel John Rylands-fragmentet (117–138 e.Kr.), ble datert ut fra håndskriften. Andre er enkle å datere, fordi forfatteren enten skrev ned datoen for når det ble skrevet, eller nevnte en kjent begivenhet (som for eksempel begynnelsen på en konges regjeringstid). Mange manuskripter blir datert ut fra håndskriftstilen sammenlignet med dokumenter med kjent dato (som for eksempel begravelser i Pompeii). I noen få tilfeller er datoen for en korrekturleser av et manuskript kjent, så da må manuskriptet åpenbart være eldre enn det.

På engelsk er håndskriften fra tiden rundt den amerikanske revolusjonen, håndskriften fra Abraham Lincolns tid og 100 år etter det svært forskjellig. Grammatikken og ordene man kunne bruke, er også forskjellige. På samme måte kan måten greske bokstaver og grammatiske tegn er formet på, noen ganger daterer et manuskript med en nøyaktighet på opptil 50 år.

Skrivere gikk over fra å skrive på skriftruller til å skrive i bøker ved begynnelsen av det 2. århundre. Magdalen-manuskriptet av Matteus 26:7–8, 10, 14–15, 22–23, 31–33 (3 fragmenter, hvert med for- og bakside) var skrevet med store bokstaver og var en del av en bok. Håndskriften ligner svært på manuskripter som ble funnet begravd i Pompeii og Herculaneum. Forskere er uenige om dette manuskriptet, med dateringer så tidlig som 50–60 e.Kr., men vi vil legge vekt på «bokbeviset» og følge Philip Comfort, som daterer det til begynnelsen av det 2. århundre (100 e.Kr.).

I noen få tilfeller har det imidlertid vært falske spor. Måter å skrive enkelte bokstaver på, som man trodde skulle bevise at et manuskript var fra etter en bestemt dato, har blitt funnet i tidligere manuskripter, som senere ble oppdaget, med kjente dateringer. Eldre nytestamentlige forskere hadde en tendens til å være ganske konservative med sine resultater, så dateringer gitt i bøker fra tidlig og midten av det 20. århundre er som regel enten korrekte eller litt for sent daterte.

Spørsmål: Hva er mangelfullt ved mange kristnes kunnskap om nytestamentlige manuskripter?

Svar: Mange kristne (meg selv inkludert) har undervist i noe som er litt utdatert, og som lyder slik.

117–138 e.Kr. John Rylands (fremdeles korrekt)

150–200 e.Kr. Bodmer II (p66) (92 % av Johannes)

ca. 200 e.Kr. Chester Beatty (s. 45, s. 46, s. 47) (det meste av Det nye testamente)

325–350 e.Kr. Vaticanus (B) Det meste av Det gamle testamente og Matteus 1–Hebreerbrevet9:15 (fremdeles korrekt)

340–350 e.Kr. Sinaiticus (Aleph) Det meste av Bibelen (fremdeles korrekt)

Noen få andre manuskripter er datert 25 til 75 år senere enn de burde være.

En svakhet ved denne tilnærmingen er at det de siste femti årene er funnet så mange andre tidlige bibelmanuskripter. En annen svakhet er at det er funnet mange andre ikke-bibelske manuskripter som får oss til å daterer noen av manuskriptene enda tidligere.

Det er uenighet om dateringen av Bodmer II. Comfort sier midten av det 2. århundre, Hunger sier 100–150 e.Kr., og Turner sier 200–250 e.Kr. Comfort gir en effektiv tilbakevisning av Turners begrunnelser i *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts*, s. 367–368, og han er mer forsiktig enn Hunger. Dette betyr altså at Bodmer II stammer fra 125–175 e.Kr.

Chester Beatty II (s. 46) er datert til 81–96 e.Kr. av Young Kyu Kim. Comfort daterer dette til tidlig til midten av det 2. århundre. Kenyon daterte det i 1936 til 200–250 e.Kr., hovedsakelig på grunnlag av de stikometriske notatene. (Comfort sier at skribenten var utmerket og åpenbart en profesjonell.) Wilcken daterte det i 1935 til år 200 e.Kr., men han så bare på ett blad. Comfort gir imidlertid omfattende sammenligninger med andre manuskripter, og selv om han ikke kan utelukke Kims datering, daterer han Chester Beatty II til 100–150 e.Kr.

Andre bemerkelsesverdige fakta er at p4 (av Lukas) tidligere ble datert til det 4. århundre, men nå anses å være fra midten av det 2. århundre. p104 (av Matteus) har blitt datert fra slutten av det 1. århundre til slutten av det 2. århundre, men det er mer sannsynlig at det er fra tidlig til midten av det 2. århundre, omtrent det samme som John Rylands-fragmentet av Johannes 18:31–33, 37–38.

Spørsmål: Hva er en oversikt over de greske manuskriptene til Det nye testamente?

Svar: Her følger en oversikt over kun de greske manuskriptene til Det nye testamente eller tospråklige manuskripter der den ene siden er på gresk.

Datoene er hentet fra The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts (Comfort 1999), Manuscripts of the Greek Bible (Metzger 1981), The Greek New Testament 4th Revised Edition (Aland et al. 1993), http://textus-receptus.com/wiki/List_of_New_Testament_uncials og noen fra Wikipedia, for eksempel https://en.wikipedia.org/wiki/Category:6th-century_biblical_manuscripts.

Spørsmål: Hva er noen detaljer om de eldste fragmentariske og fullstendige manuskriptene av Det nye testamente?

Svar: Vi har bevart 41 manuskripter av Det nye testamente som stammer fra tiden frem til år 300 e.Kr. Her følger en kronologisk liste over disse, samt senere manuskripter. Noen av disse manuskriptene ble opprinnelig datert for 70 år siden, men senere funn av lignende papyruser har vist at noen av disse dateringene var for konservative (for sent). Dateringene er hovedsakelig hentet fra *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts* (Comfort 1999) og i mindre grad fra *Manuscripts of the Greek Bible* (Metzger 1981) og *The Greek New Testament*, 4. reviderte utgave (Aland m.fl. 1993).

Spørsmål: Når et bibelvers har flere varianter, hvordan vurderer vi da hvilken som mest sannsynlig er den opprinnelige?

Svar: La oss først se på fire typer feil, deretter kriteriene mange bruker, og til slutt den relative vektingen av kriteriene.

Fire typer feil

Jeg har telt om lag 3 928 varianter av ord i Det nye testamente der vi ikke er sikre på hvilken lesemåte som er riktig. Det vil si at vi er sikre på 97 % av ordene. Generelt antas disse å stamme fra fire kilder.

Tilfeldige skrivefeil: Ofte har kopister enkle, små stavefeil, eller dupliserer av og til en linje. De fleste av disse følger ikke noe mønster og er enkle å korrigere ved å sammenligne med de andre manuskriptene. Ett unntak fra denne regelen er at vi ikke er helt sikre på hvordan «Iskariot» staves, som i Judas Iskariot. Av alle ordene vi er usikre på i Det nye testamente, er omtrent 1/3 (1 121 ord) enkeltordvarianter, og 329 ord er dobbeltord. Disse faller inn under både denne kategorien og de to følgende kategoriene.

Bevisste små rettelser: Mange ganger forsøkte kopistene å rette opp staving eller små grammatiske feil. Oversettere til et annet språk prøvde å gjengi betydningen nøyaktig. Noen ganger tok de feil.

Utjevning: Noen ganger kan den greske grammatikken eller formuleringen være litt klossete, eller ordvalget kanskje ikke er det beste (etter kopistens mening), så kopisten prøvde å rette det for å fremheve betydningen bedre. Mange manuskripter har i ulike vers «Jesus Kristus», mens andre har «Kristus Jesus».

Store endringer: Det finnes 38 steder med 10 eller flere ordendringer. En av de største variantene er slutten på Markusevangeliet. Vaticanus-manuskriptet (325–350 e.Kr.) mangler slutten på Markusevangeliet, men har et tomt mellomrom der. Vaticanus har bare tomme mellomrom mellom noen få bøker, som Malaki og Matteus. Sinaiticus (340–350 e.Kr.) har også et tomt mellomrom der, men det har et tomt mellomrom mellom nesten alle bøker.

Følgende andre vers mangler i Sinaiticus, men finnes i Vaticanus: Mt 24:35; Luk10:32 ;17:35 ; Joh 9:38;16:15 ;21:25 ; og 1 Kor 13:2. Følgende vers mangler i Vaticanus, men finnes i Sinaiticus: Mt 12:47; Luk 23:17. Men B utelater Luk 23:34. Verken Vaticanus eller Sinaiticus har: Mt17:21 ,18:11 ,23:17 ; Mk7:16 ,9:44 , 46,11:26 ,15:28 ; Luk 9:55-56,17:36 , og Joh 5:4.

Se http://www.ecclesia.org/truth/vaticanus.html for mer informasjon.

Kriterier for «styrken» til en variant

Disse kriteriene gjelder ikke bare for bibelmanuskripter, men for alle gamle manuskripter.

Eldre manuskripter: Generelt vil et manuskript skrevet nærmere hendelsen anses å ha større sannsynlighet for å være mer pålitelig enn et manuskript skrevet mye senere.

Antall manuskripter: Generelt vil en variant som forekommer i et stort antall manuskripter ha større vekt enn en variant som forekommer i bare noen få manuskripter, forutsatt at manuskriptene er av tilsvarende alder.

Kjetteriske lesemåter: Uten nødvendigvis å ha til hensikt det, har kjettere gitt verdifulle bidrag til kirken og bibelmanuskriptene. Når en kjetterisk kilde angir at et manuskript er på en bestemt måte, og de ikke har noe incitament til å være partiske i den retningen – eller til og med et mulig incitament til å være partiske i motsatt retning – er det et sterkt bevis på at kjetteren ikke var klar over at det fantes et bibelmanuskript som støttet hans synspunkt.

Lesbarhetsvanskeligheter (Lectio difficilior potior): Selv om det er svært usannsynlig at en kopist ville forsøke å gjøre teksten vanskeligere å lese, er det lett å tro at hvis en skriver ikke kopierte teksten på samme måte, var det for å gjøre den lettere å lese. Derfor forutsetter dette prinsippet at den vanskeligste lesemåten ligger nærmere det uredigerte originalet. For eksempel, i 1 Kor14:38 , er én variant «ignored» (Sinaiticus, Alexandrinus, andre) mot «ignorant» (p46 og andre). Det antas at «ignored» er den vanskeligere og mer støtende lesemåten, så mange vil tenke at «ignored» sannsynligvis er den riktige betydningen, selv om p46 er eldre enn de andre manuskriptene.

Et annet eksempel: I Mt 16:2–3 sammenligner Jesus kunnskap om tidene med å vite at når himmelen er rød, kommer det til å regne. Dette værfenomenet gjelder i Palestina, men ikke i Egypt. Manuskripter fra Egypt, som Vaticanus og Sinaiticus, har ikke disse versene. Det er lett å anta at siden denne lesemåten var vanskeligere for egyptiske lesere, ville egyptiske kopister ha gjort denne store (30 ord) endringen.

Relativ vekting av kriteriene

Forskere er uenige om betydningen av disse kriteriene. Her er noen «veiledende prinsipper» som noen bruker, sammen med en motargumentasjon.

Manuskriptfamilie: Mange forskere har konkludert med at den bysantinske familien, med sitt store antall manuskripter, selv om den er senere, generelt sett er mer nøyaktig. Oversetterne av NKJV ser ut til å favorisere dette. Mange andre forskere, som Westcott og Hort, mener at de tidligere, men færre alexandrinske manuskriptene (som Vaticanus og Sinaiticus) er de mest nøyaktige. Andre, som for eksempel NIV-oversetterne, er «eklektiske» og hevder at de ikke utelukkende favoriserer noen av familiene. Generelt sett, når det forekommer varianter, vil den alexandrinske familien oftest ha ordet eller uttrykket utelatt (eller fjernet, avhengig av hvilket perspektiv man har), mens den bysantinske familien vil ha ordet eller uttrykket til stede (eller lagt til, avhengig av hvilket perspektiv man har). Én manuskript, Bezae Cantabrigiensis (5. århundre e.Kr.), vil ofte inneholde begge variantene samtidig!

Tidlige manuskripter: Det er ikke sant at alle mener at de tidlige manuskriptene alltid er best. Senere manuskripter ble ofte utført av profesjonelle skrivere (det kan vi se på håndskriften) og sannsynligvis utarbeidet med mer grundig undersøkelse av lesevarianter. Noen av de aller tidligste manuskriptene kan ha blitt skrevet i all hast av vanlige kristne, med mange skrivefeil.

Å stole på fordelene/feilene til tidligere lærde: Origenes fra Alexandria utførte et monumentalt arbeid med å samle variantene av ulike vers, noe som skulle bidra til å avgjøre hvilke som var mest nøyaktige. Dessverre har hans verk, Hexapla, med alle sine symboler og notater, gått tapt. Vi er imidlertid sikre på at resultatene av hans arbeid var kjent for den alexandrinske kirken og sannsynligvis ble brukt til å lage mer nøyaktige manuskripter. Hvis man skulle tro at Origenes’ arbeid og avgjørelser sannsynligvis for det meste var gode, ville man ha en tendens til å stole mer på den alexandrinske manuskriptfamilien. Hvis man mener at han kan ha tatt feil på mange punkter, og man ønsker å se på manuskripter uten hans forutinntatte holdning, vil man kanskje stole mer på bysantinske, latinske, syrisk-arameiske eller andre manuskripter.

Lesbarhetsvanskeligheter: Noen bruker lesbarhetsvanskeligheter som kriterium. Dette forutsetter at senere kopister ville rette opp i teksten og gjøre den lettere å lese, slik at den vanskeligste lesemåten ville være den eldste, når alle andre bevis er like.

Hvilken varianttype og hvilket manuskript: Hvis et manuskript er svært likt andre manuskripter i en bestemt manuskriptfamilie, vil variantene i det manuskriptet som skiller seg fra andre manuskripter i samme familie, av noen anses som mer betydningsfulle.

Validering: En statistisk metode er å dele dataene inn i trenings- og testsett. Man beregner vekter for treningssettet og bruker dem deretter til å forutsi testdataene, som et mål på hvor god vektingen er. Dette kan anvendes på manuskripter.

Forsiktig: Noen ganger får man et annet svar når man fokuserer på et annet spørsmål. Hvis man spør: «Hvilket manuskript er mest sannsynlig originalen?», kan man få en «vinner» med 60 % sikkerhet. Men hvis man spør: «Kan vi fastslå hvilken variant som er originalen, og i så fall hvilken?», kan man si at det er uklart med mindre sikkerheten er på minst 96 %.

Spørsmål: Hva er bevisene (for og imot) for at p4 stammer fra samme manuskript som p64 og p67?

Svar: Dette er ifølge Philip Comfort i *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts*, s. 38–39.

Bevis for samme manuskript

S1. Alle bokstavene unntatt tre som kunne sammenlignes i alle tre manuskriptene, er identiske. Fire bokstaver kunne ikke sammenlignes. Sigma, epsilon og alfa er ganske like i alle manuskriptene, men ikke helt identiske. I noen tilfeller i p4 er den nedre delen mindre fullt buet enn i andre. I p64 og p67 er alle disse bokstavene alltid mindre fullt buet.

S2. Sidene er svært like; alle har samme bredde, samme antall kolonner (2), omtrent 36 linjer per kolonne og 15–17 bokstaver per linje.

S3. De tre har felles trekk når det gjelder tegnsetting og avsnittinndeling.

S4. s. 64 og s. 4 ble kjøpt i samme by.

S5. «Hellige forkortelser» ble brukt i mange manuskripter fra slutten av det andre og begynnelsen av det tredje århundret for Gud, Herre, Jesus, Kristus og Ånd. Dette gjaldt også for disse tre, men de hadde også «hellige forkortelser» for Sønn, Far, menneske, kors og korsfeste.

S6. Sammen med p4 finnes et annet lite fragment, skrevet av en senere forfatter, som er en del av en tittelside med «Matteusevangeliet». Comfort s. 43–44 sier at det var vanlig for skrivere å legge til en tittel mellom 175 og 200 e.Kr. Dette sier ikke noe om hvorvidt p4 er det samme manuskriptet som p64/p67, men det bekrefter en tidlig datering for p4.

S7. Omdømmet til Colin Roberts (som daterte John Rylands-manuskriptet), Joseph van Haelst, C.H. Roberts og Philip Comfort.

Bevis fra ulike manuskripter

D1. Papyrus p4 har finere og tynnere pennestrøk enn p64/p67. En annen stylus og/eller blekk i hendene på samme skriver kunne forårsake denne forskjellen.

D2. Papyriene p64/p67 er i gjennomsnitt lysere enn p4, selv om deler av p4 har samme lyshet som p64/p67. Forskjeller i bevaringsforholdene ville kunne forklare dette. Uansett er p4 ikke ensartet, og deler av det samsvarer med p64/p67.

D3. Alands omdømme. I 1965 antydet Kurt Aland at p4 var den samme kodeksen som p64/p67, men senere oppførte han dem som separate. Philip Comfort sier på s. 36 at han ikke kjenner til noen grunn Aland ga for endringen.

Spørsmål: Nøyaktig hvor mange manuskripter av Det nye testamente (inkludert fragmenter) finnes i dag?

Svar: Her er tallene fra ulike forskere for kun de greske manuskriptene (komplette manuskripter, små fragmenter og alt derimellom). En av grunnene til at tallene varierer, er at en rekke nye manuskripter har blitt oppdaget siden 1975. Dessuten kaller noen flere manuskripter det andre kaller ett manuskript med flere deler.

Manuskriptene på andre språk, inkludert 89+ italiske (gammel latin), fire Vulgata-familier, 8 syrisk-familier, 8 koptiske familier, arameisk, armensk, 2 georgiske familier, 3 etiopiske familier, slavisk, 5 gotiske manuskripter, arabisk og persisk, bringer det totale antallet opp til over 11 000 manuskripter.

The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts (copyright 1999) s. 627 går opp til manuskript p104.

Noen vil kanskje hevde at det egentlig er fire papyrer færre, siden p. 45 + p. 46 + p. 47 tilsynelatende er skrevet av samme skriver. p. 64 + p. 67 stammer tilsynelatende også fra samme skriver. p. 20 + p. 27 er muligens skrevet av samme skriver.

Til sammenligning står det i «Manuscripts of the Greek Bible», s. 5, at forskere har katalogisert 55 000 greske manuskripter om alle mulige emner. Dermed utgjør bibelmanuskripter nesten 10 % av alle greske manuskripter. Homers «Iliaden» har det nest største antallet eksemplarer, med 1 757 manuskripter.

For øvrig er det motstridende opplysninger om når Homer levde. Den antikke greske historikeren Aristarkos sier 1044 f.Kr., autoriteter hos Filostratos sier 1159 f.Kr., og pseudo-Herodot i *Homers liv* angir 1102 f.Kr. I motsetning til dette sa historikeren Theopompus at Homer levde så sent som 685 f.Kr. Herodot sier at det ikke var tidligere enn ca. 730 f.Kr. Utvandringen fant sted rundt 1447 f.Kr. Se *Encyclopaedia Britannica*, bind 11 (1956), s. 689, under «Homer». Der står det at *Iliaden* og *Odysseen* ble fremført i Athen hvert fjerde år, og at det kun finnes 10 papyrusruller av Homer fra før 150 f.Kr.

Spørsmål: Hvor mange flerspråklige manuskripter finnes det i dag av Det nye testamente?

Svar: Det eldste bevarte tospråklige manuskriptet er Bezae Cantabrigiensis. Her er en liste over tospråklige manuskripter.

Gresk og latin (20 manuskripter) D (Bezae Cantabrigiensis), D (Claromontanus), E, F, G, andre

Gresk og arabisk (16 manuskripter) (0136, 0137, 211, 609, l6, l225, l311, l762, l804, l937, l1023, l1343, l1344, l1746, l1733, l1774)

Gresk og armensk (1 manuskript) (256)

Gresk og koptisk (52 manuskripter) (p6, p41, p42, p62, T, 070, 086, 0100, 0110, 0113, 0124, 0125, 0129, 0139, 0164, andre)

Gresk og slavisk (3 manuskripter) (525, 2136, 2137)

Gresk og tyrkisk (1 manuskript) (manuskript 1325)

Det finnes tre kjente trespråklige manuskripter:

Gresk, koptisk og arabisk (2 manuskripter) (l1993, l1605)

Gresk, latin og arabisk (manuskript 460)

Se «Manuskripter av den greske Bibelen», s. 56, for mer informasjon.

Spørsmål: Kort sagt, når ble disse manuskriptene skrevet?

Svar: Lukas-manuskriptet i Paris (s. 4), som inneholder deler av Lukas 1–6, er av Philip Comfort datert til rundt år 100 e.Kr. Lukas-evangeliet ble selvfølgelig skrevet før Apostlenes gjerninger. Mer om dette finnes i boken av Thiede, Carsten P. og Matthew d’Ancona, *Eyewitness to Jesus: Amazing New Manuscript Evidence About the Origin of the Gospels* (NY: Doubleday, 1996, 206 s.). Mens Thiede og d’Ancona daterer dette til «ikke mye senere enn år 68 e.Kr.», er Philip Comfort mer forsiktig og daterer det til år 100 e.Kr. Aland m.fl.s *The Greek New Testament*, fjerde reviderte utgave (1998), daterer dette til det fjerde århundret.

Det eldste fragmentet av Johannes-evangeliet, kalt John Rylands-papyrusen, ble skrevet mellom 117 og 138 e.Kr. Det neste var Chester Beatty II-papyrusen, fra 150–200 e.Kr. (eller 200–225 e.Kr.). Det neste var Bodmer II-papyrusen, skrevet rundt 125–175 e.Kr. (tidligere antatt å være 150–200 e.Kr.). Disse to manuskriptene alene inneholder 40 % av Det nye testamente, ifølge både min egen undersøkelse og boken *The Qur’an and the Bible*, s. 148.

Det fantes totalt 4 bevarte manuskripter rundt år 200 e.Kr., 30 flere manuskripter før år 300 e.Kr., 8 manuskripter rundt år 300 e.Kr., 28 flere manuskripter før år 400 e.Kr., 16 manuskripter rundt år 400 e.Kr. og 38 flere manuskripter før år 500 e.Kr. Se *The Text of the New Testament: An Introduction to the Critical Editions and to the Theory and Practice of Modern Textual Criticism* av Aland og Aland, s. 52, og *A General Introduction to the Bible*, s. 387, for oversikter over alle manuskriptene frem til år 1600 e.Kr.

José O’Callaghan fant i hule 7 ved Qumran fragmenter av en papyrus datert til år 50 e.Kr. som kan være fragmenter av Markusevangeliet. Imidlertid står det i *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 8, s. 608, at dette «i stor grad er blitt avvist av NT-forskere (jf. EBC 1:420–421, n. 1). Bevismaterialet O’Callaghan legger frem, er altfor fragmentarisk til å være pålitelig.»

Spørsmål: Når det gjelder Det nye testamente sammenlignet med andre antikke verk, hvor mange variasjoner finnes det i manuskriptene?

Svar: Vi er sikre på over 97 % av ordene i Det nye testamente. Homers Iliaden er det nest mest pålitelig bevarte dokumentet. Det finnes 1 757 manuskripter av den, og den er 95 % nøyaktig. Den består av 15 600 linjer, hvorav omtrent 764 linjer er usikre. Det hinduistiske Mahabharata har 250 000 linjer og er ifølge Bruce Metzger omtrent 90 % nøyaktig. Det har over 26 000 linjer med tekstforvanskninger.

Spørsmål: Sammenlignet med Det nye testamente, hva er noen av datoene for andre tidlige dokumenter og antall eksemplarer?

Svar: Her er antallet bevarte (eksisterende) manuskripter av andre gamle verk.

Du kan se disse på: https://biblequery.org/Bible/BibleReliability/ExistingNTManuscripts.html (og .docx)

For en svært detaljert liste over flere forfattere, se også https://www.tertullian.org/rpearse/manuscripts/greek_classics.htm

Referanser: https://www.toughquestionsanswered.org/2012/12/11/how-do-other-ancient-texts-compare-to-the-new-testament/ og https://truediscipleship.com/manuscript-evidence-for-the-superior-new-testament-reliability/ og The Origin of the Bible. Merk at noen tidligere referanser har lavere tall for Demosthenes, Herodot, Homer, Julius Cæsar, Platon, Tacitus og Thukydides, fordi flere manuskripter senere er blitt oppdaget.

Spørsmål: Hva er en oppsummering av variasjonene i manuskriptene i Det nye testamente?

Svar: Vi er så godt som sikre på om lag 97 % av ordene i Det nye testamente. (Andre kan ha litt andre tall hvis de utelukker noen variasjoner som helt sikkert er feil.) Her er en oppsummering bok for bok. Se slutten av drøftingen om hver bok for detaljene.

Dette finnes på nettet på https://www.biblequery.org/ntmss.html. Du kan se de enkelte variantene som utgjør dette tallet på www.biblequery.org/[bookname]%20Manuscripts.html ved å erstatte [bookname] med bokens navn.

Spørsmål: Hvorfor avviker prosentandelen av oppførte varianter (97 %) fra et annet tall, nemlig 99,5 %?

Svar: Aland et al.s The Greek New Testament gir, i tillegg til å oppgi manuskriptvariasjoner, et estimat på tekstens sikkerhet. I fjerde utgave, s. 3, betyr bokstavene:

A – «indikerer at teksten er sikker»

B – «indikerer at teksten er nesten sikker»

C – «indikerer at komiteen hadde vanskeligheter med å bestemme hvilken variant som skulle tas med i teksten»

D – «forekommer svært sjelden og indikerer at komiteen hadde store vanskeligheter med å komme til en beslutning.»

Merk at i 3. utgave, s. xii–xiii, har bokstavene litt andre betydninger.

A – «praktisk talt sikkert»

B – «en viss grad av tvil»

C – «betydelig grad av tvil»

D – «svært stor grad av tvil»

Man kommer nær tallet 97 % ved å inkludere alle kategoriene, og tallet 99,5 % ved kun å inkludere kategoriene C og D. Tallet 99,5 % inkluderer for eksempel ikke mange greske tekstvarianter som var de primære valgene til bibelforskerne som oversatte NKJV, inkludert den lengre slutten på Markusevangeliet og perikopen om den utro kvinnen. Når det gjelder meg selv, vil jeg heller ikke prøve å si hvilken gruppe forskere som har rett, men bare påpeke hvor pålitelige forskere er usikre eller uenige. Det er derfor jeg inkluderte dem i tallet på 97 % i stedet for tallet på 99,5 %. Tallet på 97 % inkluderer alle varianter unntatt de med svært åpenbare konklusjoner.

Spørsmål: Hva kjennetegner trykkfeilene i Det nye testamente?

Svar: Tabellen nedenfor er beregnet ut fra de mulige vesentlige manuskriptvariasjonene som er oppført på slutten av drøftingen av hver bok.

Tabellen nedenfor viser forskjeller som hovedsakelig skyldes skrivefeil, rettskriving, grammatikk og ordendringer. Legg merke til det relativt høye antallet endringer av enkeltord.

Dette finnes på nettet på https://www.biblequery.org/ntmss.html

Dermed finnes over halvparten av ordene i Det nye testamente med varianter på steder med bare én til tre ordvariasjoner. Det er interessant at andelen ord som er gjenstand for usikre typografiske feil, er svært lik i variantene med 1, 2 og 3 ord. Markusevangeliet og de andre bøkene i Det nye testamente har flere usikre typografiske feil, sannsynligvis fordi det er bevart færre manuskripter av dem. I tillegg er variasjonen i gamle manuskripter, ifølge en kort samtale jeg hadde med Daniel Wallace, ikke større enn variasjonen mellom moderne versjoner, som for eksempel New King James og New International Version.

Spørsmål: Hvordan kom du frem til tallet 97 % for usikkerheter i manuskriptene?

Svar: Jeg fant ut at det totale antallet greske ord i Det nye testamente er 137 986, ifølge både Aland et al. 3. utg. og Aland et al. 4. utg. Dette inkluderer de omstridte ordene som sto i parentes. Dette inkluderer den lengre slutten på Markus, ikke den kortere slutten.

Det totale antallet ord med manuskriptvariasjoner jeg har funnet, er 3 928 ord på 1 291 steder. Disse ble fastslått ved å gå gjennom Aland et al. 3. utgave, Aland et al. 4. reviderte utgave, Metzgers *A Textual Commentary on the Greek New Testament*, Barry, samt fotnoter fra *NASB *, NIV, NKJV og NRSV.

Jeg utelukket minst 441 ord på 82 steder som er oppført nedenfor, fordi de fleste av følgende kriterier var oppfylt:

1. Det var ingen uenighet mellom de alexandrinske og bysantinske manuskriptfamiliene,

2. De eldste manuskriptene var enige,

3. Aland m.fl. kalte det i 3. eller 4. reviderte utgave «A – så godt som sikkert»,

4. Varianten forekom bare i ett manuskript eller ellers bare i noen senere manuskripter.

Jeg la til grunn følgende forutsetninger.

1. Jeg la generelt større vekt på tidlige manuskripter,

2. Jeg la mindre vekt på kirkelige skrifter når det gjaldt forskjeller på ett eller to ord, fordi de kunne ha vært omskrevet,

3. Jeg utelukket verken den alexandrinske eller den bysantinske manuskriptfamilien.

Dette etterlot 3 928 usikre ord av totalt 137 986 ord, eller 3 928 / 137 986 = 3 %.

Spørsmål: Hva mener andre om usikkerheten rundt ordene i Det nye testamente?

Svar: Før man sammenligner tall, er det viktig å merke seg at ulike tall gir uttrykk for ulike ting.

Mine 97 % gjelder alle manuskriptvariasjoner som har en rimelig sannsynlighet for å være den riktige lesemåten. Dette gjelder uavhengig av hvor ubetydelig endringen i stavemåte eller betydning måtte være.

I *The Baker Encyclopedia of Christian Apologetics* og *A General Introduction to the Bible* (s. 474) står det at tallene til Westcott og Hort ville utgjøre 98,33 %.

Bruce Metzger anslo 99,5 % for alle manuskriptvariasjoner som medfører en endring i betydningen. Mitt anslag er 98,8 % for alle manuskriptvariasjoner som er usikre og medfører en endring i betydningen.

Keith Elliott og Ian Moir skriver i *Manuscripts and the Text of the New Testament*, s. 8: «De fleste moderne tekstkritikere er enige om hoveddelen av teksten (kanskje rundt 95 prosent av den). Det er de resterende 5 prosentene eller deromkring hvor uenigheter oppstår og hvor man kan finne forskjellige konklusjoner.»

Ifølge *A General Introduction to the Bible*, s. 474, anslo Ezra Abbot tallene til omtrent 95 % / 99,75 %. Variantene og de konkurrerende lesemåtene gir tallet 95 %. Hvis man fjerner variasjonene som ikke utgjør noen merkbar forskjell i tekstens betydning, får man tallet 99,75 %. Igjen, med de samme kriteriene, kommer jeg frem til 98,8 %.

Når det gjelder alle variasjoner i alle manuskripter, sier *A General Introduction to the Bible*, s. 468, at disse forekommer på 10 000 steder i Det nye testamente. Hvis én variant forekommer i 20 manuskripter, må man multiplisere den ene varianten med 20, og hvis man gjør det samme for alle varianter, sier *A General Introduction to the Bible*, s. 468, at en slik beregning gir 200 000 steder i manuskriptene. Det er interessant at både i samtaler med mormonske misjonærer og ved lesing av fotnoter fra muslimske forfattere, er det eneste tallet jeg har sett for variasjoner i bibelmanuskripter 200 000, uten noen forklaring på at dette ikke er 200 000 variasjoner, men variasjoner ganger antallet manuskripter som inneholder variasjonene. Når noen gjentar dette tallet uten å vite hva det betyr, kan du spørre dem hvordan de tror det kan stemme, siden det er færre enn 140 000 ord i hele Det nye testamente.

Spørsmål: Hvor stor er usikkerheten rundt de ulike lesemåtene i Det nye testamente?

Svar: Aland m.fl. (3. utgave), Aland m.fl. (4. reviderte utgave) og Green har ulike oppfatninger om enkelte ord. Aland m.fl. (3. utgave) viser manuskriptvariasjoner på 1 333 steder og deler variasjonene inn i fire kategorier. «A» betyr «praktisk talt sikkert», «B» betyr «en viss grad av tvil», «C» betyr «betydelig grad av tvil», og «D» betyr «svært høy grad av tvil». «Det tilsynelatende store antallet C-avgjørelser skyldes at mange lesemåter i A- og B-klassene ikke har fått noen varianter inkludert i apparatet, fordi de ikke var viktige for formålet med denne utgaven. Den desidert største andelen av teksten representerer det man kan kalle en A-grad av sikkerhet.» (s. xiii) Forutsatt at jeg har telt riktig, er det i den tredje utgaven 121 (9 %) A, 468 (35 %) B, 603 (45 %) C og 141 (11 %) D i hele Det nye testamente. Sannsynligheten for at en variasjon tilhører en bestemt grad synes å være ganske jevn fordelt mellom bøkene, bortsett fra at Åpenbaringen har 71 av de 92 oppførte variasjonene i grad C.

Spørsmål: Hvilke manuskripter er generelt sett de mest pålitelige?

Svar: Alle manuskriptene har i utgangspunktet de samme ordene, med en forskjell på bare 3 % (om lag 3 928 ord). Noen kristne forskere diskuterer imidlertid ivrig forskjellene i disse 3 %, og det finnes hovedsakelig tre ulike synspunkter.

De alexandrinske manuskriptene er de eldste, og noen anser dem som de mest pålitelige (med unntak av Johannes7:53-8:11 ). Aland m.fl., NIV-oversetterne og et flertall av dagens forskere holder fast ved dette synet. En kirkeforfatter ved navn Origenes (225–254 e.Kr.) studerte inngående mange bibeltekster som vi ikke har tilgang til i dag, og hans verk påvirket utvilsomt den alexandrinske manuskriptfamilien. Klemens av Alexandria (193–217/220 e.Kr.) var en enda tidligere forfatter som siterte omfattende fra den alexandrinske manuskriptfamilien.

Tidlige manuskripter fra den alexandrinske familien er p45 i Apostlenes gjerninger, p46, p66, p75, deler av det sahidiske manuskriptet, samt to tidlige manuskripter, Sinaiticus og Vaticanus, skrevet på kostbart pergament (hjorteskinn). Disse to kan ha vært de «offisielle kopiene» som Konstantin beordret å bli skrevet like etter at kristendommen ble lovliggjort, eller de kan ha vært utkast. Disse stammer fra rundt 325–350 e.Kr. To tidlige forfattere som brukte denne teksten, er Klemens av Alexandria og, delvis, Origenes. Ifølge *The Text of the New Testament*, s. 216, «har de fleste forskere forlatt Horts optimistiske syn om at *Codex Vaticanus* (B) inneholder den opprinnelige teksten nesten uendret, bortsett fra noen skrivefeil».

Senere alexandrinske manuskripter er Ephraemi Rescriptus, L, T, Freer-evangeliene (i Lukas 1:1–8:12 og Johannes), X, Z, Delta i Markus, Xi, Psi, 33, 81, 104, 326, 579, 892, 1241 og bohairisk koptisk. «Alexandrinus» og «Ephraemi Rescriptus» er alexandrinske i alt unntatt evangeliene. For Apostlenes gjerninger i sen-alexandrinsk har vi p50 (284–305 e.Kr.).

For Paulus’ brev har vi H, I, 1739.

For de andre brevene har vi p20, p23, 1739.

For Åpenbaringen har vi 1006, 1611, 1854, 2053, 2344.

Denne listen er hentet fra The Text of the New Testament, s. 216.

De bysantinske manuskriptene er de mest tallrike, og noen mener at de er de mest pålitelige. I øst ble manuskriptene gradvis «standardisert», og det finnes mellom 1 761 og 2 209 separate manuskripter av det bysantinske leksikonet. Disse stammer fra omtrent 850 e.Kr. til 1576 e.Kr. Dette synspunktet vinner stadig mer fotfeste blant forskere, ettersom manuskriptene vanligvis stemmer overens med sitater fra Johannes Chrysostomos, som fører denne tradisjonen tilbake til 392–407 e.Kr. Sammenligninger: Når det gjelder store endringer, er det minst 54 ordendringer mellom de alexandrinske og de bysantinske manuskriptfamiliene, og 577 ord som mangler i de alexandrinske, men finnes i de bysantinske. Dette utgjør omtrent 0,5 % (631 ord). Med andre ord skyldes 20 % av alle tekstvariasjonene forskjeller mellom den alexandrinske og den bysantinske tradisjonen.

Textus Receptus (TR), også kalt den mottatte teksten, anses av noen for å være den mest pålitelige. Den er det primære grunnlaget for de katolske biblene og KJV-biblene. I Vesten ble manuskriptene som ble skrevet stadig mer standardiserte. Denne latinske standarden kalles «Textus Receptus». King James-versjonen følger Textus Receptus, bortsett fra at den legger til 1. Johannes 5:7–8. Jay P. Green, Sr. bruker hovedsakelig Textus Receptus i sin parallellbibel fra gresk/hebraisk til engelsk.

Man kan finne fortrinn ved hvert av de tre synspunktene når det gjelder ulike avsnitt. Det ville være fint å finne «den ene familien» som har alle de riktige lesemåtene, men kanskje er sannheten at alle familiene har noen få feilaktige lesemåter.

Et vanvittig syn som noen har i dag, er at «Guds inspirerte ord» ikke er den betydningen ordene formidler, og heller ikke det greske og hebraiske, men at det er de engelske ordene i King James-versjonen. Alle andre versjoner blir stemplet som «New Age-versjoner». Noen kaller dette «King James Only»-synet, og disse menneskene «onlyites». Vær imidlertid oppmerksom på at ikke alle forskere som mener at King James-versjonen er den mest nøyaktige engelske oversettelsen, nødvendigvis holder fast ved dette vanvittige synet.

1. Johannes 5:7–8 ble lagt til i King James-versjonen fordi det sto i den tredje utgaven av det greske Nye Testamentet av Erasmus. Erasmus utelot det i sine to første utgaver, selv om den katolske kirken ønsket at det skulle inkluderes, fordi han nektet å ta det med med mindre de kunne vise ham et eneste gresk manuskript som inneholdt det. Han tok det med i den tredje utgaven fordi de viste ham et gresk manuskript. Uten at han visste det, var dette manuskriptet nettopp blitt skrevet året før. Han inkluderte det fra og med sin tredje utgave.

Men før du bestemmer deg for å vie hele livet ditt til å studere disse 3 %-variasjonene, må du huske 2. Timoteus 2:14 og 1. Timoteus 6:4, der Paulus pålegger Timoteus å unngå å krangle om ord.

Hvorfor finnes disse forskjellene? En viktig årsak er at de greske kopistene sannsynligvis mente at det ikke var deres primære hensikt å kopiere hvert enkelt ord nøyaktig. Deres hovedhensikt var å formidle Guds budskap så nøyaktig og presist som mulig. Noen gjorde det ved å lage en bokstavelig kopi, andre ved å korrigere stavemåte og grammatikk, forbedre formuleringene og gjøre betydningen mer presis, og noen ved å omskrive teksten.

Spørsmål: Hva er noen av de eldste bibeltekstene i den alexandrinske manuskriptfamilien?

Svar: De eldste alexandrinske manuskriptene er Vaticanus (325–350 e.Kr.), Sinaiticus (340–350 e.Kr.), p20 (3. århundre), p23 Urbana (3. århundre), p45 + p46 (= Chester Beatty I og II), p47, p50 (284–305 e.Kr.), p52, p66 (125–175 e.Kr.) (= Bodmer II) og Ephraemi Rescriptus (400–500 e.Kr.). Det er omstridt om s. 4, s. 8 og s. 13 tilhører denne familien. s. 75 (tidlig på 3. århundre) kalles proto-alexandrinsk. P.Antinoopolis 2.54 inneholder Matteus 6:10–12, og s. 104 inneholder Matteus 21:34–37, 43, 45(?). Det finnes også en rekke koptiske og etiopiske manuskripter som er oversatt fra alexandrinske manuskripter. De koptiske manuskriptene er i seg selv underinndelt i bohairisk, sahidisk, fayyumisk, mellomegyptisk og andre. I Metzgers *A Textual Commentary on the New Testament*, s. 15, står det at sahidisk koptisk kun delvis er alexandrinsk tekst. I *The Origin of the Bible*, s. 302, står det at sahidisk trolig først ble skrevet ned rundt år 200 e.Kr. Legg merke til at manuskriptet *Alexandrinus*, som høres ut som om det burde være alexandrinsk, faktisk regnes som en bysantinsk tekst når det gjelder evangeliene.

Blant de tidlige kirkeforfatterne siterer Klemens av Alexandria og Origenes (delvis) fra alexandrinske tekster.

Spørsmål: Hva er de viktigste bysantinske tekstene?

Svar: Disse inkluderer manuskriptet Alexandrinus i evangeliene, Freer-evangeliene (Matteus og Lukas8:13-24:53 ) og det bysantinske leksikonet. Den gotiske oversettelsen er bysantinsk. Den viktigste og tidligste kilden til bysantinsk tekst er prekenene til Johannes Chrysostomos (392–407 e.Kr.), som siterte omfattende fra Skriften.

Spørsmål: Hva er noen av forskjellene mellom den alexandrinske manuskriptfamilien og den bysantinske?

Svar: I Det gamle testamente mangler «Vaticanus» og «Alexandrinus» 2. Mosebok 28:23–28. 2. Mosebok er ikke bevart i «Sinaiticus». Disse versene finnes både i den complutensiske Septuaginta og i den hebraiske masoretiske teksten. Dødehavsrullen 4Q22 (=4QPaleoExodusm) inneholder fragmenter av 28:22–24, 26–28, 30–43. Se The Septuagint Version: Greek and English av Sir Lancelot C.L. Brenton, s. 1131–1132 for mer informasjon.

Når det gjelder Det nye testamente, har de alexandrinske manuskriptene minst 33 vers færre enn den bysantinske familien, noe som tilsvarer 577 færre ord. Det finnes også minst 54 ordendringer. Hvis noen var overbevist om at de tidligste alexandrinske manuskriptene var helt korrekte, ville følgende vers ikke vært med i Bibelen: Mt 12:47; 17:21; 18:11; 23:14; Mk 9:44, 46; 11:26; 15:28; 16:9–20; Lk 23:24; Joh 5:4; Joh 7:53–8:11. Manuskriptene Bodmer 14, 15 og Vaticanus har ikke Lukas-23:17 , mens Sinaiticus har det.

Det var ikke først i moderne tid at noen begynte å studere variasjoner i bibelmanuskripter. En uvanlig kristen fra Alexandria ved navn Origenes var tilsynelatende den første som på en svært systematisk måte undersøkte ulike manuskripter og avgjorde hvilken lesemåte som mest sannsynlig var den opprinnelige. Origenes hadde tilgang til et stort antall manuskripter som i dag er tapt for oss, og det antas at alle de alexandrinske manuskriptene er påvirket av hans arbeid. (Kristne i dag diskuterer om hans innflytelse er en god eller dårlig ting.) Her er et lite utvalg av variasjoner i manuskriptene der de alexandrinske manuskriptene generelt sier det samme, mens de bysantinske manuskriptene sier noe annet.

Mt18:11 («For Menneskesønnen kom for å frelse de fortapte.») mangler i Sinaiticus, Vaticanus, sahidisk koptisk, bohairisk koptisk, Origenes (225–254 e.Kr.), Eusebius og Hieronymus. Disse ni ordene er inkludert i det bysantinske leksjonariet, syrisk, armensk, Diatessaron (ca. 172 e.Kr.) og Chrysostomos (392–407 e.Kr.).

Mark10:34 står det «etter tre dager» i Sinaiticus, Vaticanus, Ephraemi Rescriptus, Bezae Cantabrigiensis, sahidisk koptisk og bohairisk koptisk. Det står «På den tredje dagen» i Alexandrinus, det bysantinske leksjonariet, gotisk, armensk, etiopisk, georgisk og Origenes (225–254 e.Kr.).

Mk11:26 «Men hvis dere ikke tilgir, vil heller ikke deres Far i himmelen tilgi deres overtredelser.» mangler i Sinaiticus, Alexandrinus, bohairisk koptisk og sahidisk koptisk. (17 ord)

Mk 16:9–20 Følgende kilder har ikke den lengre avslutningen.

ca. 360 e.Kr.    Eusebius’ spørsmål til Marianus I

193–217/220 e.Kr. Klemens av Alexandria

225–254 e.Kr.    Origenes

407 e.Kr.    Hieronymus, brev 120

Minst 6 andre gamle manuskripter

        Syrisk

Et armensk manuskript fra 900–1000 e.Kr. nevner dette, men oppgir at det ble lagt til av Aristion, som Papias omtaler

325–350 e.Kr.    Vaticanus: tomt mellomrom der. Vaticanus har bare tomme mellomrom mellom noen få bøker, som for eksempel Malaki og Matteus.

340–350 e.Kr.    Sinaiticus har også et tomrom der, men det har et tomrom mellom nesten alle bøkene.

Følgende manuskripter har den lengre avslutningen

182–188 e.Kr.    Irenaeus, Mot kjetteriene 3:11

110–155 e.Kr. (disipel av Polykarp, disipel av Johannes)

ca. 172 e.Kr.    Tatians Diatessaron

200 e.Kr.    Tertullianus’ Avhandling om sjelen

        Minst 38 gamle bibeltekster

120–150 e.Kr.    Didache

~700 e.Kr. og fremover    Den bysantinske tekstfamilien

5. århundre    Freer-evangeliene

400–600 e.Kr.     Codex Bezae-manuskriptet

De senere alexandrinske manuskriptene har det også.

ca. 450 e.Kr.    Alexandrinus

400–500 e.Kr.     Ephraemi Rescriptus-manuskriptet

3.–4. århundre Bohairisk koptisk

3.–4. århundre sahidisk koptisk

Joh 5:4 («For fra tid til annen steg en engel ned i bassenget og rørte opp vannet. Så snart det var rørt opp, ble den første som gikk ned i dammen helbredet for sin sykdom.») mangler i p66 (150–200 e.Kr.), p75, Sinaiticus, Vaticanus, sahidisk koptisk, bohairisk koptisk og de opprinnelige eksemplarene av Ephraemi Rescriptus, Alexandrinus og Diatessaron. Kirkeskribenten Nonnus (431 e.Kr.) har ikke dette. De tidligste kopiene med disse 29 ordene er de armenske og georgiske versjonene (begge fra det 5. århundre), samt senere rettelser i Alexandrinus, Ephraemi Rescriptus og Freer-evangeliene. Imidlertid henviser de tidlige kirkeforfatterne Tertullian (198–220 e.Kr.), Ambrosius av Milano (370–390 e.Kr.), Didymus, Johannes Chrysostomos (392–407 e.Kr.) og Kyrillos til dette i sine omskrevne gjengivelser.

Joh7:53-8:11 kalles «perikopen om den utro kvinnen». Sinaiticus, Vaticanus, p56, p75, den sahidiske koptiske utgaven og den gotiske utgaven har den ikke. Diatessaron (ca. 172 e.Kr.), Klemens av Roma (96–98 e.Kr.), Tertullian (192–220 e.Kr.), Origenes (225–254 e.Kr.) og Chrysostomos har den heller ikke. Resten av de viktigste manuskriptene har den. Aland m.fl. sier: «Alexandrinus og Ephraemi Rescriptus hadde det tilsynelatende, selv om bevaringsgraden gjør at dette ikke er sikkert.» Aland m.fl. vurderer det som «praktisk talt sikkert» at dette avsnittet mangler i det opprinnelige manuskriptet, i samsvar med den alexandrinske manuskriptfamilien, som, med unntak av bohairisk koptisk, ikke har det. Dersom man altså støtter seg på den alexandrinske manuskriptfamilien, må man gjøre det med erkjennelsen av at denne familien mangler hele dette avsnittet. Selv om den bysantinske familien har dette avsnittet, har Johannes Chrysostomos det selvfølgelig ikke. (Perikopen om den utro kvinnen og slutten av Markusevangeliet er de to største ikke-trivielle manuskriptvariasjonene i Det nye testamente.)

Joh 10:34 «loven» finnes i Bodmer II 125–175 e.Kr., Bodmer 14, 15 (tidlig på 300-tallet), Sinaiticus, Vaticanus, Alexandrinus, det bysantinske leksikonet, sahidisk koptisk, bohairisk koptisk, gotisk, armensk og Athanasius (326–373 e.Kr.). Det står «loven deres» i Chester Beatty-papyriene fra år 200 e.Kr., Sinaiticus (korrigert), Cantabrigiensis, Tertullian (197–220 e.Kr.) og Hilarius av Poitiers (355–367/368 e.Kr.).

Ef 1:1 Ordene «i Efesos» mangler i Chester Beatty II (200 e.Kr.), den opprinnelige Vaticanus, den opprinnelige Sinaiticus og hos de tidlige kristne forfatterne Tertullian (198–220 e.Kr.) og Origenes (225–254 e.Kr.). En korrekturleser la senere til ordene i Sinaiticus og Vaticanus. Alexandrinus har også disse ordene, i likhet med det bysantinske leksikonet og Johannes Chrysostomos (392–407 e.Kr.).

1 Kor11:24 «brutt for dere», i motsetning til «brutt», mangler i Chester Beatty II (200 e.Kr.), Vaticanus, Sinaiticus, Ephraemi Rescriptus (original), Alexandrinus, Athanasius (326–373 e.Kr.). «Brutt» finnes som en senere rettelse i Sinaiticus, Ephraemi Rescriptus (3. korrekturleser), den gotiske, den bysantinske leksjonaren og Johannes Chrysostomos (392–407 e.Kr.).

Det er delte meninger om Mk 1:2, der det bysantinske leksjonariet og den armenske teksten sier «i profetene», sammen med Alexandrinus, syrisk, bohairisk koptisk, etiopisk, Irenaeus og andre manuskripter. «I Jesaja» nevnes i de fleste andre manuskripter, inkludert Sinaiticus, Vaticanus, sahidisk-koptisk, gotisk, Bezae Cantabrigiensis osv.

Uansett mangler både den alexandrinske og den bysantinske manuskriptfamilien 1. Johannes 5:7–8. Det første bevarte greske manuskriptet som inneholder dette, ble ikke skrevet før på 900-tallet, selv om kjetteren Priscillian (380 e.Kr.) hadde hørt om det.

Spørsmål: Hvorfor legger folk mindre vekt på de «vestlige tekstene»?

Svar: «Vestlig tekst» er en betegnelse på manuskripter hovedsakelig i Europa som ikke passer inn i den alexandrinske eller bysantinske tradisjonen. Noen stiller spørsmål ved om det er riktig å snakke om en vestlig tekst, siden manuskriptene ikke har så stor «slektskap» med hverandre, bortsett fra at når de alexandrinske og bysantinske tekstene avviker, har de en tendens til å ta med begge lesemåtene. Ifølge Bruce Metzgers *A Textual Commentary on the Greek New Testament*, s. 6, er problemene med den vestlige teksten mest akutte i Apostlenes gjerninger, der den vestlige teksten er 10 % lengre.

Spørsmål: Hva vet vi om sitater fra Klemens av Alexandria i Det nye testamente?

A: Klemens hadde en grundig beherskelse av Skriften, som han brukte i stor utstrekning. Imidlertid ble hans største verk, *Stromata*, ifølge *Ante-Nicene Fathers*, bind 2, s. 168, trolig først utgitt i 194 e.Kr. og fullført før Klemens forlot Alexandria i 202 e.Kr. Den siste datoen som nevnes i verket, er 192 e.Kr. På side 169 står det: «Klemens’ sitater fra Skriften er hentet fra Septuaginta-versjonen, ofte unøyaktig fra hukommelsen, noen ganger fra en annen tekst enn den vi har i dag, ofte med språklige tilpasninger; og det er ikke sjelden at forskjellige tekster er blandet sammen.» Ved vurdering av variantene i Det nye testamentets manuskripter bør Klemens’ sitater derfor tillegges mindre vekt enn andre manuskripter.

Spørsmål: Hva er noen av rettelsene i manuskriptet p46?

Svar: Det ble sannsynligvis ikke kopiert av en profesjonell skriver, og en eller to personer kom senere og korrigerte det. Her er noen eksempler fra 1. Korinterbrev 13–16 på enkle bokstavfeil, som ikke er medregnet i de tidligere listene.

1 Kor 13:5 «mu» ble lagt til etter «til».

1 Kor13:12 : «prosopon» endret til «prosupon» ved å legge til «u» (omega) over linjen.

1 Kor 14:9 «auloumenon» til «laloumenon» ved å streke over «au» og legge til «la» over linjen.

1 Kor 14:9 «genu» lagt til etter «tuchoi».

1 Kor14:20 : «tai» endret til «tais» ved å legge til «s» over linjen.

1 Kor 15:2 det ble satt prikker over «katecheiv», noe som betyr at korrekturleseren mente at dette burde slettes.

1 Kor15:17 : estai ble endret til easte

1 Kor15:24 : Korrekturleseren satte en strek gjennom «i» når han burde ha satt en strek gjennom «a»

1 Kor 15:34 «amartanute» til «amartanete»

1 Kor 16:1 ei til eis

1 Kor 16:7 pardu til parodu

Når jeg sammenlignet manuskripter for å finne vesentlige varianter, brukte jeg den opprinnelige lesemåten (i motsetning til senere rettelser) i alle manuskriptene.

Spørsmål: Hva vet vi om Vaticanus-manuskriptet?

Svar: Vaticanus (325–350 e.Kr.) er det eldste eksisterende medlemmet av den alexandrinske manuskriptfamilien. Det forkortes ofte til «B» eller kalles uncial 03. Det er datert til 325–350 e.Kr. ifølge Wycliffe Bible Dictionary, s. 253, og ca. 325–350 e.Kr. ifølge A General Introduction to the Bible, s. 393.

Hva som er bevart: Vaticanus har kun bevart versene 46:29–50:26 i Første Mosebok, samt resten av Det gamle testamente med unntak av 2. Kongebok 2:5–7 og 1–13, og Salme 105:27–137:6. Den manglende delen i Salmene ble lagt til på 1400-tallet. Som i Sinaiticus følger Hebreerbrevet etter 2. Tessalonikerbrev.

Noen apokryfe bøker finnes i Vaticanus, slik det er i de fleste greske bibler. Vaticanus inneholder ikke 1–4 Makkabæerbøkene eller Manasses’ bønn.

Det nye testamente er fullstendig bevart frem til Hebreerbrevet 9:15. Etter det gikk noen ark tapt. Det mangler 1. og 2. Timoteusbrev, Titusbrevet, Filemonbrevet og Åpenbaringen. Aland henviser til Vaticanus i Jakobsbrevet, og New International Greek Testament Commentary om Jakobsbrevet, s. 60, sier at Vaticanus inneholder hele Jakobsbrevet.

Fysisk utseende: Den ble skrevet med brunt blekk på kostbart pergament, og hvert blad er 27–28 centimeter i kvadrat. Det var tre spalter per side og 40–44 linjer per spalte. I dag befinner den seg i Vatikanstaten midt i Roma.

Rekkefølgen på bøkene i Det gamle testamente: Første Mosebok, Andre Mosebok, Tredje Mosebok, Fjerde Mosebok, Femte Mosebok, Josva, Dommerne, Rut, 1.–2. Samuel, 1.–2. Kongebok, 1.–2. Krønikebok, 1. Esdras, 2. Esdras (= Esra–Nehemja)

Salmer (med Salme 151), Ordspråkene, Predikeren, Høysangen, Job, Salomos visdom, Siraks bok (=Sirach, =Siraks visdom), Ester, Judith, Tobit, Hosea, Amos, Mika, Joel, Obadja, Jona, Nahum, Habakuk, Sefanja, Haggai, Sakarja, Malaki, Jesaja, Jeremia, Baruk, Klagesangene, Jeremias’ brev, Esekiel, Daniel (med Azarias’ bønn og de tre unge mennenes sang, Susanna og Bel og dragen). Se *The Journey from Texts to Translations*, s. 50, for mer informasjon.

Rekkefølgen på bøkene i Det nye testamente: Matteus, Markus, Lukas, Johannes, Apostlenes gjerninger, Jakob, 1. Petersbrev, 2. Petersbrev, 1. Johannesbrev, 2. Johannesbrev, 3. Johannesbrev, Judasbrevet, Romerbrevet, 1. Korinterbrev, 2. Korinterbrev, Galaterbrevet, Efeserbrevet, Filipperbrevet, Kolosserbrevet, 1. Tessalonikerbrev, 2. Tessalonikerbrev, Hebreerbrevet, (følgende mangler, men antatt rekkefølge) 1. Timoteus, 2. Timoteus, Titus, Filemon, Åpenbaringen. Se *The Journey from Texts to Translations*, s. 60, for mer informasjon.

Skrivere og korrekturlesere: Én skriver skrev Det gamle testamente, og en annen skrev Det nye testamente. Det var to korrekturlesere. En korrekturleser korrigerte manuskriptet rundt år 350 e.Kr., kort tid etter at det ble skrevet. Den andre korrekturleseren levde i det tiende eller ellevte århundret. En humoristisk anekdote er at en korrekturleser gjorde en endring i Hebreerbrevet 1:3. En senere korrekturleser endret den tilbake og skrev i marginen: «Tosk og skurk, kan du ikke la den gamle lesemåten være i fred og la være å endre den!» Det viser seg at originalen ikke var korrekt.

Særtrekk ved Vaticanus: Den følger generelt de andre manuskriptene i den alexandrinske familien. Den mangler Johannes7:53-8:11 , Lukas 22:43–44 og Lukas 23:34. I likhet med Sinaiticus har den et tomt mellomrom for den lengre slutten på Markus. Vaticanus inneholder hele Romerbrevet (minus16:24 ) i samme rekkefølge som dagens bibler. Ingen eldgamle manuskripter utelot 1. Petersbrev 5:3 (9 ord) bortsett fra Vaticanus.

Joh16:28 : «fra/av Faderen» finnes i Vaticanus. Mange andre manuskripter har «kom frem fra Faderen», blant annet p5 (200–250 e.Kr.), p22, Sinaiticus, Alexandrinus, Ephraemi Rescriptus, det bysantinske leksikonet og Diatessaron (ca. 172 e.Kr.).

Som en sidebemerkning finnes det et Codex Vaticanus 354 (S)-manuskript av evangeliene. Det er imidlertid et helt annet manuskript, datert 949 e.Kr., som tilfeldigvis også har navnet Vaticanus i seg.

Spørsmål: Hva vet vi om Sinaiticus-manuskriptet?

A: Sinaiticus (340–350 e.Kr.) er det nest eldste bevarte eksemplaret i den alexandrinske manuskriptfamilien. Det forkortes ofte til «Aleph» eller kalles uncial 01. Det er datert til 340 e.Kr. ifølge Wycliffe Bible Dictionary, s. 253, og ca. 340 e.Kr. ifølge A General Introduction to the Bible, s. 393. Det er tilgjengelig på nettet på www.codexsinaiticus.org/en/.

Hva er bevart: Det har bevart halvparten av Septuaginta-utgaven av Det gamle testamente. Nærmere bestemt inneholder det 1. Mosebok 23:19–24:46 (med mangler); 4. Mosebok 5:26–7:20 (med mangler), 1. Krønikebok 9:27–19:17, Esra–Nehemja som én bok fra Esra 9:6 og utover, Ester, Jesaja, Jeremia og Klagesangene til 2:22, Joel til og med Malaki, Salmene, Ordspråkene, Predikeren, Høysangen og Job.

Apokryfene finnes i Sinaiticus: nærmere bestemt Tobit, Judith, 1. og 4. Makkabæerbok, Visdomsboken og Siraks bok.

Det nye testamente er bevart i sin helhet, bortsett fra at skribentene ikke inkluderte Johannes7:53-8:11 , og det er et tomt rom i stedet for Markus 16:9–20. Sinaiticus inneholder hele Romerbrevet (minus16:24 ) i samme rekkefølge som i dagens bibler. Rekkefølgen på bøkene i Det nye testamente er de fire evangeliene, Paulus’ brev, Hebreerbrevet, Apostlenes gjerninger, de katolske brevene, Åpenbaringen, Barnabasbrevet og Hermas’ hyrde, ifølge Metzgers *Manuscripts of the Greek Bible*, s. 76.

To andre bøker finnes i Sinaiticus: Barnabasbrevet og en del av «Hermas’ hyrde».

Fysisk utseende: Den hadde opprinnelig minst 730 ark. I dag har vi 390 ark pluss fragmenter av ytterligere 3 ark. (Et ark består av to sider.) Det er fire kolonner per side og 48 linjer per kolonne. Den er skrevet på kostbart pergament. Det var ingen mellomrom mellom ordene og nesten ingen tegnsetting. Sitater fra Det gamle testamente er markert som sitater. I dag befinner den seg i London, Storbritannia.

Rekkefølgen på bøkene i Det gamle testamente: Første Mosebok, (Andre Mosebok og Tredje Mosebok er tapt), Fjerde Mosebok, (mangler Femte Mosebok til og med 2. Kongebok), 1. og 2. Krønikebok, 1 Esdras, 2 Esdras (= Esra-Nehemja), Ester, Tobit, Judith, 1, 4 Makkabæerbøkene, Jesaja, Jeremia, Klagesangene, (Esekiel, Daniel, Hosea, Amos og Mika er tapt), Joel, Obadja, Jona, Nahum, Habakuk, Sefanja, Haggai, Sakarja, Malaki, Salmer (inkludert 151), Ordspråkene, Predikeren, Høysangen, Salomos visdom, Sirak (=Sirach, =Siraks visdom), Job.

Rekkefølgen på bøkene i Det nye testamente: Matteus, Markus, Lukas, Johannes, Romerbrevet, 1. Korinterbrev, 2. Korinterbrev, Galaterbrevet, Efeserbrevet, Filipperbrevet, Kolosserbrevet, 1. Tessalonikerbrev, 2. Tessalonikerbrev, Hebreerbrevet, 1. Timoteusbrev, 2. Timoteusbrev, Titusbrevet, Filemonbrevet, Apostlenes gjerninger, Jakobsbrevet, 1. Petersbrev, 2. Petersbrev, 1. Johannesbrev, 2. Johannesbrev, 3. Johannesbrev, Judasbrevet, Åpenbaringen, Barnabasbrevet, Hermas’ hyrde.

Skrivere og korrekturlesere: Tre skrivere kopierte Sinaiticus. Skriver A, som kopierte de fleste av de historiske og poetiske bøkene i Det gamle testamente, nesten hele Det nye testamente og Barnabasbrevet, var bedre til å stave enn B, men ikke på langt nær så god som D. B kopierte profetene og Hermas’ hyrde, og var dårlig til å stave. D hadde nesten feilfri rettskriving. Han kopierte Tobit og Judith, første halvdel av 4. Makkabebok og de første 2/3 av Salmene. Han kopierte tilsynelatende 6 sider av Det nye testamente.

Særtrekk ved Sinaiticus: Ifølge Herman Hoskier finnes det følgende antall steder med avvik mellom Sinaiticus og Textus Receptus i evangeliene: Matteus 656+, Markus 567+, Lukas 791+, Johannes 1022+, til sammen 3036+ steder med avvik i evangeliene.

Sinaiticus er uvanlig på grunn av avslutningene på evangeliene. I likhet med Vaticanus har Sinaiticus et tomt mellomrom der den lengre avslutningen på Markusevangeliet skulle vært. De var altså klar over at det fantes en lengre avslutning, men valgte å ikke kopiere den.

I tillegg har ultrafiolette lamper vist at skribenten avsluttet Johannesevangeliet ved 21:24, satte inn to dekorative linjer (kalt coronis) og skrev at det er fullført. Deretter ble pergamentet vasket for å fjerne linjene og den siste setningen, og den samme skribenten skrev vers 25, la til coronisene og skrev at det var fullført. Dette fremgår av boken *The Text of the New Testament*, s. 45–46, skrevet av Bruce Metzger i 1968. Vi anser derfor Sinaiticus-versjonen av Johannes-evangeliet som avsluttet ved21:25 , fordi den samme skribenten skrev den.

Ifølge D.A. Waite ble 8972 ord endret i evangeliene sammenlignet med Textus Receptus. 3 455 ord ble utelatt, 839 ble lagt til, 1 114 ble erstattet, 2 299 ble omplassert og 1 265 ble endret. Den har flere endringer enn Vaticanus. Selvfølgelig kan Waite ikke bevise at noen ord ble lagt til eller utelatt, bare at de var inkludert eller fraværende.

Luk11:23 : «scatters me» finnes i den opprinnelige Sinaiticus, bohairisk koptisk og Ephraemi Rescriptus. Alle de andre viktige manuskriptene har «scatters».

Joh1:34 «Den utvalgte» finnes i p5 (198–220 e.Kr.), den opprinnelige Sinaiticus, sahidisk koptisk og noen få andre manuskripter. «Sønnen» finnes i det korrigerte Sinaiticus, Alexandrinus, Vaticanus, Cantabrigiensis, det bysantinske leksikonet, bohairisk koptisk, armensk, Origenes (225–254 e.Kr.) og Johannes Chrysostomos (392–407 e.Kr.).

Spørsmål: Hva vet vi om Alexandrinus-manuskriptet?

Svar: Alexandrinus (ca. 450 e.Kr.) er litt senere enn Vaticanus og Sinaiticus. Det forkortes ofte «A» eller kalles Uncial 02. Det er datert til ca. 425 e.Kr. ifølge Wycliffe Bible Dictionary, s. 253, og ca. 450 e.Kr. ifølge A General Introduction to the Bible, s. 393.

Hva er bevart: Det har bevart hele Første Mosebok bortsett fra 1. Mosebok 14:14–17; 15:1–5, 16–19; 16:6–9, som er ødelagt. De tolv små profetene kommer rett før Jesaja. Den inneholder resten av Det gamle testamente, bortsett fra 1. Samuelsbok 12:17–14:9 og Salmene 49:20–79:11.

I Det nye testamente har Alexandrinus bevart Matteus 25:7 til slutten, Markus, Lukas, Johannes (unntatt6:50-8:52 ), Romerbrevet (minus16:24 ), 1. Korinterbrev, 2. Korinterbrev (unntatt4:13 –12:6), resten av Det nye testamente, 1. Klemensbrev og 2. Klemensbrev frem til 12:4. Salmene til Salomo står oppført i innholdsfortegnelsen, men er tapt.

Alexandrinus inneholder hele Romerbrevet (unntatt16:24 ) i rekkefølgen 1:1–14:23;16:25 –27; 15:1–16:23;16:25 –27 (The Wycliffe Exegetical Commentary: Romans 1–8, s. 6). Den inneholder16:25 –27 to ganger. Den inneholder hele Jakobsbrevet.

Apokryfene finnes i Alexandrinus: tillegg til Daniel, Tobit, Judith, 1 Esdras, 1–4 Makkabæerne og Sirak.

Andre bøker skrevet på slutten av manuskriptet var Salmene til Salomo og 1 og 2 Klemens, hvorav noen deler av 2 Klemens mangler.

Fysisk utseende: Arkene måler 32,1 cm x 26,4 cm. Det ble skrevet på kostbart pergament med brunt blekk. Det er to kolonner per side og 46–52 linjer per kolonne. Det er ingen mellomrom mellom ordene, og sitater fra Det gamle testamente er markert. Det ble skrevet med store, firkantede uncialbokstaver uten tegnsetting. Det befinner seg for tiden i London, Storbritannia.

Rekkefølgen på bøkene i Det gamle testamente: Første Mosebok, Andre Mosebok, Tredje Mosebok, Fjerde Mosebok, Femte Mosebok, Josva, Dommerne, Rut, 1. og 2. Samuelsbok, 1. og 2. Kongebok, 1. og 2. Krønikebok, Hosea, Amos, Mika, Joel, Obadja, Jona, Nahum, Habakuk, Sefanja, Haggai, Sakarja, Malaki, Jesaja, Jeremia, Baruk, Klagesangene, Jeremias’ brev, Esekiel, Daniel (med Azarias’ bønn og de tre unge mennenes sang, Susanna og Bel og dragen)

Rekkefølgen på bøkene i Det nye testamente: Matteus (noen mangler), Markus, Lukas, Johannes (noen mangler), Apostlenes gjerninger, Jakob, 1. Petersbrev, 2. Petersbrev, 1. Johannesbrev, 2. Johannesbrev, 3. Johannesbrev, Judasbrevet, Romerbrevet, 1. Korinterbrev, 2. Korinterbrev (noen mangler), Galaterbrevet, Efeserbrevet, Filipperbrevet, Kolosserbrevet, 1. Tessalonikerbrev, 2. Tessalonikerbrev, Hebreerbrevet, 1. Timoteusbrev, 2. Timoteusbrev, Titusbrevet, Filemonbrevet, Åpenbaringen, 1. Klemensbrev (delvis manglende), 2. Klemensbrev (delvis manglende), Salmene til Salomo (kun innholdsfortegnelse). Se *The Journey from Texts to Translations*, s. 60, for mer informasjon.

Skrivere og korrekturlesere: To til fem skrivere skrev dette manuskriptet, og det ble gjort mange rettelser, både av den skribenten som opprinnelig skrev ordene og av andre. Den korrigerte versjonen ligner svært mye på Textus Receptus.

Særtrekk ved Alexandrinus: Noen vil si at det fremstår som et alexandrinsk manuskript med bysantinsk innflytelse. Andre vil si at det representerer en tredje familie, den vestlige familien, som er en kombinasjon av de alexandrinske og bysantinske tekstene. Det inneholder ikke Lukas 22:43f, og Johannes7:53-8:11 mangler.

2 Tim2:22 har Alexandrinus «kjærlig», mens andre manuskripter har «kallende».

Filemon 12: Alexandrinus og den korrigerte Sinaiticus står nesten alene om å si «som jeg sendte tilbake til dere» i motsetning til andre manuskripter som sier «som jeg sendte tilbake til deg» eller lignende.

Filemon 25: Alexandrinus har ikke «amen» på slutten. Sinaiticus, det bysantinske leksjonariet og p87 fra ca. 125 e.Kr. har «amen» på slutten.

Spørsmål: Hva vet vi om Ephraemi Rescriptus [C]-manuskriptet?

Svar: Ephraemi Rescriptus (400–500 e.Kr. eller 400–450 e.Kr. eller ca. 345 e.Kr.) regnes verken som et tidlig eller et sent manuskript. Det forkortes ofte til «C» eller kalles uncial 04.

Det ble skrevet i det 5. århundre (400–500 e.Kr.) ifølge Aland m.fl., eller 400–450 e.Kr. ifølge ulike nettsteder. Det ble skrevet ca. 345 e.Kr. ifølge Wycliffe Bible Dictionary, s. 253, og A General Introduction to the Bible, s. 393.

Hva er bevart: Den har bevart Jakob 1:1–4:2 samt evangeliene, Apostlenes gjerninger, brevene og Åpenbaringen. Ephraemi Rescriptus inneholder hele Romerbrevet (unntatt «16:24 ») i samme rekkefølge som dagens bibler. Den inneholdt sannsynligvis hele Det nye testamente, og minst deler av hver bok i Det nye testamente er bevart, bortsett fra 2. Tessalonikerbrev og 2. Johannesbrev. Store deler av Det gamle testamente er gått tapt. Den har kun bevart hele eller deler av Job, Ordspråkene, Predikeren og Høysangen.

Når det gjelder apokryfe bøker, er i det minste deler av Siraks bok og Salomos visdom bevart.

Særtrekk ved Ephraemi Rescriptus: Den har 616 i stedet for 666 i Åpenbaringen. Wycliffe Bible Dictionary, s. 253, sier at manuskriptet er «en sammensetning av alle hovedtyper, men det stemmer ofte overens med den bysantinske». A General Introduction to the Bible, s. 394, sier også at det er en sammensetning av ulike typer, men at det ofte stemmer overens med den bysantinske familien. «Neron Caesar» ville bare tilsvare 666 hvis man byttet ut C-en med en Q. «Nero Caesar» gir imidlertid 616. Irenaeus nevner byttet fra 666 til 616 som en villedende kjetteri i Irenaeus’ *Mot kjetteriene*, bok 5, kap. 30.3, s. 559.

Spørsmål: Hva vet vi om Bezae Cantabrigiensis (D)-manuskriptet?

Svar: I motsetning til Vaticanus, Sinaiticus, Alexandrinus, den latinske Vulgata og dagens bibler har Bezae Cantabrigiensis evangeliene i en annen rekkefølge.

Rekkefølgen på bøkene i Det nye testamente: Bezae har bare bevart følgende i rekkefølge: Matteus, Johannes, Lukas, Markus, Apostlenes gjerninger og 3. Johannesbrev.

Spørsmål: Hva vet vi om Freer-evangeliene (W)?

Svar: Freer-evangeliene kalles også Codex Washingtonianus. De stammer fra det fjerde eller tidlige femte århundret (300–450 e.Kr.) eller fra det fjerde til femte århundret (Aland m.fl.).

Hva er bevart: Det gamle testamente er gått tapt, bortsett fra deler av Femte Mosebok, Josva og Salmene. I Det nye testamente er de fire evangeliene, 1. og 2. Korinterbrev, Galaterbrevet, Efeserbrevet, Filipperbrevet, Kolosserbrevet, 1. og 2. Tessalonikerbrev, 1. og 2. Timoteusbrev, Titusbrevet, Filemonbrevet og Hebreerbrevet bevart. (Romerne er det eneste av Paulus’ brev som ikke er bevart her.)

Rekkefølgen på bøkene i Det nye testamente: Evangeliene er i rekkefølge Matteus, Johannes, Lukas og Markus. Markus har den lengre slutten.

Kjennetegn ved Freer-evangeliene: Etter Markus16:14 står det: «Og de unnskyldte seg og sa: ‘Denne tidsalderen med lovløshet og vantro er under Satans herredømme, som ikke tillater at Guds sannhet og kraft skal seire over åndenes urene ting. «Derfor, åpenbar din rettferdighet nå» – slik talte de om Kristus. Og Kristus svarte dem: ‘Tiden for Satans makt er fullført, men andre forferdelige ting nærmer seg. Og for dem som har syndet, ble jeg overgitt til døden, for at de må vende tilbake til den uforgjengelige herligheten av rettferdighet som er i himmelen.’» (A General Introduction to the Bible, s. 400)

Spørsmål: Hva kjennetegner de tre koptiske oversettelsesfamiliene av Det nye testamente?

Svar: De tre viktigste koptiske oversettelsesfamiliene er sahidisk, bohairisk og fayyumisk, og de ble nesten helt sikkert oversatt fra manuskripter i den alexandrinske familien. Det er ingen særegne gjengivelser oppført hos Aland. De ulike koptiske familiene er ikke alltid enige seg imellom. For eksempel,

Mt12:47 Inkluder vers 47: «Noen sa til ham: ‘Se, din mor og dine brødre står utenfor og vil snakke med deg.’»
(Sinaiticus, Ephraemi Rescriptus, bohairisk koptisk) mot vers 47 mangler (korrigert Sinaiticus, Vaticanus, sahidisk koptisk) (17 ord)

En fjerde, mindre familie er den akhmimiske. Den inneholder deler av Mt 9; Lk 12–13, 17–18, Gal 5–6; Jak 5. En lignende familie, kalt sub-akhmimisk, inneholder deler av Joh 2:12–20:20.

Spørsmål: Hva vet vi om de gamle syrisk-manuskriptene?

Svar: Det finnes to gamle versjoner: det sinaitiske syrisk (4. århundre) og det curetonske syrisk (5. århundre).

Det sinaiittiske syrisk-språklige (SyrS) manuskriptet ble funnet i 1897. Det er vanskelig å lese, fordi det ble overskrevet på 700-tallet. 142 av 166 blader er bevart. De bevarte bladene inneholder Mt 1:1–6:10, 7:3–12:4, 12:6–25, 12:29–16:15, 18:11–20:24, 21:20–25:15, 25:17–20, 25:25–26, 25:32–28:7, Markus 1:12–44, 2:21–4:17, 5:1–26, 6:5–16:8 (uten avslutning), Lukas 1:36–5:28, 6:12–24:52, Joh 1:25–47, 2:16–4:37, 5:6–25, 5:46–18:31, 19:40–slutten. Den regnes som en «vestlig tekst» med færre særegenheter enn D.

Den curetonske syrisk-teksten (SyrC) ble oppdaget i 1842. Den inneholder Mt 1:1–8:22; 10:32–23:25; Mk 16:17–20; Luk 2:48–3:16; 7:33–15:21; 17:24–24:44; Joh 1:1–42; 3:6–7:37; 14:10–29 (ødelagt). Den har noen likheter med den sinaitiske syrisk-teksten.

Spørsmål: Hva vet vi om den syrisk-peshitta-oversettelsen av Bibelen?

Svar: Peshitta betyr «enkel», og Det gamle testamente ble oversatt før slutten av det 2. århundre e.Kr. Peshitta inneholder ikke 2. Petersbrev, 2. og 3. Johannesbrev, Judasbrevet eller Åpenbaringen. Det nye testamente ble oversatt i de siste tiårene av det 4. århundre (375–400 e.Kr.) ifølge Eerdmans’ Bible Dictionary, s. 817. Aland m.fl. angir en datering på 400–450 e.Kr., men Eerdmans’ Bible Dictionary, s. 978, sier: «Peshitta ble tidligere antatt å være et verk fra begynnelsen av det femte århundre av biskop Rabbula av Edessa, men ser nå ut til å ha blitt fullført mot slutten av det fjerde århundre på grunnlag av tidligere syrisk-språklige versjoner.» Den mer moderne dateringen er altså 375–400 e.Kr.

Spørsmål: Hva vet vi om den armenske oversettelsen av Bibelen?

Svar: Kristendommen kom tilArmenia under en tidligere forfølger, kong TiridatesIII (ca. 287–314 e.Kr.). Han ble omvendt av Gregor Lysbringeren på slutten av det tredje århundret. Thaddaeus og Bartholomew kan ha reist tilArmenia før den tid. Dionysius, biskop avAlexandria (død ca. 264 e.Kr.), skrev til de iArmenia . Ifølge biskop Koriun (død ca. 450 e.Kr.) var Mesrop Mashtotz (ca. 361–439 e.Kr.) en tidligere soldat og kristen misjonær som skapte det armenske alfabetet i 406 e.Kr. og oversatte Bibelen til armensk. Det finnes over 1 244 armenske manuskripter av Det nye testamente.

Andre bøker: I tillegg til de bibelske bøkene inneholder noen armenske manuskripter «Historien om Josef og Asenat», «4. Esra» og «De tolv patriarkenes testamenter». I Det nye testamente finnes «Korinterbrevet til Paulus» og «Paulus’ tredje brev til korinterne».

Rekkefølgen på bøkene: Etter Apostlenes gjerninger kommer Hebreerbrevet, Jakobsbrevet, 1. og 2. Petersbrev, 1., 2. og 3. Johannesbrev og Judasbrevet. Åpenbaringsboken ble ikke inkludert før rundt år 1000 e.Kr.

Særtrekk:

Mt 1:7-8: stavemåten «Asa» (det bysantinske leksikonet, syrisk) kontra «Asaf» (p1, [tilsynelatende] Sinaiticus, Vaticanus, Ephraemi Rescriptus, sahidisk koptisk, bohairisk koptisk, mellomegyptisk koptisk, armensk, etiopisk, georgisk) (forskjell på én bokstav)

I Matteus 26:28

«Ny» finnes i Alexandrinus (ca. 450 e.Kr.), Ephraemi Rescriptus (5. århundre), Bezae Cantabrigiensis, Freer-evangeliene, sahidisk koptisk (3./4. århundre), bohairisk koptisk (3./4. århundre), det bysantinske leksikonet, f1-familien, f13-familien (11. århundre), armensk, etiopisk osv.

«Ny» finnes ikke i p37 (midten av det 3. århundre), Sinaiticus (340–350 e.Kr.), Vaticanus (325–350 e.Kr.) osv.

I Markus 14:24

«Ny» finnes i Alexandrinus, sahidisk koptisk, Diatessaron, det bysantinske leksjonariet, f1-familien, f13-familien, armensk, etiopisk osv.

«Ny» mangler i Sinaiticus, Vaticanus, Ephraemi Rescriptus, Bezae Cantabrigiensis, Freer-evangeliene, bohairisk koptisk osv.

Mk7:25 «Hadde en uren ånd» vs. «ble presset/klemt av en uren ånd» (kun armensk)

Joh 5:7 «mens jeg kommer» vs. «mens jeg sleper meg frem» (kun armensk, så ikke medregnet i totalene).

Åpenbaringen21:12 «og navnene» (Alexandrinus) vs. «og navn» (byzantinsk leksjonarium) vs. «og» (Sinaiticus, armensk) (2 ord)

Åpenbaringen22:14 «de som vasker sine kapper» (Sinaiticus, Alexandrinus, Vulgata, sahidisk koptisk, etiopisk) vs. «de som følger hans bud» (bysantinsk leksjonar, italisk, filoksensk syrisk, bohairisk koptisk, Tertullian, Cyprian, armensk)

Spørsmål: Hva vet vi om den georgiske oversettelsen av Bibelen?

Svar: Bibelen ble oversatt til georgisk i det femte århundre e.Kr. Kristendommen ble innført i Georgia av en slavekvinne ved navn Nino, som ble tatt til fange av Bakur, kongen av Georgia, under keiser Konstantins tid. Ifølge armensk tradisjon stammer den georgiske oversettelsen fra Mesrop, en kristen fra Armenia. Andre mener den i stedet kan ha blitt oversatt fra syrisk. Det antas imidlertid også at den ble sammenlignet med bysantinske tekster.

Georgisk er det viktigste kartveliske språket, uten slektskap til armensk eller andre større språk. Den eldste georgiske utgaven av de fire evangeliene (Geo1) kalles Adysh-manuskriptet (897 e.Kr.). Det finnes også geoA og geoB, som danner grunnlaget for geo2.

Noen særtrekk:

Mt1:25 «en sønn» (Sinaiticus, Vaticanus, syrisk, mellomegyptisk koptisk, georgisk) vs. «en førstefødt sønn» vs. «den enbårne sønnen» (Ephraemi Rescriptus, Freer-evangeliene, bysantinsk leksjonarium, armensk, etiopisk, Diatessaron) (4 ord) Merk at dette skiller seg fra den armenske versjonen.

Spørsmål: Hva er den eldste arabiske oversettelsen av Bibelen?

Svar: Den arabiske kodeksen 151 fra Sinai-fjellet ble oversatt i år 867 e.Kr. Den inneholder kommentarer fra oversetteren og leksjonariumsnotater. Den ble funnet i St. Katarinas kloster på Sinai-fjellet på 1800-tallet. Kodeks 151 bruker ordet «Allah» for Gud. For mer informasjon, se http://www.arabicbible.com/bible/codex_151.htm.

Spørsmål: Hva vet vi om de andre papyrusmanuskriptene?

Svar: Det finnes 88 av dem, merket som p1 til p88.

p20 + p27 (3. århundre) p20 inneholder Jakob 2:19–3:2; 3:4–9 og andre bøker. Håndskriften ligner svært på p27, noe som kan tyde på at den samme skribenten skrev begge.

p23 Urbana (3. århundre) Jakob 1:10–12, 15–18 og andre ikke-paulinske brev

p45 + p46 + p47 er sannsynligvis skrevet av samme skriver. Samlet kalles de henholdsvis Chester Beatty-papyri I, II ogIII . Se spørsmålet om Chester Beatty-papyri nedenfor for mer informasjon om disse papyriene.

s. 54 (5.–6. århundre) Jakob 2:16–18, 21–26; 3:2–4 og andre bøker

p52 er det eldste manuskriptet, kalt John Rylands-papyrusen, og er datert til 117–138 e.Kr. Det ble funnet i Egypt. Dette viser at Johannesevangeliet ikke bare var skrevet på det tidspunktet, men også distribuert til Egypt på det tidspunktet. Det har skrift på begge sider og inneholder Johannes 18:31–33 og 37–38.

p66 ble sannsynligvis skrevet rundt 125–175 e.Kr. (tidligere antatt å være 150–200 e.Kr.). Det kalles Bodmer II-papyrusen. Se spørsmålet om p66 for mer informasjon.

Se Wycliffe Bible Dictionary s. 248–257 og A General Introduction to the Bible s. 387–391 for en nærmere drøfting av de eldste manuskriptene fra Det gamle testamente og Det nye testamente.

Spørsmål: Hva vet vi om Papyrus Oxyrhynchus 2 (s. 1)?

Svar: Dette manuskriptet stammer fra midten av det tredje århundret og er funnet i Oxyrhynchus i Egypt. Det inneholder Matteus 1:1–9, 12, 14–20 og muligens2:14 . Det er svært fragmentarisk. Sidetallene er angitt med greske bokstaver. Det er mange likheter mellom dette manuskriptet og s. 69, samt Vaticanus.

Spørsmål: Hva vet vi om Papyrus Oxyrhynchus 657 +PSI 1292 (s. 13)?

Svar: Dette manuskriptet er datert til 225–250 e.Kr. og stammer fra Oxyrhynchus i Egypt. Det inneholder Hebreerbrevet 2:14–5:5; 10:8–22;10:29-11:13 ;11:28-12:17 . Det har sidetall angitt med greske bokstaver. Det ble funnet sammen med et manuskript fra det andre århundret, Papyrus Oxyrhynchus 656, en kopi av Første Mosebok. Denne papyrusen har sidetall som viser at det fantes tidligere sider, som sannsynligvis inneholdt tidligere deler av Det nye testamente. Det er mange likheter mellom p13 og p46.

Spørsmål: Hva vet vi om Papyrus Oxyrhynchus 1229 (p23)?

Svar: Dette manuskriptet er datert til ca. 200 e.Kr. og stammer fra Oxyrhynchus i Egypt. Det inneholder Jakob 1:10–12, 15–18. Det har sidetall angitt med greske bokstaver. Skribenten foretrakk tilsynelatende å kopiere nøyaktig (inkludert grammatiske feil), fremfor å rette opp de grammatiske feilene.

Spørsmål: Hva vet vi om Papyrus Oxyrhynchus 1598 (s. 30)?

Svar: Den er datert til begynnelsen av det tredje århundret. Bare tre sider er bevart, med teksten fra 1. Tessalonikerbrev 4:12–13, 16–17; 5:3, 8–10, 12–18, 25–28; 2. Tessalonikerbrev 1:1–2; 2:1, 9–11. To av sidene har sidetall med greske bokstaver. Siden sidetallene er 207 og 208, inneholdt den tilsynelatende mye mer opprinnelig.

Spørsmål: Hva vet vi om Papyrus Michigan Inventory 1571 (s. 38)?

A: Den dateres til slutten av det andre eller begynnelsen av det tredje århundret, og bare én side er bevart, som inneholder Apostlenes gjerninger18:27 –19:6, 12–16. Den har et sidetall (59) angitt med greske bokstaver («nu» og «theta»). Philip Comfort konkluderer derfor med at den opprinnelig bare inneholdt Apostlenes gjerninger.

Q: Hva vet vi om Papyrus Oxyrhynchus 1780 (s. 39)?

Svar: Dette fragmentariske manuskriptet inneholder Johannes 8:14–22, skrevet i første halvdel av det tredje århundret. Det har sidetall på de partallssidene (74), noe som ifølge Philip Comfort tyder på at det opprinnelig bare inneholdt Johannesevangeliet. Det ble oppdaget i Oxyrhynchus i Egypt og stemmer 100 % overens med Vaticanus, noe som gjør det til en del av den alexandrinske manuskriptfamilien.

Spørsmål: Hva vet vi om Chester Beatty-papyriene I, II ogIII (s. 45 + s. 46 + s. 47)?

Svar: Det finnes faktisk tre Chester Beatty-manuskripter: p45 som inneholder evangeliene og Apostlenes gjerninger (3. århundre), p46 som inneholder Paulus’ brev (ca. 200 e.Kr.) og p47 som inneholder Åpenbaringen (slutten av 3. århundre). De kan alle være fra samme tid. I det minste har p45 og p46 sidetall med greske bokstaver.

Hva som er bevart: På de gjenværende sidene har vi det meste av Paulus’ brev (men ikke 1. og 2. Timoteusbrev eller Titusbrevet) og andre bøker i Det nye testamente. De syv første sidene er gått tapt, og den første bevarte siden begynner med Romerbrevet 5:17. Deretter følger bøkene i denne rekkefølgen: Hebreerbrevet, 1. og 2. Korinterbrev, Efeserbrevet, Galaterbrevet, Filipperbrevet, Kolosserbrevet og 1. Tessalonikerbrev.

Utseende: Bøkene var tilsynelatende ordnet etter lengde. Papyrus p46 hadde opprinnelig 104 ark, hvorav 56 er bevart i dag på et museum i Dublin, Irland, og 30 ark befinner seg i Ann Arbor. Vi vet om de manglende sidene fordi sidene hadde sidetall.

Skrivere: Det var bare én skriver og ingen korrekturlesere.

Særtrekk ved Chester Beatty-papyri: En av særegenhetene ved p46 er at Romerbrevet 16:5–27 er plassert på slutten av kapittel 15.

Når det gjelder Åpenbaringen, inneholder p47 tallverdier etter noen av ordene i Åpenbaringen (Theomatics II s. 27–28).

Bruce Metzger sier om papyrus p47: «Generelt stemmer teksten i P-47 oftere overens med den i Codex Sinaiticus enn med noen annen, selv om den ofte viser en bemerkelsesverdig uavhengighet.» Del Washburn sier i Theomatics II s. 632 at dette viser at p47 er svært feilaktig.

Spørsmål: Hva vet vi om Bodmer II-papyrusen (s. 66)?

Svar: Dette er den tredje eldste samlingen av bevarte papyrer. Martin daterte den opprinnelig til år 200 e.Kr., Hunger sa 100–150 e.Kr., The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts, s. 366, angir midten av det 2. århundre, og Aland m.fl.s The Greek New Testament, 4. reviderte utgave, sier «omkring 200». Turner daterte dette til 200–250 e.Kr., delvis på grunn av de store avvikene. Imidlertid har man siden funnet store avvik også i manuskripter fra det 2. århundre. Comfort gir et godt motargument mot Turners begrunnelse og sier at det er fra midten av det 2. århundre (125–175 e.Kr.). Papyrus p66 ble funnet i Egypt mellom Theben og Panopolis, nær Nag Hammadi. Det sies å være enten et alexandrinsk manuskript eller en blanding av alexandrinske og vestlige typer. Det har imidlertid rundt 20 avvik fra lesemåter som finnes i alle vestlige typer.

Det som er bevart: p66 inneholder Johannes 1:1–6:11; 6:35b–14:26, 29–30; 15:2–26; 16:2–4, 6–7; 16:10–20:20, 22–23; 20:25–21:9, 12, 17. I boken *The Archaeology of the New Testament* (Finnegan), s. 381, vises det at side 137 er svært fragmentarisk og inneholder en del av Johannes 19:16.

Fysisk utseende: p66 har 78 ark, 14,2 centimeter gange 16,2 centimeter. Den har 15–25 linjer per side, og sidetallene er angitt med greske bokstaver. Der ordene «kors» og «korsfeste» forekommer, forkortet skribenten dem typisk ved å skrive bokstavene chi og rho oppå hverandre. I dag befinner p66 seg i Cologny-Genève i Sveits.

Kjennetegn ved Bodmer II-papyrusen: Noen ser en doketisk tendens i p66.

Joh1:18 sier «den enbårne Gud», ikke «den enbårne sønn»

Joh3:13 mangler «Menneskesønnen som er i himmelen»

Joh7:53-8:11 : Dette er det eldste eksisterende manuskriptet der historien om den utro kvinnen mangler.

Joh9:35 sier «Guds sønn» i stedet for «Menneskesønnen»

Joh 19:5 mangler «Og han sa til dem: ‘Se, dette er mennesket’»

Spørsmål: Hva vet vi om Bodmer-papyrusen p72?

Svar: p72 ble skrevet rundt år 300 e.Kr. Det var tilsynelatende en privat kopi som noen ga fire skrivere i oppdrag å skrive. Den ligner på den sahidiske alexandrinske typen og har sidetall med greske bokstaver.

Hva er bevart: Bøkene i rekkefølge er: Marias fødsel, den apokryfe «Paulus’ brev til korinterne», Salomos ellevte ode, Judasbrevet, Melitos’ preken om påsken, et fragment av en hymne, Filéas’ forsvarstale, Salme 33, Salme 34, 1. Petersbrev og 2. Petersbrev.

Utseende: Den måler 6 x 5 ¾ tommer (15 ¼ x 14,5 cm).

Spørsmål: Hva vet vi om Bodmer-papyriene 14/15 p75?

Svar: p75 (Bodmer 14/15) ble skrevet mellom 175 og 225 e.Kr. Comfort og Barrett angir ca. 175 e.Kr. I likhet med p66, Sinaiticus, Vaticanus og Alexandrinus har den greske teksten ingen tegnsetting, ifølge Bruce Metzgers *A Textual Commentary on the Greek New Testament*, s. 167. Imidlertid ble tegnsetting tilsynelatende lagt til senere i p75 og Sinaiticus.

Innhold: p75 inneholder det meste av Lukas og Johannes. Nærmere bestemt inneholder den Lukas 3:18–22; 3:33–4:2; 4:34–5:10; 5:37–6:4; 6:10–7:32; 7:35–39, 41–43; 7:46–9:2; 9:4–17:15; 17:19–18:18; 22:4–24:53. Den inneholder også Johannes 1:1–11:45, 48–57; 12:3–13:1; 13:8–9; 14:8–29; 15:7–8. (Lukas 1:1–3:17 mangler på grunn av tapet av åtte blad.) Johannes7:53-8:11 har aldri vært til stede.

Fysisk utseende: p75 har 102 bevarte blad (av opprinnelig 144) som måler 10 ¼ x 5 1/3 tommer (26 x 13,5 cm). På mange, men ikke alle, steder ble «kors» og «korsfeste» forkortet med bokstavene chi og rho skrevet over hverandre, ifølge The Archaeology of the New Testament (Finnegan) s. 382, 383.

Særtrekk ved Bodmer-papyriene 14/15: I henhold til *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts*, s. 494–496, hadde skribenten en tendens til å utelate pronomen. På gresk kan man likevel utlede subjektet ut fra verbendelsene. Bortsett fra det så det ut til at den profesjonelle kristne skribenten kopierte teksten ganske nøyaktig. Han brukte tilsynelatende Apostlenes gjerninger 12:20 til å gjøre en endring i Lukas14:32 , samt noen få andre harmoniseringer.

Statistikk over Bodmer-papyriene 14/15: Ifølge *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts*, s. 496, er de 87 % identiske med *Vaticanus* (92 % identiske i Johannes-evangeliet). *Vaticanus* og Bodmer-papyriene 14/15 har 35 vesentlige lesemåter som kun forekommer i disse to manuskriptene, i tillegg til felles skrivefeil.

Spørsmål: Hva vet vi om Uncial 0189?

Svar: Dette er det eldste bevarte pergamentmanuskriptet av Det nye testamente, datert til slutten av det andre eller begynnelsen av det tredje århundret. Det består av én fragmentarisk side som inneholder Apostlenes gjerninger 5:3–21. Det har et sidetall (15) skrevet med greske bokstaver.

Spørsmål: Hva vet vi om Papyrus Antinoopolis 12 (Uncial 0232)?

A: Det er datert til ca. 300 e.Kr. og inneholder 2. Johannesbrev 1–9. Det ble funnet i Antinoopolis i Egypt og har sidetall (164 og 165) skrevet med greske bokstaver.

Spørsmål: Hva vet vi om Bezae Cantabrigiensis (også kalt Codex Bezae)?

Svar: Dette er det eldste kjente tospråklige manuskriptet, med gresk på venstre side og latin på høyre. Bezae Cantabrigiensis var en vestlig tekst som ble kopiert ca. 450–550 e.Kr. Den forkortes ofte til «D» eller kalles uncial 05.

Hva er bevart: Det har bevart det meste av de fire evangeliene og deler av Apostlenes gjerninger. 3. Johannes 11–15 er kun bevart på latin. På gresk mangler Matteus 1:1–20;6:20 –9:2; 27:2–12; Johannes1:16-3:26 ; Apostlenes gjerninger8:29-10:14 ; 21:2–10; 15–18;22:10 –20;22:29 –28:31. I den latinske utgaven mangler Matteus 1:1–11; 6:8–8:27; 26:65–27:1; Johannes 1:1–3:16; Apostlenes gjerninger 8:20–10:4; 20:31–21:2; 21:7–10; 22:2–10; 22:20–28:31.

Utseende: Det er 510 blad, som måler 25,8 til 26,7 cm x 17 til 22,9 cm. (De fleste andre store manuskripter har mer ensartede dimensjoner.) Det ble skrevet på kostbart pergament med brunt blekk. Det er én kolonne per side og 33 linjer per kolonne. Det er ingen mellomrom mellom ordene, og sitater fra Det gamle testamente er ikke markert. Det befinner seg for tiden i London, Storbritannia.

Skrivere og korrekturlesere: Det er ni korrekturlesere, som levde fra det sjette til det tolvte århundret.

Særtrekk ved Bezae Cantabrigiensis: Den har den lengre slutten på Markusevangeliet. Metzger sier: «Tekstmessig inneholder ingen kjent håndskrift av Det nye testamente så mange særegne lesemåter, hovedsakelig i form av fritt tillegg (og sporadisk utelatelse) av ord, setninger og til og med hendelser.» i *Manuscripts of the Greek Bible*, s. 89. Bruce Metzger skriver i *A Textual Commentary on the Greek New Testament*, 2. utg. (1971), s. 356, at *Bezae Cantabrigiensis* var svært glad i det greske ordet *tote*.

Utelatelser: De 86 ordene som er vist nedenfor, mangler hovedsakelig bare i Bezae Cantabrigiensis.

Mt5:32 «og den som er skilt/forlatt og gifter seg, begår ekteskapsbrudd» mangler i denne og i mange italienske manuskripter samt hos Augustin. (6 ord)

Mt9:34 mangler i Bezae Cantabrigiensis og Diatessaron (12 ord).

Mk3:18 «Lebbaeus» mot «Thaddaeus» i de fleste andre manuskripter

Luk12:21 mangler i dette: «Dette er den som samler seg skatter, men ikke er rik overfor Gud» (9 ord)

Luk 22:17-20 mangler deler av 19b-20 (ca. 38 ord)

Luk 24:12 mangler. (21 ord)

Apg1:26 I stedet for «elleve apostler» står det her og hos Eusebius «tolv apostler».

Apg 19:9 har «Tyrannus fra11:00 om morgenen til4:00 om ettermiddagen» i stedet for «Tyrannus» mot «en viss Tyrannus» (6 ord mer)

Tillegg:

Apostlenes gjerninger12:23 «ble spist av ormer» mot et tillegg som bare finnes i den syrisk-arameiske teksten mot et tillegg som bare finnes i Bezae Cantabrigiensis og den italiske teksten

Apostlenes gjerninger13:43 : Bezae Cantabrigiensis, Italic og noen syrisk-manuskripter legger til 11 ord etter «Gud». (Middelegyptisk koptisk legger til 8 ord etter «Gud».)

Apostlenes gjerninger 15:2 «det så ut til at Paulus og Barnabas og noen andre blant dem dro opp» vs. erstatning av en setning på 10 ord med en setning på 24 ord (6 ord til felles) (også i Italic, noen syrisk-manuskripter og midt-egyptisk koptisk) (ikke regnet med i totalene)

Apostlenes gjerninger15:12 : Erstattet en setning på 10 ord med en setning på 25 ord (2 ord til felles) (Kun i Bezae Cantabrigiensis, den italiske utgaven, noen syrisk-koptiske tekster og den midt-egyptiske koptiske teksten)

Apostlenes gjerninger15:41 la til 5 ord

Apostlenes gjerninger16:39 erstattet en setning på 10 ord med en setning på 36 ord (3 ord til felles)

Apostlenes gjerninger16:35 erstattet en setning på 3 ord med en setning på 18 ord (2 ord til felles)

Apostlenes gjerninger16:35 la til 3 ord.

Apostlenes gjerninger 19:1 erstattet en setning på 17 ord med en setning på 27 ord. Dette finnes også i p38 (ca. 300 e.Kr.) samt i noen syrisk-tekstene.

I tillegg til Bezae Cantabrigiensis finnes disse i noen syrisk-språklige tekster (5. århundre).

Spørsmål: Hva vet vi om Codex Claromontanus?

Svar: Dette manuskriptet ble skrevet på 500-tallet og utfyller Bezae Cantabrigiensis.

Hva er bevart: Den inneholder mye av det som mangler i Bezae Cantabrigiensis. Den inneholder alle Paulus’ brev og Hebreerbrevet, bortsett fra følgende. Romerne 1:1–7, 27–30 og 1. Korinterbrev 14:13–22 er tapt på gresk, og 1. Korinterbrev 14:8–18 og Hebreerbrevet 13:21–23 mangler på latin. Den greske teksten er velskrevet, men den latinske oversettelsen er ikke særlig god.

Utseende: Det er 533 sider, som måler 7 x 9 tommer (18 x 23 cm). Den er skrevet i én kolonne på pergament.

Spørsmål: Hva vet vi om det bysantinske leksjonariet?

A: Det bysantinske leksjonariet består av mellom 1 761 og 2 209 greske manuskripter som i det store og hele stemmer overens med hverandre. Leksjonarier var samlinger av lesninger fra evangeliene og Apostlenes gjerninger. Det bysantinske leksjonariet er ikke alltid ensartet. I Johannes 8:4 har for eksempel noen versjoner «sa til ham», mens andre har «sa for å friste ham».

Den første bevarte bysantinske leksjonaren ble skrevet før år 400 e.Kr. Det fantes en annen før år 500 e.Kr., med ytterligere 3 før år 600 e.Kr., 5 før år 700 e.Kr., 22 før år 800 e.Kr., 123 før år 900 e.Kr. og 147 før år 1000 e.Kr. De øvrige strekker seg frem til år 1800 e.Kr., og hoveddelen av dem, omtrent 1 496, ble skrevet mellom år 1000 e.Kr. og 1400 e.Kr. Se The Text of the New Testament: An Introduction to the Critical Editions and to the Theory and Practice of Modern Textual Criticism av Aland og Aland, s. 82, for en oversikt over leksjonarene sortert etter århundre.

Spørsmål: Hvorfor finnes det så mange små variasjoner i manuskriptene?

Svar: Først noen alternative hypotetiske scenarier, deretter en spekulasjon om svaret.

1. TENK DEG: Det er funnet manuskripter som inneholder hele Det nye testamente i en liten hule i Israel. Radiokarbon-datering viser at de er fra år 90 e.Kr. +/- 100 år. På slutten av hvert manuskript står det en kort merknad om at dette var det opprinnelige manuskriptet skrevet av den opprinnelige forfatteren.

Gud er allmektig, og Han kunne ha fått dette til å skje på denne måten, hvis Han hadde ønsket det.

2. TENK DEG: I løpet av de siste årene har hundrevis av komplette manuskripter av Apostlenes gjerninger blitt funnet, datert til mellom år 100 og 300 e.Kr. Ingen av dem er like, og ingen av dem har mer enn 20 % til felles med noen annen kopi av Apostlenes gjerninger.

Gud kunne ha sørget for at Hans ord i Det nye testamente effektivt gikk tapt, hvis Han hadde ønsket det.

3. TENK DEG: Det har blitt oppdaget at de kristne lederne i år 325 e.Kr. samlet inn alle tilgjengelige eksemplarer av Det nye testamente og brente de fleste av dem. Deretter ga de ut en «standardisert» versjon. Noen få tidlige eksemplarer overlevde imidlertid, og vitnesbyrdene fra religiøse ledere fra tiden før dette, om lengden på ulike kapitler, viser seg å være pinlige for dem som tror at den standardiserte versjonen var den eneste.

Gud kunne ha latt dette skje hvis Han hadde ønsket det. Hvis datoen ble flyttet frem ca. 400 år, og du erstattet ordene «Det nye testamente» med «Koranen», ville dette være det du måtte tro på hvis du var en muslim som studerte Koranens historie.

Den faktiske situasjonen er at vi har så mange eksemplarer av Det nye testamente at det ikke er noen tvil om hva de sier om noen kristen lære. Vi har så mange eksemplarer, for ikke å nevne alle sitatene og omskrivningene fra de tidlige kirkeforfatterne, at vi kjenner hele Bibelens betydning. Imidlertid har mange eksemplarer tekstuelle kopieringsfeil, og vi er sikre på omtrent 97 % av ordene i Det nye testamente. På den ene siden er dette en svært høy prosentandel. På den andre siden kunne den vært høyere. Kanskje er det en lærdom å hente her, nemlig at Gud var svært opptatt av å bevare 100 % av betydningen i Det nye testamente, men ikke like opptatt av de enkelte ordene.

Vi har ikke like mange eksemplarer av Det gamle testamente, men Jesus bekreftet det gamle testamente fra sin tid, og vi har eksemplarer av det gamle testamente fra hans tid.

Spørsmål: Hva kjennetegner den armenske oversettelsen av Det nye testamente?

Svar: Den første armenske oversettelsen ble laget i det femte århundre e.Kr. Man trodde tidligere at den var utført av biskop Mesrob/Mesrop (død 439 e.Kr.). Imidlertid mener vi nå at den ble utført av Sahak/Sahok den Store (390–439 e.Kr.). Noen mener den ble oversatt fra gresk, men Mesrobs nevø og disippel sier at Sahak oversatte den fra syrisk. I *A General Introduction to the Bible*, s. 519–520, påpekes det at armenske manuskripter ble revidert før det 8. århundre på grunnlag av greske manuskripter som ble hentet fra Konstantinopel etter konsilet i Efesos. I dag har vi bare de reviderte versjonene, og de eldste manuskriptene er fra det niende århundre. Ifølge «A Textual Commentary on the Greek New Testament», 2. utgave, s. 102, finnes det rundt 100 armenske manuskripter.

Den armenske oversettelsen inneholder alle bøkene i Det nye testamente, og den følger både den bysantinske og den kesarenske manuskriptfamilien. Her er noen av de særegne lesemåtene i den armenske teksten.

Joh7:53-8:11 Ifølge *The Greek New Testament*, 4. utgave, s. 347, har noen tidlige armenske manuskripter «Joh7:53-8:11 », mens andre tidlige ikke har det. Den vanlige armenske teksten har «Joh7:53-8:11 » etter «Joh21:25 ».

Joh 8:8 «skrev på bakken» (de fleste andre manuskripter) mot «skrev på bakken hver enkelt av deres synder» (5 ord). Manuskriptene med den andre lesemåten er de armenske og mye senere manuskripter, fra og med det 9. århundre.

Joh21:25 . Den armenske oversettelsen (5. århundre) og «f1»-manuskriptfamilien legger til «7:53 to 8:11 » her i stedet for «after John7:52 ». Aland sier imidlertid at dette ikke er «Arm», men «Armmss», noe som betyr at det var en eldgammel versjon eller en tidlig kirkeforfatter som skilte seg fra den redigerte armenske teksten.

Rom 8:1 slutter med «Jesus» vs. «Jesus, som ikke vandrer etter kjødet» vs. «Jesus, som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden»

De fleste manuskripter har bare «Jesus». I *1001 Bible Questions Answered*, s. 18, står det at det ikke er noen uenighet om dette blant tekstkritikere; det bør bare være «Jesus».

Den andre varianten finnes i den armenske teksten, Gothic 493–555 e.Kr. og Alexandrinus ca. 450 e.Kr.

Den tredje varianten finnes i det bysantinske leksikonet,

Sinaiticus (korrigert) etter 340 e.Kr. og Claromontanus (korrigert) fra det 6. århundre.

Nytteverdi: Den armenske oversettelsen underbygger Bibelens pålitelighet fra omtrent det femte århundret og fremover. Den sene dateringen begrenser imidlertid dens nytteverdi når det gjelder å finne den nøyaktige greske originalteksten.

Spørsmål: Hva kjennetegner den gotiske oversettelsen av Det nye testamente?

Svar: Den gotiske Bibelen ble oversatt av Ulfilas (eller en som samarbeidet med ham) rundt år 350 e.Kr. Goterne var et mektig og krigersk folk. Disse goterne, kalt moesogoterne, hadde bosatt seg i Moesia siden år 250 e.Kr., og under sin leder Fritigern beseiret de den romerske keiseren Valens nær Adrianopel i år 378 e.Kr. Et eksemplar av den gotiske Bibelen befinner seg i dag i Uppsala i Sverige, og mer enn halvparten av evangeliene er bevart. Ulfilas, en gresktalende goter, var goternes andre biskop og en arianer. Til tross for dette var oversettelsen hans vellykket. Det eneste særegne jeg har funnet, er i Romerbrevet 8:1, der den er identisk med den armenske og Alexandrinus-versjonen.

Det er viktig å erkjenne at Ulfilas var en ariansk kjetter. Her er en person hvis teologi ble fordømt ved konsilet i Nikea, og som ikke hadde noen grunn til å opphøye Kristus eller følge de ortodokse kristne. Siden den var på gotisk, ville dessuten ikke gresk- og latinsktalende kristne kopiere eller revidere den, ettersom de ikke kunne gotisk. Likevel var hans gotiske oversettelse så objektiv at det er umulig å se ut fra oversettelsen at den ikke ble laget av en ortodoks kristen. Til dem som hevder at Bibelen ble manipulert av kristne som hadde en teologisk agenda, er svaret Ulfilas og objektiviteten i den gotiske oversettelsen.

Manuskripter: Det er bevart fem gotiske manuskripter. Codex Argenteus er fra ca. 520 e.Kr.

Nøyaktighet: Når det gjelder tekstvariasjoner, har den gotiske oversettelsen svært få. I *A General Introduction to the Bible*, s. 518–519, står det: «Oversettelsen følger nøye, nesten bokstavelig, den greske teksten av den bysantinske typen, og gir lite å gå på for tekstkritikeren.» I dag har vi fem fragmentariske eksemplarer av den gotiske oversettelsen, fra 493–555 e.Kr., inkludert én gotisk-latinsk versjon.

I boken «The Text of the Old Testament» (av Ernst Würthwein), s. 206, står det: «Som regel blir den [den gotiske versjonen] bare nevnt i forbifarten, fordi det generelle preget ved tekstgrunnlaget er ganske nøyaktig kjent; til sin oversettelse benyttet Wulfilas [Ulfilas] et manuskript av den senbyzantinske teksten som skiller seg lite fra det vi finner i det greske manuskriptet.»

Spørsmål: Hva vet vi om Diatessaron?

Svar: Diatessaron (ca. 172 e.Kr.) betyr på engelsk «gjennom [de] fire». Det er en harmonisering av evangeliene som Tatian skrev enten på syrisk eller gresk. Tatian levde fra 110 til 177 e.Kr. Han var en assyrisk kristen som studerte under Justin Martyr (død 165 e.Kr.). Dessverre ble Tatian senere kjetter og sluttet seg til enkratittene.

Enkratittene (som betyr «herrer over seg selv») var en asketisk (og vegetarisk) gnostisk kult som oppsto rundt år 166 e.Kr. I sitt Diatessaron utelot Tatian versene som viste at Jesus var et menneske. Dermed utelot han slektstavlene og andre vers. Diatessaron siterer omtrent 79 % av de fire evangeliene.

Det eldste bevarte fragmentet av Diatessaron er det eneste som finnes på gresk. Det ble brukt i byen Dura-Europos ved Eufrat før perserne ødela byen i 256 e.Kr. Vi har en syrisk kopi og tre arabiske kopier, hvorav den eldste er fra det 6. århundre. I 1957 oppdaget arkeologer en kommentar til Diatessaron skrevet av Efrem av Syria (375 e.Kr.). Bortsett fra gnostikerne var det bare noen få i den syriske kirken som satte pris på Diatessaron. En syrisk biskop beordret at hundrevis av eksemplarer skulle destrueres, og det er grunnen til at bare noen få er bevart i dag.

Forsiktighet ved henvisning til Diatessaron: På grunn av den sene dateringen av de få bevarte eksemplarene er Diatessaron ikke en særlig nyttig kilde for å fastslå den nøyaktige ordlyden i evangeliene. Dessuten er det meste av teksten bevart på arabisk, og arabiske tidformer er mindre presise enn de greske.

Den store verdien av dette kjetteriske vitnesbyrdet: Likevel er selv Diatessaron et svært nyttig vitnesbyrd i en annen henseende. På den ene siden har vi en gnostisk kjetter som ikke nøler med å utelate hele avsnitt fra sin harmonisering som ikke passer ham, nemlig de avsnittene som understreker Jesu menneskelighet. Kanskje ble dette ansett som mer akseptabelt fordi han ikke bare kopierte ett evangelium, men laget en harmonisering av dem alle, og han la ikke til noe materiale. På den andre siden er de 79 % av evangeliene som Tatian siterte, bevart som et selvstendig verk. Når vi ser på dette verket, ser vi en svært nær overensstemmelse med de greske skriftene som er bevart i dag.

Tatian, kjetteren som ikke hadde noe imot å utelate hele avsnitt, kunne ha hatt et motiv for å inkludere eventuelle store forskjeller som angivelig fantes i fortellingene om Jesus. Likevel er det som står skrevet i Diatessaron ganske enkelt sitater fra de fire evangeliene, minus omtrent 20 % som understreket Jesu menneskelighet.

De viktigste forskjellene er små, men man kan likevel se hvordan Tatianus’ asketiske synspunkter har preget dem. Det står at Johannes Døperen spiste melk og honning i stedet for gresshopper og villhonning, og det nevnes ingenting om ekteskapet mellom Maria og Josef.

Detaljer: Her er andelene av vers som mangler i hvert kapittel av Diatessaron. Disse tallene er beregnet ut fra «Ante-Nicene Fathers», bind 9, s. 34–138, og noen fra Metzgers «A Textual Commentary on the Greek New Testament».

Spørsmål: Hvilken rekkefølge hadde bøkene i Det nye testamente i manuskriptene?

Svar: I manuskripter som har bevart evangeliene, kommer disse vanligvis først, i rekkefølgen Matteus, Markus, Lukas og Johannes. Et unntak fra dette er det curetonske syrisk-manuskriptet, der Lukas og Johannes er byttet om.

Her er rekkefølgen på bøkene i ulike manuskripter.

p30 har 1. og 2. Tessalonikerbrev i rekkefølge.

p45 har Matteus, Markus, Lukas og Johannes i rekkefølge.

p46 har i rekkefølge Romerbrevet, Hebreerbrevet, 1. og 2. Korinterbrev, Efeserbrevet, Galaterbrevet, Filipperbrevet og 1. Tessalonikerbrev.

p72 har 1. og 2. Petersbrev som sider 1–46. Judasbrevet står på sidene 62–68.

s. 75 har Lukas og Johannes.

Sinaiticus har bøkene i følgende rekkefølge: De fire evangeliene, Paulus’ brev, Hebreerbrevet, Apostlenes gjerninger, de katolske brevene, Åpenbaringen, Barnabasbrevet og Hermas’ hyrde. Både Vaticanus og Sinaiticus har 2. Tessalonikerbrev rett før Hebreerbrevet. Alexandrinus hadde 1. og 2. Klemensbrev etter bøkene i Det nye testamente, selv om en del av 2. Klemensbrev nå mangler. Innholdsfortegnelsen sier også at Salmene til Salomo fulgte etter 2. Klemensbrev.

Spørsmål: Hvorfor har det store flertallet av manuskriptene ikke tegnsetting?

Svar: Tegnsetting er nyttig for å fortelle leseren når man skal ta en pause og puste, fordi en del av tanken er fullført. Ifølge *Manuscripts of the Greek Bible*, s. 31–32, er det en utbredt oppfatning at Aristofanes fra Byzantium oppfant puste- og aksenttegn. Han brukte en prikk nederst (som ser ut som et punktum), en prikk i midten og en prikk øverst. Noen andre innførte kommaet rundt det niende århundret, og spørsmålstegnet (;) dukket opp rundt det åttende eller niende århundret.

Spørsmål: Siden de fleste greske manuskripter skrev ordene uten mellomrom, hvor fører dette til tvetydigheter?

Svar: På grunn av strukturen i de greske språkendelsene fører dette til få tvetydigheter, ifølge *Manuscripts of the Greek Bible*, s. 31. Tvetydige steder er Romerbrevet 7:14; 1. Timoteusbrev 3:16 og den greske oversettelsen (men ikke den opprinnelige hebraiske teksten) av 3. Mosebok 5:4.