< Bibelspørsmål fra Markus

Spørsmål som omhandler mer enn ett evangelium, blir drøftet i det første evangeliet der de forekommer, eller ellers i avsnittet om evangeliene.

Spørsmål: Hva er noen av de karakteristiske trekkene ved Markus-evangeliet?

Svar: Markus er et handlingsorientert evangelium. Markus bruker ofte ordet «straks». Det fremhever Kristus som tjener. Han helbredet, ga mat, drev ut demoner og ga sitt liv som løsepenge for mange. Det er tretten mirakler nedtegnet i Markus. Kristus er håpet for enkle mennesker. Et sentralt skriftsted er Markus 10:45.

Når det gjelder språket, ser noen likheter mellom ordene hos Peter og Markus. Markus var faktisk tolk for Peter. Markus har det enkleste ordforrådet av evangeliene.

Når det gjelder likheter, har omtrent 90 % av versene i Markus en eller annen parallell i Matteus.

Når det gjelder falske religioner, er Markus 1:9–11, så vel som Matteus 3:16–17, gode avsnitt for å vise «Oneness»-pinsefolket at Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd ikke er identiske eller bare tre «former» av én person.

Spørsmål: Hva vet vi om Markus som person i Markus-evangeliet?

Svar: Markus var Peters tolk, og derfor kan Markus-evangeliet i en viss forstand kalles «Peters evangelium». Markus var imidlertid sannsynligvis selv øyenvitne, og det er vi rimelig sikre på ut fra en detalj som ingen andre ville ha lagt merke til. Markus 14:51 forteller om den unge mannen i Getsemane-hagen som løp bort naken. De tidlige kristne anerkjente også at Markus var forfatteren av dette evangeliet.

Markus har et større antall latinske ord enn de andre evangeliene, for eksempel «folketelling», «denar», «legion» og «praetorium». Markus er et latinsk navn, mens Johannes er et hebraisk navn. I *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 99, står det at latinske uttrykk ble brukt i stedet for de greske tilsvarende i Markus 5:9; 6:27; 12:15,42; 15:16,39. I to setninger, i Markus 3:6 og 14:65, bruker Markus en latinsk, ikke en gresk setningskonstruksjon, som om latin var hans morsmål og han lærte gresk senere. Romersk tidsregning brukes i Markus 6:48 og 13:35. Aramæiske uttrykk er oversatt til gresk i Markus 3:17; 5:41; 7:11,34; 9:43; 10:46; 14:36; 15:22,34.

Spørsmål: Hvorfor finnes det ingen slektstavle i Markus, slik det er i Matteus og Lukas?

Svar: Markus’ formål med å skrive synes å være noe annerledes enn hos Matteus og Lukas.

Matteus er skrevet mer for jøder, som la vekt på slektsregister, og Matteus fremhever Kristus som en konge, og slektsregister er viktig for konger.

Markus fremhever at Kristus var en tjener, og legger vekt på hans gjerninger og tjeneste.

Lukas la vekt på Jesu menneskelighet, og ble utvilsomt skrevet for et mer gresk publikum. Lukas gjengir flest lignelser.

Johannes fremhever Jesus som Gud og fokuserer på de syv tegnene Jesus utførte.

Q: Markus gir med sin bruk av «straks» inntrykk av at Jesu tjeneste bare varte noen få måneder, fra å plukke korn under høsten i Markus 2 til påsken i kap. 11. Jesus, Interrupted s. 42

Svar: Jeg har lest all den kristne litteraturen fra før nikensk tid, bortsett fra to bøker, samt mye av den bevarte gnostiske og ebionittiske litteraturen, og jeg fant ikke en eneste forfatter fra før nikensk tid – verken kristen eller gnostiker – som mente at Markus antydet at Jesu tjeneste varte bare noen få måneder. Forskere bør være forsiktige med å lese sine egne nyskapende teorier inn i gamle skrifter. Jeg er sikker på at ulike mennesker kan finne alle slags inntrykk i Bibelen hvis de anstrenger seg nok.

Q: I Mk 1:2, legger Markus her noe til Mal 3:1?

Svar: Markus omskrev Malaki, rett før han henviser til Jesaja.

I den masoretiske teksten lyder Malaki 3:1: «Se, jeg sender min budbringer, og han skal rydde veien for meg…» (Greens bokstavelige oversettelse)

I Septuaginta lyder Malaki 3:1: «Se, jeg sender ut min budbringer, og han skal undersøke veien foran meg…» (Sir Lancelot C.L. Brenton)

Markus 1:2 sier: «Se, jeg sender min budbringer foran ditt ansikt, som skal berede veien for deg.» (Green’s Literal Translation) Legg merke til tilføyelsen av «foran ditt ansikt» og «din/deg» i stedet for «min/meg».

To punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Markus endret pronomenene, noe som ikke endrer betydningen her.

2. Siden «foran meg» er den siste setningen, endrer heller ikke tilføyelsen av «foran ditt ansikt» for gjentatt vektlegging betydningen.

Spørsmål: Står det i Markus 1:2 «i profetene» eller «i profeten Jesaja»?

Svar: Det finnes en variant i manuskriptene her.

«I profetene» finnes i følgende manuskripter: Alexandrinus, syrisk, bohairisk-koptisk, armensk, etiopisk, Irenaeus og andre manuskripter. Viktigst av alt er at det bysantinske leksjonariet sier det samme.

«I profeten Jesaja» eller «I Jesaja, profeten» finnes i de fleste andre manuskripter, inkludert Sinaiticus, Vaticanus, sahidisk-koptisk, gotisk, Bezae Cantabrigiensis osv. som nevner Jesaja. I det greske Nye Testamentet (Aland et al., 3. utgave) gis denne variasjonen usikkerhetsgraden «A», noe som betyr at det er «praktisk talt sikkert» at Jesaja ble nevnt.

Dette er et interessant sted der Textus Receptus avviker fra den bysantinske tekstfamilien, men likevel følger KJV og NKJV Textus Receptus.

Spørsmål: I Markus 1:2, sa Jesaja alt dette?

A: Nei, dette er en oppregning av tre profetier (2. Mosebok 23:20 (LXX), Malaki 3:1 (masoretisk tekst) og Jesaja 40:3 (LXX)). I *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 102, står det at dette gjenspeiler en vanlig praksis med å sitere flere skriftsteder som har et felles tema. Hver profeti kombinerer en håpefull forventning om en forløper med en advarsel dersom man ikke adlyder. Dette kalles en «testimoniekjede».

Spørsmål: Hva er forskjellene i Markus 1:2 mellom disse versene fra Det gamle testamente i den masoretiske teksten og i Septuaginta-oversettelsen (LXX)?

Svar: Markus 1:2 er en testimonia-kjede (også kalt en sammensmelting) av tre vers.

I 2. Mosebok 23:20 i den masoretiske teksten står det: «Se, jeg skal sende en engel foran deg for å beskytte deg på veien og føre deg til det stedet jeg har forberedt.» I Septuaginta-oversettelsen (LXX) står det: «Og se, jeg sender min engel foran ditt ansikt, for at han skal føre deg inn i det landet jeg har forberedt for deg.»

I den masoretiske teksten står det i Malaki 3:1: «gjør veien klar», mens Septuaginta-oversettelsen (LXX) sier: «undersøk veien»

I Jesaja 40:3 i den masoretiske teksten står det: «den som roper … en rett vei i ørkenen». I Septuaginta-oversettelsen (LXX) står det: «en som roper … de rette stiene».

Den hebraiske oversettelsen er hentet fra Jay P. Greens «Literal Translation». Septuaginta-oversettelsen er hentet fra Sir Lancelot C.L. Brentons oversettelse av «The Septuagint: Greek and English».

Spørsmål: Hva er egentlig syndenes forlatelse i Markus 1:4?

Svar: Syndenes forlatelse er det samme som syndenes tilgivelse. Før Jesu tid gjennomførte israelittene gjentatte rituelle renselsesbad. I Jerusalem fantes det mange «mikvaer», som var seremonielle bassenger for renselse. Jødene innførte også engangs-«dåp» av hedningekonvertitter for å vaske bort deres hedenske urenhet. Vannsdåpen er noe vi gjør som et tegn på vår frelse. Den er også et løfte om god samvittighet overfor Gud (1. Petersbrev 3:21).

Se «Hard Sayings of the Bible», s. 404–406, for et mer utførlig svar.

Spørsmål: I Markus 1:4,9 og Lukas 3:3 står det at dåpen var til syndenes forlatelse. Hvorfor ble da Jesus døpt, siden han var uten synd ifølge Hebreerbrevet 4:15, 2. Korinterbrev 5:21, Johannes 8:46 og 1. Petersbrev 1:19?

Svar: Johannes Døperen hadde tilsynelatende det samme spørsmålet i tankene da han spurte Jesus hvorfor Han lot seg døpe i Matteus 3:14. Jesus antydet svaret i Matteus 3:15–16. Jesus sa ikke at Han selv ble døpt for syndenes forlatelse, men Jesus sa at det var for å «oppfylle all rettferdighet». Vi skal følge Kristi eksempel, og Kristus ble døpt.

Spørsmål: I Markus 1:5 står det at hele Judea dro ut for å se Johannes. Betyr det alle?

Svar: Nei. Det står ikke at hver eneste person, men det betyr snarere at mange mennesker fra alle deler av Judea kom ut for å se Johannes.

Spørsmål: Hvordan døper Jesus med Den Hellige Ånd i Markus 1:8?

Svar: Fire punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Når en person omvender seg og tror på Kristus, blir vedkommende gjenfødt i Kristus og døpt med Den Hellige Ånd.

2. Da bor Den Hellige Ånd i vedkommende.

3. Alle kristne har Den Hellige Ånd. (Romerne 8:10, 11, 15)

4. Å ha Den Hellige Ånd skjer før vannbaptismen, slik Apostlenes gjerninger 10:44–48 viser.

Spørsmål: Siden Den Hellige Ånd i Markus 1:10 kom ned fra himmelen i form av en due, viser dette da at Den Hellige Ånd ikke er en person, slik Jehovas vitner kanskje tror?

Svar: Nei. At Den Hellige Ånd kan vise seg som en due, begrenser på ingen måte Den Hellige Ånds intelligens, følelser eller andre egenskaper. På samme måte i Det gamle testamente: At Gud viste seg som en brennende busk, gjorde på ingen måte Gud mindre.

Spørsmål: Hvorfor sendte Den Hellige Ånd Jesus ut i ørkenen for å bli fristet, som det står i Markus 1:12?

Svar: Det står ikke i Skriften. Kanskje måtte dette ordnes før Jesus kunne begynne sin tjeneste. Hvis du er kristen, er det da fristelser du må seire over gang på gang før Gud kan bruke deg på en større måte?

Spørsmål: I Markus 1:14, er «evangeliet om Guds rike» det samme som «Kristi evangelium»?

Svar: Ja, bortsett fra at Jesus på dette tidspunktet ennå ikke forkynte om sin død, oppstandelse og gjenkomst. Det Jesus forkynte her, var altså en del av hans endelige budskap.

Spørsmål: Hvorfor begynte Markus i Markus 1:14–15 med tjenesten i Galilea og hoppet over den første tjenesten i Judea som er beskrevet i Johannes 1:1–4:54?

Svar: Jesus begynte sin tjeneste i Galilea. Johannes 1:43–2:12 utspilte seg i Galilea. Johannes 2:13–4:3 utspilte seg i Judea, og Johannes 4:4–42 utspilte seg i Samaria. Markus har ikke nedtegnet disse delene. Selv om Markus ikke sier hvorfor, kan det være at han ikke var sammen med Jesus under den tidlige tjenesten og derfor ikke nedtegnet det Peter sa om den.

For øvrig var Galilea bare 30 miles bredt og 60 miles langt. Til sammenligning er Galilea litt større enn delstaten Rhode Island (37 miles bredt og 48 miles langt) og Luxembourg (35 miles bredt og 57 miles langt).

Spørsmål: Hvordan kunne Guds rike være nær i Markus 1:15?

Svar: Guds rike var nær, er her i oss og skal komme.

Var nær: Jesus er kongenes konge, og der han er, kan man si at Guds rike er nær.
Er her i oss: Guds rike er i de troende i dag. Det har imidlertid ikke vist seg i noen synlig form på jorden. En person som tror på Kristus, er blitt borger i Guds rike.

Vil komme: Guds rike vil ikke bli synlig i denne verden før Messias kommer igjen og oppretter sitt rike på jorden.

Spørsmål: Hvordan ligner det å vinne disipler på å fiske i Markus 1:16–18?

Svar: Begge deler er en kunst. Begge deler krever tålmodighet, dyktighet, skjønn, utholdenhet og stillhet. Stillhet betyr å sette seg selv i bakgrunnen og Kristus i forgrunnen.

Spørsmål: Hva er de fem autoritetserklæringene Jesus kom med i Markus 1:16–45?

Svar: Her er fem måter Jesus hevdet sin autoritet på.

Mark 1:16–20 Jesus hevder autoritet til å kalle mennesker til å bli hans disipler.

Mark 1:21-22 Jesus hevder autoritet i sin undervisning.

Mark 1:23–28: Jesus hevder autoritet over urene ånder.

Mark 1:29-34 Jesus hevder autoritet over sykdom, både feber og sykdommer generelt

Mark 1:39-45 Jesus hevder autoritet spesielt over spedalskhet.

Spørsmål: I Markusevangeliet ser vi at Jesus holder sin messianske identitet hemmelig (Mk 1:24; 1:34; 5:43; 8:30; 9:9), men i de andre evangeliene ser vi at han vanligvis åpent trekker folks oppmerksomhet mot seg selv som Guds Sønn, gjennom sine ord eller gjerninger. Hvorfor?

Svar: Tidlig i sin tjeneste blant jødene presenterte Jesus seg som en som utførte Guds gjerninger, og senere som Messias, Guds Sønn. Denne innledende hemmeligholdelsen finnes ikke bare i Markus, men man ser heller ikke noe om at han er Messias eller Guds Sønn i Matteus 5:1–11:24. Etter at Johannes Døperen ble drept, ser man at Jesus avslører mer, med utgangspunkt i Matteus 11:27. I Lukas 6:5 hevdet Jesus at han var sabbatens Herre, men gikk ikke lenger enn det før Faderen utførte forvandlingsmiraklet i Lukas 9. Da Jesus spurte Simon Peter hvem folk sa at Jesus var, ble han selvfølgelig mer direkte.

Spørsmål: Hvorfor anerkjente demonene Jesus offentlig i Markus 1:24?

A: Det står ikke noe om dette i Skriften. Kanskje de ønsket å avsløre Jesu hemmelighet om at han var Messias for tidlig, men det er ikke en særlig sannsynlig grunn. Det er mer sannsynlig at de håpet at hvis de anerkjente Jesus, ville han kanskje la demonene være i fred, slik at de kunne forbli inne i menneskene. Kanskje var det demonenes begrunnelse, eller alternativt: demoner opptrer ikke nødvendigvis alltid rasjonelt.

Q: I Markus 1:24–26, var det én demon eller mange i mannen?

Svar: Det kan være begge deler. Fire punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Når Markus 1:24 bruker «vi», kan det referere til flere demoner, én demon og mannen, eller flere personligheter i mannen eller én demon.

2. I Markus 1:25–26 henvendte Jesus seg bare til demonen som én.

3. Djevelen kan ha vært bare én, men fremstilt seg selv som mange.

4. Ingenting sier at en demon må være et individ som et dyr. Ingenting i Skriften forbyr at noen demoner kan være som planter eller celler som deler seg, selv om Skriften ikke sier noe om denne spekulasjonen.

Spørsmål: Hvorfor lot ikke Jesus demonene få lov til å snakke i Markus 1:34, 3:11–12, Lukas 4:34–35 og Lukas 4:41?

Svar: Alle disse tilfellene skjedde tidlig i Jesu tjeneste. Markus 1:34 sier at det var fordi demonene visste hvem Jesus var. En mann som ble helbredet tidlig i Jesu tjeneste, ble pålagt å ikke fortelle det til noen (Markus 1:44–45). Da Peter bekjente at Jesus var Kristus, befalte Jesus disiplene på det tidspunktet å ikke fortelle det til noen (Matt 16:20; Mark 8:30). Årsaken var derfor sannsynligvis at Jesus ennå ikke ønsket at det skulle bli kjent at han var Messias. Han ønsket at folket skulle se hans liv, undervisning og mirakler og få tid til å bestemme seg selv.

Se *Hard Sayings of the Bible*, s. 406–408, for mer om hvorfor Jesus ønsket at dette skulle holdes hemmelig på dette tidspunktet.

Spørsmål: Siden «alle» søkte Jesus i Markus 1:37, var det da hver eneste person som søkte Jesus?

Svar: Nesten alle i nærområdet søkte Jesus av en eller annen grunn. Dessverre betyr ikke det at alle søkte frelse hos Jesus. Mange kan ganske enkelt ha søkt Jesus for spenningen ved å se et mirakel.

Spørsmål: I Markus 1:38, hvorfor ble ikke Jesus lenge på ett sted?

Svar: Tilsynelatende regnet ikke Jesus med at gjentakelse skulle trekke folk til seg. Så snart folk hadde fått nok informasjon til å ta en beslutning om ham, gikk Jesus videre til andre som ennå ikke hadde sett ham.

Spørsmål: Hva slags tvil hadde den spedalske i Markus 1:40–41?

Svar: Den spedalske tvilte ikke på at Jesus hadde Guds kraft til å helbrede ham, men han tvilte på om Jesus ville helbrede ham. Noen skeptikere i dag tviler på Guds kraft. Men andre tviler på Guds kjærlighet eller på at han ønsker å ta vare på oss.

Jesus viste at han personlig brydde seg om mannen. Ifølge loven ble en person som rørte ved en spedalsk uren. Jesus nøyde seg ikke med å be om helbredelse for den spedalske, men rørte ved ham.

Spørsmål: I Markus 1:40–44, var den spedalske god eller ikke?

Svar: Den spedalske forandret seg. Han var verken helt god eller ond før eller etter miraklet, men han forandret seg etter miraklet. Før miraklet kom den spedalske ydmykt til Jesus i tro og ba ham, i tillit til Kristi kraft. Imidlertid virket det som om den spedalske tvilte på om Jesus ønsket å helbrede ham eller ikke. Samtidig ga den spedalske Jesus en høflig utvei, dersom Jesus ikke ønsket å helbrede ham akkurat da. Etter dette store miraklet følte den spedalske lyst til å fortelle det til alle. Normalt ville man kanskje tenke at det var en god ting. Men Jesus ba den spedalske om å adlyde på bare én enkel måte: å ikke fortelle alle om dette miraklet – i hvert fall ikke ennå. Den spedalske klarte ikke engang å adlyde denne ene enkle tingen.

Spørsmål: Hvorfor var mannen i Markus 1:44–45 ulydig mot Jesus og fortalte alle om sin helbredelse?

Svar: Skriften sier det ikke, men i dag ser vi mennesker som ønsker velsignelsene og de gode tingene ved kristendommen, men som ikke har noen forståelse av lydighet eller ansvar. Utenfor kristendommen er dette kanskje enda mer utbredt. Noen ser på New Age og andre åndelige bevegelser som et løfte om åndelighet uten forpliktelser.

Dette var ikke et tilfelle av omvendt psykologi; Jesus ønsket ikke at mannen skulle fortelle andre om dette for tidlig.

Spørsmål: I Markus 2:4, hvordan kunne de ta av taket og senke mannen ned?

Svar: Vanlige hus på den tiden var typisk laget av stråtak med tørket leire og litt tre. De trengte bare å fjerne stråtaket og grave seg gjennom den tørkede leiren.

Dette kan ha vært pinlig både for den lamme og vennene hans, men de tenkte sannsynligvis ikke på det – de ville bare at vennen deres skulle bli helbredet. Ville du vært villig til å gå gjennom taket for en venn?

Spørsmål: Hvorfor konkluderte de skriftlærde i Markus 2:7 med at Jesus begikk blasfemi ved å si at mannens synder var tilgitt?

Svar: Jødene var klar over at for at det skal kunne skje tilgivelse og gjenopprettelse, må den som har gjort urett be om tilgivelse fra den han har krenket, og den krenkede må gi den. Da Jesus ga tilgivelse, sto han i Guds sted. Å bare «synde» ville ikke være en krenkelse mot Jesus selv – med mindre Jesus var Gud.

I Markus 2:8–9 er det like lett å si det ene som det andre, men det er like umulig for et vanlig menneske å gjøre det ene som det andre.

Spørsmål: I Markus 2:10, ville det vært blasfemi av Jesus å si at hans synder var tilgitt, hvis Jesus ikke var Gud?

Svar: I denne sammenhengen, ja. Men Jesus forkynte senere Guds tilgivelse for dem som omvender seg og vender seg til Kristus, og vi kan i Guds navn forkynne det han forkynte. Dermed er det akseptabelt både for protestanter og prester å forkynne at en persons synder er tilgitt, siden de ikke sier at de selv har makten, men forkynner det Gud har sagt. Det ville sikkert være et vanskelig budskap for noen av Jesu tilhørere. Noen ganger gir Gud oss imidlertid vanskelige utsagn, slik at vi kan fordøye dem og komme til en ny og dypere forståelse av hvem Han er.

Spørsmål: Hadde Jesus sitt eget hjem i Markus 2:15?

Svar: Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Jesu mor bodde et sted, og Jesu «hjemmebase» var i Kapernaum, så kanskje hadde Jesus et hjem der.

2. Ordet «hans» her refererer mest sannsynlig til Levi, ikke til Jesus, så her er det snakk om Levis hus, ikke Jesu.

3. I en annen forstand eier selvfølgelig Jesus, som Gud, alle hjemmene i verden. Men det er ikke det som menes med «hans» hjem her.

Spørsmål: Hvorfor sa Jesus i Markus 2:17 at han ikke kalte de rettferdige?

Svar: Jesus utelukket ikke en eneste person, slik Rom 3:3–10, 23–24 viser, siden ingen var rettferdige. Det Jesus mente her, var at han ikke frelste dem som trodde de var så rettferdige at de ikke trengte en frelser.

Spørsmål: Hvorfor fastet ikke Jesu disipler i Markus 2:18–20?

Svar: Mange jøder fastet av skikk og tradisjon, ikke av hengivenhet til Gud, og disiplene hadde derfor ikke behov for å faste. Kristne faster fortsatt i dag, for å fokusere bønnene sine, og som en annen måte å uttrykke sin sorg eller alvoret i sin bønn til Gud på.

På en litt lettere tone kan man se på enhver kristen som trenger å gå ned noen pund i vekt, og se en person som har et så fantastisk potensial for å uttrykke sine bønner gjennom faste.

Seriøst, kristne faster også for å hjelpe seg selv med å komme nærmere Gud. Jesus var ikke imot faste, men siden disiplene allerede var sammen med Jesus, trengte de ikke å faste for det formålet på dette tidspunktet.

Spørsmål: Hva er meningen med de to lignelsene om klærne og vinskinnene i Markus 2:21–22 og Matteus 9:16–17?

Svar: Fariseerne sa at de burde følge tradisjonen med å faste på denne tiden, mens Jesus sa at evangeliet var noe fundamentalt nytt.

Ytre sett kan nye ting noen ganger ikke lappes på gamle ting, fordi det gamle ikke tåler det.

Innvendig kan nytt innhold noen ganger ikke rommes av gamle former uten at de gamle formene brytes.

Når det gjelder evangeliet spesielt, kan man ikke bare lappe det på det man allerede vet om Det gamle testamente; det er ikke bare en omformulering av det som står i Det gamle testamente, men et «mysterium» som bare ble antydet inntil Kristus kom.

Forresten er det en viss usikkerhet om «det gamle» i disse to lignelsene refererte til Det gamle testamente, eller til Det gamle testamente pluss fariseernes tradisjoner som var lagt til. Uansett hvilke jødiske eller andre religiøse tradisjoner en person måtte ha, er det gode budskapet ikke noe man bare kan legge til en allerede eksisterende tradisjon. Til slutt: Hold hjertene deres åpne for Gud; kanskje vil Han vise dere nye ting dere ikke forventer.

Spørsmål: Hvordan blir organisasjoner, i Markus 2:22, som gamle vinskinn og mister evnen til å strekke seg til nye ting?

Svar: Når de forveksler målene med delmålene. Selv om delmålene opprinnelig kan ha vært gode for å nå målet, kan de bli utdaterte, eller det kan dukke opp viktigere delmål. Da følger de fortsatt de opprinnelige målene av hensyn til tradisjonen eller for å følge prosessen. Selv med nye, gode mål kan gode mål i en god prosess ikke dekke alle tilfeller. Når organisasjoner og mennesker mister fleksibiliteten til å tilpasse seg og mister evnen til å inngå kompromisser om ting som ikke betyr noe, kan de miste sin nytteverdi.

Spørsmål: I Markus 2:23–24, hva ville da anses som galt ved å plukke korn?

Svar: Det gamle testamente sier ikke at det var noe galt med dette. Fariseerne anså imidlertid enhver innsamling av korn, uansett hvor liten, som høsting. Siden høsting av korn var arbeid, forbød de det på sabbaten.

Spørsmål: I Markus 2:26, skjedde dette i Abiatars dager, eller i hans far Ahimeleks dager?

Svar: Den skeptiske boken Asimov’s Guide to the Bible, s. 909, hevder at dette er en «faktisk feil», men her tar han feil. Både Abjatar og Ahimelek levde på den tiden, selv om Abjatars far Ahimelek ble drept kort tid etterpå. Ifølge *Encyclopedia of Bible Difficulties*, s. 362, betyr det greske uttrykket her, *epi Abiathar archiereos*, ganske enkelt «i Abiatars tid, ypperstepresten». Abiatar var ikke bare i live da, men han var også til stede da dette skjedde. Dette uttrykket kan sammenlignes med å si «i Davids tid, Israels hersker», selv om David ble Israels hersker senere.

Oppsummert var det i Abiatars tid, som senere ble yppersteprest. Som When Critics Ask, s. 370, konkluderer: «Det var i Abiatars tid, men ikke mens han var i embetet.»

Spørsmål: I Markus 2:27 står det at sabbaten ble skapt for mennesket (anthropos på gresk). Betyr det at hele menneskeheten må holde sabbaten?

Svar: Nei, av tre grunner.

1) Selv om hele menneskeheten hadde fått påbud om å holde den, sier Det nye testamente i Kolosserne 2:16–17 at sabbater (samt nymåner og kostholdslover) ikke lenger trenger å overholdes etter Jesu oppstandelse. Den gamle pakt er nå foreldet ifølge Hebreerne 8:13.

2) Selv i gammeltestamentlig tid ga Gud ikke beskjed til andre enn jødene om at de skulle holde sabbaten. Sabbatene, høytidene og nymånene var en varig forskrift for Israel, ifølge 2. Krønikebok 2:3.

3) I Markus 2:27 er ordet anthropos bare et generisk ord for mann (eller menneske). Men man kan ikke legge for stor vekt på at anthropos refererer til alle menn, fordi kvinner også skulle holde sabbaten. Sabbaten ble imidlertid aldri påbudt til andre enn jødene, for den var et tegn bare mellom Gud og Israel, ifølge 2. Mosebok 31:12–13. I himmelen og nå tilbys sabbatshvilen i Hebreerbrevet 3–4 (som er hver dag nå og i fremtiden) til alle troende som er nevnt i Hebreerbrevet.

Generelt kan vi og syvendedagsadventistene være enige (eller i det minste burde være enige) om at:

a) Hvis vi hadde vært jøder i gammeltestamentlig tid, burde vi ha holdt sabbaten.

b) Men selv om vi var jøder i nytestamentlig tid etter at Kristus sto opp fra de døde, burde vi adlyde Paulus (samt de andre nytestamentlige forfatterne og Jesus).

c) Når Det nye testamente endrer, opphever eller legger til noe i Det gamle testamente, har Det nye testamente førsteprioritet.

d) Vi bør være mer opptatt av hva Gud lærte og befalte i Bibelen, enn av ting Gud ikke snakket om.

Spørsmål: Hva er det som er så hyklerisk ved fariseerne og herodianerne (også kjent som saddukeerne) i Markus 3:6?

Svar: Man kan være «lovlydig» og likevel være ond (noen forsvarsadvokater vet dette). Jødene hadde lover mot å drepe dyr på sabbaten, men siden det ikke fantes noen skriftlig lov mot å planlegge på sabbaten å drepe sin Messias, mente de tydeligvis at det var greit. Dette skjer tidlig i Jesu tjeneste, og selv om de ikke ville akseptere Jesus som sin Messias, planla de å drepe en mann som, sett fra deres perspektiv, ikke hadde brutt noen lov som fortjente døden.

Fariseerne hadde stive hjerter i den forstand at de valgte å være umulige å lære opp. Mange ganger i dag er folk umulige å lære opp. Noen ganger er det ikke et valg, men noen ganger er det det.

Siden kong Herodes hadde henrettet Johannes Døperen, håpet de kanskje at de kunne overtale Herodes til å gjøre det samme med Jesus.

Spørsmål: Hvorfor ville ikke Jesus i Markus 3:11–12 godta et sant vitnesbyrd om seg selv, når det kom fra demoner? Finnes det i dag vitnesbyrd som Gud ikke godtar?

Svar: Det er et par punkter i svaret.

Demoner som kaprer budskapet: Når folk hørte demonene prise Jesus, kunne det virke som om de var på hans side. Etter at Jesus hadde gått, kunne folket fortsatt være villige til å lytte til disse demonene, for de priste jo tross alt Jesus. Paulus drev ut en demon fra en jente i Apg 16:16-19 av en lignende grunn. I dag ærer ledere av sekter ofte Jesus med ord, men lærer deretter ting som viser at de ikke tror på det Jesus lærte og befalte.

Gud kjenner hjertet: Jesus tok aldri imot vitnesbyrd fra demoner. Når det gjelder mennesker, sier 1. Samuelsbok 16:7 at mennesker ser på det ytre, men Gud ser på hjertet. Gud er mindre opptatt av lydene vi uttaler enn av hjertet vårt når vi uttaler dem. I dag kan noen prise Gud på en forstillt måte, men ikke oppriktig.

Spørsmål: I Markus 3:14,19 utnevnte Jesus tolv disipler – hvordan kunne da en av dem, Judas Iskariot, senere forråde Jesus?

Svar: I Apostlenes gjerninger 2:23 står det at Jesus ble overgitt til døden gjennom Guds forutbestemte plan og forutviten. Det var Judas’ valg å forråde Jesus, men Judas ble satt i en situasjon der han kunne utøve dette valget.

Mange har kanskje følt seg forrådt av Jesus i Johannes 13:21. De kunne tolke hans mirakler og påstander slik at han hadde makt til å drive ut romerne, men likevel valgte han å ikke prøve å gjøre det. Hvis du tror at Gud er til for å tjene dine formål, vil du før eller senere sannsynligvis også føle deg forrådt av Gud – inntil du innser at vi er her for å tjene Hans formål, og ikke omvendt.

Spørsmål: Hvorfor ønsket Jesus å ha tolv disipler i Markus 3:14–19?

Svar: Vi vet det ikke med sikkerhet, men vi kan se minst tre grunner.

Slik at de kunne lære ved å være tett sammen med ham.

For at Jesus skulle kunne sende dem ut for å forkynne

For at de skulle få kraften til å helbrede de syke og drive ut demoner.

Spørsmål: Hvorfor tror du, i Markus 3:14-19, at Jesus ikke valgte noen eksperter på Skriften eller folk som allerede forkynte?

A: Av de tolv disiplene var fire fiskere, én var tollbetjent og én var en selot. Vi vet ikke noe om de seks andre. Men sett fra verdens synspunkt virket de alle som helt vanlige menn. Det er ikke hvem du er når du kommer til Kristus som er viktig; det er snarere hvem Kristus gjør deg til som er viktig.

Spørsmål: Hvordan kan ordet «boanerges» i Markus 3:17 bety «tordensønner»?

A: De fikk dette kallenavnet på grunn av sitt heftige temperament. Ordet «boanerges» er en gresk transkripsjon av det arameiske «benai regesh», som betyr «vredeens sønner». Imidlertid er det ikke særlig stor likhet mellom «regesh» og «nerges».

Q: I Markus 3:27, hva eller hvem er Satans eiendeler her?

A: Det finnes mennesker som er fanget i Satans trelldom. Ingen liker at folk roter med det de anser som sitt eget, og det liker heller ikke Satan. Men vi skal ta det Satan anser som sitt og føre dem til Gud.

Spørsmål: Hvorfor nevnte Jesus sin mor, sine brødre og søstre i Markus 3:31–35?

A: Jesus elsket og verdsatte utvilsomt sin familie, men familien hans hadde ikke forrang fremfor å følge Gud og Jesu tjeneste. Familien hans reiste rundt 30 miles fra Nasaret til Kapernaum for å hente Jesus tilbake, men Jesus hadde ikke tenkt å bli med dem. Vi bør også ha den rette holdningen. Vi må adlyde våre foreldre i Herren, men det er tider vi må være ulydige mot våre foreldres direkte påbud eller gå imot deres underforståtte ønsker, hvis det de ønsker ikke er Guds vilje.

Spørsmål: I Markus 3:31–35, syndet Jesus ved ikke å ære sin mor her?

Svar: Nei, fordi de ikke ba Jesus om å avbryte forkynnelsen midt i for å komme og besøke dem akkurat da, og Jesus visste at Gud Faderen ønsket at han skulle forkynne akkurat nå. Jesu familie trodde at Jesus var fra vettet i Markus 3:20–21. Hypotetisk sett, hvis moren hans hadde bedt Jesus om å slutte å forkynne for godt, ville Jesus vært nødt til å være ulydig mot denne (hypotetiske) befalingen for å adlyde Guds befaling.

Spørsmål: Hvorfor var ikke Josef til stede i Markus 3:31–35?

Svar: Det står ikke noe om det i Skriften. Men ifølge kirketradisjonen var Josef mye eldre enn Maria og kan ha vært død på det tidspunktet.

Spørsmål: Hvorfor forklarte Jesus i Markus 4:10–20 betydningen av disse lignelsene bare for de tolv disiplene?

Svar: Skriften sier ikke hvorfor folkemengden ikke fikk høre alle forklaringene, men Jesus ønsket spesielt at disiplene hans ikke skulle misforstå. Selvfølgelig kunne alle i folkemengden som ønsket det, bli Jesu disippel og også bli undervist av Jesus og de tolv.

Slik er det på en måte også i dag. Alle kan høre noe om evangeliet, men hvis de virkelig ønsker å forstå det fullt ut, må de studere Guds ord og lære sammen med andre kristne.

Men selv for troende kan det være krevende å grave seg gjennom Skriften for å finne Guds mening. Tilsynelatende ønsker Gud noen ganger at vi skal arbeide for å lære Hans sannhet; kanskje vi husker den bedre på den måten. Ordspråkene 25:2 sier: «Det er Guds ære å skjule en sak, og kongers ære å utforske den.»

Se *Hard Sayings of the Bible*, s. 417–419, for et annet, men utfyllende svar.

Spørsmål: Hvorfor skulle Jesus i Markus 4:11–12 bevisst skjule evangeliet ved å tale i lignelser, slik at folk ikke skulle forstå, omvende seg og bli tilgitt? Kom han ikke for at alle mennesker skulle bli frelst? (Ahmad Deedat tok dette opp.)

Svar: Jesus henviste til Jesaja 6:9–10. Jesus talte i lignelser for å vise barmhjertighet! Her er fire punkter som svar.

1) Gud ønsker at alle skal bli frelst (2. Petersbrev 3:9; Esekiel 17:23).

2) Men noen har valgt å avvise Guds ord, og det får konsekvenser i dette livet. Slike mennesker blir forhærdede i sin hørsel og forherder sine hjerter (2. Mosebok 8:15,32; 9:17,34; Ordspråkene 28:14; Romerne 1:18–20; Hebreerne 3:12–15; Sakarja 7:12).

3) For mennesker som avviser Gud, er det bedre for dem å ikke kjenne sannheten enn å kjenne sannheten og vende ryggen til den, ifølge 2. Petersbrev 2:20–22.

4) En lignelse er passende fordi de som ønsker å følge Gud, kan bli veiledet til å forstå dens betydning, og en lignelse vil ikke bli forstått av dem som ikke ønsker å følge Gud.

Hvis noen allerede har forkastet den sannheten de kjenner om Gud, er Gud ikke forpliktet til å gi dem mer sannhet.

Spørsmål: I Matt 13:1-23, Mark 4:14-20 og Luk 8:5-15, i lignelsen om såmannen, hvordan er menneskene som de fire jordtypene?

Svar: Her er noen eksempler.

1. Noen bryr seg aldri om evangeliet til å begynne med. Satan arbeidet for at evangeliet ikke skulle kunne trenge inn i den harde jorden i utgangspunktet. Noen mennesker er svært imot kristendommen. Andre er ikke det, men som jeg har hørt: «Jeg kommer på bibelstudiet hvis jeg ikke har noe bedre å gjøre.»

2. Noen ønsker å ta imot evangeliet i begynnelsen, men de faller fra når de møter vanskeligheter eller forfølgelse.

3. Noen vokser i evangeliet, men blir kvalt av livets bekymringer eller fristelsene i samfunnet. Materialisme, å utsette seg for umoral og vold, og alkoholisme er noen av de største «tornene» man må passe seg for i det vestlige samfunnet. Hvis djevelen ikke kan stoppe deg med motgang, vil han kvele deg med distraksjoner.

4. Noen både tar imot og holder ut. Av disse gir ulike mennesker forskjellige frukter. På den tiden ble et utbytte på 10 til 1 ansett som svært godt, ifølge *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 118.

Spørsmål: I Markus 4:14–20, i lignelsen, var ikke såmannen for uforsiktig med frøet?

Svar: Uforsiktig, nei; sjenerøs med frøet, ja. Det finnes ingen «femte type» jord som ville ha vært fruktbar, bortsett fra at såmannen glemte å så der. Sannheten er at ingen jord kan bruke unnskyldningen: «Jeg ville ha vært en fruktbar jord, men jeg kan klandre såmannen for at han ikke så frø på meg.» Man kunne beskylde såmannen for å være «for sjenerøs med frøet», ved å gi hver jordtype en sjanse selv om det ville være en tapt sak. Imidlertid kan ingen med rette beskylde såmannen for å være for gjerrig med frøet.

Spørsmål: Hvordan skal vi «lyse» i dag, slik det står i Markus 4:21–25, Matteus 5:14–16 og Lukas 8:16–17?

Svar: Når vi først har kommet til Kristus, forblir vi fortsatt på jorden som vitner om Guds kjærlighet som skinner gjennom oss, slik at folk kan se Kristus gjennom våre ord, handlinger og liv. Vi er et brev fra Kristus til verden, som det står i 2. Korinterbrev 3:3. Faktisk kan det hende at vi er det eneste brevet noen mennesker kommer til å lese. 2. Korinterbrev 3:7–18 sammenligner den herligheten som skinner i oss i dag med den herligheten som strålte gjennom Moses, slik at han måtte legge et slør over ansiktet sitt. Så dette lyset må skinne ut fra oss, slik 2. Korinterbrev 4:6 sier. Vi skal skinne som stjerner på verdens mørke himmel, slik Filipperne 2:15–16 sier.

Spørsmål: I Markus 4:21-25, hva er noen ting, som kurven, som stjeler, skjuler eller slukker lyset?

Svar: Det finnes to typer «kurver».

Oftest er «kurven» som skjuler lyset det troende selv velger å legge over sitt lys. De ønsker ikke å fortelle folk at de er kristne, eller de ønsker ikke å dele om sitt liv og hva Jesus har gjort i det. Et enkelt, lite skritt for å komme over dette er å dele med en annen kristen, slik at folk kan overhøre det.

Noen ganger er det imidlertid en kurv som samfunnet legger over oss, og vi bare går passivt med på det. Når det onde blir hyllet, og gode ting og gode mennesker blir nedvurdert, skal vi da bare tie stille? Eller skal vi, på passende tidspunkter og på passende måter, si fra, forsvare de undertrykte og hjelpe dem som trenger støtte?

Spørsmål: I Markus 4:22, hva slags ting vil senere bli åpenbart?

Svar: Hver eneste gjerning, god som ond, vil bli åpenbart på dommedagen. For hvert tomt ord vi sier, må vi stå til regnskap, ifølge Matteus 12:36–37. Gud dømmer etter karakter, og noen sa en gang at karakter er den du er når du tror at ingen ser på.

Spørsmål: I Markus 4:24, Lukas 6:38 og andre vers, hva betyr det at det målet du bruker/gir, vil være det målet du mottar?

Svar: Alle disse versene sier i praksis: «Bruk det, ellers mister du det», men det finnes tre anvendelser.

Markus 4:24 understreker at jo mer av Guds visdom og gaver du bruker, desto mer vil du få. Hvis du ikke bruker det lille du har, vil selv det bli tatt fra deg.

Luk 6:38 er likt, men det understreker hva du gir til andre, enten det er gode ting eller tilgivelse og barmhjertighet, slik Luk 6:37 nevner.

Matteus 18:35 og 6:12 lærer oss at Gud vil tilgi oss i den grad vi tilgir andre. Den grad av barmhjertighet og tilgivelse vi viser andre, viser hva vi selv vil motta.

Oppsummert: Noen aspekter ved Guds dom ved tidens ende og velsignelsen i dette livet er absolutte og konstante for alle. Noen aspekter avhenger av den kunnskapen en person har (Romerne 4:15; 5:13; 2. Petersbrev 2:21-22 osv.). Noen aspekter av hva en person får, avhenger av hva vedkommende gir andre.

Spørsmål: Hva er poenget med denne lignelsen i Markus 4:26?

Svar: Dette er den eneste lignelsen som bare finnes i Markusevangeliet. Verken den som sår frøet, eller jorden som tar imot frøet, oppfatter hva som skjer mens frøet vokser. De ser bare resultatet og fordelen.

En gang var det en liten gutt som plantet et ertefrø i en kopp med jord. Han vannet det og ga det sol, men erteplanten kom aldri opp. Han forsto ikke hvorfor. Hver dag tok han opp frøet for å se hvordan det gikk med det. Noen ganger fokuserer vi for mye på resultater vi kan se umiddelbart, og da kan vi gå glipp av de viktigere tingene.

Spørsmål: Hvorfor står det i Markus 4:31 at sennepsfrøet er det minste av alle frø, når det finnes mindre frø?

Svar: Sennepsfrø er ekstremt små; omtrent 725–760 av dem veier ett gram. De er imidlertid ikke det minste plantefrøet som finnes i verden. De var det minste frøet som folk sådde på åkeren, og de var det minste frøet som folk på den tiden kjente til.

Spørsmål: Hvorfor står det i Markus 4:32 at sennepsplanten er den største av alle urter, når det finnes større urter?

Svar: Jesus prøvde ikke å gi en botanikkleksjon her. Jesus talte for å nå frem til tilhørerne sine, og han brukte begreper de kunne forstå. Sennepsplanten var den største av alle plantene de regnet som urter.

Spørsmål: I Markus 4:33, er fuglene her gode eller onde?

Svar: Mens fuglene var onde i Markus 4:4, er de nøytrale her. De representerer mennesker som drar nytte av treets grener, uten å ha gjort noe arbeid for å plante treet der.

Spørsmål: Hvorfor underviste Jesus alt i lignelser i Markus 4:34?

Svar: Ved å bruke denne spesielle undervisningsformen kunne Jesus undervise dem som ønsket å lære, og holde det skjult for dem som ikke ønsket å følge ham.

Spørsmål: Hvordan kunne Jesus sove i båten under en storm i Markus 4:38?

Svar: Jesus var kanskje trøtt etter all forkynnelsen sin. I tillegg ønsket kanskje Faderen spesielt at Jesus skulle være i dyp søvn akkurat da, for å vise disiplene at de måtte be.

Spørsmål: Hvordan kunne vinden i Markus 4:39 stilne så plutselig?

Svar: Vind oppstår som følge av trykkforskjeller mellom to områder. Selv om vind naturlig kan stoppe brått, tyder dette avsnittet på at det at vinden stilnet, var et mirakel. Uttrykket som på engelsk oversettes med «be still» (pephimoso på gresk), oversettes mer presist med «bli kneblet», som i Markus 1:25. Det er et faguttrykk for å frata en demon sin makt, ifølge *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 122, og *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 8, s. 656.

Spørsmål: I Markus 4:39 var stormbygene ganske farlige, og fiskerne visste at de var i reell fare, hadde det ikke vært for den personen de satt sammen med. I stormene vi møter i livet, hvordan kan vi være sikre på at vi er «i båten» sammen med Jesus?

Svar: Det er to aspekter.

Bli med i hans følge: Først og fremst må vi sørge for at vi virkelig følger Jesus dit han leder oss, og ikke bare ber Jesus om hjelp til å komme dit vi selv ønsker å dra. Når Gud lukker en dør, kan du prøve hardt å åpne den igjen, og noen ganger lykkes du. Men sluttresultatet vil ikke være suksess, men snarere fiasko.

La ham komme inn i båten vår: For det andre, ikke bare inviter Jesus inn i livet ditt, men inviter Jesus inn i alle aspekter av livet ditt. Er det ting i livet ditt som du ikke har overgitt til Gud, men heller sagt til Gud: «Det er greit, jeg tar meg av denne delen selv.» Det finnes ting i livet der Gud ønsker at du selv skal vurdere ulike alternativer og lære å ta gode beslutninger. Men akkurat som barna dine noen ganger tar dårlige (forhåpentligvis små) beslutninger og lærer av sine feil, kan din himmelske far la deg ta dårlige beslutninger og lære av dem. Men gi Gud en mulighet til å tale til deg, og la Ham med glede overstyre dine beslutninger.

Spørsmål: I Markus 5:1, hvor ligger landet til gadarenerne?

Svar: Dette er området ved byen Gerasa, som lå omtrent 35 miles sørøst for Genesaretsjøen i det moderne Jordan. En mile sør for den moderne landsbyen Khersa ligger en bratt ås 40 yards fra kysten. To miles unna finnes hulegraver som tilsynelatende også ble brukt som boliger.

Spørsmål: I Markus 4:39 håndterte Jesus disiplene som stilte spørsmål til ham her, og demonene og menneskene som motarbeidet ham, på svært forskjellige måter. Hvordan bør vi håndtere mennesker som stiller spørsmål ved eller motarbeider oss på forskjellige måter?

Svar: Her er seks trinn å ta i betraktning.

Trinn 1: Før vi forholder oss til andre, må vi først forholde oss til oss selv og eventuell stolthet vi måtte ha. Noen mennesker oppfatter enhver kritikk av deres handlinger eller beslutninger som et personlig angrep. De forstår ikke begrepet «lojal opposisjon» i krigstid. Noen mener at de alltid må ta den riktige beslutningen, og hvis de ikke gjør det, er de redde for at noen skal oppdage at de har gjort en feil. Sørg for at du er komfortabel med å la folk se at du gjør feil, før du i det hele tatt prøver å forholde deg til andre. Til slutt: Lytt nøye. Noen ganger tar personen du snakker med feil, og du bør IKKE følge rådet deres, men midt i det feilaktige forslaget kan det ligge et korn av sannhet som du likevel bør vurdere. Vær i stand til å se etter det.

Trinn 2: Innse at ikke alle du snakker med har gjennomført trinn 1 selv. Prøv å vurdere om de vil oppfatte enhver kritikk som et personlig angrep på dem. Når du snakker, bekreft dem, legg vekt på handlingen eller beslutningen de tok feil, og hva de bør gjøre med det nå.

Trinn 3: Når folk gir deg råd som du vet at du ikke bør følge, forklar høflig hvorfor du ikke kommer til å følge det, i det minste så lenge de lar deg snakke. Ikke la det du vet er godt, bli omtalt som ondt, slik det står i Romerbrevet 14:16.

Trinn 4: Når folk gir deg råd som du bør følge, så vær rask til å si deg enig, takk dem for at de lærer deg noe eller hjelper deg, og følg det deretter. Det er ikke nødvendig å krangle om det du vet er riktig, bare for å redde ansikt. Hvis personen som kommer med det gode forslaget er et barn, eller har en lavere stilling enn deg, spiller det ingen rolle. Hvis det er et godt råd, følg det uansett.

Trinn 5: Når du ikke synes rådet er spesielt godt eller spesielt dårlig, vær villig til å inngå et kompromiss. Hvis de har sterke meninger om det, bør du vurdere hvor mye skade det ville forårsake hvis du bare gikk med på det som for deg er en uviktig sak. Dette er spesielt nyttig i ekteskapet.

Trinn 6: Når personen har en høyere stilling enn deg, for eksempel en sjef, en offentlig tjenestemann eller din ektemann, og deres ordre eller råd ikke er gode, kan det være vanskelig. Prøv først å forklare dem fordelene ved det andre alternativet. Men hvis de fremdeles ikke vil høre på deg, kan det være fordi du tar feil, eller fordi du har rett, bortsett fra at du ikke vet noe som de vet. På den annen side kan det hende at vedkommende tar en tåpelig beslutning her. Etter at du har advart vedkommende, slik det (vanligvis) er din plikt, må du noen ganger bare følge med.

Spørsmål: I Markus 5:3–4, hvordan kunne denne demonbesatte mannen være så sterk at han kunne bryte kjeder og lenker?

Svar: Selv mennesker som ikke er besatt av demoner, har vist seg i stand til å utføre store kraftprestasjoner under stressende situasjoner der det står om liv og død. Jeg hørte om en alarm om en forestående eksplosjon i et kjemisk anlegg (som heldigvis ikke skjedde), og en kjemisk operatør hoppet over et åtte fot høyt gjerde av kjetting. Da han kom tilbake til anlegget, så han undrende på det gjerdet, for han kunne nesten ikke tro hva han hadde gjort.

Jeg har også hørt om en kvinne som, da en parkert bil var i ferd med å knuse barnet hennes, løftet opp et hjørne av bilen.

Spørsmål: Hvorfor løp en demonbesatt mann mot Jesus for å tilbe ham i Markus 5:6?

Svar: Selv om Skriften ikke sier noe om det, er her en spekulasjon. Hvis demonen trodde at Jesus var på vei for å hente ham, og at han ikke kunne unnslippe, ønsket han kanskje å løpe til Jesus først for å be ham om å skåne ham. Demonen visste at Jesus var på vei, og i desperasjon tilba han Jesus og ba ham om å slutte å plage ham, selv om det var demonen som plaget mannen.

Som en sidebemerkning: Mens den forrige historien viste Jesu makt over naturen som ble brukt av demoner, illustrerer denne Jesu makt over demoner direkte.

Spørsmål: Hvorfor het demonen «Legion» i Markus 5:9 og Lukas 8:30?

Svar: En romersk legion besto av rundt 5 000 til 6 000 soldater. Med andre ord hadde denne mannen ikke ett problem med en demon, han hadde 5 000 eller 6 000 problemer med demoner. Gud bryr seg ikke om hvor mange problemer vi har; Herren kan løse dem alle.

Man kan spørre seg om hver enkelt demon som finnes i dag, hadde en selvstendig eksistens helt fra Edens hage eller ikke. Kanskje kunne demoner formere seg (på samme måte som bakterier) enten utenfor eller i en persons fruktbare jord. Dette er imidlertid bare spekulasjoner.

Spørsmål: Hvorfor så det ut som om Jesus «inngikk en avtale» med demonene i Markus 5:10–14 og Lukas 8:32?

Svar: Selv om Jesus hadde frihet til å gjøre det, sier Skriften egentlig ikke at han gjorde noe mer enn å gi dem tillatelse. Jesus gjorde ikke nødvendigvis demonene noen tjeneste; grisene druknet.

Spørsmål: I Markus 5:10–14: Bør kristne i dag inngå avtaler med demoner?

Svar: Det finnes ingen holdepunkter for at vi bør gjøre det. Vi har ikke den kunnskapen som Jesus hadde. Siden demoner ser i en annen dimensjon enn vår egen, kan de være mer intelligente, og det er ingen garantier for at de er ærlige eller pålitelige. Det synes derfor ikke å være noe tvingende behov for å snakke med noen demon i det hele tatt, bortsett fra for å beordre dem til å bli bundet eller til å forlate stedet.

Spørsmål: I Markus 5:12 og Lukas 8:30–33: Hvorfor ønsket demonene å gå inn i svinene?

Svar: Skriften gir oss bare et svært kort innblikk i en demons tankegang. Tilsynelatende tenkte de at det å gå inn i svinene var å foretrekke fremfor å havne i avgrunnen på dette tidspunktet.

Skriften sier ikke om demonene med vilje fikk svinene til å drukne, om de ved et uhell fikk svinene til å drukne, eller om de i det hele tatt visste at svinene ville drukne. Til slutt sier Skriften ikke om demonene og Satan er helt ved sine fulle fem eller om de noen ganger er gale.

Spørsmål: Hva bør alle vite om demonbesettelse ut fra denne hendelsen i Markus 5:13?

Svar: Et mål for demoner som besetter noen, er å ødelegge vertene sine, enten det er griser eller mennesker. Mennesker som har hevdet å kommunisere med demoner, har ofte hatt kortere liv. Hvis noen leker med det okkulte, eller tar det mer på alvor, må du spørre dem hvorfor? Tilfører de regelmessig gift i blodet sitt? Hvis de ikke ønsker å gjøre det, hvorfor skulle de da ønske å snakke med demoner, som ville drepe dem akkurat slik de drepte en gris?

Spørsmål: Hvorfor skal Jesus i Markus 5:13 ha drept 2000 griser for å helbrede én mann? (Ahmad Deedat tok dette opp.)

Svar: Det er to punkter å ta i betraktning i svaret.

a) Jeg antar at Deedat vil være enig i at vi er verdt mer enn mange griser. Mennesker, enten de er i Saudi-Arabia, India eller Vesten, dreper stadig mange dyr for å skaffe mat. Disse grisene, oppdrettet av ikke-jøder som bodde på østsiden av Genesaretsjøen, ble oppdrettet for mat, da det – i motsetning til sauer eller melkekyr – ikke finnes noe annet formål med å oppdrette griser.

b) Det var demonene, ikke Jesus, som drepte grisene. Da legion av demoner forlot mannen, gikk de inn i grisene, og det førte til at grisene druknet.

c) Det overrasker meg at Deedat later som om han har medfølelse med disse grisene, når Koranen forteller om en av Guds profeter, klokere enn Moses, som bare gikk bort til en liten gutt og brakk nakken på ham, slik at han døde. (Nei, gutten ble ikke vekket til live eller noe slikt etterpå; gutten forble ganske enkelt død.) Dette står i sura 18:63–82. I hadithene utdyper Bukhari, bind 1, bok 3, nr. 124, s. 92, historien om al-Khidr. Abu Dawud, bind 3, nr. 4688–4690, s. 1319

forklarer dette ved å si at gutten som al-Khidr drepte, var født som vantro. Er det altså nok å være en liten gutt som ikke trodde på Gud for å få nakken brutt i en muslims øyne?

Spørsmål: Hvorfor ba folkemengden Jesus om å dra sin vei i Markus 5:17 og Lukas 8:37?

Svar: Disse menneskene så tydelig Jesu godhet og kraft, og likevel ba de ham om å forlate dem. De drev med svineoppdrett, noe det ikke ville være noe marked for blant Guds folk som fulgte Guds lov.

En vanlig misforståelse er at folk må forandre seg selv før de kommer til Kristus. Det trenger de ikke, for de klarer det ikke på egen hånd. Jesus vil forandre dem. Men hva om de ikke ønsker å bli forandret? Da vil de ikke ønske å komme til den sanne Jesus.

I dag er en vanlig reaksjon hos gjennomgående onde mennesker som ser Guds godhet og rene kjærlighet, å prøve å få den til å forsvinne. Dette gjelder spesielt for dem som i dag åndelig sett «selger griser». Men disse menneskene var annerledes; de syntes ikke å ha noe imot Jesus personlig (i motsetning til de skriftlærde og fariseerne). Snarere var Jesus, selv om han var interessant og mektig, en for kostbar gjest for deres nåværende livsstil.

Spørsmål: Hvorfor lot ikke Jesus mannen følge med seg i Markus 5:18–20?

Svar: Jesus kunne utvilsomt se at det ville være en større tjeneste at den nå frie mannen ble blant dem som kjente ham, enn at en nå normal hedning dro til jøder som ikke kjente ham og allerede hadde sett Jesu mirakler.

I dag har vi kanskje en naturlig tendens til å ønske å utføre de mer «spektakulære» tjenestene, men Gud kan ha et større formål for oss ved å sende oss et annet sted eller holde oss der vi er. I stedet for å spørre hvorfor Gud ikke vil plassere deg i en tjeneste et annet sted, bør du heller spørre hvordan du kan være mer effektiv der du er.

Spørsmål: I Markus 5:27–34, da kvinnen med blødningen rørte ved Jesus, hvorfor spurte Jesus offentlig hvem som hadde rørt ved ham?

Svar: Det finnes to mulige svar.

1. Siden Jesus påtok seg noen begrensende menneskelige egenskaper, som for eksempel å ikke være allvitende, da han kom til jorden, visste Jesus virkelig ikke hvem som hadde blitt mirakuløst helbredet ved å berøre ham.

2. Uansett om Jesus visste hvem det var, ønsket han at hun skulle tre frem. Det var noe uavklart her, nemlig at Jesus ønsket å snakke med henne og erklære at hennes tro hadde helbredet henne, og at hun skulle gå i fred og bli frigjort fra sin lidelse.

Spørsmål: I Markus 5:30–33, siden Jesus kunne vite hva som var i en person, hvorfor spurte Jesus henne da?

Svar: Jesus spurte for hennes skyld, ikke for sin egen. Han ønsket å hjelpe henne, men han ville at hun skulle be om det først.

Spørsmål: I Markus 5:35 og Lukas 8:49, hvorfor sa de at de ikke skulle forstyrre Jesus da Jairus’ datter døde?

Svar: Selv om Jesus kunne helbrede de syke, tenkte de sannsynligvis at ikke engang Jesus kunne vekke de døde til live.

Spørsmål: Hvorfor sa Jesus i Markus 5:39 og Lukas 8:52–53 at Jairus’ datter ikke var død, men sov?

Svar: Det finnes to mulige svar.

Koma: Kanskje var datteren egentlig ikke død, men bare i koma nær døden. Skriften sier faktisk ikke at hun var død. I stedet sier Luk 8:49 at de andre sa at hun var død, Luk 8:53 sier at de «visste» at hun var død, og Luk 8:55 sier at hennes ånd «kom tilbake». Det neste svaret er imidlertid mer sannsynlig.

Død: Hun var faktisk død. Døden regnes imidlertid som en endelig fysisk tilstand, og Jesus brukte metaforen om at hun bare sov, fordi han visste at han skulle vekke henne til live igjen.

Spørsmål: Hvorfor sa Jesus «Jente, stå opp» i Markus 5:41 og Lukas 8:54?

Svar: Hvis Jesus bare hadde sagt «stå opp», ville kanskje alle de døde ha stått opp. Det ville ikke gå an for Jesus å si «stå opp», og få alle de døde til å stå opp, for så å følge opp med å si: «Når jeg tenker meg om…»

Spørsmål: Hvorfor ba Jesus jentas foreldre i Markus 5:42 og Lukas 8:56 om ikke å fortelle noen om dette miraklet?

Svar: Det kan ha handlet om tidspunktet; kanskje ønsket Jesus ikke at dette miraklet skulle bli kjent mens han var i byen. Folk ville sikkert finne ut av det før eller senere, men Jesus ønsket ikke at flere skulle prøve å følge ham «bare for syns skyld».

Spørsmål: Hvorfor forklarer Markus arameiske uttrykk for leserne sine i Markus 5:41 og 7:34?

Svar: Markusevangeliet ble skrevet på gresk, og selv om mange i Palestina kunne begge språkene, antok Markus at mange av hans greske lesere ikke ville forstå arameiske uttrykk. I motsetning til dette sier Papias at Matteusevangeliet først ble nedskrevet på hebraisk. Se imidlertid The Expositor’s Bible Commentary, bind 8, s. 11–12, for uklarheter rundt denne uttalelsen.

Den skeptiske boken *Asimov’s Guide to the Bible*, s. 911, har en nyttig kommentar her. Asimov sier at Markus’ stil virker nærmere arameisk enn selv Matteus’. «Faktisk synes en del av ufullkommenheten i det greske språket i dette evangeliet å være at det inneholder tallrike arameiske uttrykksformer, bokstavelig oversatt, som om Markus skrev på gresk, men tenkte på arameisk.»

Spørsmål: I Mk 5:41, snakket Jesus arameisk eller gresk?

Svar: Jesus snakket helt sikkert arameisk, noe hans arameiske uttrykk vitner om. Mange i Galilea og Dekapolis snakket imidlertid begge deler, men var mer fortrolige med gresk. Siden Jesus var derfra, er det sannsynlig at han henvendte seg til folk på begge språkene.

Her er noen konkrete arameiske uttrykk som er nedtegnet

A1. «Tordensønnene» Markus 3:17

A2. «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» Markus 5:41

A3. «bli åpnet / bli helt åpnet» (ephphatha) Markus 7:34

A4. «tomskalle» Matteus 5:22

A5. «Abba, Far» Markus 14:36

A6. «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Matteus 27:46; Markus 15:34

A7. «om han ville helbrede på sabbaten, slik at de kunne finne en anklage mot ham» (Lukas 6:7) er gresk med en særegen grammatikk (en avhengig komplementær infinitiv) som kan tyde på en arameisk nyanse, ifølge A Wandering Aramean s. 12–13.

Jesus snakket hebraisk i Paulus’ syn i Apostlenes gjerninger 26:13–15.

Her er fire ting som tyder på at Jesus også brukte gresk.

G1. Matteus 16:15–18 (Petros, Petra)

G2. Navnene Filip og Andreas var greske. Navnet Bartimeus er en arameisk-gresk hybrid, ifølge *Dictionary of Jesus and the Gospels*, s. 316.

G3. Da Jesus dro nordover fra Palestina til Tyrus og snakket med den syro-fønikiske kvinnen i Markus 7:24–29, er det svært sannsynlig at hun bare snakket gresk.

G4. Til slutt ville det være vanskelig å tro at, med minst tre evangelier opprinnelig skrevet på gresk, og Paulus og andre som skrev brev på gresk, skulle Jesus ikke kjenne språket som selv galileiske fiskere behersket.

Den skeptiske boken *Asimov’s Guide to the Bible*, s. 911, drøfter også Jesu arameiske uttrykk.

Spørsmål: Hva var Jesu «hjemland» i Markus 6:1?

Svar: Dette var området rundt Nasaret i Galilea.

Spørsmål: Hvorfor trodde ikke mange i Jesu hjemby på ham i Markus 6:1–6?

Svar: Noen trodde faktisk på ham. Mange hadde imidlertid vanskelig for å forestille seg at en som en gang hadde vært et barn og vokst opp i nærheten av dem, kunne være stor, og enda mindre Messias.

Spørsmål: I Markus 6:1–6, på hvilke måter tar folk Jesus for gitt i dag, uten å avvise ham direkte?

Svar: Både ikke-troende og troende kan ta Jesus for gitt.

Ikke-troende kan ta Jesus for gitt ved å vite at han alltid har vært der. Når de blir lei av livet de lever, tenker de at de alltid kan vende seg til ham. Men vi vet ikke når livet vårt vil ta slutt, og vi vet faktisk ikke med sikkerhet om vi i det hele tatt vil ha en morgendag.

Troende, som allerede har overgitt livet sitt til Kristus, kan også ta Jesus for gitt. Deres kjærlighet kan bli kald, og de kan vite at de alltid kan omvende seg og komme tilbake til ham. Men igjen, vi vet faktisk ikke med sikkerhet om vi i det hele tatt vil ha en morgendag. Det beste tidspunktet for å komme på rett kjøl med Gud er akkurat nå.

Spørsmål: Hvordan kan du, med utgangspunkt i Markus 6:3, oppmuntre folk til ikke å ta Jesus for gitt?

Svar: Be for dem, og prøv å få dem til å se på Jesus med nye øyne. Tenk på hva han gjennomgikk for vår skyld (Hebreerne 12:2–3). Tenk på hvorfor Jesus ønsket å gjøre det, som det står midt i Hebreerne 12:2. Til slutt: «Hold blikket rettet mot prisen» og husk målet om å være sammen med Jesus i himmelen for alltid.

Spørsmål: I Markus 6:5, beviser det at Jesus ikke kan utføre mirakler at han ikke er Gud, slik Jehovas vitner hevder i *Resoning from the Scriptures*, s. 150 (1989)?

Svar: Nei. Det er to punkter å ta i betraktning i svaret.

På jorden tømte Jesus frivillig seg selv ved å ta en tjeners skikkelse, slik det står i Filipperne 2:6–7. Jesus opplevde lydighet, lidelse og fysisk smerte mens han var på jorden.

Å velge å ikke utføre et mirakel er noe annet enn å være fysisk ute av stand til å utføre et mirakel. Uavhengig av at Jesus tømte seg selv, kunne Gud Faderen ha valgt å la et mirakel skje, men på grunn av deres manglende tro valgte han ikke å gjøre det.

Spørsmål: Hvorfor var Jesus ikke i stand til å utføre noen mektige mirakler i sin hjemby, som det står i Markus 6:5?

Svar: Siden folket i det store og hele nektet å tro på en gutt fra hjembyen, ville det å utføre et mirakel ikke styrke deres tro. Dette kan også ha vært en barmhjertig handling fra Jesu side. 2. Petersbrev 2:21–22 sier at det er bedre for noen å ikke kjenne sannhetens vei enn å kjenne den og vende ryggen til den.

Spørsmål: Hvorfor kunne ikke disiplene i Markus 6:8–9 ta med seg en sekk, brød eller kobber [penger] i beltene sine?

Svar: Helt enkelt fordi vår Herre befalte dem å ikke gjøre det. Vi kan anta at Han ønsket at de skulle stole på Gud og andre, og ikke på sine egne økonomiske ressurser.

Spørsmål: Hvorfor skulle de i Markus 6:10 og Lukas 9:4-5 ikke besøke flere hus i samme by?

Svar: Jesus sa ikke noe om det, men vi kan se en rekke praktiske grunner til at de ikke skulle gå til flere hus.

1. Det var større sjanse for at folk skulle bli fornærmet, misforstått, eller at det skulle oppstå strid blant folk om hvem som fikk lov til å ha gjestene.

2. Det ville være en distraksjon for folket, for ikke å snakke om disiplene, å alltid måtte bekymre seg for hvor de skulle bo.

Spørsmål: I Markus 6:11: Hvis du levde på den tiden og hadde en profeti om hva Judas Iskariot ville gjøre, burde du da ta imot Judas i ditt hus?

Svar: Ja, hvis du visste at det var det Jesus ønsket at du skulle gjøre. Det viktigste spørsmålet du må stille deg når du skal ta en beslutning, er: «Hva ville Jesus ønsket at du skulle gjøre?»

Spørsmål: I Markus 6:14–29: Hvorfor gjør noen mennesker, som Herodes her, onde ting de vet at de ikke ønsker å gjøre?

Svar: Herodes sto i et dilemma. Han likte å holde Johannes i live som fange. Men på den annen side ønsket han ikke å fremstå offentlig som om han brøt sitt ord foran gjestene sine. Herodes drepte mange mennesker som konge, og å drepe enda en person virket sannsynligvis ikke så alvorlig for ham.

Det er hederlig å holde sitt ord, men noen mener at det alltid er hederlig å holde sitt ord fremfor alt annet. Herodes ønsket ikke å gjøre noe som virket uhederlig. Jefta kan ha følt det samme da han begikk den onde handlingen å drepe sin datter for å holde sitt ord.

Spørsmål: I Markus 6:14–29 avviste Herodes egentlig ikke Johannes Døperen, men hvordan skiller det seg fra at andre tar Jesus for gitt, at Herodes tar Johannes Døperen for gitt?

Svar: Herodes hadde et kjærlighets-hat-forhold til Johannes Døperen. Han hatet at Johannes var fri til å kritisere ham og muligens skape uro. På den annen side likte han å snakke med Johannes Døperen, og Herodes likte at han kunne ha denne potensielle bråkmakeren innelåst og under sin kontroll. Han likte å ha Johannes Døperen, eller rettere sagt, han likte å ha Johannes Døperen akkurat der han kunne kontrollere ham. Noen i dag liker Jesus, liker å lære om Jesus, men liker ikke at Jesus stiller krav til livet deres og vil ha dem under Kristi kontroll.

Spørsmål: Hvorfor var det i Markus 6:17–18 ikke lovlig for Herodes Antipas å ha sin brors kone?

A: Johannes kjente Det gamle testamente godt. At Herodes giftet seg med sin brors kone mens broren fortsatt levde, var i strid med 3. Mosebok 18:16 og 20:21.

Q: Hvordan kunne Herodes Antipas frykte og respektere Johannes i Markus 6:20, siden Herodes senere drepte Johannes?

A: Gitt Johannes’ vilje til å gi avkall på et bekvemt liv til fordel for et liv i ørkenen, og hans frimodighet til å forkynne sannheten uansett hva det måtte koste, hadde Herodes en oppriktig respekt for Johannes. Uansett hvor stor Herodes’ respekt var, var hans overilte ed til sin adopterte datter og frykten for å bli sett på som en som brøt sin ed, sterkere enn hans respekt og hans ønske om å gjøre det rette, slik Markus 6:22–28 viser.

Så merkelig det enn høres ut, er noen menneskers ønske om ikke å bryte sitt ord og deres ønske om å fremstå som rettferdige større enn deres ønske om faktisk å være rettferdige.

Spørsmål: I Markus 6:21, Matteus 14:6–10 og 1. Mosebok 40:20–22 – siden Herodes fikk Johannes Døperen drept på sin egen fødselsdag, og Farao fikk sjefsbakeren drept på sin egen fødselsdag – antyder disse versene da at vi ikke bør feire fødselsdager, slik Jehovas vitner hevder i *Reasoning from Scriptures*, s. 68–69 (1989)?

Svar: Nei. Det var Herodes og Farao som var onde, ikke bursdagen. Selve anledningen var verken god eller dårlig. Det faktum at begge disse hendelsene skjedde innendørs, betyr heller ikke at vi aldri bør være innendørs.

Spørsmål: I Markus 6:30–34, hvorfor trengte de å hvile, og var det avgjørende?

Svar: Disiplene var så opptatt at de ikke engang hadde tid til å spise. De trengte tid ikke bare til å spise, men også til å slappe av og koble ut.

Imidlertid var deres behov for å slappe av underordnet folkemengdene som fulgte dem. Siden gresset var grønt, betyr dette at det skjedde på senvinteren eller tidlig på våren. Dette miraklet ville ikke ha skjedd hvis disiplene hadde holdt seg til planen og bare hvilt, slik «Believer’s Bible Commentary» s. 1336 forteller oss.

Q: Hvilken plass har hvilen i det kristne livet, ifølge Markus 6:30–32?

Svar: Noen ganger ønsker Gud at vi skal ta oss tid – tid som ellers kunne vært brukt til tjeneste – til å slappe av og komme nærmere Ham.

Dette rettferdiggjør imidlertid ikke luksuriøse ferier for kristne ledere, slik «Believer’s Bible Commentary» s. 1335–1336 minner oss om.

Spørsmål: Hvorfor spurte Jesus i Markus 6:38 og Markus 8:5, før hver av de to måltidene, hvor mye mat som var tilgjengelig?

Svar: I ettertid virket det ikke relevant hvor mye mat Jesus startet med. Jesus kunne ha matet dem alle med én smule hvis Han hadde ønsket det. Snarere ønsket Jesus at de skulle se at maten ikke var nok til å mette alle, at det var mer mat til slutt enn i begynnelsen, og bruken av de betydningsfulle tallene 12 og 7 viser ganske enkelt at mengdene det var snakk om ikke var tilfeldige.

Disse brødene var små; man kunne spise flere hele brød i ett måltid, ifølge *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 8, s. 763. De nærliggende landsbyene Kapernaum og Betsaida hadde bare 2 000 til 3 000 innbyggere, ifølge *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 8, s. 675. Det ville derfor ha vært vanskelig for landsbyene i omegnen å brødfø alle disse menneskene.

Spørsmål: Hvorfor befalte Jesus det umulige i Markus 6:38?

Svar: Da Jesus befalte disiplene å gi folkemengden mat, ligger vekten i det greske språket på ordet «dere» (flertall). Det var sikkert ikke siste gang Gud befalte noen å gjøre noe som var umulig med menneskelig kraft, men alt er mulig med Guds kraft.

Spørsmål: Hvilken åndelig lære kan vi trekke fra brødene i Markus 6:38–44?

Svar: Kilden til dette miraklet var Jesus, som er livets brød. De opprinnelige brødene, før de ble velsignet av Gud og før de ble brutt, var ikke tilstrekkelige til å dekke det aktuelle behovet. Men det var alt de hadde, og Gud tok dem likevel. Men med Guds velsignelse ble de brutt. Og med velsignelsen og det at de ble brutt, dekket de ikke bare det aktuelle behovet, men det ble til og med rester. Og ikke bare var det rester, men det var til og med mer enn det de startet med. Gud ga ikke disse menneskene mat direkte, men ga i stedet maten til sitt folk, disiplene, for at de skulle gi dem mat. Det var mer enn nok til alle, men de sløste ikke, for de samlet inn restene.

Spørsmål: Hvorfor var Jesus i ferd med å gå forbi dem i Markus 6:48?

Svar: Jesus, som gikk på vannet, kom raskere frem enn disiplene som roet mot vinden. Likevel gikk Jesus ikke mot båten, men gikk for å passere dem, helt til de ropte på ham.

I dag kan det hende at Jesus og Guds velsignelser kommer mot oss, men de vil gå forbi oss, med mindre vi roper til Gud om at han skal komme til oss, ikke bare forbi oss. Lever vi våre liv på en slik måte at vi ikke ønsker å være for langt fra Gud, eller lever vi slik at vi ønsker å være så nær ham som mulig?

Spørsmål: Hva vet vi om området Gennesaret i Markus 6:53–56?

Svar: I motsetning til de tidligere avsidesliggende stedene var Gennesaret svært fruktbar jord på vestsiden av Genesaretsjøen, og dermed ganske tett befolket, ifølge The Expositor’s Bible Commentary, bind 8, s. 676. Det var flere mineralkilder i området, og syke kom dit for å finne trøst og håp.

Spørsmål: I Markus 6:53–56 kan folk tolke dette som om Jesus bare er vår «matkupong». Hvorfor gjorde Jesus likevel dette, og hva gjorde han for å dempe dette inntrykket?

Svar: Mange kom ikke først og fremst for å følge Jesus, eller engang for å lære av hans lære. De kom for det Jesus kunne gjøre for dem. Jesus ønsket å vise hvem han var, men kanskje en av grunnene til at Jesus reiste videre så ofte, var at han, etter å ha vist hvem han var, ville forlate dem som bare var ute etter mat eller helbredelse. Likevel fulgte de ham fortsatt dit han gikk.

I dag må menighetsledere være på vakt mot dem som kommer til menigheten bare for et måltid eller for det den kan gjøre for dem. Motivasjonen deres kan kanskje endre seg til det bedre senere. Men menighetsledere må finne en balanse mellom å vise kjærlighet og å la seg utnytte.

Spørsmål: I Markus 7:2–5, hva ble ansett som galt ved å spise med uvaskede hender?

Svar: Fariseerne utvidet det gammeltestamentlige begrepet om rent og urent til mange områder. Det var greit, men da de likestilte sine meninger med Guds ord, oppstod det konflikt med Jesus. 1. Korinterbrev 4:6 og Ordspråkene 30:5–6 viser at det er galt å gå utover Guds ord.

Dette var bare muntlig tradisjon på Jesu tid, men rundt år 200–300 e.Kr. ble de mange tradisjonene nedskrevet i den jødiske Mishnaen. Ikke bare Jesus, men også saddukeerne avviste fariseernes tradisjon, ifølge New International Bible Commentary, s. 1165.

Spørsmål: I Markus 7:6–8 ble fariseerne ganske overrasket over Jesu svar. Hvordan praktiserte fariseerne – og andre i dag – kunsten å bedra seg selv?

Svar: Selvbedrag er altfor lett for folk å begå i dag, og på mange forskjellige måter. Det kan være utilsiktet eller bevisst; det kan innebære å se ting som egentlig ikke er der, å overse ting som er der, og å benekte det man egentlig ser. Noen ganger, når folk først bedrar andre – og ikke seg selv – begynner de etter hvert å tro på det de opprinnelig visste var en løgn.

Det ble gjennomført en studie der deltakerne ble bedt om å se på en video og prøve å telle hvor mange ganger noen driblet en basketball. Videoen viste en fest med folk som snakket, og én person foran som driblet en basketball. På et tidspunkt gikk noen i en gorilladrakt midt gjennom festen. Etter videoen ble deltakerne bedt om å oppgi tallet sitt og om de hadde sett noe uvanlig mens de så på videoen. Alle sa nei. Øynene deres var så fokusert på basketballen at de ikke engang så personen i gorilladrakten som gikk gjennom festen!

Noen ganger er selvbedrag mer bevisst. Når en person bestemmer hva som er sant ut fra hva vedkommende ønsker skal være sant, vil vedkommende fullstendig ignorere – eller i det minste bagatellisere – bevis på det motsatte. En sommer var jeg på misjonsreise til Utah for å vitne for mormoner. Omtrent halvparten av de kristne i gruppen var tidligere mormoner, og halvparten (inkludert meg selv) var ikke det. Det var fascinerende å stille de tidligere mormonene spørsmål om tiden da de var mormoner. Et av spørsmålene var: «Hvordan klarte du å sove om natten, med alle disse mange motsetningene i mormonismen?» Han svarte at som mormon sov han helt fint. Ja, han var klar over noen av disse motsetningene, og han visste at han ikke kunne svare på dem, men det plaget ham ikke fordi han trodde det var noen i mormonkirken som kunne det. Som mormon lærte han etter hvert at ingen kunne svare på disse motsetningene, og senere forlot han kirken.

Fariseerne led av det som kalles «kognitiv dissonans». De «visste» at de alene var Israels lærere, og at de ikke tok feil. Men her var denne mannen, Jesus, som sprengte deres verdensbilde ved å undervise med autoritet og utføre mirakler som bare noen fra Gud kunne utføre. Denne store spenningen kunne bare fjernes ved å avsløre Jesus som en bedrager, innse at deres tidligere «sikkerhet» var feil, eller ellers fjerne det som forårsaket spenningen og få Jesus drept.

Spørsmål: Hvordan vet man, i Markus 7:7–8, om en regel kommer fra Gud eller fra mennesker?

Svar: Hvis du ikke leser Guds Skrift selv, kan det være svært vanskelig å vite.

En katolikk ved navn Paul, som var en ekte kristen, deltok i et bibelstudium i liten gruppe som jeg ledet for et år siden. Jeg syntes det var merkelig at han ofte tok opp helt grunnleggende ting og spurte meg om de sto i Bibelen. (Det gjorde de for det meste.) Senere fortalte han meg hvorfor han stilte alle disse spørsmålene. Han sa at han hadde lært disse tingene mens han vokste opp på en katolsk skole, og at de der ikke skilte mellom det den katolske kirken lærte, og det Gud lærte i Bibelen.

Når en kristen lærer, uansett hvilken gruppe han eller hun tilhører, unnlater å skille mellom Guds ord og sin egen lære som går utover Guds ord, fremhever de betydningen av sin egen lære på bekostning av at disiplene deres blir usikre på hva Gud egentlig har sagt. Både 1. Korinterbrev 4:6 og Ordspråkene 30:5-6 advarer alle kristne mot å legge noe til Guds ord. Kanskje er dette en del av grunnen til at lærere blir dømt strengere, ifølge Jakob 3:1-2.

Spørsmål: Sier Markus 7:7-8 at vi ikke skal følge noen regler fra mennesker?

Svar: Absolutt ikke; som Romerbrevet 13:1 og 1. Petersbrev 2:13–18 viser, skal vi adlyde menneskelige myndigheter. Markus 7:10–14 viser snarere at Jesus var sterkt imot å bryte Guds lover for å holde menneskers lover.

Spørsmål: Hvorfor var «korban» galt i Markus 7:11, og hvordan gjør noen lignende ting mot foreldrene sine i dag?

Svar: «Corban» betyr at noe var viet til Gud, antakelig for å bli ofret i tempelet. Det betydde imidlertid IKKE nødvendigvis at det skulle gis til tempelet. Personen kunne fortsatt bruke det til seg selv, ifølge *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 8, s. 678–679, og *The Believer’s Bible Commentary*, s. 1337.

Hvis noen gir mye penger til Gud, men likevel sørger for sin familie, inkludert foreldrene sine, er det greit. Men hvis noen unnlater å sørge for sin familie, når de kunne ha gjort det, sier Paulus i 1. Timoteus 5:8 at de er verre enn en vantro. Selv de fleste vantro vil sørge for sin egen familie.

Spørsmål: I Markus 7:15, da Jesus sa at ingenting som kommer inn i et menneske kan gjøre ham uren, snakket Jesus da om noe som gjaldt i gammeltestamentlig tid, eller om en ny lære?

Svar: Dette er en gjentakelse av Matteus 15:10–20.

Jesus opphevet ikke kostholdsbudene i Det gamle testamente, men erstattet dem. Det er fire punkter å ta i betraktning her.

1. Selv om Jesus og disiplene hans noen ganger brøt fariseernes menneskeskapte tradisjoner, levde de selv i lydighet mot den gammeltestamentlige loven.

2. Selv under Det gamle testamente var Gud opptatt av deres lydighet, og kostholdet deres var bare én måte – men ikke den eneste måten – for dem å vise sin lydighet på.

3. Etter at Jesu oppstandelse innledet en ny periode, valgte ikke disiplene å spise alle slags kjøtt. En Guds engel kom ned og påla en motvillig Peter å spise i Apostlenes gjerninger 10:11–16. Hvem var Peter til å diskutere med en engel fra himmelen?

4. Muslimer burde ikke ha noe problem med dette svaret, siden Muhammed angivelig gjorde det samme. Han snakket om opphevede lover (selv om opphevelse er et litt annet begrep enn den nye pakt gjennom Jesus). Dessuten viste han at muslimer kunne spise kamelkjøtt, og Det gamle testamentet betrakter kamelkjøtt på samme måte som svinekjøtt (3. Mosebok 11:4,7,26; 5. Mosebok 14:7,8).

Spørsmål: Hvorfor ble Jesus overrasket over deres manglende forståelse i Markus 7:18?

Svar: Det var ikke folkemengden, men Jesu egne disipler som ikke forsto. Jesus hadde trodd at de nå ville ha skjønt at i det nye riket var det ikke den ytre maten som telte, men det som var inne i en person.

Spørsmål: Siden disiplene i Markus 7:18 ikke hadde Den Hellige Ånd før pinse, kunne man da forvente at de skulle forstå noe av det Jesus sa?

Svar: Noen ganger misforstår folk hva Den Hellige Ånd gjør og ikke gjør. Den Hellige Ånd overbeviser verden om synd og opplyser oss om sannheten, men folk kan likevel se noe av sannheten uten Den Hellige Ånd.

Spørsmål: Hvordan erklærte Jesus i Markus 7:18–23 all mat for ren?

Svar: Først hva som ikke er svaret, og deretter svaret.

Ikke svaret: Mange forbudte matvarer i Det gamle testamente var mat for åtseldyr (som griser og skalldyr) og kjøttetere. Disse ville ha flere sykdommer og parasitter, hvis de ikke ble tilberedt ordentlig, enn maten de kunne spise. Men det går glipp av poenget. Poenget var at Gud ga dem lover å følge, og de kunne behage eller misbehage Gud ved å følge eller ikke følge Hans bud.

Svaret: Jesus, som var Gud i menneskeskikkelse, bestemte at nå var all mat erklært ren. Dette ble gjentatt overfor Peter i Apostlenes gjerninger 10:11–16. Paulus snakket også om dette i Kolosserne 2:16. Et sentralt poeng er at Jesus ikke erklærte «alt» for rent; han erklærte bare at all mat som kommer inn i kroppen vår, er ren. De onde tingene som kan komme ut av hjertet vårt, var aldri rene og er det fortsatt ikke.

Spørsmål: Hvorfor kalles kvinnen i Markus 7:26 en syrisk-fønikisk kvinne?

Svar: Administrativt sett var Fønikia en del av den romerske provinsen Syria. Kanskje brukte Markus dette begrepet for å skille henne fra de libyo-fønikerne som kom fra Nord-Afrika.

Spørsmål: I Markus 7, hva er best: å prøve å leve et rent og rent liv, eller å prøve å være nær Jesus?

Svar: Vi ønsker egentlig begge deler. Men hvis en troende lever et rent liv, men ønsker å holde seg langt unna Jesus, vil vedkommende ikke bli mer lik Kristus. På den annen side, hvis en troende lever i synd, men ønsker å omvende seg og komme nærmere Jesus, vil vedkommende bli mer ren og lik Kristus.

Spørsmål: I Markus 8:10, hvor ligger Dalmanutha?

Svar: Dette ligger sørvest for Genesaretsjøen. I lang tid visste ikke forskerne den nøyaktige plasseringen. Imidlertid ble det funnet en hule sør for Gennesaret-sletten med navnet «Talmanutha».

Spørsmål: Hvorfor adlød ikke Jesus fariseerne i Markus 8:11–12, eller i det minste imøtekom dem, ved å gi dem et tegn fra himmelen på forespørsel?

Svar: Dette skjedde kort tid etter at Jesus hadde matet de 4 000. Hva ville et nytt mirakel her bevise for fariseerne? De hadde ikke ønsket å gå ut for å høre på Jesus, men ville ha hørt om dette mirakelet. Legg merke til at deres forespørsel ikke kom fra tro, men snarere var foranlediget av vantro. Fariseerne syntes å anta at Jesus måtte svare på alle deres spørsmål. Men Jesus var ikke forpliktet overfor dem til å bevise noe som helst. Jesus sier i praksis til dem: «Dere vil ikke få se et tegn på forespørsel, dere har allerede sett og hørt.»

Spørsmål: Hvorfor sammenlignes dårlig lære med gjær i Markus 8:15?

Svar: Det krever bare en klype gjær, det rette miljøet (deigen) og litt tid, så har det forandret hele miljøet. Politisk korrekthet er et forsøk på å hindre at miljøet forandres (eller forandres tilbake), ved å definere visse synspunkter eller temaer som «utenfor grensene». Hvis du vil lære om Gud, må du følge fariseerne. Det var en selvfølge som alle forsto. I senere tider, hvis du vil følge Gud, må du følge alt det presten sier. Mens bibelske kristne har blitt beskyldt for å ha en «papirpave» og bare følge en bok, ønsker vi egentlig bare å følge Gud og ordene Han ga oss. Enhver ren menneskelig religiøs skikkelse, selv en god en, og enhver trosbekjennelse eller konsil, selv en god en, er likevel ingen erstatning for Gud og Hans ord.

Spørsmål: Hva kan betydningen av disse tallene være i Markus 8:17–21?

Svar: Jesus hadde nettopp advart dem mot fariseerne og saddukeerne, og disiplene ignorerte det han sa; de var opptatt av mangelen på brød. Så møtte Jesus dem der de var, og i det de var opptatt av. Han spør dem hva tallene var: fem brød til tolv «matkurver» i Israel; syv brød til syv «kurver» blant hedningene. Det finnes to komplementære svar.

Generelt sett påpekte Jesus at de endte opp med flere rester enn de startet med. De trenger altså ikke å bekymre seg for at Jesus ikke skal kunne skaffe brød.

Mer spesifikt er tallet syv i Bibelen ofte et symbol på fullkommenhet, eller fullkommenhet i Gud. Selv om tallet tolv i Bibelen ofte refererer til de tolv stammene, er det ikke tilfelle her. Det skulle bli tolv apostler, og apostlene var for alle nasjonene. Tallene fem og tolv var ganske enkelt andre tall enn syv og syv, og lunsjkurvene og matkurvene var beholdere av ulik størrelse, noe som viste at dette var to separate hendelser, og at Jesus var frelsens giver for både jøder og hedninger.

Spørsmål: Hva er de tre typene åndelig blindhet i Markus 8:22–26?

Svar: Mannen var blind, og senere delvis fysisk blind, men disiplene var fortsatt delvis åndelig blinde.

Ufrivillig: Mennesker kan være fysisk blinde ved at de ble født slik, som i Joh 9:1-2, ble helt blinde senere, eller er delvis blinde. Åndelig sett er mange ikke-troende blinde ved at de er uvitende om Kristi lys og sannhet.

Bevisst: Spottere og sta vantro avviser Kristus fordi de nekter å se sannheten de allerede har fått. Fariseerne var ikke dumme; de var dyktige til å finne innvendinger og grunner til å velge å ikke se. Akkurat som en frisk person ikke kan parkere bilen sin på en handikapplass og deretter ta på seg en øyebind, er det en forskjell mellom bevisst og ubevisst blindhet.

Troende: Selv troende, som har overgitt livet sitt til Jesus, kan være delvis blinde for sannheten. Her kunne ikke engang disiplene se.

Spørsmål: Hvorfor helbredet Jesus den blinde mannen trinnvis i Markus 8:23–25?

Svar: Det står ikke i Skriften. Kanskje hadde mannen mer enn ett problem, eller kanskje ligger det en dypere lære for oss her. Slik mannens fysiske blindhet ble helbredet trinnvis, blir også en persons åndelige blindhet noen ganger helbredet trinnvis.

Akkurat som mannen var delvis blind helt til slutten, kan også noen mennesker være delvis åndelig blinde. De ser noen ting riktig, og de antar at de ser alt riktig, uten å vite at de fremdeles er delvis blinde. For eksempel så noen på Jesus som en profet, men ikke som Messias. Noen i dag ser på Jesus som Frelser, men ikke som Herre. Noen ser på Gud som kjærlighet, men ikke også som rettferdighet og vrede.

Spørsmål: Hvorfor så den helbredede blinde mannen i Markus 8:24 i begynnelsen mennesker som trær som gikk?

Svar: Kanskje mannens synsnerver ikke mottok lyset tydelig. Det kan ha vært flere årsaker til blindheten, knyttet til pupillen, irisen, hornhinnen og synsnerven.

Alternativt kan det være at mannen i utgangspunktet hadde perfekt syn, men at hjernen hans ikke var trent til å behandle mønstrene. Menneskets hjerne mottar faktisk et opp-ned-vendt bilde av verden. Hjernen vår trener seg selv til å snu bildet. I en film fra Moody Science fikk en mann et spesielt par briller som snudde bildet opp ned. Etter å ha brukt dem lenge nok, tilpasset mannens hjerne seg perfekt, og han hadde ingen problemer med å gå eller klare seg – i hvert fall ikke før brillene ble tatt av, da mannens hjerne måtte trene seg opp på nytt.

Se http://www.answersingenesis.org/docs/4146.asp for noen interessante moderne eksempler på mennesker som er i stand til å se fysisk, men likevel ikke klarer å gjenkjenne ting i begynnelsen.

Spørsmål: Hvorfor ba Jesus mannen i Markus 8:26 om å gå rett hjem og ikke inn i landsbyen?

Svar: Skriften sier ikke noe om dette, men tilsynelatende var mannen og familien hans fra en annen by eller bodde utenfor byen. Men Jesus var svært tydelig her. Først førte Jesus den blinde mannen utenfor byen, uten å helbrede ham ennå. Deretter helbredet Jesus ham trinnvis, og så befalte Jesus uttrykkelig mannen om ikke å gå tilbake til landsbyen.

«The New International Bible Commentary» s. 1166 spekulerer i at det var riktig at mannen fortalte det til sine slektninger først, i stedet for at slektningene først skulle høre det fra noen andre. Alternativt ønsket Jesus ikke at fariseerne i byen skulle se det, siden han nettopp hadde fortalt dem i Markus 8:11 at de ikke ville se et tegn fra Jesus. Eller så kan det ha vært andre mennesker som Jesus ikke ønsket skulle være vitne til miraklet. Til slutt kan det være at Jesus ikke ønsket at enkelte skulle se helbredelsen i etapper.

Spørsmål: I Markus 8:38 påpeker skeptikeren Bart Ehrman at Jesus ikke eksplisitt identifiserer seg selv som Menneskesønnen (Jesus, Interrupted, s. 159).

Svar: Jesus trengte ikke å gjøre det her. Han identifiserte seg som Menneskesønnen i Markus 2:5–12. Jesus sa i Markus 2:8a–12: «Hvorfor tenker dere slike tanker i deres hjerter? … Hva er lettest: å si til en lam: ‘Dine synder er tilgitt’, eller å si: ‘Stå opp, ta matten din og gå’? Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har myndighet på jorden til å tilgi synder …» Han sa til den lamme: «Jeg sier deg: Stå opp, ta matten din og gå hjem.» Og straks reiste mannen seg, tok opp sin båre og gikk ut foran dem alle. Da ble de alle forbløffet og priste Gud og sa: ‘Vi har aldri sett noe slikt!’» (BSB) Jesus brukte uttrykket 81 ganger i evangeliene. Hvorfor skulle Ehrman anse det som betydningsfullt at Jesus ikke uttalte det eksplisitt igjen på dette stedet?

Spørsmål: Hva betyr det i Markus 8:38 at Jesus skal skamme seg over dem som skammet seg over Jesus i dette livet?

Svar: Tolkerne har to synspunkter her.

1. De utvalgte troende som skammer seg over Jesus, vil bli utsatt for forakt når de kommer til himmelen. Dette er synspunktet i *Believer’s Bible Commentary*, s. 1341. Noen kristne tror virkelig, men de har latt seg påvirke for mye av verden til å stå opp for Jesus eller forkynne evangeliet.

2. Såkalte kristne som skammer seg over Jesus, vil oppdage at de ikke kommer til himmelen i det hele tatt. «Bible Knowledge Commentary: New Testament» s. 141–142 og «The NIV Study Bible» s. 1510 representerer dette synet. 2. Timoteus 2:12 sier også at hvis vi fornekter Kristus Jesus, vil han fornekte oss. Noen mennesker nekter å ta imot Jesus av ulike følelsesmessige grunner. Judas var tilsynelatende skuffet over at Jesus ikke hadde tenkt å iverksette noen militære tiltak på dette tidspunktet. Noen hevder at mennesker er så gode at de ikke trenger frelse, eller at det er «for primitivt» å si at vi trenger et offer for oss. Andre ønsker ikke at noen skal se ned fra himmelen for å dømme det de gjør.

Selvfølgelig er begge deler sannsynligvis sant, fordi Jesus ikke spesifiserte den «graden av skam» i dette verset. Det er en alvorlig sak å tro på Jesus, fornekte ham og omvende seg (som Peter gjorde), men det er en enda mer alvorlig sak å aldri i utgangspunktet ha overgitt livet sitt til ham.

Spørsmål: Hvorfor tror du Gud lot forvandlingen skje i Markus 9:1–2?

Svar: Legg først merke til at inntil Jesu død var det ingen andre enn disiplene som visste om dette. Så dette hjalp ingen andre, i hvert fall ikke før Jesu død og oppstandelse. Selv om Skriften ikke sier hvorfor dette skjedde, kan vi se minst seks grunner.

1) Det ville styrke disiplenes tro. Disiplene ville få et glimt av Jesu endelige herlighet.

2) Det ville være en oppmuntring for Jesus selv, før han gikk til korset. Kanskje fortalte også Elia og Moses Jesus noen ting som var nødvendige.

3) For å oppfylle profetien: I Malaki 4:5–6 står det at Elia skulle komme før Herrens store dag. Mens Johannes Døperen var i Elias ånd og kraft, kom Elia selv fysisk til stede under forvandlingen.

4) To vitner, Moses og Elia, kom for å være sammen med Jesus, i det minste en kort stund. Elia døde aldri (2. Kongebok 2:11), og selv om Moses døde, ble liket hans aldri funnet (5. Mosebok 34:6). Det vil være to vitner rett før Jesu gjenkomst i Åpenbaringen 11, og dette kan være en forvarsel om det.

5) For oss som lever etter oppstandelsen, ville dette bekrefte at Gud hadde kontroll og hele tiden visste hva som ville skje med korsfestelsen og oppstandelsen.

6) Til slutt oppfylte det profetien Jesus ga i Markus 9:1

Spørsmål: I Matt 17:1, Mark 9:2 og Luk 9:28–29, på hvilket fjell skjedde forvandlingen?

Svar: Skriften spesifiserer det ikke, men her er det vi vet. For det første var det et høyt fjell, og Tabor-fjellet ligger bare 1 843 fot over havet (omtrent fem fotballbaner), så det kan ikke regnes som et høyt fjell. Det lå ti miles sørvest for Genesaretsjøen og ikke i nærheten av Cæsarea Filippi. Dessuten var det på den tiden en romersk festning på toppen av Tabor-fjellet.

Hermonfjellet, som er over 9 000 fot høyt, er det høyeste fjellet i regionen, og det kunne ha skjedd der. Det ligger imidlertid ganske langt unna, nord for Golanhøydene, på grensen mellom Syria og Libanon. «The Believer’s Bible Commentary» s. 1400 fremmer dette synet.

Meron-fjellet / Jebel Jermaq, vest for Genesaretsjøen, er 3 926/3 962 fot høyt, og W. Liefield har foreslått dette.

Spørsmål: I Markus 9:7 og følgende ble bare denne ene setningen nedtegnet av alt det Gud kunne ha sagt. Hvorfor tror du det var så viktig for disiplene å vite dette?

Svar: Kristendommen handler ikke først og fremst om lover, læresetninger eller tjeneste. Selv om disse tingene er til stede, er de ikke det viktigste. Det viktigste er heller ikke vår erfaring, vårt fellesskap eller vår bønn. Det viktigste er å elske Jesus. Men troende kan glemme det. Paulus sier i 2. Korinterbrev 11:2-3: «Jeg er nidkjær for dere med en gudfryktig nidkjærhet. For jeg har lovet dere bort til én mann, for å fremstille dere som en ren jomfru for Kristus. Jeg frykter imidlertid at akkurat som Eva ble forført av slangens list, så kan deres sinn bli ledet bort fra deres enkle og rene hengivenhet til Kristus.»

Spørsmål: Hvordan kan vi i Markus 9:14–16 motstå fristelsen til å bli for lenge på fjelltoppen, når Jesus vil at vi skal komme ned?

A: Husk at det ikke handler om oss, vår kunnskap og erfaring, men om Gud. Gud vil at vi skal tjene andre. Ved dommen ved Bema-tronen vil Jesus ikke spørre oss hvor mye vi har lært eller hva vi har opplevd, men heller hva vi har gjort og hvordan vi har levd. En opplevelse på fjelltoppen er bra for å forankre oss, få oss til å vokse og forfriske oss, for den åndelige kampen om menneskers hjerter og sinn i denne verden. En trener på et lag har liten nytte av en talentfull spiller som nekter å konkurrere.

Spørsmål: Hva sier Markus 9:18, 28–29 om kraften til en kristen uten tro?

Svar: På dette tidspunktet visste disiplene mer om Gud enn noen andre dødelige på jorden. Disiplene hadde personlige møter med Jesus hver dag. Disiplene (i det minste alle unntatt én) trodde alle på det de trodde på og levde etter det. De hadde tro, men de hadde ikke en tro som var sterk nok til å drive ut denne demonen.

Spørsmål: Hvordan tar vi i dag Guds kraft og visdom for gitt, slik det fremgår av Markus 9:18, 28–29?

Svar: Ikke-troende kan ta sikkerhet, fred, helse og velstand for gitt som ting de føler de har rett til. Selv noen troende kan tro at de ikke vil oppleve vanskelige tider fordi de er kristne. Å ta Guds gaver for gitt er det motsatte av takknemlighet.

Spørsmål: Hvorfor tror du at Jesus i Markus 9:19 sa: «O, vantro slekt», i stedet for «O, vantro disipler»?

Svar: Jesus så at disiplenes vantro var et speilbilde av samfunnet de var oppvokst i. I en viss grad blir vår tro og våre overbevisninger, selv som troende, formet av vår generasjon, det vil si vår kultur og vårt samfunn. Som troende må vi ydmykt og ærlig erkjenne dette, og strebe etter å heve oss over det og bryte fri fra det.

Spørsmål: Hvorfor brukte faren et oksymoron i Markus 9:24?

Svar: Et oksymoron er en retorisk figur der man bruker motstridende utsagn eller bilder for å uttrykke en kompleks sannhet. Faren hadde motstridende følelser i seg. Han sa: «Jeg tror», fordi han virkelig trodde, men han sa også: «Hjelp min vantro», fordi han visste at han også hadde reelle tvil.

Også vi bør være ærlige om våre følelser overfor Gud. Gud er stor nok til å takle vår tvil, og når vi bringer våre følelser frem i lyset ved å bekjenne dem for Ham, kan Gud lettere ta seg av det vi innrømmer overfor Ham.

Spørsmål: Hva tror du Gud gjør med ufullkommen tro, slik som faren hadde, i Markus 9:24?

Svar: Gud brukte troen til guttens far; en ufullkommen, men ærlig og oppriktig tro. Det er bedre enn en hyklerisk, uærlig fasade av tro. Vær ærlig om din tro på Gud, slik at Han kan la den vokse, foredle den og fjerne det som ikke hører hjemme der.

Spørsmål: I Markus 9:25 ba Jesus som oftest bare en ond ånd om å komme ut, men hvorfor sa Jesus denne gangen både at den skulle komme ut og ikke komme inn igjen?

Svar: I Luk 11:24–26 sa Jesus at når en ond ånd kommer ut av en person, kan den prøve å komme tilbake med syv andre. Derfor er det viktig at når en demonbesatt person blir frigjort fra trelldommen, vender vedkommende seg til Kristus, slik at demonene ikke kommer tilbake med større styrke.

Spørsmål: I Markus 9:33, hvorfor tror du at disiplene akkurat i dette øyeblikket, like etter den store forvandlingen, kranglet om hvem som var den største blant dem?

Svar: På overflaten høres dette latterlig ut. Rett etter at de nådige hadde fått det store privilegiet å være vitne til dette storslåtte synet, kranglet de om hvor store de selv var, i stedet for å gå ut og fortelle hvor stor Jesus var. I stedet for at alt skulle handle om Jesus, og hvordan de kunne tjene for å ære ham, brukte de Jesus til å sette seg selv i sentrum.

Dette bildet er latterlig. Hadde noen ønsket å male et rosenrødt, hvitkalket bilde av Jesu hellige disipler, ville de helt sikkert ha utelatt dette! Dette ser rett og slett dårlig ut. Men etter å ha kommet til tro på Jesus, sett miraklene og vært vitne til forvandlingen, var dette fortsatt slik de var. Jesu tålmodighet med dem er forbløffende.

Spørsmål: Hvordan skal vi i Markus 9:33 forholde oss til en medtroende som prøver å fremheve sin egen storhet?

Svar: Ikke bær nag til dem, men be for dem og lengt etter at de skal omvende seg fra dette. Vi bør ikke avskrive ham som en hemmelig vantro eller en falnet frafallen som aldri kan gjenopprettes, slik Jesus ikke avskrev disiplene. De bør advares for deres egen skyld, og deres innflytelse til å oppmuntre andre til å gjøre det samme bør minimeres.

Spørsmål: I Markus 9:34, burde disiplene ha fortalt Jesus hvorfor de kranglet, eller burde de ha holdt seg stille, slik de gjorde?

Svar: De holdt seg sannsynligvis stille av forlegenhet eller skam. Gud vet hva vi tenker og sier, enten vi bekjenner det eller ikke, men det er bedre å fortelle Ham hva vi har på hjertet, selv om det er fordervet eller hovmodig. På den måten kan Gud rense det opp så mye raskere hvis du er villig til å innrømme det.

Spørsmål: Hva synes du om uttrykket «storhet kommer gjennom tjenerskap» i Markus 9:35?

Svar: Det er ikke helt sant. For det første må du tjene den rette. Ikke tjene din egen ambisjon, ikke tjene menigheten, men din primære tjeneste bør være for Gud. For det andre må du tjene med de rette motivene. Men når man forstår disse forbeholdene, er dette ganske riktig.

Spørsmål: I Markus 9:38–40: Hvorfor forbød Johannes og de andre disiplene noen å drive ut onde ånder, og hvem var denne mannen?

Svar: La oss først se på den særegne rekkefølgen av hendelser her. Først var disiplene ute av stand til å drive ut en demon. Deretter kranglet de om hvem som var størst. Men selv om de ikke klarte å drive ut demonen, forbød de en annen som trodde på Kristus å drive ut en demon i Jesu navn, etter at de selv ikke hadde klart det.

Siden mannen ikke var en del av deres organisasjon, antok disiplene at Gud ikke kunne bruke ham. I dag gjør troende noen ganger den samme feilen, ved å tro at andre ekte kristne som ikke er en del av deres menighet, ikke blir brukt av Gud eller bare blir brukt på en mindre betydningsfull måte.

Spørsmål: I Markus 9:38–40 og andre skriftsteder, hvor «virkelig» er djevelen og hans innflytelse? Setter han tanker inn i hodet ditt?

Svar: Djevelen og demonene hans er virkelige vesener med tanker og følelser. De kan innfløste tanker, men de kan ikke «besette» troende. Selv om de kan innfløste tanker, har vi makten til å si nei og gå videre. Selv om de er mektige, og deres makt ikke bør undervurderes, er vår beskyttelse under Kristi blod enda mektigere. For eksempel har jeg hørt om en heksedoktor som forbannet en kristen, og forbannelsen slo tilbake på heksedoktoren. I et annet eksempel, som ikke har noe med dette å gjøre, har jeg hørt om en annen heksedoktor som spådde at en kristen misjonær ville være død innen 30 dager. På den 30. dagen døde heksedoktoren.
Som Kristi barn har vi ingen grunn til å forhandle med djevelen, håne djevelen eller i det hele tatt ønske å prøve å kommunisere med djevelen eller demoner.

Spørsmål: I Markus 9:38–40, hvordan håndterer man noen som gjør Guds vilje, men som ikke er «godkjent» av mennesker?

Svar: Først og fremst må du spørre deg selv om det i det hele tatt trenger å bli godkjent av mennesker? Hvis det er Guds vilje, trenger det kanskje ikke det. Hvis du mener det skaper splittelse, må du først forsikre deg om at det ikke er du og din gruppe som skaper splittelse. På den annen side, hvis det vekker strid eller reelt fører til splittelse, bør du snakke med dem, prøve å snakke dem til fornuft og be om at de og du kan bli enige.

Spørsmål: Hva tror du er så alvorlig ved å føre de små barna til synd, i Markus 9:42?

Svar: Selv om samfunnet på den tiden ofte så ned på barn, sier Markus 9:42 at det ville være bedre for noen å aldri ha blitt født enn å føre et barn til synd. Når du ser på et lite barn, som kanskje oppfører seg tåpelig og ikke vet så mye, må du huske at Gud bryr seg like mye om dem som om en voksen, og at de er like viktige i Guds øyne.

Evangelisten D.L. Moody fortalte en gang noen at to og en halv person ble frelst på et møte. Personen spurte ham: «Mener du to voksne og et barn?» «Nei,» sa Moody, «to barn og en voksen.»

Spørsmål: Hvorfor dør ikke ormene i helvete i Markus 9:48?

Svar: Jesu metafor refererer ikke til små dyr, men snarere til forråtnelsen og ødeleggelsen i helvete. Boken *When Critics Ask*, s. 372, gir et annet svar. Siden det står «deres orm» og ikke «ormen», er det en metafor for den fysiske kroppen til en som havner i helvete.

Spørsmål: Hva betyr «saltet med ild» i Markus 9:49?

Svar: Det finnes tre hovedtolkninger av hvem dette verset refererer til

Troende, som gjennomgår lidelse og renselse

De fortapte, som havner i helvete

Alle som blir prøvet og dømt. Dette synet kan omfatte de to andre synene.

Avslutningsvis kan vi si at versene 43–48 handler om helvete, og vers 50 refererer til troende. Vers 49 er en overgang, og «alle» refererer både til de fortapte som nevnes rett før dette, og til de troende som nevnes rett etter dette.

Spørsmål: I Markus 9:49–50, hvordan henger «å bli saltet med ild» sammen med «å miste sin salthet»?

A: Fariseerne på den tiden hadde en lære om at Israel var salt blant folkeslagene for å rense dem. Salt var et viktig konserveringsmiddel. Uttrykket «saltet med ild» betyr å konservere mat ved hjelp av ild, for eksempel ved å tørke frukt. Hvis selv ild kan ha en konserverende virkning, kan salt miste det meste av sin konserverende virkning hvis saltet skylles ut med vann, eller hvis saltet fortynnes med andre ting.

Q: Hva lærer Jesus om skilsmisse i Markus 10:1–2 og Matteus 19:3–9?

Svar: Før vi svarer på spørsmålet, bør vi først forstå hva Jesus lærte om ekteskapet.

Ekteskapet i Markus 10:7 og 1. Mosebok 2:24 er når de to blir ett kjød. Når en ung mann eller kvinne skal gifte seg, må de innse at de som følge av dette vil bli en forandret person. I det minste viser en studie i USA at gifte menn i gjennomsnitt lever litt lenger enn menn som aldri har vært gift. Enda viktigere er det at ektefellen din kan og sannsynligvis vil gjøre mye for å bringe deg nærmere Gud – eller lenger bort fra Ham. Ekteskap handler ikke bare om å være forelsket eller ha følelser, men om en forpliktelse overfor Gud og andre. Det er som om man, metaforisk sett, ikke lenger er to organismer, men snarere bare én.

Å dele opp «organismen» er ikke naturlig og ikke noe Gud ønsker. Selv om det i Matteus 19:9 er tillatt å skille seg fra ektefellen dersom vedkommende begår seksuell umoral, er det ikke nødvendigvis påkrevd å gjøre det. Paulus lærer i 1. Korinterbrev 7:12–15 at det ikke er tillatt å skille seg fra noen fordi vedkommende har en annen tro eller har konvertert til en annen tro, men hvis ektefellen tar initiativ til skilsmissen, er det tillatt å gå med på den.

Hva om ektefellen blir narkoman? Det er vanskelig å forestille seg at noen kan havne i en slik situasjon og samtidig være en ekte kristen. Men uansett, i denne vanskelige situasjonen, hvis vedkommende ikke er villig til å slutte, kan du anmelde vedkommende til politiet. Hvis vedkommende er en ikke-troende og ønsker å skille seg fra deg etter det, så er det greit.

Hva om ektefellen truer deg eller familien med vold? Det klokeste å gjøre er å skille seg for sikkerhets skyld, og igjen er det vanskelig å forestille seg at noen kan oppføre seg slik og samtidig være en ekte kristen. Dette er også en vanskelig situasjon. Noen ganger kan det være best å anmelde vedkommende til politiet.

Spørsmål: Hvorfor tror du fariseerne spurte Jesus om skilsmisse i Markus 10:1–2?

Svar: Det kan være av én eller flere av tre grunner, og ingen av grunnene var at fariseerne hadde tenkt å følge et bestemt synspunkt på grunn av det Jesus sa.

1) For å se om Jesus sto nærmere Hillels skole, som tillot skilsmisse, eller Shammais skole, som ikke gjorde det, bortsett fra ved utroskap. Blant tilhengerne av den berømte jødiske rabbinen Hillel var skilsmisse tillatt i Mishnah Gittin 1:1–3; 7:2.

2) Se om Jesus ville lære noe annet enn det som står i Det gamle testamente, i 5. Mosebok 24:1–4 (og det gjorde Jesus).

3) Håp at Jesus ville si nei til skilsmisse, noe som ville bety at Jesus kritiserte herskeren Herodes Antipas og hans kone Herodias, som allerede hadde skilt seg. Kona kunne ikke ta initiativ til skilsmisse etter jødisk lov, men hun kunne det etter romersk lov, slik Herodias gjorde. Jesus befant seg på dette tidspunktet i Perea, som ble styrt av Herodes Antipas.

Spørsmål: Hvorfor tillot Gud gjennom Moses i Markus 10:5 visse ting på grunn av deres harde hjerter?

Svar: Selv om Gud ikke trenger å tilpasse seg oss og våre harde hjerter, velger Gud noen ganger å gjøre det. I gammeltestamentlig tid hadde de fleste troende ikke Den Hellige Ånd boende i seg. Men i nytestamentlig tid, med Den Hellige Ånd boende i oss og loven skrevet i våre hjerter, har vi en høyere standard enn de gamle testamente hellige på dette punktet.

Spørsmål: Hvorfor i Markus 10:13 irettesatte disiplene folk for at de brakte sine små barn til Jesus?

Svar: Disiplene gjorde feil i å gjøre det. Kanskje tenkte de feilaktig at siden barna ikke kunne forstå Jesu lære intellektuelt slik voksne kunne, burde de ikke kaste bort Jesu tid. Jesus korrigerte ikke bare, men irettesatte dem som feilaktig hadde irettesatt andre.

Ifølge «Believer’s Bible Commentary» s. 1346 sa George MacDonald at han ikke trodde på en manns kristendom hvis det aldri var gutter eller jenter å se som lekte utenfor døren hans.

Spørsmål: Hvorfor ville Jesus i Markus 10:13–15 at barna skulle komme til ham?

Svar: Den eneste grunnen Jesus oppga, var «for slike tilhører Guds rike». Jesus brukte barna som et illustrasjonseksempel på at vi alle må ha barns ydmykhet og lærevillighet for å komme til Gud. Vi kan ikke komme til Gud i stolthet, men vi må innrømme at vi ikke er tilstrekkelige i oss selv. Vi må være villige til å innrømme at Gud vet mer enn oss, og at vi trenger Ham og er villige til å vokse.

I tillegg likte Jesus utvilsomt barn, og så at verdien av et barns sjel var den samme som for en voksen. Jesus ville vært en god søndagsskolelærer for barn!

Spørsmål: I Markus 10:18 og Lukas 18:19, var ikke Jesus «god», siden han stilte spørsmål ved mannen som kalte ham god?

Svar: Jesus er god i ordets fulle betydning. Jesus stiller spørsmål ved at noen kaller ham god, når mannen ennå ikke hadde erkjent at Jesus var Messias, og syntes å bruke begrepet «god» altfor lettvint.

På samme måte i Joh 8:7, da Jesus sa til anklagerne av den syndige kvinnen: «Den av dere som er uten synd, skal kaste den første steinen», kastet ikke Jesus selv noen steiner, men det beviser ikke at Jesus hadde synd. Jesus var uten synd i henhold til Hebreerbrevet 4:15.

Spørsmål: I Markus 10:18 og Lukas 18:19 spør Jesus: «Hvorfor kaller du meg god? … Ingen er god, bortsett fra Gud alene.» Siden Jesus ikke benektet sin egen godhet eller sin guddommelighet, hva var det da han sa?

Svar: Jesus stiller et kort spørsmål som på overflaten høres veldig enkelt ut: hvorfor kaller du ham god? Tre enkle punkter, og deretter litt drøfting.

a) Jesus verken bekreftet eller benektet her at han var god. (Andre steder forteller oss imidlertid at han var det.)

b) Jesus stilte bare et spørsmål. Han verken bekreftet eller benektet at han var Gud her. (Andre steder forteller oss imidlertid at han var det.)

c) Jesus virket svært interessert i hva denne mannen var villig til å bekrefte og hva han trodde.

Nå til denne diskusjonen, og så skal vi se hva du bekrefter og er villig til å tro.

Ingen andre i evangeliene, verken troende eller ikke-troende, er noensinne nevnt å ha kalt Jesus «god lærer». Var spørsmålsstilleren bare høflig og smigrende, eller, som Jesus spurte, bekreftet han mer enn det?

Hva er en «god person» i en hellig Guds øyne? Er en syndig tollbetjenter, som har svindlet mange hele livet, men som roper til Gud om nåde, god? Nei, han angrer på sitt onde, men han var likevel ond. På den annen side, er vi noe bedre enn den tollbetjenten? Nei. Etter Guds standarder er det en falsk innbilning å kalle et hvilket som helst menneske på jorden «god».

For den saks skyld, hva er egentlig godt? Er noe godt når folk stemmer for det, når samfunnet aksepterer det, eller når en person i sitt eget sinn mener det er godt, selv om andre tenker annerledes? Nei, vi har ingen standard for hva som er godt, bortsett fra Gud og det Han erklærer som godt. Ingen er i siste instans god, bortsett fra Gud.

Gitt alt dette, bekrefter du da at Jesus var god?

Spørsmål: I Markus 10:18 og Lukas 18:19, var Jesus Gud, siden ingen var god bortsett fra Gud alene?

Svar: Jesus sa ikke til mannen her om Han var Gud eller ikke. Han sa snarere at mannen brukte ordet «god» ganske lettvint. Gud er kilden til godhet, selve definisjonen av godhet, og alle de mindre tingene vi kaller gode, er bare skygger av Guds godhet.

Dere vet, kristne, jøder, muslimer og til og med de romerske avgudsdyrkerne som drepte kristne, prøvde alle å være gode, i det minste slik de selv oppfattet det gode. Det kan komme som et sjokk for mange vestlige mennesker, men ikke alle religioner deler dette synet på at man bør prøve å gjøre det gode. Innenfor hinduismen prøver mange å søke opplysning, sann forståelse, ved å oppleve både det gode og det onde. Derfor kan det hende at hvis en hinduistisk religiøs mann begår underslag eller stjeler, vil noen kanskje bli sjokkert over hans påståtte hykleri, men det er kanskje ikke hykleri i det hele tatt. For ham kan det være at det ikke er noen konflikt mellom å forsøke å oppnå opplysning, kosmisk bevissthet eller hva det nå måtte være, og å ønske å oppleve det onde. Ikke alle hinduer ville imidlertid være enige i dette; noen ville legge større vekt på «karma».

Spørsmål: Hvordan tolket folk i fortiden versene i Markus 10:18 og Lukas 18:19?

Svar: Dette er et par «allsidige» vers som har en rekke gode anvendelser.

Et eksempel for oss

Klemens av Alexandria (193–217/220 e.Kr.) bruker i *Hvem er den rike som skal bli frelst?*, kap. 4, s. 592, dette avsnittet for å vise at vi skal være gode og gi til de fattige i stedet for å stole på rikdom.

Tertullian (198–220 e.Kr.) sa at Gud er god og har medlidenhet, og at det på samme måte sømmer seg for oss å være gode, ha medlidenhet med andre og være fredsstiftere. (Om beskjedenhet, kap. 2, s. 75)

Mot gnostisismen

Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) sier at siden Jesus omtalte Faderen som god, er Han virkelig god. (Irenaeus, *Mot kjetteriene*, bok 1, kap. 20, s. 345)

Hippolytus, en elev av Irenaeus (225–235/6 e.Kr.), bruker på samme måte dette i *Gjendrivelse av alle kjetterier*, bok 5, kap. 2, s. 50, og bok 7, kap. 20, s. 113, for å bevise at Marcion og gnostisismen tar feil. Hvis Faderen som skapte alt er god, så faller hele gnostisismen og Marcion-kjetteriet sammen.

Ebionittene anerkjente Jesus som Faderens Sønn, men de ville bare si at Jesus var Gud i overført betydning. Siden de også insisterte på å følge gammeltestamentlige skikker, kan man forestille seg at de var sterkt imot gnostikerne som hevdet at den gammeltestamentlige Gud var ond eller villedet. I «Clementine Homily 3» (usikkert dato), kap. 57, s. 248–249, brukte de også dette verset mot dem som kalte Gud i Det gamle testamente ond. Men i den klementinske litteraturen og alle de ebionittiske skriftene vi har bevart, brukte de aldri dette verset for å benekte at Jesus var Gud.

Mot avgudsdyrkelse

Origenes (225–254 e.Kr.) sier at hvis Kristus underordnede seg Gud Faderen, hvor mye mer ville da ikke solen nekte å la noen bøye seg ned og tilbe den. Origenes legger deretter til at vi bør be til Guds Ord, og enda mer til Hans Fader. (Mot Celsus, bok 5, kap. 15, s. 548)

Kristi guddommelighet

Novatian (250/254–256/7 e.Kr.): «Dessuten sier Herren selv: ‘Hvorfor spør du meg om det som er godt? Gud alene er god.’ … Men i de samme Skriftene hevdes det også at Kristus er god. Det finnes altså ikke, hvis de trekker den riktige konklusjonen, én god, men to gode. Hvordan kan det da, i henhold til den bibelske troen, sies at det bare finnes én god? Men hvis de ikke mener at det på noen måte kan være i strid med sannheten at det er én Herre, at også Kristus er Herre, eller med sannheten at det er én som er vår Mester, at også Paulus er vår mester, eller med sannheten at det er én som er god, at også Kristus kalles god; så la dem, ut fra samme resonnement, forstå at det faktum at Gud er én, ikke utgjør noe hinder for sannheten om at også Kristus blir erklært å være Gud.» (Om treenigheten, kap. 30, s. 642–643)

Mot arianismen

Hilarius av Poitiers (355–367/368 e.Kr.) skrev at når arianerne henviser til Jesaja 65:16, Markus 10:18 og 1. Timoteus 6:15, ville det ikke etterlate noen sannhet, godhet eller makt til Sønnen.

Gregorius av Nyssa (382–383 e.Kr.) skrev: «Det er imidlertid lett å vise at ikke engang ordet ‘én’ skiller Faderen fra Sønnen. … For Han sier: ‘Jeg og Faderen er én.’ [Joh 10:30] Hvis det gode altså er ett, og det foreligger en spesiell form for enhet mellom Faderen og Sønnen, følger det at Ordet, ved å tilskrive godheten til ‘ett’, under begrepet ‘ett’ også tilskrev seg selv tittelen ‘god’, Han som er ett med Faderen og ikke skilt fra enheten i naturen.» Mot Eunomius, bok 11, kap. 2, s. 232–233, i Nicene and Post-Nicene Fathers, Second Series, bind 5.

Spørsmål: Hvorfor nevnte Jesus i Markus 10:19 bare seks av de ti budene?

Svar: Jesus var ikke uttømmende her, men ga bare eksempler. Jesu manglende utførlighet her er ikke en unnskyldning for å benekte det både Jesus og apostlene hans lærte andre steder.

Spørsmål: Hvorfor ba Jesus mannen i Markus 10:21–22 og Lukas 18:20–23 om å selge alle sine eiendeler?

Svar: Tilsynelatende elsket mannen sin rikdom like mye som han elsket Gud, og Jesus sa til mannen at han måtte gjøre noe med det.

Spørsmål: Lærer Markus 10:21–22 alle å selge alle sine eiendeler også?

Svar: Nei, for så vidt vi vet, ba Jesus ingen andre om å selge sine eiendeler. Selv Paulus hadde personlige eiendeler, for eksempel kappen sin i 2. Timoteus 4:13. I Apostlenes gjerninger 5:4, da Ananias ble straffet, står det uttrykkelig at han ikke ble straffet for å ha beholdt noe av sine egne penger, men snarere for å ha løyet for Gud og hevdet at han ikke hadde beholdt noe av pengene. «The Bible Knowledge Commentary: New Testament», s. 151, sier i hovedsak det samme.

Dette verset er imidlertid fortsatt en utfordring for oss i dag. Da valget sto mellom Kristus og rikdom, var denne ellers så hederlige mannen ikke villig til å velge Kristus fremfor rikdom. Hvis og når noen er slik i dag, er den personen blitt forbannet med for mye penger. Les Ordspråkene 30:7–9 for mer informasjon.

Når du bestemmer deg for hvor mye du skal gi til Guds verk, har «Believer’s Bible Commentary» s. 1347, i sin drøfting av Markus 10, gitt en liste over ting du kanskje bør tenke på.

1. Tusenvis av mennesker dør daglig av sult

2. Svært mange mennesker har aldri hørt det gode budskapet.

3. Pengene våre kan brukes til å dekke disse behovene.

4. Kristus lærer oss at vi skal bli fattige, slik at andre kan bli rike (2. Korinterbrev 8:9).

5. Siden vårt liv på jorden er så kort, vil det være for sent når Jesus kommer.

Spørsmål: I Markus 10:23–24, er det umulig for velstående mennesker å komme til Jesus?

Svar: Det finnes bare ett svar, men det består av to deler.

Nei. Mennesker som har rikdom, kan alltid komme til Gud. Abraham var svært velstående, både etter gamle og moderne standarder. Imidlertid må velstående mennesker til enhver tid være villige til å gi avkall på det som er mest dyrebart for dem for Guds skyld – slik Abraham gjorde med sin sønn Isak.

Ja: Hvis eiendelene eller rikdommen din eier deg, og du elsker penger mer enn Gud, må du velge det ene eller det andre, og din evige skjebne avhenger av valget ditt.

Det er også interessant at dette kommer rett etter delen om små barn. «The Believer’s Bible Commentary» s. 1347 bemerker at «kristne som samler seg skatter på jorden, betaler vanligvis for sin ulydighet gjennom sine barns liv.»

Spørsmål: I Markus 10:29, er alle som forlot alt for å følge Jesus garantert disse velsignelsene, eller har de ingen nytte av det hvis de gjør dette, men ikke har kjærlighet, slik 1. Kor 13:2 sier?

Svar: Jesus gir løftet her, men det ligger betingelser i det. Du må ganske enkelt følge, og fortsette å følge Jesus. Du må elske Gud og andre for å følge Jesus, og du kan ikke elske Gud hvis du ikke elsker andre mennesker.

Det er interessant at det bare er her i de synoptiske evangeliene at Jesus omtaler disiplene som barn. Dette skjer rett etter at Jesus irettesatte dem for at de ikke lot barna komme til ham.

Spørsmål: Kan Markus 10,29–30 og Lukas 18,29–31 tolkes som et løfte om økonomisk velstand i dette livet?

Svar: Nei. Dette løftet gjaldt de første kristne like mye som det gjelder oss. Vi kan ikke forvente flere garantier for økonomisk velstand enn Paulus, de andre apostlene og de første kristne, som hovedsakelig var slaver og fattige. I When Cultists Ask, s. 135–136, legges det til at dette verset ikke handler om rikdom, men om familie og hjem.

Spørsmål: Hvordan får vi alle disse tingene i dette livet, som det står i Markus 10:30?

Svar: Hver og en av oss har ikke 100 hjem og 100 åkrer som vår personlige eiendom. Vi har ikke hver for oss 100 biologiske brødre og søstre og 100 biologiske mødre som våre slektninger. Snarere har vi, som brødre og søstre i ett legeme – kirken – samlet sett alle disse tingene å dele med hverandre, slik Markus 3:33–35 viser.

Spørsmål: Hva er det som er interessant ved en av disse belønningene i Markus 10:30?

Svar: De kan deles inn i fem kategorier: hus, familie, jord, forfølgelse og evig liv. De fleste ønsker seg ikke en av disse: forfølgelse. Men vi må innse at forfølgelse også er en belønning. De første kristne gjorde det, slik Apostlenes gjerninger 5:41 viser.

Spørsmål: I Markus 10:34, skulle Jesus stå opp på den tredje dagen eller etter tre dager?

Svar: Manuskriptene av Markusevangeliet avviker fra hverandre.

Etter tre dager: Sinaiticus, Vaticanus, Ephraemi Rescriptus, Bezae Cantabrigiensis, sahidisk koptisk, bohairisk koptisk

På den tredje dagen: Alexandrinus, det bysantinske leksikonet, det gotiske, det armenske, det etiopiske, det georgiske og Origenes.

Spørsmål: I Markus 10:35–37, var det Jakob og Johannes som kom til Jesus og ba om å få sitte til høyre og venstre for ham, eller var det deres mor i Matteus 20:20?

Svar: Den skeptiske boken Asimov’s Guide to the Bible, s. 858, stiller dette spørsmålet. Svaret finnes i Matteus 20:20 selv, der det står at deres mor kom «sammen med sine sønner». De var sammen da Jesus ble spurt.

Josephus viser i *Antiquities of the Jews*, bok 6, 11.9, at plassen til venstre var den nest høyeste etter plassen til høyre, ifølge *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 152.

Spørsmål: Hvorfor vil folk i Markus 10:36,51 at Jesus skal gjøre noen ting for dem, men ikke andre?

Svar: Selv i dag ønsker noen troende å gjøre Jesus til Herre over en del av livet sitt, men beholde kontrollen over andre deler. Det er en mangel på tro på at hvis man gjør Jesus til Herre over hele livet sitt, vil det bli bedre. Man kan ikke ha bare litt av Jesus som Herre.

Spørsmål: Hvilken kalk og dåp snakket Jesus om i Markus 10:38?

Svar: Koppen og dåpen var ikke nattverden og vanndåpen (Jesus hadde allerede blitt døpt av Johannes). Jesus henviste snarere til det disse tingene symboliserte. Jesu blod skulle snart utgytes på korset, noe koppen symboliserer, og Jesus skulle snart bli begravet og stå opp igjen, noe dåpen symboliserer.

Spørsmål: I Markus 10:38–40 fortalte Jesus dem først prisen for å innvilge deres ønske, og deretter [angivelig] avslo han deres ønske – hvorfor måtte de likevel betale prisen?

Svar: Jesus avslo ikke deres ønske, men sa at det ikke var opp til ham å innvilge eller avslå det. Deretter fortalte Jesus dem hva de ville få gjøre, men overlot det til Faderen å innvilge dette privilegiet.

Dette er et utmerket vers for å underbygge et poeng om treenigheten. Selv om Faderen og Sønnen er uatskillelig én, viser dette verset at det er et skille mellom dem, i motsetning til det modalismen – slik som enhetspentekostalismen og den lokale menigheten har lært – hevder.

Spørsmål: I Markus 10:45, var Jesu død på korset en løsepenge for hver eneste person, eller for noen mennesker, men ikke for andre?

Svar: Her er hva Bibelen sier om de universelle og begrensede aspektene.

Universelle aspekter:

Alle er pålagt å adlyde evangeliet (Apg 17:30; 2 Tess 1:8)

Den som tror på ham (Joh 3:16)

Han har vist seg for alle (Titus 2:11)

Gud ønsker at alle skal bli frelst (1. Timoteus 2:4)

Løsepenger for alle mennesker (1. Timoteus 2:6)

Tilbudt [ærlig og oppriktig] til alle (Apg 2:38-40, Heb 4:2)

Soningsoffer for hele verden (1. Johannes 2:2)

Jesus skal trekke alle mennesker til seg (Johannes 12:32)

Avgjørende aspekter:

Ingen kan komme til Jesus med mindre Faderen trekker ham til seg (Johannes 6:65)

Gud kan velge å vise barmhjertighet mot noen, som Jakob, som Han ikke viser mot andre, som Esau, selv om Han likevel er rettferdig mot alle (Rom 9:14-18).

Evangeliet har ingen verdi for dem som ikke kombinerer det med tro (Hebreerne 4:2).

Fariseerne avviste Guds hensikt for seg selv (Lukas 7:30).

Noen fornektet Herren som kjøpte dem (2. Petersbrev 2:1). Ordet for Herre er despotes og er det samme i Judasbrevet 4, der det refererer til Jesus.

Gud forutså ikke bare at folk ville ta imot, men Gud forutså hver enkelt person som ville ta imot. Gud utvalgte (forutbestemte) dem som ville ta imot.

Hvis man tenker over det, bør alle kristne – både ikke-kalvinister og kalvinister – være enige om at det finnes både universelle og definitive aspekter ved forløsningen. Men dette overskygger ikke en sentral forskjell mellom kalvinister, arminianere og andre ikke-kalvinister.

Den grunnleggende forskjellen mellom kalvinisme og ikke-kalvinisme (inkludert wesleyansk arminianisme, såkalt 4-punkts-kalvinisme og alt derimellom) er om den allmektige, suverene, kjærlige og rettferdige Gud valgte at de som havner i helvete, skal være enten:

Ikke-kalvinistisk: Tapt saker, der Gud fritt ga alle det som trengtes for å komme til himmelen, men Jesu frelse klarte ikke å redde noen. De gikk tapt på grunn av sin egen feil og sin frie vilje.

Kalvinistisk: Ønsket fordømmelse, for Jesu frelse var effektiv for 100 % av de som var bestemt til det, og Gud valgte fritt å ikke gi noen frelsesvei til andre. Det var aldri noe som de fortapte ville være i stand til å gjøre, eller ville ønske å gjøre, for å endre Guds hemmelige vilje om at de ikke skulle ha noen mulighet til å unnslippe.

Ikke-kalvinist: Hvis frelsen er en mulighet for alle, men ineffektiv for noen, så ville den være ineffektiv fordi noen kunne avvise den, eller fordi det også var nødvendig å kombinere den med tro. Ikke-kalvinister sier at dette er nøyaktig hva Lukas 7:30 og Hebreerbrevet 4:2 sier. Kalvinister vil svare at dette ville gjøre frelsen delvis avhengig av mennesket, og gjøre troen til nesten et verk som kreves for frelsen. Ikke-kalvinister vil svare at kalvinismen forveksler den frie gaven som frelsen er, som kommer fra Gud, med å ta imot den frie gaven som frelsen er, noe som er menneskets ansvar. Tro er ikke en gjerning, slik Efeserne 2:8–9 viser, og noen kalvinister bør ikke følge katolikkene i å forsøke å likestille fortjenstfulle gjerninger med troens «tomme dyd» og erkjennelsen av vår hjelpeløshet overfor Gud.

Kalvinist: Hvis frelsen bare er et potensial for noen, og den er virksom for alle for hvem den er et potensial, så har det aldri vært noen mulighet for noen. Det ubehagelige ved «tapte saker» blir tatt hånd om, men på bekostning av tapt kjærlighet og uforklarlig rettferdighet. I 2. Tessalonikerbrev 1:8 vil Gud holde mennesker ansvarlige for ikke å ha adlydt et evangelium som Gud aldri ga dem å adlyde. En person i helvete kunne si: «Jeg kom hit fordi jeg trodde at Gud ikke elsket meg nok, at Jesus ikke døde for mine synder, at Gud til syvende og sist ville at jeg skulle forbli en ond synder, og jeg er her fordi jeg trodde på sannheten.» En fortapt person kan like gjerne prøve å finne frelse gjennom den siste moteriktige sekten, fordi muligheten for å finne frelse og Guds kjærlighet gjennom sekten er like stor for dem som å finne den gjennom kristendommen.

Spørsmål: Hvorfor spurte Jesus i Markus 10:51 den blinde mannen hva han ønsket at Jesus skulle gjøre for ham?

Svar: Jesus ønsker at vi skal be Ham, selv om Han vet hva vi ønsker. Selvfølgelig er det vi ønsker og det som er best, ikke alltid det samme. Den blinde mannen måtte spesifikt be om syn, og Jesus innvilget denne bønnen etter at han hadde bedt. Noen ganger venter Gud med å innvilge våre bønner i dag, til vi spesifikt ber Ham om det.

For øvrig ble uttrykket «Davids sønn» også ansett som messiansk i de førkristne Salmene til Salomo.

Spørsmål: I Markus 10:51, da en blind jøde kunne se det som fariseerne med syn ikke kunne se, hvilke andre eksempler finnes det der mer informasjon kan gjøre noen blind for det som er åpenbart?

Svar: Det er interessant å tenke over hvorfor jøder som kunne se godt, kunne være blinde for at Jesus var Messias etter å ha sett alle disse miraklene, mens en jøde som var blind kunne se at Jesus var Messias. Det finnes andre tilfeller der mer informasjon kan gjøre noen blind for det som er åpenbart. Selv om han var blind, kunne Bartimeus likevel se flere viktige ting enn fariseerne.

Spørsmål: Hvorfor var det mannens tro, og ikke Jesu tro, som helbredet mannen i Markus 10:52?

Svar: I dette siste mirakelet som er nedtegnet i Markus, er det interessant at Jesus uttrykkelig sa at det var mannens tro som helbredet ham. Selv om Gud ikke er begrenset til å virke gjennom vår tro, velger Gud ofte å virke gjennom vår tro, slik Efeserne 2:8 og Romerne 4:3,16 viser.

Spørsmål: Hvorfor sa Jesus i Markus 10:52 at han var «blitt frisk» i stedet for bare å si at han kunne se?

A: Ikke bare fungerte øynene og andre deler av kroppen hans som normalt, men den tidligere blinde mannen var nå åndelig hel i Kristus.

Q: Hvorfor la de kåpene og palmegrenene sine ned foran eselet i Markus 11:8-10?

A: Denne skikken var et tegn på stor respekt og beundring. Kanskje var det likt den gammeldagse europeiske ridderligheten, der en mann la kappen sin over en gjørmepytt slik at en kongelig dame kunne trå på kappen og gå over pytten.

Spørsmål: I Markus 11:8–10: Hvordan forholder du deg til mennesker som ønsker å prise og tjene Gud, når du vet at de har svært feilaktige forutsetninger om Ham?

Svar: På overflaten ser det ut som om de er frelst, men det er de kanskje ikke. De kan fortsatt befinne seg i den fasen før de har fått nytt liv i Kristus. Noen vil kanskje avvise Jesus når de ser at Han kanskje ikke lever opp til deres forventninger om Ham. Du bør på en mild måte korrigere deres feilaktige forestillinger og be for dem. Vi ønsker ikke at folk skal komme til Kristus under falske forutsetninger.

Spørsmål: I Markus 11:13, siden det ennå ikke var tid for fiken, var Jesus i evangeliene da uvitende om årstiden, slik Ahmad Deedat hevder?

Svar: Nei, Deedat har fullstendig misforstått poenget her. Fikentreet symboliserte Israel, og dette var en profeti om at nasjonen som fikentreet representerte, ville være fruktløs og visne åndelig.

Spørsmål: I Markus 11:13, 23, 30: Siden en som har tro kan flytte fjell, hvorfor kunne ikke Jesus få et fikentre med frukt?

Svar: Jesus kunne ha gjort det, men valgte å la være. Det var ikke fiken og fikentrærne Jesus var opptatt av; her underviste Jesus disiplene. Fikentreet var en symbolsk fremstilling av nasjonen Israel, og Jesus forbannet fikentreet for å vise hva som ville skje med dem hvis de, i likhet med fikentreet, ikke bar troens frukt når Jesus kom til dem.

Spørsmål: I Markus 11:14, hvordan kan det ha seg at noen mennesker virker som om de ville være svært nyttige og fruktbare, men til slutt viser seg å være ubrukelige?

Svar: Fikentreet tok opp plass der andre fikentrær kunne ha vokst. Gårdsarbeiderne tok vare på og pleiet fikentreet. De vannet det og kanskje gjødslet det, i forventning om at fikentreet også skulle gi noe tilbake og forsyne dem med fiken. Noen mennesker vil bare ta, og gir aldri noe tilbake.

Kanskje kan noen ikke gi noe tilbake åndelig sett, fordi de ikke har noe åndelig liv i seg. De ga seg ut for å være fruktbare, men var det faktisk ikke. Det var et løfte om frukt, uten at det ble oppfylt.

Materielt sett finnes det imidlertid mennesker som trenger din hjelp, men som aldri vil kunne gi noe tilbake eller gjengjelde deg for ditt arbeid. Men vi skal elske og hjelpe dem uansett.

Spørsmål: I Markus 11:15–18 og Lukas 19:45–46, hvorfor arresterte ikke de jødiske myndighetene bare Jesus, en fremmed med en pisk, med en gang?

Svar: Fire punkter å ta i betraktning i svaret.

1. Folkemengdene hadde nettopp hyllet Jesus som Messias under triumfinnmarsjen i Matteus 21:1–11, samt Matteus 21:15–16; Markus 11:1–10 og Lukas 19:28–40.

2. Jesus helbredet mennesker på mirakuløst vis, og det er vanskelig å arrestere noen midt i en folkemengde som blir helbredet av ham.

3. Før det hadde folkemengden hørt at Jesus hadde vekket Lasarus fra de døde, ifølge Johannes 12:9–11, 17–19.

4. Viktigst av alt: På grunn av de ovennevnte årsakene sier Markus 11:18 at mens prestene og de skriftlærde lette etter en måte å drepe Jesus på, fryktet de ham fordi hele folkemengden var forbløffet over Jesus. Prestene ønsket ikke opprør og den romerske gjengjeldelsen det ville føre til. Lukas 19:47–48 sier noe lignende, og i Johannes 12:19 beklaget fariseerne at de trodde hele verden fulgte Jesus.

Spørsmål: Hvorfor ville ikke Jesus i Markus 11:16 la noen bære kar (gryter eller beholdere) inn i tempelet?

Svar: Jesus blandet seg ikke inn i de lovlige ofringene, men han grep inn mot dem som bar kar fylt med penger.

Spørsmål: Hvordan opptrådte folket i tempelet som tyver i Markus 11:17?

Svar: På minst tre måter:

Prisutnyttelse: De solgte ting i tempelet til oppblåste priser.

Institusjonalisering: Prestene ville ikke godta dyr med feil, for eksempel et kutt som kunne oppstå under transporten, så folket måtte kjøpe dyrene til oppblåste priser.

Å stjele fra Gud i ofringene: Selgerne og de som tilba, var opptatt av de økonomiske transaksjonene i stedet for å tilbe Gud.

Spørsmål: Hvorfor nevnte Jesus i Markus 11:23 en tro som kan flytte fjell?

Svar: Jesus lærte at det bare krevdes litt ekte tro på Guds kraft, brukt i bønn, for å flytte fjell. Tro er som et frø; den kan vokse. Dessuten sa Jesus dette i nærheten av Jerusalem, og i de siste dager skal Oljeberget, en halv mile øst for Jerusalem, deles i to, ifølge Sakarja 14:4.

Spørsmål: Lovet Jesus i Markus 11:23 å gi oss absolutt alt vi ber om i tro?

Svar: Gud gir oss alt vi ber om, under forutsetning av følgende betingelser:

En ting: Gud kan ikke gi en «ting» som ikke er en ting, for eksempel en logisk selvmotsigelse, som vann som ikke er vått, et bevegelig objekt som ikke kan beveges, osv.

I tro: Gud vil ikke gi oss det vi ber om i tvil, som i Jakob 1:6-7, eller det vi ber om, ikke i tro, men for å tilfredsstille våre lyster, i henhold til Jakob 4:3. Vi skal be i samsvar med Guds vilje, som i 1. Johannes 5:14. Å be i tro innebærer å forbli i Gud og at Gud forblir i oss, som i Johannes 15:7.

Hvis vi tilgir: Markus 11:25 legger til betingelsen. Gode gaver: Før Markus 11:23 lærte Jesus at Gud er en god far, som gir oss gode ting, ikke dårlige ting, i henhold til Matteus 7:9-11 og Lukas 11:11-13. Derfor hender det noen ganger at når en lydig troende ber i tro, sier Gud «nei» eller «vent», slik som i Jobs bok; Filipperne 2:25; 2. Timoteus 4:20; og 2. Korinterbrev 12:8-9.

Spørsmål: I Markus 11:25–26: Hvis en ekte kristen ikke tilgir, vil han eller hun da havne i helvete?

Svar: På en måte er dette et irrelevant spørsmål, fordi en ekte kristen vil tilgi. Ingen sann kristen ville noensinne nekte å tilgi noen, fordi det ville vise at vedkommende aldri hadde valgt å motta Guds tilgivelse, og dermed ikke var en sann kristen. Det sier seg selv at det er svært viktig å tilgi alle.

Spørsmål: I Markus 11:29–33: Hvorfor svarte ikke Jesus direkte på spørsmålet om hvilken myndighet han hadde?

Svar: De hadde sannsynligvis til hensikt å fange ham i en felle. Hvis Jesus sa at han hadde myndighet fra Gud til å ri inn i Jerusalem, drive ut pengevekslere og forbanne fikentreet, ville de anklage Jesus for blasfemi. Hvis Jesus sa at den kom fra mennesker, var det ikke de romerske eller tempelmyndighetene. Men Jesus var ikke forpliktet til å svare på noen spørsmål. Selv om Jesus generelt svarte på de fleste menneskers spørsmål, svarte han ikke direkte på spørsmålene til dem som ikke søkte hans svar, bortsett fra for å prøve å fange ham i en felle. Jesus kunne ganske enkelt ha sagt: «Jeg trenger ikke deres myndighet, for jeg har Faderens myndighet, slik de mange helbredelsene jeg utfører, beviser.» Men egentlig kunne de allerede ha skjønt det.

Spørsmål: I Markus 11:29–33, når bør vi ikke svare på noens spørsmål, selv når vi kjenner svaret?

Svar: Kort sagt: når de ikke ønsker å vite sannheten. Hvis de ikke kunne akseptere det de allerede visste om Johannes, trenger de ikke å høre sannheten om Jesus, for de ville uansett avvise den.

Hvis de spør utelukkende for å fange oss i en felle, bør vi være forsiktige med hva vi sier. Hvis de ikke prøver å fange oss i en felle, men spør av en annen grunn enn at de egentlig ikke ønsker å vite, trenger vi ikke å svare. Hvis noen stiller deg et spørsmål om Gud eller Bibelen, og du mistenker at det kan være en «avledningsmanøver» som bare er en distraksjon fra å måtte forholde seg til sannheten, kan du stille dem dette spørsmålet. Hvis jeg skulle svare på dette spørsmålet på en måte som tilfredsstiller deg, ville det da bringe deg nærmere å ta imot Jesus som din personlige Herre og Frelser? Hvis svaret deres er «nei», så gratulerer, du har nettopp avdekket en avledningsmanøver. I så fall kan du spørre: «Hva ville bringe deg nærmere å ta imot Jesus som din Herre og Frelser?»

Spørsmål: Hva er meningen med denne lignelsen i Markus 12:1–9?

Svar: Gud ga jødene landet, det lovede landet. Men de ga ikke Gud den lydigheten, den udelte tilbedelsen, tienden og ofrene som Han hadde befalt. Han sendte dem profeter, som de mishandlet og drepte. Til slutt sendte Gud Sin sønn, Jesus, som de skulle drepe. Det er en viss likhet her med allegorien om Herrens vingård i Jesaja 5:1–7.

Grunnen til at forpakterne sa at de ville bli eierne, skyldtes jødisk lov. Hvis eieren og hans arvinger ble drept, ville de som hadde brukt landet være de første i køen til å arve det, i henhold til Mishnah Baba Bathra 3.3 og b Baba Bathra 54a.

Spørsmål: Hvorfor skulle forpakterne i Markus 12:6 forventes å vise respekt for grunneierens sønn?

Svar: De ville fortsatt respektere sønnen hvis

1. de hadde noen respekt for rettmessig autoritet, eller

2. de var lydige mot loven, eller

3. de hadde vett til å innse at å skade sønnen ville føre til sikker gjengjeldelse, eller

4. en sunn frykt for herrens soldater.

De ville drepe sønnen bare hvis deres grådighet etter vingården hadde gjort dem fullstendig blinde for fornuft. Det er utrolig, men sant, at mennesker kan være så grådige at deres beslutninger får det til å se ut som om de ønsker umiddelbar penger og nytelse enda mer enn å være i live dagen etter.

I dag er det interessant å se hvordan noen mennesker, som ellers kanskje ville tatt den beste beslutningen, tar en tåpelig beslutning på grunn av grådighet. Oftest er de ikke engang klar over hvordan grådigheten har forvrengt deres evne til å ta beslutninger – før lenge etterpå.

Spørsmål: Hva er en hjørnestein i Markus 12:10 og Lukas 20:17?

Svar: En hjørnestein er den første steinen som fundamentet legges på.

Spørsmål: Hvorfor avviste folket/byggherrene hjørnesteinen i Markus 12:10–11 og Lukas 20:17–18?

Svar: De hadde ingen respekt for hjørnesteinens funksjon eller betydning. Til syvende og sist vil en person enten være en del av det samme byggverket som Kristus bygger, eller så vil de ikke det. Det finnes ingen mellomvei; man kan ikke være halvveis en del av byggverket.

Spørsmål: I Markus 12:13–17 og Lukas 20:21–25, svarte ikke Jesus direkte på spørsmålet om å betale skatt?

Svar: Det gjorde Jesus faktisk. De prøvde å lure ham ved å spørre om de skulle betale skatt til keiseren eller ikke. Hvis Jesus hadde sagt «nei», kunne han blitt arrestert av romerne for å oppmuntre folk til å ikke betale skatt. Hvis Jesus hadde sagt «ja», ville folkemengdene, som mislikte det romerske styret, kanskje ikke vært så vennlige mot ham.

Denne skatten hadde vært pålagt siden år 6 e.Kr. Siden den romerske skatten gikk inn i den romerske statskassen, nektet selotene å betale den, fordi det innebar en anerkjennelse av den romerske retten til å herske i Palestina. Fariseerne protesterte mot å betale den, men de gjorde det likevel. Saddukeerne hadde ingen innvendinger mot å betale den. Dermed ønsket de som stilte spørsmålet bare å se hvilken gruppe Jesus ville fremmedgjøre.

Jesus svarte på spørsmålet ved å si at vi skal gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud. Jesus spesifiserte ikke hvilke ting som tilhørte keiseren (Tiberius på den tiden), og de spurte ham ikke om det.

Spørsmål: I Markus 12:19, Lukas 20:27 og Apostlenes gjerninger 23:8, hva vet vi kort sagt om saddukeerne, også kalt herodianerne?

Svar: Josefus sier at saddukeerne, fariseerne og essenerne var de tre religiøse retningene i Juda. Saddukeerne oppsto tilsynelatende under Johannes Hyrkanos I (135–104 f.Kr.) og døde ut da tempelet ble ødelagt i år 70 e.Kr. De ble kalt herodianere på Jesu tid fordi de støttet Herodes-dynastiet som konger i Judea.

Ifølge Apostlenes gjerninger 23:8 benektet saddukeerne ånder, engler og kroppens oppstandelse. De benektet hele Mishnaen, Talmud og andre tradisjoner blant fariseerne. Ifølge Josefus så de ikke noe behov for å følge noe som ikke sto skrevet i Toraen, og ifølge tidlige kirkeforfattere benektet de hele Det gamle testamente bortsett fra loven (Toraen). Når det gjaldt selve loven, skrev fariseerne eksempler på hvordan de var uenige i mindre saker.

Spørsmål: Hva er, i Markus 12:19 og Lukas 20:27, alle de bibelske og utenombibelske bevisene vi har om saddukeerne?

Svar: Her er nesten alt vi vet om saddukeerne.

1. 1. og 2. Makkabebok gir en detaljert historie om de ytre og indre stridighetene i den tiden da fariseernes og saddukeernes partier ble grunnlagt.

2. Josefus omtaler saddukeerne i fem avsnitt. Sitater er hentet fra Josefus: Samlede verker.

Jødenes krig 2.8.2,14 (2a) (s. 476) «For det finnes tre filosofiske sekter blant jødene. Tilhengerne av den første er fariseerne; av den andre er saddukeerne; og den tredje sekten, som hevder å følge en strengere disiplin, kalles essenerne.» [Essens er stavemåten i boken] (14f) [Essens er stavemåten i boken] «Men saddukeerne utgjør den andre ordenen; de avviser skjebnen fullstendig og antar at Gud ikke bryr seg om vi gjør eller lar være å gjøre det onde; og de sier at det å handle godt eller ondt er menneskenes eget valg, og at det ene eller det andre tilhører hver enkelt, slik at de kan handle som de vil. De avviser også troen på sjelens udødelighet og på straff og belønning i Hades. Videre er fariseerne vennlige mot hverandre og går inn for å fremme enighet og omtanke for fellesskapet. Men saddukeernes oppførsel overfor hverandre er i noen grad voldsom; og deres omgang med dem som tilhører deres eget parti er like barbarisk som om de var fremmede for dem…» (Senere i *Antiquities of the Jews* 18.1.6 nevner Josefus en fjerde sekte, som ligner fariseerne bortsett fra at de kjemper for frihet. Han refererer til selotene.)

«Jødenes antikviteter» 13.5.9 I motsetning til saddukeerne var fariseerne tilbøyelige til ikke å være strenge i straffene.

«Antiquities of the Jews» 13.10.6 Dette er historisk sett den første omtalingen av saddukeerne, under styret til Johannes Hyrkanos I som både konge og yppersteprest (135–104 f.Kr.)

Jødenes antikviteter 18.1.4 «Men saddukeernes lære er denne: At sjelene dør sammen med kroppene; og de legger heller ikke vekt på å følge noe annet enn det loven [Toraen?] pålegger dem; for de anser det som en dyd å diskutere med de filosofilærerne de omgås; men denne læren er kun akseptert av få, om enn av dem som fremdeles har den største anseelse; men de er i stand til å utrette nesten ingenting på egen hånd; for når de blir embetsmenn – noe de motvillig og under tvang noen ganger blir tvunget til – overgir de seg til fariseernes oppfatninger, fordi folkemengden ellers ikke ville tåle dem.» (Josephus skrev «Jødenes antikviteter» 93–94 e.Kr.)

«Jødenes antikviteter» 20.227 [9.1] nevner bare én saddukeer som var yppersteprest. Han het Hanan ben Hanan, og han hadde embetet i bare tre måneder.

3. Mishnaen stiller saddukeernes lære opp mot fariseernes i minst ni passasjer. (De tidligste Mishnaene ble skrevet rundt år 200 e.Kr.) Disse er imidlertid skrevet fra fariseernes perspektiv, og vi har ingen skrifter fra saddukeerne selv. Forskjellene er dermed sett ut fra hva som var viktig for fariseerne – mindre detaljer om loven – og ikke nødvendigvis det som var viktigst for saddukeerne.

Baba Batra 115b – Når en mann døde uten levende sønner, sa fariseerne at bare en barnebarn, og ikke en datter, kunne arve, mens saddukeerne sa at både døtre og barnebarn kunne arve hvis det ikke var noen sønner.

Baba Kamma 84a – Når det gjaldt å anvende «øye for øye», aksepterte fariseerne ofte økonomisk erstatning i stedet, mens saddukeerne ikke gjorde det.

Megillah Ta’anit 1 – Mens fariseerne ønsket at ofringene skulle betales av statskassen, ønsket fariseernes motstandere at kostnadene skulle dekkes av frivillige gaver.

Megillah Ta’anit 4 – Det samme som Baba Kamma 84a.

Makkot 1:5–8 – Fariseerne ønsket at alle falske vitner skulle henrettes, mens saddukeerne bare ville henrette et falskt vitne dersom vitneforklaringen allerede hadde ført til henrettelsen av den falsk anklagede.

Tosefta Parah kapittel 3 og Parah – Saddukeerne praktiserte ikke alle fariseernes renselsesritualer, men de var strengere når det gjaldt renheten til den røde kua.

Tosefta Sanhedrin 6:6 – Fariseerne ønsket at alle falske vitner skulle henrettes, mens saddukeerne bare ville henrette et falskt vitne dersom vitneforklaringen allerede hadde ført til henrettelsen av den urettmessig anklagede.

Yadaim 4:7 – Saddukeerne lærte at en eier skulle være ansvarlig for skaden en slave forårsaker, akkurat som han er ansvarlig for skaden dyret hans forårsaker. Fariseerne lærte at en slave skulle være like ansvarlig, slik at en ulykkelig slave ikke skulle få sin herre i trøbbel.

Y^e rushalmi Yevamot 1:6 – Levirat-ekteskapet gjaldt kun for en forlovet kvinne, ikke for en som faktisk var gift.

4. En rabbinsk tradisjon (Abot Rabbi Natan 5) sier at Zadok, en disippel av Antigonus fra Soko, grunnla saddukeerne.

5. Det nye testamente nevner saddukeerne i forbifarten.

Matteus 3:7f – Johannes Døperen så både saddukeerne og fariseerne.

Ikke Matteus 15:1 – Noen fariseere og skriftlærde kom til Jesus. Siden disse menneskene var opptatt av at Jesu disipler ikke vasket hendene, var det sannsynligvis ingen saddukeere blant dem.

Matteus 16:1–6 – Både fariseerne og saddukeerne ba Jesus om et tegn fra himmelen.

Matteus 16:11–12 – Jesus sier at man skal ta seg i vare for saddukeernes og fariseernes lære. De lærte åpenbart forskjellige ting fordi de var forskjellige grupper, men Jesus gikk ikke nærmere inn på troen til noen av gruppene i dette verset.

Matteus 22:23–34; Markus 12:18–27; Lukas 20:27–39: Saddukeerne stiller Jesus spørsmål om oppstandelsen. Ifølge Wycliffe Bible Dictionary, s. 1501, viser Mishnaen i Y^erushalmi Yevamot 1:6 at siden levirat-ekteskapet i saddukeernes øyne kun gjelder de forlovede, ville kvinnen bare ha vært gift med den syvende ektemannen.

Apostlenes gjerninger 4:1–2 – Fariseerne, prestene og saddukeerne sto samlet i motstanden mot apostlene.

Apostlenes gjerninger 5:17–18 – Her står det at ypperstepresten på denne tiden var en saddukeer. (Josephus sier også at ypperstepresten Ananias den yngre var en saddukeer.)

Apostlenes gjerninger 23:6-8 – Saddukeerne trodde ikke på oppstandelsen, engler eller ånder.

6. Skrifter fra den tidlige kirken

Justin Martyr (ca. 138–165 e.Kr.) «For jeg velger å følge ikke mennesker eller menneskers læresetninger, men Gud og de læresetningene [som er overlevert] av Ham. For hvis du har møtt noen som kalles kristne, men som ikke erkjenner denne [sannheten], og våger å spotte Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud; som sier at det ikke finnes noen oppstandelse fra de døde, og at deres sjeler, når de dør, blir ført til himmelen; så må du ikke tro at de er kristne, akkurat slik at ingen, hvis han tenker seg om, ville innrømme at saddukeerne eller lignende sekter som genistaene, meristaene, galilæere, hellenister, fariseere og baptister, er jøder (hør ikke på meg med utålmodighet når jeg forteller dere hva jeg mener), men [bare] kalles jøder og Abrahams barn, som tilber Gud med leppene, slik Gud selv har erklært, men hvis hjerte er langt fra Ham. Men jeg og andre, som er retttenkende kristne på alle punkter, er overbevist om at det vil skje en oppstandelse av de døde og et tusenårsrike i Jerusalem, som da vil bli bygget, utsmykket og utvidet, [slik] profetene Esekiel og Jesaja og andre forkynner.» «Dialog med Trypho, en jøde», kap. 80, s. 239

Tatians *Diatessaron* (ca. 172 e.Kr.), avsnitt 34, s. 96, nevner oppstandelsen for alle når Jesus irettesetter saddukeerne.

Hegesippus (170–180 e.Kr.) nevner elleve falske kristne grupper blant folket: fra Simon, Kleobius, Doritheus, Gorthaeus, Masbothaeus, Menander, Marcion, Karpokrates, valentinianerne, basilidianerne og saturnilianerne. (bind 8, s. 764). Han nevner de jødiske sektene essenerne, galileerne, hemrobaptistene, masbothaeiene, samaritanerne, saddukeerne og fariseerne i *Om hans reise til Roma* og *De jødiske sektene*, bind 8, s. 765.

Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.): «For vår Herre og Mester, i det svaret Han ga til saddukeerne, som sier at det ikke finnes noen oppstandelse, og som vanærer Gud og svekker lovens anseelse», Irenaeus, *Mot kjetteriene*, bok 4, kap. 5.2, s. 466–467

Tertullian (198–220 e.Kr.) sammenligner i *Om kroppens oppstandelse*, kapittel 2, kristne kjettere som benekter den fysiske oppstandelsen, med saddukeerne som Jesus måtte kjempe mot.

Tertullian (198–220 e.Kr.): «Saddukeerne, som hevdet at det ikke fantes noen oppstandelse, hadde i en diskusjon om dette emnet lagt frem for Herren en lovsak som gjaldt en viss kvinne, som i samsvar med lovens forskrift hadde vært gift med syv brødre som hadde dødd den ene etter den andre.» «Fem bøker mot Marcion», bok 4, kap. 38, s. 413. Tertullian skrev også andre steder om saddukeerne.

Hippolytus (222–235/6 e.Kr.) har i «Gjendrivelsen av alle kjetterier», bok 9, kapittel 22, s. 136–137, et helt kapittel om saddukeerne. Som Josefus sier, hevder de at Gud ikke blander seg inn i jordiske anliggender. De benekter kroppens oppstandelse og sier at sjelen ikke fortsetter å eksistere etter døden. Han gir også andre detaljer som finnes hos Josefus. I tillegg til Josefus sier Hippolytus også at de er spesielt sterke i Samaria. «De vier imidlertid ikke oppmerksomhet til profeter, men heller ikke til andre vise menn, bortsett fra til Moses’ lov, og når det gjelder denne, gir de imidlertid ingen tolkninger.»

Origenes (225–254 e.Kr.) «Jødene hadde ulike oppfatninger, noen av dem falske, slik som saddukeernes oppfatning om de dødes oppstandelse, at de ikke står opp, og om englene, at de ikke eksisterer, men at det som var skrevet om dem, bare skulle tolkes billedlig og ikke hadde noen virkelighet i virkeligheten;» Kommentar til Matteus kapittel 20, s. 427. Origenes sier også at samaritanerne og saddukeerne kun anerkjenner Mosebøkene i Origenes’ *Mot Celsus*, bok 1. Origenes skrev også andre steder om saddukeerne.

Methodius (270–311/312 e.Kr.) «Legg derfor merke til at dette er nettopp det Herren ønsket å lære saddukeerne, som ikke trodde på kroppens oppstandelse. For dette var saddukeernes oppfatning. Derav kom det at de, etter å ha funnet på lignelsen om kvinnen og de syv brødrene, kunne så tvil om kroppens oppstandelse», «Discourse on the Resurrection», kap. 12, s. 367. Methodius skrev også andre steder om saddukeerne.

Arnobius (297–303 e.Kr.) «Og la ingen her fremføre jødiske fabler og fabler fra saddukeernes sekte mot oss, som om også vi tilskriver Guddommen former; for dette sies å bli lært i deres skrifter og fremholdt som om det var med sikkerhet og autoritet.» Arnobius, *Mot hedningene*, bok 3, kap. 12, s. 467

Etter Nikæa

Athanasius (326–373 e.Kr.) «Og hva betyr loven for saddukeerne hvis de ikke anerkjenner profetene?» Til biskopene i Egypt, kap. 4, s. 224

Epifanius av Salamis (390 e.Kr.) hevder i *Heresies* 1,14 at begrepet «saddukeerne» stammer fra det hebraiske ordet *sadiq*, som betyr «rettferdig». Imidlertid sier Wycliffe Bible Dictionary, s. 1500, at det er et problem å forklare hvordan vokalen skulle endre seg fra i (carot) i sadiq til u (carot) i seduqim.

Jerome skal også angivelig ha sagt at saddukeerne kun fulgte Toraen, ifølge *The New International Dictionary of the Bible*, s. 884–885.

Falske og kjetteriske skrifter

I «Ebionite Recognitions of Clement» (ca. 211–250 e.Kr.), bok 2, kap. 54, s. 91 (underforstått), tar man avstand fra saddukeerne fordi de benektet de dødes oppstandelse.

Pseudo-Hippolytus: «Og derfor har de [jødene] ikke lenger noen konge eller yppersteprest eller profet, og ikke engang skriftlærde, fariseere og saddukeere blant seg. Han sier imidlertid ikke at de skal utryddes;» Om Salme 59, s. 202

Se neste spørsmål for mer om dette.

Spørsmål: I Mk 12:19 og Lk 20:27: Avviste saddukeerne hele Det gamle testamente bortsett fra Toraen, aksepterte de resten av Det gamle testamente men med mindre autoritet, eller aksepterte de alt slik fariseerne gjorde?

Svar: Her er bevisene. De tidlige kirkeforfatterne Hippolytus, Tertullian, Origenes og Hieronymus sa at saddukeerne bare trodde på Toraen. Imidlertid sier *The New International Dictionary of the Bible*, s. 884–885, at de tok feil, fordi

1) Josefus nevner ikke dette

2) I Talmud bruker saddukeerne argumenter fra andre bøker i Det gamle testamente,

3) De ville sannsynligvis ikke ha fått adgang til Sanhedrin hvis de ikke hadde ansett de andre bøkene som kanoniske.

Imidlertid taler tre punkter imot dette synet:

1r) Josefus skrev om saddukeerne: «… de legger heller ikke vekt på å følge noe annet enn det loven pålegger …» i *Antiquities of the Jews* 18.1.4. (ca. 93–94 e.Kr.)

2r) Videre, selv om saddukeerne ikke fullstendig avviste resten av Det gamle testamente, kan det hende at de bare aksepterte de øvrige bøkene i Det gamle testamente som mindre autoritative. Dette ligner på synet hos noen kristne om at apokryfene er gudfryktige skrifter som hører hjemme i Skriften, men som har mindre autoritet enn resten av Det gamle testamente. Kanskje saddukeerne lot spørsmålet om hvor autoritative bøkene utenfor Toraen var, stå åpent.

3r) Ifølge Josefus var Ananias (den yngre) en saddukeer som ble utnevnt til yppersteprest av romerne. Det ville svekke Sanhedrins autoritet dersom de utelukket ypperstepresten. Josephus skriver også i *Antiquities of the Jews* 18.1.4 at når saddukeerne ble magistrater, fulgte de det fariseerne sa, fordi folkemengden ellers ikke ville tåle dem. Det kan sammenlignes med i dag, når mange liberale «kristne» pastorer, som selv benekter at Jesus døde for å sone våre synder, likevel feirer nattverden hver måned og gjentar ordene «Dette er mitt blod, utgytt til syndenes forlatelse», selv om de sier at de personlig ikke tror på det, fordi menighetsmedlemmene ellers ikke ville akseptere dem som pastorer.

Hvor fikk de tidlige kirkeforfatterne informasjonen sin fra? Siden saddukeerne døde ut rundt år 70 e.Kr., fikk de den ikke fra saddukeerne selv. Kanskje fikk de informasjonen fra mange tidlige skrifter som vi ikke har i dag. For eksempel skrev Papias, en disippel av apostelen Johannes og den første utenombibelske premillennialisten, en rekke bind som har gått tapt.

Selv om det derfor ikke finnes noe som beviser at de tidlige kirkeforfatterne tok feil, finnes det argumenter på begge sider om hvorvidt saddukeerne fullstendig avviste resten av Det gamle testamente, eller om de bare anså disse bøkene som mindre autoritative.

Spørsmål: Hvorfor sa Jesus i Markus 12:24 til saddukeerne at de verken kjente Skriftene eller Guds kraft?

Svar: Jesus hadde rett både i en generell forstand og i en spesifikk forstand som han kunne påvise for dem.

Generelt: Saddukeerne trodde ikke på livet etter døden eller oppstandelsen. Ifølge de tidlige kirkeforfatterne aksepterte saddukeerne ikke Det gamle testamente som Skriften, bortsett fra de fem første lovbøkene. Se forrige spørsmål for mer informasjon.

Konkret: Som Jesus viste, trodde de ikke engang virkelig på det de aksepterte som Skriften (Toraen), nemlig at Gud fortsatt var Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.

Spørsmål: Hva betyr det i Markus 12:34 å ikke være langt fra Guds rike?

Svar: Det betyr ikke at man kan bli delvis frelst, og det garanterte ikke at mannen ville bli frelst. Jesus mente at mannen var svært nær ved å komme til tro på Jesus.

Spørsmål: Hvordan oppsummerer disse budene i Markus 12:29–31 hele loven?

Svar: De fokuserer på to aspekter: å vise Gud den ytterste kjærlighet og ære, og å elske andre som oss selv. I motsetning til Jesus glemte noen det første aspektet. En ikke-jøde sa til den berømte jødiske rabbinen Hillel at han ville konvertere til jødedommen, men bare hvis Hillel kunne lære ham hele loven mens han sto på ett ben. Hillel svarte: «Det du hater for deg selv, skal du ikke gjøre mot din neste; dette er hele loven, resten er kommentarer; gå og lær», i Ben Shabbath 31a.

Spørsmål: I Mk 12:30, da Jesus henviste til 5. Mos 6:4 om å elske Gud, hvorfor la Jesus til et fjerde aspekt, nemlig «sinnet»?

Svar: To komplementære svar.

1. Mens det hebraiske begrepet «sjel» omfattet hele menneskets liv, inkludert forstanden, nevnte Jesus – som her snakket arameisk og/eller gresk – forstanden eksplisitt for å fange den fullstendige betydningen av sjelen.

2. Dessuten fikk de troende med Jesu komme en langt mer fullstendig forståelse av Gud enn de hadde hatt i Det gamle testamente, slik Matteus 13:10–16, Markus 4:11 og Lukas 8:10 viser. For mer om Kristi åpenbarte mysterium, se Efeserne 3:4-6,9; 6:19; Kolosserne 1:26-27; 2:2; 4:3; Romerne 16:25-26; 1. Petersbrev 1:10-12. Se også drøftingen av 5. Mosebok 6:4.

Spørsmål: Bør vi i Markus 12:30 forsøke å omgå fornuften for å være åndelige, slik noen «Word-Faith»-lærere antyder?

A: Overhodet ikke. Troen går utover fornuften, men står ikke i strid med den. I Markus 12:30 står det at vi også skal elske Gud av hele vårt sinn. Spørsmålet her er: Hvis Guds ord sier én ting, og vi med vårt sinn resonerer oss frem til noe annet, skal vi da tro på Guds ord først eller på vår egen fornuft først? Logisk fornuft er ikke vår herre, og den skal heller ikke kastes bort som verdiløs, men den er en gave som skal brukes som verktøy for å tjene Gud i kjærlighet. Videre bruker Gud ikke bare vår naturlige fornuft, men Han kan forvandle den ved fornyelsen av vårt sinn, som det står i 1. Korinterbrev 2:12. Men denne forvandlingen skjer ikke nødvendigvis av seg selv. Romerne 12:2 pålegger oss å «bli forvandlet ved fornyelsen av deres sinn». Så vi har et ansvar for noe vi ikke kan gjøre selv. Det vi ikke kan gjøre selv, får vi til ved å be Gud om å virke gjennom oss, det vil si at du må be Gud om å utføre forvandlingen. Vil du takke Ham for det helliggjørende verket Han allerede har utført, og be Ham om å gjøre deg mer mottakelig for at Han skal forvandle ditt sinn, ditt hjerte, din sjel og din styrke?

Spørsmål: Hva er det som er uvanlig ved at de ikke stiller Jesus flere spørsmål i Markus 12:34?

Svar: Markus 11:28 begynner med at prestene, de skriftlærde og de eldste spurte med hvilken myndighet Jesus gjorde disse tingene. Jesus nektet først direkte å svare på spørsmålet deres. Deretter viste han indirekte, gjennom sine svar på andre spørsmål og ved at Jesus til slutt stilte sitt eget spørsmål – som de ikke kunne svare på – at han hadde myndigheten. Da stilte de ikke lenger Jesus spørsmålet «med hvilken myndighet…» eller noen andre spørsmål.

Spørsmål: Hva forteller Markus 12:42 oss om Markus’ tilhørere?

Svar: Leptonen (lepton på gresk) var en gresk mynt, godt kjent blant grekerne. To av dem utgjorde 1/64 av en denar, en dagslønn. Det faktum at Markus føler at han må forklare hva det er, og at han forklarer det ved hjelp av en romersk mynt, quadrans, tyder på at Markus opprinnelig skrev til et romersk publikum.

Spørsmål: I Markus 12:42–44, siden de skriftlærde utplyndret enkenes hus, hvorfor hindret ikke Jesus enken i å legge inn sine to mynter?

Svar: Enken ble rost for sin gavmildhet og tro i å gi. Tempelskriverne ble irettesatt ikke bare for at de ikke ga til de fattige, men også for at de med makt tok fra de fattige. Lovlærere hadde ikke lov til å motta betaling for sine tjenester, men de kunne ta imot gaver, ifølge Aboth 1,13 og Bekhoroth 4,6.

Spørsmål: Hva var det som var så imponerende ved tempelet i Markus 13:1–2?

Svar: Både størrelsen og levetiden, det at det ble gjenoppbygd etter at det ble ødelagt, og innviet på nytt etter at det ble vanhelliget.

Templet var et arkitektonisk underverk; det dekket omtrent en sjettedel av Jerusalems totale areal. Det var bygget av store hvite steiner med innlagt gull. Det tok mange år å bygge; det ble ikke fullstendig ferdig før i år 64 e.Kr. Selv om det var et stort byggverk, var det ikke like stort som andre antikke underverk, som de hengende hagene i Babylon eller pyramidene i Egypt.

Antiokos Epifanes ofret en gris på alteret, ifølge 1 Makkabæerbok 1:41–64 og Josefus’ *Antiquities of the Jews*, bok 12, kap. 5.4. Se også Josefus’ *The Jewish War*, bok 5, kap. 184–226, og *Antiquities of the Jews*, bok 15, kap. 380–425 (xi) for mer informasjon.

Jødiske fanatikere vanhelliget tempelet i 67–68 e.Kr.

I år 70 e.Kr. ga den romerske generalen Titus sine tropper ordre om å bevare tempelet, men de brente det likevel ned.

Spørsmål: Hvordan kan vi, i henhold til Markus 13:1–2, vite når en imponerende organisasjon eller institusjon er ubrukelig for Gud?

Svar: Hvis den ble opprettet med onde hensikter, er det én ting, men den kan også opprinnelig ha blitt opprettet for gudfryktige formål, for så å bli misbrukt. Å se på hvor imponerende noe fremstår, er å fokusere på feil ting. Se på frukten den bærer i dag: kommer folk til Kristus og vokser i Kristus gjennom dette arbeidet? Hvis ikke, er den – uansett sin tidligere storhet – ikke lenger imponerende i Guds øyne.

Spørsmål: Hvorfor insisterte Jesus så sterkt på at de skulle holde vakt i Markus 13:34–37?

Svar: Selv om noen gikk glipp av den første ankomsten, er konteksten her en tale rettet utelukkende til disiplene om den andre ankomsten. De skulle ikke begynne å holde vakt på et bestemt tidspunkt, for Jesus hadde nettopp sagt at ingen ville kjenne timen. Snarere skulle de alltid holde vakt. Å holde vakt betyr her å leve et hellig liv og holde seg nær Gud. Det betyr også å forbli trofast under forfølgelse. Kristne ble stemplet som kjettere og pisket av jøder med 39 piskeslag, ifølge Mishnah Makkoth 3,10–14 (The Bible Knowledge Commentary: New Testament, s. 168).

Spørsmål: Hvorfor foretrakk Jesus i Markus 14:4–8 at den dyre salven skulle helles over ham i stedet for å bli gitt til de fattige?

Svar: Jesus lærte i Markus 12:29–31 at å elske Herren din Gud er det største budet, og å elske din neste som deg selv er det nest største budet – ikke omvendt. Kristne kunne hjelpe de fattige til enhver tid, men de kunne bare tjene Jesus på denne måten mens han var på jorden.

Spørsmål: I Markus 14:4-8 mente noen at dette offeret på et års lønn bare var bortkastede penger. Hva ville du si til folk i dag som mener at det å gi år av livet sitt og pengene sine til Herren er bortkastet?

Svar: Nard var en kostbar parfyme som kom fra en sjelden plante i India. Den ble vanligvis oppbevart i en helt lukket krukke. Halsen ble knust, og hele innholdet ble brukt opp.

Da Judas så dette enorme «sløseriet» (etter hans mening), kan det ha vært en utløsende faktor for at han gikk til prestene for å forråde Jesus. Selv om det ikke finnes noe forsvar for Judas, kan vi i det minste forstå hans synspunkt. Det ville virke som et stort sløseri hvis hele verden dreide seg om penger. Forhåpentligvis har du imidlertid bedre dømmekraft enn Judas.

Spørsmål: I Markus 14:4–8, hvordan kan det å gjøre gode gjerninger noen ganger stå i veien for å gjøre det aller beste?

Svar: Vi gjør mange gode ting, men vi er ikke på jorden bare for å gjøre gode ting. Vi er her på jorden nå for å tjene og ære Gud her. Vi gjør ikke bare hvilke som helst gode ting, men de beste gode tingene vi kan gjøre for Herren.

Spørsmål: I Markus 14:21, hvorfor ville det ha vært bedre for Judas om han aldri hadde blitt født?

Svar: Det ville ha vært bedre for Judas å aldri ha eksistert enn å gjøre det han gjorde og motta den rettferdige straffen for det. I boken «When Cultists Ask», s. 139–140, står det at noen sekteutøvere bruker dette verset for å hevde at helvete sammenlignes med tiden før fødselen, og at helvete dermed er ikke-eksistens. Men siden Jesus sa at Judas’ straff var verre enn å aldri ha blitt født, er helvete ikke utslettelse.

Spørsmål: I Markus 14:21 vet vi ikke den viktigste grunnen til at Judas bestemte seg for å forråde Jesus. Når en person vender ryggen til en annen, hva er da forskjellen på å gjøre det av grådighet, sjalusi eller skuffelse?

Svar: Noen forråder av grådighet; for fordelen ved å tro at de kan få alt de kan. De hadde ingenting imot den personen de hater ved å forråde. Offeret er for dem bare et objekt å utnytte.

Men i andre tilfeller kan det være personlig. På grunn av skuffelsen over det de ser på som en håpløs situasjon, kan de ønske å forråde personen, eller i det minste få en fordel for å ta igjen for den bortkastede tiden de brukte på å tro på vedkommende.

Når vi ikke kjenner Judas’ motiver, kan de være begge de ovennevnte. Judas var det eneste medlemmet av de tolv som ikke var fra Galilea. Han var aldri en del av den indre kretsen bestående av Peter, Jakob og Johannes.

Spørsmål: Hva er interessant ved ordet «pakt» i Markus 14:24?

Svar: Det greske språket har to forskjellige ord for pakt.

Det greske ordet syntheke betyr en avtale som er forhandlet frem mellom to parter.

Det greske ordet diatheke betyr et forslag fra bare én part som den andre parten kun kan godta eller avvise. Det er det andre ordet som brukes her.

Spørsmål: Viser Markus 14:24 at Kristus døde for alle mennesker?

A: Ja. Selv Jean Calvin sier at «mange» betyr «hele menneskeheten». Her er hva Jean Calvin sa i «Calvins kommentarer», bind 3, s. 138–139: «Markus 14:24. Dette er mitt blod. Jeg har allerede påpekt, når det sies at blodet skal utgytes (som i Matteus) til syndenes forlatelse, hvordan disse ordene leder oss til Kristi dødsoffer, og at det å overse denne tanken gjør enhver riktig feiring av nattverden umulig. På ingen annen måte kan trofaste sjeler bli tilfredsstilt, hvis de ikke kan tro at Gud er fornøyd med dem. Ordet «mange» betyr ikke bare en del av verden, men hele menneskeheten: han stiller «mange» opp mot «én», som for å si at han ikke ville være én manns frelser, men ville gå i døden for å frelse mange fra deres forbannede skyld.» (Kursiv i den opprinnelige engelske oversettelsen.) Legg merke til at Calvin sier: «mange betyr ikke bare en del av verden, men hele menneskeheten:»

Spørsmål: Hvordan ville disiplene i Markus 14:27 bli fornærmet på Jesus fordi han ikke forsvarte seg selv?

Svar: Deres tro ville bli knust når Jesus, med all sin makt, frivillig underkastet seg fangenskap, mishandling og død. Man ville forvente at en mektig Messias skulle forsvare seg selv og beseire romerne, ikke overgi seg til dem.

Spørsmål: Markus 14:27–31: Hvis en troende har syndet alvorlig og vanæret Jesus, særlig foran andre, hvordan kan vedkommende komme tilbake?

Svar: En troende som har falt bort i synd, kan omvende seg og komme tilbake. Gud vil tilgi vedkommende. Som kristne bør vi også tilgi vedkommende, men vedkommende må forstå at det kan ta tid å gjenoppbygge tilliten. Den angrende troende bør bekjenne sin synd for Gud, men vedkommende bør også bekjenne den for dem som kjente til synden tidligere. Vedkommende bør be om unnskyldning, gjøre opp for skaden hvis det er hensiktsmessig, og love å ikke gjøre det igjen. Avhengig av hvor vanedannende synden er, kan vedkommende be noen kristne venner om å «gå sammen med dem» og holde dem ansvarlige for at de ikke faller tilbake i synden igjen.

Spørsmål: Skildrer Markus 14:42–52 en Jesus som var prisgitt dem, i motsetning til de andre evangeliene som skildrer Jesus som den som har kontrollen, slik noen liberale hevder?

Svar: Vel, det står jo at da Jesus ba, var han i en slik kval at han svettet bloddråper. Å, vent, det sto bare i Lukas 22:44, ikke i Markus. Det er ganske «kortsiktig» av liberale kritikere å si dette om Markus, ettersom Matteus 26:36–46 og Lukas 22:40–46 også forteller om Jesus i Getsemane-hagen. Johannes forteller ofte om andre ting som ikke står i de tre første evangeliene; det virker som om Johannes bevisst utelot mange ting som de tre andre evangeliene allerede hadde nevnt.

Helt fra tidlig av har kristne erkjent at Matteus la vekt på Jesus som den lovede kongen, som oppfylte profetiene i Det gamle testamente. Markus la vekt på Jesus som den lidende tjener og på Jesu handlinger. Lukas la vekt på Jesus som menneske, og det var Lukas som skrev mest om Jesu barndom. Johannes la vekt på Jesus som Gud, og evangeliet hans ble sannsynligvis skrevet under forutsetning av at leseren hadde lest de andre evangeliene.

På den annen side viser Markus at Jesus også har kontrollen. I Getsemane-hagen visste Jesus hva som skulle skje, og han hadde muligheten til å flykte ut av hagen. Men Jesus valgte bevisst å omfavne Faderens vilje, ikke uten å være usikker på konsekvensene, men vel vitende om dem.

Spørsmål: I Markus 14:51–52, hvem var den «avmaskerte mannen» som flyktet uten klærne sine?

Svar: Selv om Skriften ikke sier noe om det, sier tradisjonen at det var Johannes Markus, forfatteren av Markusevangeliet. Den skeptiske boken *Asimov’s Guide to the Bible* (s. 905) sier det samme og legger til spekulasjonen om at «evangelisten ikke kunne motstå fristelsen til å nevne sin tilstedeværelse på et sentralt punkt i historien om Jesus.»

Spørsmål: Hvordan brøt Sanhedrin den jødiske loven i Markus 14:53–55?

Svar: De brøt sitt eget rettssystem minst fem ganger.

1) De skulle ikke holde rettssaker om natten

2) Det var dommerens ansvar å stå på den anklagedes side.

3) De hadde ikke to bekreftende vitner mot Jesus.

4) I jødisk lov kunne man ikke bli dømt på grunnlag av sitt eget vitnesbyrd.

5) De skulle vente 24 timer før de kunne erklære noen skyldig.

(fra en preken av Tim Hawks ved Hill Country Bible Church i Cedar Park, Texas, 24.10.1997)

Spørsmål: Sa Jesus faktisk i Markus 14:62 at han var Messias?

Svar: Ja. Tenk deg hvordan de staute prestene følte seg da Jesus siterte Daniel 7:13–14 om seg selv, som skulle komme på himmelens skyer. Deres reaksjon – å fornærme ham og kreve at han skulle dø, som beskrevet i Markus 14:63–65 – var dråpen som fikk begeret til å flyte over i det jødiske religiøse etablissementets avvisning av Jesus. Se *Hard Sayings of the Bible*, s. 450–451, for et mer utførlig svar.

Spørsmål: I Markus 14:62, siden Jesus skulle sitte ved Guds Faders høyre hånd, hvordan kunne han da komme, noe som innebærer bevegelse?

Svar: Det er tre punkter å ta i betraktning i svaret.

«Å sitte ved høyre hånd» er ikke bare et fysisk sted, men en æresposisjon.

På forskjellige tidspunkter kan Jesus sitte, stå og bevege seg.

Selvfølgelig kan man både sitte og komme hvis man rir på en hvit hest, slik Jesus vil gjøre i Åpenbaringen 19:11.

Spørsmål: I Markus 14:62 sa Jesus til ypperstepresten at han ville se Menneskesønnen komme med himmelens skyer. Men hvis ypperstepresten døde før Jesus kom tilbake, ville det gjøre Jesu svar ugyldig. Derfor sier Jesus i Lukas: «Jeg er det, og fra nå av skal Menneskesønnen sitte ved Guds makts høyre hånd» (Lukas 22:69). Jesus, Interrupted, s. 51

Svar: Først hva som ikke er svaret, og deretter svaret.

Ikke svaret: Av en eller annen grunn ønsket Ehrman ikke å trekke frem Matteus 26:64, der det står «dere» (flertall), altså ikke bare ypperstepresten. Det er imidlertid et irrelevant poeng, siden hele Sanhedrin døde før Jesu gjenkomst.

Svaret: Ehrman bringer opp to innvendinger i én. Den første innvendingen er at ypperstepresten (og faktisk hele Sanhedrin) døde før Jesus kom tilbake. Svaret på det er at hele Sanhedrin, inkludert ypperstepresten, vil se Jesus komme. Åpenbaringen 1:7 lover at hvert øye skal se Jesus når han kommer tilbake, til og med spesifikt de som gjennomboret ham. De som har dødd i avvisning av Jesus, vil ikke unngå å møte ham igjen.

Den andre innvendingen er at Lukas, som ble skrevet etter Markus, ser ut til å skifte fra «du (entall) skal se» til bare å si at Jesus ville komme tilbake. Hovedpoenget i hans argument svekkes av en tekstvariant. Klemens av Alexandria (193–202 e.Kr.) siterer Markus 14:62 med «dere» (flertall) i *Stromata*, bok 6, kap. 52, i *Ante-Nicene Fathers*, bind 2, s. 574. Vi vet at det er Markus og ikke et annet evangelium som Klemens siterer, fordi han uttrykkelig forteller oss at det er Markus.

Spørsmål: Hvorfor ba noen av folket i Markus 14:65 Jesus om å profetere hvem som slo ham her?

Svar: De romerske soldatene hadde en grusom lek de drev med fanger, kalt «tre-knyttnever». Tre soldater la hver sin knyttneve under fangens hake. En av soldatene slo fangen og slo ham bevisstløs. Når fangen kom til bevissthet igjen, spurte de ham hvilken soldat som hadde slått ham. Hvis fangen gjettet feil, vant soldaten som hadde slått ham (og personen tapte veddemålet). Hvis fangen gjettet riktig, tapte soldaten som hadde slått ham veddemålet. Det ser ut til at fangen i alle tilfeller også var taperen.

Spørsmål: I Markus 14:66–68, hvilken slags kjærlighet kan bestå «fryktens prøve»?

Svar: Peter var modig, og han sluttet aldri å elske Jesus, men hans kjærlighet her bestod ikke fryktens prøve. Men mot slutten av Peters liv ble han korsfestet, med hodet ned, og da bestod Peters kjærlighet fryktens prøve.

Inntil Peter begynte å snakke, avslørte ikke hans galileiske aksent ham. Med mindre han var den første til å si noe, må tjenestepiken på et tidspunkt ha vært nær nok både Jesus og Peter til å kunne gjenkjenne Peter. Peter trodde han kunne holde seg ganske nær Jesus uten å bli oppdaget. Da han skjønte at de kunne finne ut hvem han var, måtte han bestemme seg for hva han skulle gjøre. Noen ganger kan vi gjøre noe modig for Kristus, med den begrunnelsen at vi sannsynligvis ikke vil lide på grunn av det. Men når vi blir oppdaget, hva gjør vi da?

I dette stressende øyeblikket satte Peter sin egen sikkerhet høyere enn noe annet, til og med høyere enn å fornekte Kristus. Det Peter burde ha gjort, var å forlate stedet raskt, og når det gjaldt om de ville fange ham eller ikke, overlate resultatet til Gud.

Spørsmål: I Markus 15:1–20 avviser både Sanhedrin og romerne Jesus som Messias, men av svært forskjellige grunner. Hva er de forskjellige grunnene til at folk i dag avviser Jesus som sin Messias?

Svar: På Jesu tid mente mange at Jesu påstander var falske, fordi Jesus ikke oppfylte deres forventninger til en politisk Messias. I dag, hvis Gud fulgte med på oss, mener noen at det ikke ville vært sult, lidelse eller død. Gud oppfyller ikke deres forventninger.

For romerne ble Jesu påstand feiltolket som forræderi mot det de allerede hadde sverget troskap til. Jesus passet ganske enkelt ikke inn i det de hadde valgt å følge, og de hadde verken lyst eller mot til å endre seg.

Noen avviser Jesus av intellektuelle grunner, men de utgjør et lite mindretall, og et enda mindre antall enn de som hevder å avvise Jesus av intellektuelle grunner. Oftest avviser folk ham av følelsesmessige grunner, eller av viljesbestemte grunner når de innser hva de må gi avkall på eller endre for å følge Jesus, og de ønsker ikke å gjøre det. Noen ganger, når folk kommer med intellektuelle innvendinger mot å bli kristen, er det virkelig en legitim grunn i deres øyne. Andre ganger er det bare et dekke, slik at de ikke skal føle seg skyldige over å ikke ta Kristi påstander i betraktning.

Jesus nektet å gå inn i en debatt der rettferdighet ikke kan oppnås.

Spørsmål: Hva er det ironiske ved at folket i Markus 15:8–11 valgte Barabbas fremfor Jesus?

Svar: Pilatus tenkte sannsynligvis at det var åpenbart at de ville velge Jesus fremfor en kjent røver. Jødene anklaget Jesus foran romerne for å ha ledet et opprør, mens mange jøder var skuffet over at Jesus IKKE ledet et opprør. Mens jødene og romerne hevdet at Jesus måtte dø for forræderi, var det Barabbas som faktisk hadde begått forræderi. Da folket forkastet sin rettmessige konge, Jesus, til fordel for en voldelig opprører, gjorde de selv voldelig opprør 40 år senere, i år 70 e.Kr., og romerne ødela Jerusalem.

Dokumentet Papyrus Florentinus 61.59ff sier at den romerske guvernøren i Egypt, G. Septimus Vegetus, sa til en anklaget fange ved navn Phibion: «Du har fortjent pisking, men jeg vil overgi deg til folket» (sitert i Taylor, s. 580).

Barabbas’ fulle navn var Jesus bar-Abbas, altså Jesus, sønn av Abbas, og Abbas er både et personnavn og betegnelsen på far. Begge het Jesus. Barabbas, som opprører, ønsket også å frigjøre sitt folk, men med menneskelige og voldelige midler. Den falske sønnen til en far ble løslatt, og den sanne Sønnen av Faderen ble korsfestet.

Spørsmål: Hvorfor var Markus i Markus 15:14 tilsynelatende så ivrig etter å legge skylden på jødene, slik en liberal forsker hevdet?

Svar: For det første har arkeologer funnet gårdsplassen der de tror folkemengden befant seg, og den kunne ikke ha rommet mer enn rundt 400 mennesker. Dermed besto folkemengden her ikke av alle innbyggerne og besøkende i Jerusalem, men snarere en svært liten undergruppe som prestene hadde valgt ut.

Judas, de jødiske lederne, det jødiske folket, romerne og til og med det at Jesus ikke flyktet, spilte alle en rolle i det som var Guds forutbestemte vilje (Apg 2:23). Her er en oversikt over hver enkeltes rolle. Som du kan se, er Markus ikke strengere mot det jødiske folket enn de andre evangelistene.

Judas: Matteus 26:14–16, 49–50; Markus 14:17–21, 42, 44–45; Lukas 22:3–6, 47–48; Johannes 13:18, 21, 27; 18:2

De jødiske lederne: Matteus 26:57–58; 27:20; Markus 14:43, 46, 53–65; 15:1, 3, 10–11, 31; Lukas 22:2, 52; 22:66–23:2; Johannes 18:3, 12–14, 19–24, 30

Det jødiske folket: Matteus 27:20-23,25; Markus 15:11-15; Lukas 23:18,21,23

Romerne: Matteus 27:11-31; Markus 15:15-20; 15:24; Lukas 23:24; Johannes 18:33-19:3; 19:16

At Jesus ikke flyktet: Matteus 26:39-46,53-54; Markus 14:35-42; Lukas 22:39-46; Johannes 18:4-11

Spørsmål: Hva var betydningen av å kle Jesus i purpur i Markus 15:17?

Svar: Purpurstoff var dyrt, da det ble farget av murex-skjell. I Romerriket var det kun keiseren og hans familie som hadde lov til å bære purpur, selv om keiseren, som en gunst, kunne gi sine gamle klær til andre. Den purpurfargede kappen var en hån mot det faktum at Jesus hevdet å være en konge.

Spørsmål: I Markus 15:31 ble Jesus hånet for å hevde at han kunne frelse andre, mens han ikke frelste seg selv. Hvordan må man noen ganger gi avkall på å redde seg selv for å redde andre?

Svar: Selv om vi ikke trenger å ta unødvendige risikoer, må vi noen ganger gjøre ting som innebærer risiko for andres sikkerhet og for å spre evangeliet til andre. Sikkerhet er bra, men hvis vi verdsetter vår egen sikkerhet høyere enn å gjøre Guds vilje, kan selv sikkerheten bli en avgud.

Spørsmål: I Markus 15:31–32, hvor effektiv er det som taktikk for Satan å få noen hånet for å adlyde Gud?

Svar: Avhengig av personen kan det være effektivt. Hvis en person verdsetter ros fra mennesker mer enn ros fra Gud, kan det stoppe dem i full fart. De kan til og med rettferdiggjøre det ved å tenke: «Hvis jeg opprettholder populariteten min, vil folk lytte mer til meg og dermed til mitt vitnesbyrd.» Men hvis en person verdsetter Gud mer enn popularitet, og å adlyde Gud mer enn å skape resultater for Gud, vil vedkommende ære Gud mer enn om vedkommende prøver å utføre et verk for Gud av egen kraft.

Spørsmål: I Markus 15:32 blir vi fortalt at Jesus ble satt på et «kors» for å bli korsfestet: «La Kristus, Israels konge, nå stige ned fra korset, så vi kan se og tro.» Og de som ble korsfestet sammen med ham, hånte ham.

Ordet for «kors» her på gresk er stauros, som James Strong definerte som:

(4716) fra grunnformen av 2476; en påle eller stolpe (satt oppreist), dvs. (spesifikt) en stang eller et kors (som et redskap for dødsstraff); i overført betydning: utsatthet for døden, dvs. selvfornektelse; implisitt: Kristi forsoning: – kors. ^[1]

Men i 1. Petersbrev 2:24 blir vi fortalt at Jesus ble korsfestet på «treet»:

Han som selv bar våre synder i sitt eget legeme på treet, for at vi, som er døde for syndene, skal leve for rettferdigheten; ved hans sår ble dere helbredet.

Ordet for «tre» på gresk er xulon, og defineres av Strong som:

(3586) fra en annen form av grunnformen til 3582; tømmer (som brensel eller materiale); i overført betydning en pinne, kølle eller et tre eller annen gjenstand eller substans av tre: --stav, stokk, tre, tømmer.^[2]

Feilen her er åpenbar. Det greske ordet stauros betyr utvetydig et «kors». Ordet har ingen dobbeltbetydning. Derimot kan ordet xulon oversettes om hverandre som «tre», «stav», «tre» osv., men i tilfellet med 1. Petersbrev 2:24 er det oversatt som «tre». Nå må vi spørre oss hvorfor ordet xulon i det hele tatt ble brukt når det finnes et mer entydig ord for det, nemlig stauros, hvis verset virkelig er ment å bety «korset»?

Det er derfor åpenbart at ordet xulon faktisk brukes om «tre» i 1. Petersbrev 2:24, og at det derfor foreligger en motsetning til Markus 15:32.

Referanser

[1] James Strong, The New Strong's Exhaustive Concordance of the Bible (Thomas Nelson, 1996)

[2] James Strong, op. cit. (Dette ble spurt av en muslim)

Svar: Jesus ble hengt på et trekors, som stammer fra et tre. Romerne, kartagerne og perserne brukte trepæler med tverrstykker, ikke levende trær. Å bruke to ord som synonymer for det samme (som for eksempel staurus og xulon) er ikke noe problem, ikke mer enn å bruke to ord for Gud i Koranen.

Peter sier at Jesus ble hengt på et tre (Apostlenes gjerninger 5:30; 10:39), men Peter sier også at Jesus ble spikret fast på korset (Apostlenes gjerninger 2:23).

Paulus sier at Jesus ble hengt på et tre (Galaterbrevet 3:13; Apostlenes gjerninger 13:29), men Paulus nevner også Kristi kors i Galaterbrevet 5:11; 6:12,14; 1. Korinterbrev 1:17,18.

«Tre» og «kors» brukes som synonymer; den samme forfatteren bruker begge begrepene. Jesus ble spikret fast til et tre; men det står ikke at det var et levende tre.

Selvfølgelig lærer også ortodoks islamsk lære at «Jesu skikkelse» også ble korsfestet. Nå er det et sentralt spørsmål knyttet til denne korsfestelsen. Enten:
a) Det var virkelig Jesus som ble korsfestet, eller
b) «Den store byttingen»: Allah lurte ikke bare jødene og romerne til å tro at Jesus ble korsfestet når han egentlig ikke ble det; Allah lurte også Jesu egen mor, Jesu disipler og alle de tidlige kristne, som forkynte den korsfestede Kristus. Vi har skrifter fra Ignatius og Polykarp, disipler av apostelen Johannes, og andre som trodde at Jesus ble korsfestet og oppreist fra de døde. Selv som muslim kan du ikke klandre kristne for å tro at Jesus ble korsfestet, hvis du mener at Allah lurte sine egne tilhengere. «Allah er den største av bedragere» (Sura 3:54). Hvis denne Allah lurte kristne, og du ikke har noe problem med det, kan da denne Allah også lure muslimer?

Spørsmål: I Mk 15:42 sier Ehrman: «Markus forteller oss hva han mener med denne setningen: det er forberedelsesdagen ‘til sabbaten’ (ikke forberedelsesdagen til påsken).» (kursiv i originalen) Jesus, Interrupted, s. 27

Svar: Det finnes to sannsynlige, men forskjellige svar.

Sabbaten og påsken kan ha falt sammen det året: Ehrman ser ikke ut til å ta hensyn til at påsken og sabbaten faller sammen i enkelte år. Det hersker en viss usikkerhet om de nøyaktige datoene den gang, men mange mener at påsken og en lørdagssabbat ville falle sammen i år 30 e.Kr. eller 33 e.Kr.

Høytidssabbater: Hver lørdag var en sabbat, men ikke hver sabbat var en lørdag, slik 3. Mosebok 23:39 viser. For eksempel skulle både den første og den åttende dagen i den syvende måneden være en «sabbatshvile». Det var «arbeidsfrie dager» hvert år, men de var som regel ikke lørdager. Påsken var den første dagen i det usyrede brøds høytid, og både den første og den syvende dagen i høytiden var «arbeidsfrie dager» ifølge 2. Mosebok 12:16.

Johannes 19:31 ville avgjøre hvilket av de to svarene som var det riktige, bortsett fra at det kan brukes til å støtte begge svarene. Der står det: «… for den sabbaten var en høytidsdag». Men siden det var en høytidsdag, var det ikke nødvendig at det var en lørdag.

Spørsmål: Hvorfor undret Pilatus seg i Markus 15:44 over at Jesus allerede var død?

Svar: Enten hadde Pilatus bare mistet oversikten over tiden, eller så holdt mange korsfestede menn ut lenger. Jesus hadde blitt pisket og slått før han ble korsfestet. For øvrig var romersk pisking annerledes enn den jødiske piskingen med 39 piskeslag. Romersk pisking skjedde med korte pisker med innlagte metallstykker festet til en sterk trepinne. Det kunne lamme eller til og med drepe en person. Jesus ble pisket av romerne.

Spørsmål: Hva er parallellene i Markus 16 med andre deler av evangeliene og Apostlenes gjerninger?

Svar: Her er parallellene mellom Markus 16 og andre bøker i Bibelen

Jesus sto opp tidlig. Mk 16:2,9; Mt 28:1; Lk 24:1; Joh 20:1

Jesus stod opp på den første dagen i uken. Mk 16:2,9; Mt 28:1; Lk 24:1; Joh 20:1

Syv demoner ble drevet ut av Maria Magdalena. Mk 16:9; Luk 8:2

Maria Magdalena / kvinnene kom til graven. Mt 28:1-8; Mk 16:9-10; Joh 20:1; Lk 24:1-10

Andre trodde ikke i begynnelsen. Mt 28:17; Mk 16:11; Lk 24:11

Viste seg for to disipler. Mk 16:12; Lk 24:13-35

De trodde fortsatt ikke. Mk 16:13; Lk 24:36

Irettesatte de 11 for deres vantro. Mk 16:14; Lk 24:38-41

Påbud om å forkynne for alle. Mt 28:19-20; Mk 16:15; Lk 24:47-48

Den som tror og blir døpt, blir frelst; den som ikke tror, blir fordømt. Mk 16:16; Apg 2:38-39

Tegn. Mk 16:17,20; gjennom hele Apg

Å drive ut onde ånder. Mk 16:17 og i Apg

Å tale i nye tungemål. Mk 16:17; ~Apg 2:2-13

Bitt av slanger uten å ta skade. Mk 16:17; Luk 10:19; ~Apg 28:3-6

Drikke gift uten å ta skade. Mk 16:18 – ingen andre

Jesus steg opp til himmelen i Betania, på skråningen av Oljeberget. Mk 16:19; Lk 24:51; Apostlenes gjerninger 1:9-11

Jesus satte seg ved Guds høyre hånd. Mark 16:19; Apg 7:56

De forkynte overalt. Mk 16:20; Apg 1:8

Avslutningsvis er det å drikke gift uten å ta skade den eneste læren i slutten av Markusevangeliet som ikke finnes andre steder i Bibelen.

Spørsmål: Hvorfor tok kvinnene med seg krydder for å salve Jesu lik i Markus 16:1?

Svar: Jesus ble i all hast lagt i graven før sabbaten begynte ved solnedgang. Kvinnene tok med seg krydder for å bevare liket ved balsamering.

Spørsmål: Siden kvinnene ikke sa noe til noen i Markus 16:8, fortalte de det da til disiplene?

Svar: Selv om de ikke fortalte det til noen på veien tilbake fra graven, fortalte de det til slutt til alle, og disiplene var de første de fortalte det til. Selv om det å ikke fortelle det til noen kan bety at de ikke fortalte det til disiplene før etter en viss forsinkelse, er det mer sannsynlig at det betyr at de bare fortalte det til disiplene og ingen utenfor deres lille gruppe. Se «When Critics Ask», s. 377, for et utfyllende svar.

Spørsmål: Hvordan viste Jesus seg i en annen skikkelse i Markus 16:12?

Svar: Dette betyr ganske enkelt at de to mennene ikke kjente igjen Jesus da de gikk sammen med ham. Jesus kan ha hatt på seg andre klær, og han ville helt sikkert se annerledes ut enn da han var død. Jesus ble fysisk oppreist fra de døde, i en herliggjort fysisk kropp. Man kan ikke med rette bruke dette verset til å hevde at Jesus hadde forskjellige kropper, fordi det at de ikke kjente ham igjen, ikke beviser at han hadde en annen fysisk kropp.

Spørsmål: I Markus 16:16 sier Jesus: «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst.» I Rom 6:3 sier Paulus: «Vi som er døpt inn i Jesus Kristus, er døpt inn i hans død.» I 1. Petersbrev 3:21 sier Peter: «Dette er et bilde på det som nå frelser oss gjennom dåpen (ikke ved å fjerne kroppens urenhet, men ved å gi svar for en god samvittighet overfor Gud) ved Jesu Kristi oppstandelse». Betyr disse versene at dåpen er like nødvendig som troen for frelsen? Og betyr dette at den ikke er en «frivillig sakrament», slik evangelikale hevder, men en obligatorisk handling?

Svar: Lydighet mot Jesus er ikke valgfritt, men obligatorisk, og Jesus befalte oss å la oss døpe. Derfor bør alle troende la seg døpe med vann. Det er imidlertid ikke vanndåpen som frelser oss, og det er ikke engang vår lydighet (ufullkommen som den måtte være) som frelser oss. Det er Jesus som frelser oss. Kraften ligger altså i Jesu blod, ikke i vannet. Å tro for å bli frelst nevnes 150 ganger i Det nye testamente uten at dåp er nevnt. Men vi bør alle la oss døpe.

Men hva med tyven på korset? Romerne ville helt sikkert ikke la ham komme ned for å bli døpt, for så å henge ham opp på korset igjen. Likevel sa Jesus til ham: «I dag skal du være med meg i paradiset.» Eusebius forteller også om en romersk soldat ved navn Basilides som kom til tro på Kristus, og som ble fengslet og henrettet. Ville han havne i helvete fordi han trodde på Kristus, men romerne ikke lot ham bli døpt og dermed hindret Gud i å frelse ham? – Selvfølgelig ikke. Gud er altså i stand til og mektig nok til å frelse mennesker uten vannbaptisme. Vannbaptisme er ikke avgjørende for at Gud skal frelse noen. Likevel bør vi adlyde Gud og la oss døpe.

Spørsmål: Hva med de som tror, men aldri blir døpt, i Markus 16:16?

Svar: Selv om Markus 16:16 ikke spesifiserer dette, sier Johannes 3:36 og en rekke andre vers at den som tror, blir frelst. Tyven til høyre for Jesus trodde og kom til paradiset uten å bli døpt, og før tyven på korset døpte både Jesu disipler (Joh 3:26; 4:2) og Johannes Døperen for syndenes forlatelse (Mk 1:4; Lk 1:77; Luk 3:3b). Dette verset sier det ikke eksplisitt, men det finnes fire tilfeller.

Tror og blir døpt: Frelst

Tror og er ennå ikke døpt: frelst. Dette verset sier det ikke, men Apg 10:45–47 viser mennesker som trodde og ble frelst, noe som ble bekreftet ved at de oppriktig talte i tunger, før de ble døpt med vann.

Ikke tror og blir døpt: ikke frelst

Tror ikke og er ikke døpt: ikke frelst, bortsett fra at Gud kan gi spesiell nåde til spedbarn som dør, personer med alvorlige psykiske funksjonshemninger osv.

Kanskje grunnen til at det ikke nevner det andre tilfellet, er at det er Guds vilje at alle troende skal være lydige mot Gud og la seg døpe med vann.

Videre er konteksten til dette verset tilsynelatende mennesker som er i stand til å tro. Spedbarn, de med alvorlige psykiske funksjonsnedsettelser og kanskje andre som aldri har forkastet Kristus, men heller aldri har trodd, er ikke gjenstand for dette verset.

Her er et eksempel. Hvis datteren min i kjøkkenet ber meg om vekslepenger for en dollar, og jeg sier til henne: «Gi meg en dollar og en vannflaske, så skal jeg gi deg vekslepenger.» Hvis datteren min gir meg begge deler, gir jeg henne vekslepengene. Hvis datteren min ikke gir meg en dollar, får hun ingen vekslepenger. Men hva om datteren min gir meg en dollar, men ikke en vannflaske? Da kommer det an på. Hvis hun sier: «Jeg lette, men klarte ikke å finne en vannflaske», vil jeg likevel gi henne vekslepenger. Men hvis hun sier noe respektløst og nekter å gi meg en vannflaske som hun kan skaffe, får hun ingen vekslepenger.

En person fra Church of Christ ga et eksempel: «Hvis du spiser og fordøyer maten din, vil du leve; hvis du ikke spiser, vil du dø.» Det ligger implisitt at maten må fordøyes. Men å overføre dette eksemplet på en ufrivillig kroppslig handling til et bud fra Gud som vi frivillig skal adlyde, i henhold til Markus 16:16, strider mot Guds ord, som lover frelse til alle som virkelig tror på følgende steder: Johannes 3:16, 18, 36; Johannes 5:24; 6:47; 11:25–26; Apostlenes gjerninger 10:43–48; Romerne 9:33; Joel 2:32a + Apostlenes gjerninger 2:21 + Romerne 10:9–10; 10:13; 1. Johannes 5:1, 10–13

Sammendrag: Hvis du tror, la deg døpe. Men dåpen har ingen virkning i det hele tatt hvis du ikke tror.

Spørsmål: I Markus 16:16 sier Jesus: «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt.» Mennesket har altså ikke noe valg. Mennesket må tro, ellers vil det bli fordømt og straffet. Hvor er menneskets religionsfrihet eller trosfrihet? Hvordan tvinger Jesus folk til å tro, ellers vil de bli fordømt?

Svar: Ingen blir tvunget til å tro. Men Gud ga ikke frihet uten konsekvenser, men frihet med konsekvenser. Hvis en person ikke ønsker å tro, vil Gud etter at vedkommende dør plassere ham eller henne i et annet univers, der vedkommende har friheten til å eksistere for alltid atskilt fra Gud. Dette stedet kalles Ildsjøen.

Men jeg er enig i at det ikke ville virke som et særlig fritt valg hvis det var ubestridelig sikkert for alle at de enten måtte adlyde Gud eller havne i Ildsjøen. Det er her troen kommer inn i bildet. Gud ga oss bevis på at Hans Ord er sant, men Gud ga oss ikke absolutt visshet. Hvis noen ikke ønsker å tro på Gud, er det nok «handlingsrom» for dem til å finne grunner til å tvile på Gud og ikke tro. Det er interessant at vi i utgangspunktet kan avvise å tro på Gud, for så å omvende oss og tro på Ham og bli frelst. Engler og demoner har derimot ikke fri vilje på nøyaktig samme måte som vi har. De kan ikke benekte det. Og når en demon faller, blir det ikke gitt omvendelse. Kristus kom for å frelse bare mennesker, ikke engler eller demoner, slik det står i Hebreerbrevet 2:16.

Spørsmål: Markus 16:17–18 sier: «Og disse tegnene skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder; de skal tale i nye tunger; de skal ta opp slanger; og om de drikker noe dødelig, skal det ikke skade dem; de skal legge hendene på de syke, og de skal bli friske.» Og Paulus oppførte en liste med nettopp disse evnene som Den Hellige Ånds gaver (1 Kor 12:10; 12:8). Betyr dette at dette er tegnene på sann tro? Bør alle troende ha disse gavene i alle tider? Hvorfor ser vi ikke lenger disse tegnene hos kristne?

Svar: Den Hellige Ånd har gitt hver kristen en åndelig gave, og ulike kristne har ulike gaver, selv om mange av dem ikke ser spektakulære ut. Akkurat som ulike lemmer på kroppen vår har ulike funksjoner, har vi ulike funksjoner i menigheten (1. Kor. 12:14–27). Det er ikke meningen at alle skal tale i tunger (1. Korinterbrev 12:30), akkurat som ikke alle er apostler og profeter (1. Korinterbrev 12:29).

Spørsmål: I Markus 16:18, rettferdiggjør denne omtalingen av å ta opp slanger folk i Appalachia som mener at noen skal håndtere slanger i gudstjenesten?

Svar: Nei. Selv uten dette verset viser Bibelen at Gud gir kristne den beskyttelsen de trenger, og at Gud vil utføre mirakler – ikke bare begrenset til immunitet mot slangebitt – når det er behov for det. Men selv med dette verset sier Bibelen at vi ikke skal sette Gud på prøve ved å utsette oss selv for fare bare for å vise oss frem.

2. Mosebok 17:2–7; 4. Mosebok 14:22; 5. Mosebok 6:16; Salme 78:17–18, 40–41, 56–57; 95:8–9. Ahas er unntaket som bekrefter regelen. Selv om Ahas var kjent med begrepet å sette Gud på prøve og ikke hadde tenkt å gjøre det i Jesaja 7:12, er det ikke å sette Gud på prøve å svare når en av Hans profeter stiller deg et spørsmål.

Spørsmål: Ble Markus 16:9-20 skrevet av Markus?

Svar: Ekte kristne er uenige om Markus 16:9-20 opprinnelig var en del av teksten.

Eksternt bevis som sier ja

For din informasjon nevner de apokryfe Nikodemus-evangeliene I og II tale i nye tungemål, slanger og gift, men disse er sannsynligvis skrevet senere. Merk at én kilde hevder at Justin Martyrs Første apologetikk, kap. 45 (s. 178), henviser til Markus 16, men dette er feil; Justins Første apologetikk henviser ikke til Markus 16.

Internt bevis som sier ja: Ingen.

Eksternt bevis som sier nei

ca. 360 e.Kr. Eusebius’ spørsmål til Marianus I

325–350 e.Kr. Vaticanus: tomt mellomrom der. Vaticanus har bare tomme mellomrom mellom noen få bøker, som Malaki og Matteus.

340–350 e.Kr. Sinaiticus har også et tomrom der, men den har et tomrom mellom nesten alle bøkene.

Legg merke til at i Sinaiticus og Vaticanus slutter Markusevangeliet med ordet «for» (gar på gresk). Det er aldri funnet noen annen bok i gresk litteratur som slutter med ordet «for». På den annen side finnes det mange eksempler på greske setninger og avsnitt som slutter med dette ordet.

193–217/220 e.Kr. Klemens av Alexandria

225–254 e.Kr. Origenes

406/407 e.Kr. Hieronymus, brev 120 (til Hedibia)

Minst 6 andre gamle manuskripter

Sinaitisk-syrisk

900–1000 e.Kr. Det armenske manuskriptet sier at det ble lagt til av Aristion, som Papias nevner

Noen georgiske (fra det femte århundret)

Internt bevis som sier nei

Brå endring i pronomen fra vers 8 til vers 9. Subjektet i vers 8 er kvinnene, mens pronomenet i vers 9, anastas, er maskulint. Imidlertid finnes det også andre steder med brå endringer i pronomen, for eksempel «Han» = Josef fra Arimatea i Mk 15:46; «han» = Jesus i Mk 15:47 og «de» = Maria, Maria og Salome i Markus 16:1.

Ordforråd: 1/3 av de viktige greske ordene brukes ikke eller brukes annerledes i resten av Markusevangeliet. Det er totalt 166 ord, og 101 forskjellige ord. Ser man bort fra egennavn, «den» osv., er det 75 forskjellige viktige ord. 15 av dem (inkludert apistia (uten tro) og sklerokardia (stivnakket nektelse av å tro)) brukes andre steder i Markus. 11 andre brukes i en annen betydning.

Tørre fakta: synes å mangle de livaktige detaljene som finnes i resten av Markusevangeliet.

Likheter mellom evangeliene: Matteus og Lukas følger Markus parallelt frem til slutten av vers 8.

Eksternt bevis som tyder på at det er uklart: Over 8 gamle manuskripter mangler hele Markus 16. Blant dem er p45 (Markus 12:29 og videre gikk tapt)

2386 – hele siden mangler

1420 – hele siden mangler

16 – skadet og mangler hele Markus 16:6 og videre

304 – inneholder tekst samt kommentar

En kortere avslutning på Markus

Bohairisk koptisk [Boh] 3./4. århundre

Etiopisk [Eth] fra ca. 500 e.Kr.

En katalog over Markus-manuskripter

P45 Papyrus 45 (225) ~ skadet

B Vaticanus (325–350) ~ utelatelse

Sinaiticus (340–350) ~ utelatelse

A Alexandrinus (ca. 450) ~ inkludert

C Ephraemi (450) ~ inkludert

D Bezae (500?) ~ inkludert

L Regius (750) ~ dobbelt inkludering

M Campianus (850) ~ inkludering

N Purpureus Petropolitanus (550) ~ skadet

U Nanianus (900) ~ inneslutning

W Washington (400) ~ inkludert i Freer Logion

Sangellensis (900) ~ inkludert

Koridethi (800?) ~ inkludert

Petropolitanus (850) ~ skadet/inkludert (mangler 16:18–20)

Rossanensis (550) ~ skadet/inkludert (mangler 16:14–20)

Beratinus (550) ~ skadet

Laurensis (850) ~ dobbel inkludering (eksemplar med antydet kort avslutning)

f1-minuskulene (1, 118, 131, 209, 1582) ~ inkludert med merknad eller sigla

f13-minuskulene (13, 346, 543, 826, 828, 69, 124, 788, 983, 1689) ~ inkludering

28 (1100-tallet?) ~ inkludert

33 (1000) ~ inkludert

157 (1100) ~ inkludering

565 (800-tallet) ~ inkludering

579 (1200-tallet) dobbel inkludering

700 (1100-tallet?) ~ inkludering

892 (950?) ~ inkludering

1071 (1100-tallet) ~ inkludering

1342 (1000-tallet) ~ inkludert

1424 (800-tallet) ~ inkludert

Hentet fra Markus 16:9-20, en studie av de ytre bevisene, av Jim Snapp II (2003)

Læresetninger som er unike for Markus 16:9-20

Hver eneste læresetning eller hvert eneste begrep i den lengre slutten av Markus finnes andre steder i Bibelen, bortsett fra fire ting:

1. Jesus hadde tidligere drevet syv demoner ut av Maria Magdalena.

2. Tegn som skal følge dem som tror:

[når de blir drevet av Ånden], kan trygt ta opp slanger med hendene. (Lukas 10:19 sier at de kunne tråkke på slanger og skorpioner, noe som ligner på Markus 16). Det gis også et eksempel i Apostlenes gjerninger 28:3-6 på at Paulus ble bitt av en huggorm uten å ta skade.

3. [når de blir drevet av Ånden], kan trygt drikke dødelig gift.

4. Dette er den strengeste irettesettelsen som er nedtegnet, som Jesus ga disiplene.

Manglende innhold: Markus 14:28 og 16:7 nevner ikke at Jesus viste seg i Galilea.

Konklusjon: Hvis Markus 16:9-20 feilaktig ble lagt til i noen manuskripter, ble det først lagt til før år 150 e.Kr. Hvis det feilaktig ble fjernet, ble det fjernet før år 217 e.Kr.

Spørsmål: Bør Markus 16:9–20 betraktes som hellig skrift på lik linje med resten av Markusevangeliet?

Svar: Selvfølgelig bør det det, hvis Markus skrev det. Noen kristne sier imidlertid at på grunn av dets tidlige inkludering og utbredte aksept, er det fortsatt hellig skrift, selv om det ble skrevet av en sekretær eller noen andre i stedet for Markus. Bruce Metzger hadde tilsynelatende dette synet.

Spørsmål: Hvilke bevis finnes det i Markusevangeliet for at Markus skrev denne boken?

Svar: Den tidlige kirken anerkjente enstemmig at dette stammer fra Markus. Papias, en disippel av apostelen Johannes, sa at det var skrevet av Markus, som fulgte etter Peter. Den skeptiske boken *Asimov’s Guide to the Bible*, s. 905, nevner også det Papias sa.

Spørsmål: Siden Markus ikke var en apostel, hvorfor bør Markusevangeliet da være med i Bibelen?

Svar: Markus ble generelt anerkjent som Peters tolk. Her er bevisene.

Papias (95–110 e.Kr.): «Blant disse sier han [Papias] at det vil komme et tusenårsrike etter oppstandelsen fra de døde, da Kristi personlige herredømme skal etableres på denne jorden. Han videreformidler dessuten, i sin egen skrift, andre beretninger som den tidligere nevnte Aristion har gitt om Herrens ord, samt overleveringene fra presbyteren Johannes. For informasjon om disse punktene kan vi bare henvise leserne til selve bøkene; men nå skal vi til de utdragene som allerede er gjengitt, legge til – som en sak av første rang – en overlevering angående Markus som skrev evangeliet, som han [Papias] har gjengitt med følgende ord: Og presbyteren sa dette: Markus, som var blitt Peters tolk, skrev nøyaktig ned alt han husket. Det var imidlertid ikke i nøyaktig rekkefølge at han gjengav Kristi ord eller gjerninger. Eusebius’ Kirkehistorie 3:39 (bind 1, s. 154)

Klemens av Alexandria (193–217/220 e.Kr.): «…Markus, som evangeliet tilskrives, han som var Peters følgesvenn…» Fragment av Klemens av Alexandria i Eusebius’ «Kirkehistorie», bok 2, kap. 15.

Tertullian (198–220 e.Kr.): «Den samme autoriteten til de apostoliske menighetene vil også gi bevis for de andre evangeliene, som vi like fullt besitter gjennom dem og i henhold til deres skikk – jeg mener Johannesevangeliet og Matteusevangeliet – mens det Markus publiserte kan bekreftes å være Peters, som Markus var tolk for. For selv Lukas’ utgave av evangeliet tilskriver man vanligvis Paulus. Og det kan godt virke som om verkene som disiplene publiserer, tilhører deres mestere.» Tertullian, Mot Marcion, bok 4, kapittel 5, s. 350.

Spørsmål: Når ble Markusevangeliet skrevet?

Svar: Den antimarcionittiske prologen til Markus sier også: «Etter at Peter selv var død, skrev han [Markus] ned dette samme evangeliet…» (hentet fra *The Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 99). Irenaeus sier i *Mot kjetteriene*, bok 3, kap. 1.1, s. 414 (182–188 e.Kr.), at Markus skrev etter «avgangen» til Peter og Paulus, noe som ville være like etter ca. 64–65 e.Kr. Imidlertid sier *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 8, s. 608, at Irenaeus også skrev at Matteusevangeliet ble skrevet mens Peter og Paulus fortsatt levde, og vi er nesten sikre på at dette er feil.

Ifølge Eusebius’ *Ecclesiastical History* 6:14.5–7 sa imidlertid Klemens av Alexandria at den ble skrevet mens Peter var i Roma ca. 45–64 e.Kr. Origenes mente også at Peter fortsatt var i live da Markusevangeliet ble skrevet.

Harnack mente at den ble skrevet før år 62 e.Kr.

I *Bible Knowledge Commentary: New Testament*, s. 98, står det at det er problematisk å datere Markus-evangeliet, og at de to beste alternativene er enten 67–69 e.Kr. eller 64–68 e.Kr.

I *New International Bible Commentary*, s. 1157, sier Stephen S. Short at det var ca. 65 e.Kr. På s. 1183 sier Laurence E. Porter at det er klart at Markusevangeliet ble skrevet før Lukasevangeliet, og at Lukasevangeliet kan ha blitt skrevet i første halvdel av 60-tallet.

I *The Expositor’s Bible Commentary*, bind 8, s. 608, står det at det beste anslaget er 65–70 e.Kr., mellom den store brannen i Roma og ødeleggelsen av tempelet. Jose O’Callaghan fant en papyrus i hule 7 ved Qumran som kan være fragmenter av Markusevangeliet, datert til rundt år 50 e.Kr. Imidlertid står det i The Expositor’s Bible Commentary, bind 8, s. 608, at dette «i stor grad er blitt avvist av NT-forskere (jf. EBC 1:420–421, n. 1). Bevismaterialet O’Callaghan legger frem, er altfor fragmentarisk til å være pålitelig.»

I *The New Geneva Study Bible*, s. 1558, står det at Markusevangeliet må ha blitt skrevet før år 70 e.Kr. Imidlertid legger den til at hvis Lukas-evangeliet og Apostlenes gjerninger ble fullført rundt år 62 e.Kr., ville Markusevangeliet være enda eldre enn år 62 e.Kr.

I NIV Study Bible, s. 1490, står det at det kan ha vært på 50- eller 60-tallet, eller kort tid før Jerusalems ødeleggelse i år 70 e.Kr.

I «The New International Dictionary of the Bible» s. 622 står det at det var 65–70 e.Kr., selv om noen konservative holder fast ved en datering til 50-tallet.

I «Wycliffe Bible Dictionary» s. 1078 står det at mens flertallet av tolkere daterer Markus til 65–70 e.Kr., er den mest sannsynlige datoen 67–70 e.Kr.

I «The Believer’s Bible Commentary» s. 1318 står det at selv om noen angir en dato så tidlig som på 50-tallet, virker en datering til 57–60 e.Kr. ganske sannsynlig.

I *Dictionary of Jesus and the Gospels*, s. 528, står det at den ble skrevet på slutten av 60-tallet, for eksempel 68–70 e.Kr.

Den skeptiske «Asimov’s Guide to the Bible» (s. 903) sier at Markusevangeliet kan ha blitt skrevet kort tid etter år 64 e.Kr. Det kan hende det ikke ble skrevet før etter år 66 e.Kr., men det kan ikke ha vært lenge etter år 70 e.Kr., basert på argumentet om at Matteus og Lukas brukte materiale fra Markus.

Spørsmål: Hvordan vet vi at Markusevangeliet i dag er en pålitelig gjengivelse av det som opprinnelig ble skrevet?

Svar: Det finnes minst tre gode grunner.

1. Gud lovet å bevare sitt ord i Jesaja 55:10–11; Jesaja 59:21; Jesaja 40:6–8; 1. Petersbrev 1:24–25 og Matteus 24:35.

2. Bevis fra den tidlige kirken. Mange forfattere henviste til Markus.

1. Klemensbrevet kap. 15, s. 9, siterer Markus 7:6, selv om dette også er et sitat fra Matteus 15:8 og Jesaja 29:13.

Barnabas’ brev (ca. 70–130 e.Kr.) kap. 5, s. 139: Markus 2:17b, som også er Matt 9:13b; og Luk 5:32. (½ sitat)

Papias (95–110 e.Kr.) nevner ved navn bøkene Markus, Matteus, Johannes’ første brev og Peters brev. Fragment 6 fra Eusebius’ «Kirkehistorie», bok 3, kap. 39. Eusebius skriver, og han satte spørsmålstegn ved 2. Petersbrev, så «Peters brev» vil da referere til 1. Petersbrev.

Polykarp (ca. 150 e.Kr.) siterer halvparten av et vers: Markus 14:38b. Polykarps brev til filipperne, kap. 7, s. 34–35

Justin Martyr (ca. 138–165 e.Kr.) siterer fra to vers i Markus: 2:17 og 12:25. I begge tilfeller nevner han dem som stammende fra Frelseren.

Kjetteren Tatian (ca. 172 e.Kr.) skrev en harmonisering av de fire evangeliene kalt Diatessaron. I den henviser han til 437,5 vers i Markus. Det utgjør 64,6 % av hele evangeliet.

Melito av Sardis (170–180 e.Kr.) omtaler Lukas og Markus som «evangeliet». Omtale av 1. Korinterbrev som skrevet av apostelen. Sitat fra Hebreerbrevet. Tale om Herrens lidelse, kap. 9, s. 760–761

Den gnostiske kjetteren Ptolemaios (før 188 e.Kr.) henviser til Markus 15:34 ifølge Irenaeus

Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) siterer hele eller deler av 18 vers i Markus. I Irenaeus’ *Mot kjetteriene*, bok 3, kapittel 10.5, s. 425, nevner han Markus, tolk og etterfølger av Peter, i sin evangelieberetning, og siterer Markus 1:2a. I de første tolv kapitlene av Markus siterer eller omskriver Irenaeus følgende: Markus 1:1, 2, 24; 3:27; 4:28; 5:31; 9:23; 10:38; 13:32; 14:21b; 16:19.

Irenaeus henviser til Markus 6:41,44; 9:2; 10:17; 13:33.

Irenaeus av Lyon (182–188 e.Kr.) skriver: «Mot slutten av sitt evangelium sier Markus», og siterer deretter Markus 16:19 i sin helhet. Irenaeus, Mot kjetteriene, bok 3, kap. 10.5, s. 426

Irenaeus nevner at Jesus ga makt til å trå på slanger og skorpioner, noe som er en henvisning til Lukas 10:19, men som også kan henvise til Markus 16:17,18.

Den muratoriske kanon (ca. 170 e.Kr.) nevner Markus sammen med de tre andre evangeliene.

Klemens av Alexandria (193–217/220 e.Kr.) omskriver Markus 10:17–31 og sier: «Disse tingene står skrevet i Markusevangeliet.» Hvem er den rike mannen som skal bli frelst? kap. 5, s. 592

Tertullian (198–220 e.Kr.) understreker forfatterskapet til Matteus, Markus, Lukas, Johannes, Åpenbaringen og mange av Paulus’ brev i «Fem bøker mot Marcion», bok 4, kap. 5, s. 350.

Hippolytus (225–235/6 e.Kr.) skriver: «at verken apostelen Paulus eller Markus, han med den lemlestede fingeren, forkynte slike (lærepunkter). For ingen av disse (læresetningene) er nedskrevet i Markusevangeliet.» I *Gjendrivelse av alle kjetterier*, bok 7, kap. 18, s. 112. Hippolytus siterer også halvparten av Markus 10:38 i *Gjendrivelse av alle kjetterier*, bok 5, kap. 3, s. 53

Hippolytus henviser til Matteus 19:17, Markus 10:18 og Lukas 18:19 og sier at det er «fra Frelseren» i *Gjendrivelse av alle kjetterier*, bok 5, kap. 2, s. 50.

Commodianus (ca. 240 e.Kr.) henviser til både Markus 12:42 og Lukas 21:2. «Instruksjoner fra Commodianus», kap. 72, s. 217

Origenes (225–253/254 e.Kr.) siterer omfattende fra Markus. Hans sitater inkluderer Markus 1:1–2. Han skrev også en hel kommentar til Markusevangeliet.

Origenes nevner Matteus, Markus, Lukas og Johannes. Origenes’ «Mot Celsus», bok 5, kap. 56, s. 568. Han siterer også Matteus 18:1 i Origenes’ «Kommentar til Matteus», bok 13, kap. 14, s. 482.

Avhandling om gjenbaptisme (ca. 250–258 e.Kr.), kap. 17, s. 677: «Også ifølge Markus sa han, med samme hensikt, til Sebedeus’ sønner». Den henviser også til Markus 16:8.

Cyprianus av Kartago (ca. 246–258 e.Kr.) «Også ifølge Markus: ‘Alle synder og blasfemier skal bli tilgitt menneskenes sønner; men den som blasfemerer mot Den Hellige Ånd, skal ikke bli tilgitt, men han skal være skyldig i evig synd.’» (Markus 3:28–29) Cyprians avhandlinger, avhandling 3, kap. 28, s. 542

Firmilian av Cæsarea til Cyprianus (256 e.Kr.) siterer Markus 13:6 som stammende fra «Herren selv». (Brev 74, kap. 9, s. 392)

Dionysius av Alexandria (246–265 e.Kr.): «Det var ‘ved sabbatens slutt’, som Matteus har sagt; det var ‘tidlig, mens det ennå var mørkt’, som Johannes skriver; det var ‘veldig tidlig om morgenen’, som Lukas uttrykker det; og det var ‘veldig tidlig om morgenen, ved soloppgang’, som Markus forteller oss. Dermed har ingen klart vist oss det nøyaktige tidspunktet da Han sto opp.» Brev 5 til biskopen Basilides, s. 94

Theonas fra Alexandria (ca. 300 e.Kr.) henviser til Markus 11:25: «Og slik dere ønsker at Han skal tilgi deres overtredelser, skal også dere tilgi dem deres.» Brev til Lucianus, hoffmesteren, kap. 9 (bind 6), s. 160

Adamantius (ca. 300 e.Kr.) «Vil du være enig hvis jeg viser ut fra evangeliene at de ikke er oppspinn?» … «Kristi disipler skrev dem: Johannes og Matteus; Markus og Lukas.» «Dialog om den sanne tro», første del, «b 5», s. 41

Victorinus av Petau (martyrdød 304 e.Kr.) nevner Matteus, Markus og Lukas i «Kommentar til den velsignede Johannes’ Åpenbaring», fra kapittel 4, vers 7–10, s. 348

Methodius (270–311/312 e.Kr.) (halvt sitat) siterer Markus 11:9b, som også er Salme 118:26a; Matteus 21:9b; Lukas 19:38a; og Johannes 12:13b. «I stedet for våre klær, la oss strø våre hjerter foran Ham. La oss i salmer og hymner løfte våre takkeskrik til Ham; og la oss uten opphold rope: ‘Velsignet er Han som kommer i Herrens navn;’” Tale om Salmene, kap. 1, s. 394

Athanasius av Alexandria (ca. 318 e.Kr.) siterer en del av Markus 12:29 som «vår Herre og Frelser Jesus Kristus sier» i *Mot hedningene*, kap. 6, s. 7. Han siterer også Markus 5:7, som er det samme som Lukas 4:34, i *Ordet som ble menneske*, kap. 32.5, s. 53. Athanasius siterer Markus 13:35, som er det samme som Matteus 24:42, i *Ordet som ble menneske*, kap. 56.5, s. 66. Selv om Athanasius ikke henviser til noen andre vers i Markus før år 325 e.Kr., henviser han til mange andre vers i Markus etter år 325 e.Kr.

Lactantius (ca. 303–ca. 325 e.Kr.) henviser til Matteus 14, Markus 6, Lukas 9 og Johannes 6 når han forteller om hendelsen med de fem brødene og de to fiskene. *De guddommelige institusjoner*, bok 4, kap. 15, s. 115

Lactantius (ca. 303–ca. 325 e.Kr.) henviser til Matteus 8, Markus 4 og Lukas 8 når han snakker om «hellige skrifter» som lærer at Jesus «tvang vindene til å adlyde, havene til å tjene ham, sykdommene til å vike og de døde til å underkaste seg». *De guddommelige institusjoner*, bok 4, kap. 15, s. 116

Se neste spørsmål for å finne ut hvilke vers og versdeler som ble sitert, og hvilke som ikke ble det.

Etter Nikæa

Eusebius’ *Kirkehistorie* (318 e.Kr.), bok 3, kap. 24, s. 152, omhandler de fire evangeliene: Matteus, Markus, Lukas og Johannes. *Nicene and Post-Nicene Fathers*, andre serie, bind 1, s. 152

Juvencus (329 e.Kr.) skrev et episk dikt som kombinerte de fire evangeliene.

Hegemonius (ca. 350 e.Kr.) siterer Markus 2:9 som uttalt av Jesus i en av hans taler i «Disputation with Manes», kap. 42, s. 217, der han skriver om Archelaus (262–278 e.Kr.).

Athanasius av Alexandria (367 e.Kr.) oppregner bøkene i Det nye testamente i «Festbrev 39», s. 552

Hilarius av Poitiers (355–367/368 e.Kr.) henviser med autoritet til Johannes, Lukas, Matteus og Markus. I *Om treenigheten*, bok 10, kap. 43, s. 193

«Synopsis Scripturae Sacrae» (350–370 e.Kr. eller 5. århundre) nevner Markus som en del av Det nye testamente. Den siterer hele Markus 1:1–2.

Basilius av Kappadokia (357–378/379 e.Kr.) henviser til Markus 13:32 som et utsagn fra Jesus i «Brev 8», kap. 7, s. 119

Ambrosiaster (etter 384 e.Kr.)

Cyril av Jerusalem (ca. 349–386 e.Kr.) omtaler Markus 1:1,4 som evangeliet i forelesning 3.6, s. 15

Cheltenham-kanonen (= Mommsen-katalogen) (ca. 360–370/390 e.Kr.) henviser til hvert av de fire evangeliene.

Ambrosius av Milano (370–390 e.Kr.)

Amphilochius (-397 e.Kr.) siterer fra Markus i *Iambi ad Seleucum*

Didymus den blinde (398 e.Kr.)

Asterius av Emesa (ca. 400 e.Kr.)

Den syriske katalogen fra St. Catherine (ca. 400 e.Kr.)

Severian (virksom 400–408 e.Kr.)

Epifanius av Salamis (360–403 e.Kr.) henviser til Markusevangeliet. Panarion, del 3, kap. 44, s. 345

Hieronymus (347–420 e.Kr.) nevner hvert av de fire evangeliene ved navn i brev 53.9, s. 101.

Johannes Chrysostomos (martyrdød 406 e.Kr.) nevner Markus i preken 4, s. 20 (bind 10)

Chromatius (død 407 e.Kr.)

Orosius/Hosius av Braga (414–418 e.Kr.) henviser til Matteus 26:47–50; Markus 14:43–46; Lukas 22:47–48; Johannes 18:3–9. «Forsvar mot pelagianerne», kap. 8, s. 124

Johannes Cassian (semi-pelagianer) (419–430 e.Kr.) Markus 9:23 sies å stamme fra evangeliet i «Konferansen med abbed Paphnutius», kap. 16, s. 327

Augustinus av Hippo (354–430 e.Kr.)

Marcus av Eremita (etter 430 e.Kr.) henviser til Markus

Polychronius av Apamea (virksom 428–431) henviser til Markus 13:2

Theodoret av Kyros (biskop og historiker) (423–458 e.Kr.)

Hesychius fra Jerusalem (-450 e.Kr.) henviser til alle fire evangeliene

Speculum (5. århundre)

Proclus (412–485 e.Kr.) henviser til Markus 14:5

Bevis på kjettere og forfalskede bøker

Apostoliske konstitusjoner (375–380 e.Kr.)

Den arianske kjetteren Eunomius av Kyzikos (ca. 360–ca. 394 e.Kr.) henviser til Markus 10:18 (Gud alene er god) Apologetisk brev kap. 21 s. 61

Nestorius’ Bazaar of Heracleides (451/452 e.Kr.)

3. De eldste manuskriptene vi har av Markus viser at det finnes små manuskriptvariasjoner og én stor variasjon, men ingen teologisk betydningsfulle feil. Slutten på Markus er den mest bemerkelsesverdige manuskriptvariasjonen i hele Det nye testamente.

s. 45 Chester Beatty I (alle fire evangeliene og Apostlenes gjerninger) (100–150 e.Kr.) (tidligere antatt å være fra slutten av det 2. eller begynnelsen av det 3. århundre e.Kr.) (Mk 4:36–5:2; 5:16–26; 5:38–6:3; 2 bokstaver i 6:15; 6:16–25, 36–50; 7:3–15; 7:25–8:1; 8:10–26; 8:34–9:8; 4 bokstaver i 9:9; 9:18–31; 11:27–12:1; 12:5–8, 13–19, 24–28 [147 vers]) I *The Complete Text of the Earliest New Testament Manuscripts* finnes det et fotografi som viser en del av p45 på s. 146. På s. 150–151 står det at avskriften var en løs parafrase, der han forsøker å fremheve tanken bak hver setning. I *A General Introduction to the Bible* s. 389 står det at den opprinnelige skriftrullen antas å ha bestått av rundt 220 ark, hvorav vi har 30 ark. 6 av disse arkene er fra Markus.

3. århundre – 1968 – Teksten i Det nye testamente

3. århundre – 1975 – Aland m.fl. Tredje utgave

3. århundre – 1998 – Aland m.fl. Fjerde reviderte utgave

Slutten av det 2. eller begynnelsen av det 3. århundre – 1999 – Den fullstendige teksten til de eldste nytestamentlige manuskriptene.

s. 84 Mk 2:2-5,8-9; 6:30-31,33-34; 36-37, 39-41 samt Joh 5:5; 17:3,7-8 (6. århundre)

s. 88 Mk 2:1-26 (4. århundre)

Vaticanus [B] (325–350 e.Kr.), Sinaiticus [Si] (340–350 e.Kr.) og Alexandrinus [A] (ca. 450 e.Kr.) inneholder hele Markusevangeliet.

Washington-kodeksen (4./5. århundre) har bevart hele Markus-evangeliet bortsett fra Markus 15:13-38.

I hule 7 ved Qumran fant Jose O’Callaghan en papyrus, datert til år 50 e.Kr., som kan være fragmenter av Markusevangeliet. Imidlertid står det i The Expositor’s Bible Commentary, bind 8, s. 608, at dette «i stor grad er blitt avvist av NT-forskere (jf. EBC 1:420–421, n. 1). Bevismaterialet O’Callaghan legger frem, er altfor fragmentarisk til å være pålitelig.»

Carsten Thiede hevder at Markus 6:52–53 er bevart i hule 7 i Qumran som skriftrullen 7Q5. Dette er imidlertid omstridt, og et flertall av konservative bibelforskere aksepterer ikke denne påstanden. Selv om også hans kritikere hevder at 7Q5 faktisk kan være Markus 6:52–53, er fragmentet så vanskelig å tyde at de fleste forskere mener man ikke kan trekke noen konklusjon i den ene eller den andre retningen.

Bohairisk koptisk [Boh] 3./4. århundre

Sahidisk koptisk [Sah] 3./4. århundre

Armensk [Arm] fra 5. århundre

Georgisk [Geo] fra 5. århundre

Etiopisk [Eth] fra ca. 500 e.Kr.

Harkleisk syrisk [Syr H]

Se www.BibleQuery.org/Mark Manuscripts.html for mer informasjon om tidlige manuskripter av Markusevangeliet.

Spørsmål: Hvilke vers og deler av vers i Markusevangeliet ble sitert av forfattere fra tiden før nikensk konsil (før år 325 e.Kr.)?

A: Før år 325 e.Kr. siterte kirkeforfattere om lag 77,3 % av versene i Markusevangeliet. Det utgjør 524,38 vers. Med andre ord er alle de 678 versene i Markusevangeliet sitert, bortsett fra 153,62 vers. Versene og delene av versene som ikke er sitert, er: Markus 1:4a (8/15 ord); 1:20f (12/19 ord); 1:22f (12/18 ord); 1:27f (21/24 ord); 1:29a (6/17 ord); 1:30–32; 1:34; 1:39a (11/15 ord); 1:40; 2:2f (5/16 ord); 2:13; 2:15; 2:16m (5, ikke 7, av 12 ord), 2:17a (8/23 ord); 2:18a (9 av 31 ord); 2:23f (10 av 20 ord); 3:1a (9 av 14 ord); 3:6m (ikke 5, 5, ikke 5 ord); 3:13; 3:17–18; 3:19f (4 av 7 ord); 3:22–23; 3:26a (9 av 15 ord); 3:27a (6 av 26 ord); 3:32–35 ord); 4:1m (7 ikke 6 9 ikke 11 ord); 4:2; 4:3a (2 av 5 ord); 4:4a (2/3 sitat); 4:5a (2/3 sitat); 4:12m (1, ikke 5, 11 ord); 5:15a (8/26 ord); 5:16a (11/18 ord); 4:21; 4:24a (3/15 ord); 4:30a (2 av 14 ord); 4:34; 5:5f (13 av 19 ord); 5:8; 5:10f (1 av 11 ord); 5:12; 5:13m (ikke 3, 10, ikke 17 ord); 5:17m (2, ikke 4, 3 ord); 5:18–19; 5:21f (5/21 ord); 5:22; 5:24a (4/12 ord); 5:31a (13/16 ord); 5:32; 5:33f (3/20 ord); 5:34a (5/20 ord); 5:35–36; 5:40m (ikke 13, 7, ikke 6 ord); 5:41m (ikke 8, 7, ikke 3 ord); 6:1a (3/15 ord); 6:3m (ikke 5, 6, ikke 16, 4 ord); 6:4a (5 av 25 ord); 6:7; 6:8a (3 av 21 ord); 6:10; 6:11a (3 av 23 ord); 6:14a (5 av 28 ord); 6:15a (9 av 15 ord); 6:17f (2 av 24 ord); 6:32; 6:34m (6, ikke 11, 5 ord); 6:37–38; 6:41m (8, ikke 12, 10 ord); 6:43f (4 av 10 ord); 6:44; 6:46–50; 6:51a (11 av 18 ord); 6:53; 7:6a (14 av 29 ord); 7:10a (2 av 19 ord); 7:17f (10 av 15 ord); 7:25f (6 av 19 ord); 7:26m (8, ikke 4 av 9 ord); 7:27a (17/21 ord); 7:28a (5/18 ord); 7:29a (8/15 ord); 7:34m (ikke 9, 3, ikke 1 ord); 8:1; 8:5a (3/10 ord); 8:7–10; 8:11a (8/17 ord); 8:31a (5/30 ord); 8:32m (ikke 4, 5, ikke 4 ord); 9:2a (7/28 ord); 9:5m (7, ikke 6, 15 ord); 9:7a (8/20 ord); 9:9; 9:14a (5 av 15 ord); 9:15a (3 av 12 ord); 9:16–17; 9:18f (11 av 26 ord); 9:19; 9:22a (17 av 22 ord); 9:27f (2 av 11 ord); 9:29a (3 av 14 ord); 9:31f (17 av 26 ord); 9:32; 9:34f (9 av 12 ord); 9:35a (8 av 19 ord); 9:38; 9:40–43; 9:45–46; 10:3a (2 av 8 ord); 10:5f (9 av 14 ord); 10:14a (4 av 22 ord); 10:29f (6 av 29 ord); 10:33a (10 av 25 ord); 10:45m (5 ikke 5, 1 ikke 7 ord); 10:46a (4 av 26 ord); 10:52; 11:7f (4 av 18 ord); 11:8a (9 av 16 ord); 11:17–18; 11:23f (15 av 31 ord); 12:1a (6 av 24 ord); 12:12f (4/20 ord); 12:13f (4/14 ord); 12:14a (5/39 ord); 12:18m (ikke 3, 7 ikke 4 ord); 12:23m (ikke 3, 2 ikke 4, 7 ord); 12:25a (5/16 ord); 12:26a (6/33 ord); 12:35a (12/16 ord); 12:36a (8/27 ord); 13:1f (13/19 ord); 13:4f (9/14 ord); 13:9a (12/23 ord); 13:10f (2/5 ord); 13:11as (1/6 sitat); 13:12; 13:13f (7/16 ord); 13:18; 13:27m (ikke 15 2 ikke 3 ord); 14:5f (3/16 ord); 14:8a (9/16 ord); 14:10; 14:11m (ikke 5, 1, ikke 3, 6 ord); 14:12f (27/36 ord); 14:13a (9/22 ord); 14:14a (1/24 ord); 14:17; 14:18a (8/21 ord); 14:25–26; 14:27m (5, ikke 5, 7 ord); 14:28–29; 14:30a (13/21 ord); 14:32–34; 14:39f (5 av 9 ord); 14:44a (8 av 18 ord); 14:45–50; 14:53f (16 av 20 ord); 14:54–57; 14:61f (16 av 23 ord); 14:63 (7/12 ord); 14:65m (5, ikke 12; 3, ikke 3 ord); 14:66–67; 14:68f (9/20 ord); 14:69f (5/15 ord); 14:70a (13/21 ord); 14:72a (8 av 18 ord); 15:1a (12 av 23 ord); 15:2f (7 av 18 ord); 15:4m (ikke 6, 4 ikke 4 ord); 15:6–7; 15:9a (6 av 13 ord); 15:10–12; 15:14f (6 av 15 ord); 15:15a (6 av 20 ord); 15:18a (4 av 8 ord); 15:19; 15:20a (14 av 20 ord); 15:21m (9, ikke 5, 5 ord); 15:22; 15:24–27; 15:29a (4/21 ord); 15:33; 15:34m (ikke 11, 2, ikke 13 ord); 15:36f (8/19 ord); 15:37–39; 15:40a (7/24 ord); 15:41a (11/19 ord); 15:43a (16/27 ord); 15:45m (ikke 2, 3, ikke 5 ord); 15:46f (18/26 ord); 15:47f (3 av 12 ord); 16:1a (16 av 20 ord); 16:5a (3 av 16 ord); 16:6a (4 av 22 ord); 16:10a (3 av 10 ord); 16:12m (ikke 6, 1, ikke 5, 2 ord); 16:13a (5/8 ord); 16:14a (1/21 ord); 16:15a (13/24 ord)

Hvert vers eller del av vers som ikke er oppført her, ble sitert. Se www.bibleQuery.org/Bible/BibleCanon/EarlyChristianNTQuotes.xls for mer informasjon.