Spørsmål: Hva er hovedpoenget i boken?
Svar: Rut er en av de fem bøkene i Det gamle testamente som kalles Megilloth, og som ble lest ved høytider. Rut ble lest under ukefesten, eller pinse. Rut-boken fyller et par sentrale formål i Bibelen.
Historisk sett viser Rut oss Davids slektslinje. Dette er uttrykkelig ett av formålene, ifølge Rut 4:18–22. Rut inngår i slektsregisteret til Josef i Matteus 1:5.
Begrepsmessig forekommer ordene «løse ut» eller «løsning» (ga’al) 23 ganger i boken, og dette begrepet skulle vise seg å være nyttig senere, da Messias kom.
I boken *735 Baffling Bible Questions Answered*, s. 98, påpekes det at Rut-bokens perspektiv også fungerer som en motvekt til de tragiske scenene i Dommerboken.
Spørsmål: Hva er noen av de litterære verdiene i Rut-boken?
Svar: Bortsett fra den åndelige verdien er Rut også et utmerket eksempel på litteratur. The Believer’s Bible Commentary, s. 287–288, forteller følgende.
En gang da Benjamin Franklin befant seg ved det franske hoffet, hørte han noen franske aristokrater snakke nedsettende om Bibelen. Selv om Benjamin Franklin ikke selv var kristen, verdsatte han Bibelen som litteratur, så dette var hva han gjorde. Franklin skrev ned historien om Rut med sin egen håndskrift og endret alle navnene til franske. Deretter leste han historien opp for aristokratene. De spurte ham: «Men hvor fant du denne litterære perlen, Monsieur Franklin?» Franklin svarte: «Den kommer fra den boken dere forakter så sterkt, la sainte [Den hellige] Bibel!»
Spørsmål: Hva er en oversikt over Ruts bok?
Svar: Rut 1:1–5 Hjemkomsten etter flukten til Moab
Rut 1:6–22 Vend tilbake, med mindre du virkelig ønsker velsignelsen
Rut 2 Rut plukker aks og ser Boas
Rut 3: Besøket på treskeplassen
Rut 4:1-12/17 Innløsningen av Rut og hvordan Gud kan lede
Planlegging, krav, løfte og forventning om innløsning
Rut 4:13/18-22 Den gledelige fødselen av en sønn og en kongelig slekt
Spørsmål: I Rut og 5. Mosebok 23:3, ville ikke Rut da være utelukket fra Herrens forsamling?
Svar: Først litt bakgrunnsinformasjon, deretter to mulige svar.
Bakgrunn: En grunn til denne begrensningen var at barn som var halvt israelitter ikke skulle vokse opp og tilbe andre guder. Ruths israelske ektemann brøt loven da han giftet seg med moabitten Ruth. Men Gud kan bruke selv ulydighet i sin plan. Utover dette er kristne delt mellom to svar.
Ja, Rut ville bli utelukket fra menigheten, men selv om noen hadde denne lavere statusen og ble utelukket fra menigheten, kunne hun likevel tilbe Gud og følge Ham. Noen ganger blir kristne utelukket fra visse tjenestemuligheter på grunn av synd (skilsmisse fra ektefellen osv.), eller ganske enkelt fordi målgruppen har fordommer mot deres nasjonalitet. Men de kan fortsatt tjene Gud i en ny rolle som Gud nå har gitt dem.
Nei: «Ditt folk skal være mitt folk, og din Gud skal være min Gud» (Rut1:16 ). Hvis en person ble regnet som en av «de fremmede som slutter seg til Herren» (Jesaja 56:6), slik Rut var, ville hun være en israelit ved adopsjon. Faktisk var kong David Ruts oldebarn (tre generasjoner), ifølge Rut4:21 –22, Matteus 1:5–6 og Lukas 3:31–32. På samme måte sier Jesaja 56:3 at utlendinger som har sluttet seg til Herren, ikke skal utelukkes fra hans folk.
Et siste poeng er at i disse mørke tider i Israel kan både Rut og landsbyboerne ha vært uvitende om denne begrensningen. Noen ganger bruker Gud til og med vår uvitenhet. For eksempel inngikk israelittene en pakt med gibeonittene i Josva 9.
Spørsmål: Ble Rut 1 skrevet i det femte århundret for å motvirke Nehemias forbud mot å gifte seg med ikke-jøder, slik det hevdes i Asimovs Guide to the Bible, s. 265?
Svar: Nei, Asimov fremsetter en påstand uten bevis. Det er fire punkter å ta i betraktning i svaret.
1. Det faktum at Boas var en forfar til David, hvis regjeringstid begynte rundt 1010 f.Kr., ble også nedtegnet senere i en historisk beretning: 1. Krønikebok 2:11–12.
2. Selv om vi ikke vet nøyaktig når Ruts bok ble skrevet, ble den mest sannsynlig skrevet før Davids død, siden den ikke nevner Davids berømte sønn Salomo.
3. At Rut var moabittinne, forklarer også noe som ellers ville vært et mysterium: da situasjonen ble vanskelig, tok David foreldrene sine med til Moab for å søke tilflukt (1. Samuelsbok 22:3–4).
4. Til slutt virker det ikke som om forfatteren har en tendens til å legge inn egne opplysninger. I Rut 1:7 ville det vært enkelt å bare nevne en by i Moab. Forfatteren sa imidlertid bare at Naomi «forlot stedet der hun hadde bodd». Forfatteren hadde ikke tenkt å fortelle oss hvor Naomi bodde i Moab, siden han tilsynelatende ikke visste det selv.
Man kunne hevde at vi ikke har noen bevis bortsett fra det folk skrev i Rut og 1. Krønikebok. Selv om det er sant, har vi ingen bevis for noe i historien bortsett fra gjenstander og det folk skrev. For eksempel har vi ingen bevis for at Julius Cæsar i det hele tatt hadde en mor (ble han klekket ut?), bortsett fra det folk skrev. På samme måte har vi ingen bevis for at David hadde en oldemor, bortsett fra det folk skrev.
Spørsmål: I Rut 1:1, var Elimelek fattig på grunn av hungersnøden, eller var Naomi «velstående», slik det står i Rut1:21 ?
Svar: Man trenger ikke mye penger for å ha et rikt familieliv. De forlot Juda på grunn av hungersnøden. At Naomi forlot stedet «mett» i Rut 1:21, refererer til at hun hadde sin mann og to sønner, som senere døde. Folk kan være økonomisk fattige, men likevel ha et rikt liv. Se «Difficulties in the Bible», s. 335–336, for i hovedsak det samme svaret.
Spørsmål: Hvorfor forlater folk i Rut 1:1 det Gud har gitt dem for å finne noe bedre?
Svar: Som ordtaket sier: «Gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet.» Moab, på østsiden av Jordan, hadde fruktbar jord øst for Dødehavet. Senere i historien kunne Mesha, konge av Moab, kalles «fårekongen», siden landet var så godt egnet for sauehold.
Gud fortalte både Moses og Josva at Han ga Kanaans land til israelittene. Mens mange i Betlehem ikke så noe behov for å dra på grunn av hungersnøden, bestemte Elimelek seg for at han kunne klare seg bedre på egen hånd ved å dra til rikere beitemarker som ikke var det Gud hadde gitt dem.
Noen ganger har folk så mange distraksjoner – enten det dreier seg om underholdning, ting de ikke kan gjøre noe med eller bagateller – at de ikke har tid til å tenke over om de virkelig lever slik de ønsker å leve.
I dag må troende som sier at de tror på Gud stille seg et annet spørsmål: Tror de virkelig at Guds vei er den beste veien? Tror de virkelig at de til syvende og sist vil bli lykkeligere ved å holde seg innenfor det Gud har bestemt for dem, eller faller de for fristelsen til å tro at de kan bli lykkeligere ved å strebe etter «ekstra» utover det Gud hadde tenkt for dem?
Spørsmål: Hvorfor ble innbyggerne i Betlehem i Rut 1:2 kalt efratitter?
Svar: Dette skyldes at det fantes to byer med navnet Betlehem, og de var født i den sørlige av dem. Den sørlige byen het Betlehem-Efrata, slik 1. Mosebok 35:19, 1. Samuelsbok 17:12 og Mika 5:2 viser.
Spørsmål: I Rut 1:2 var Betlehem, ikke Moab, stedet hvor Gud ville velsigne dem. På hvilke måter kan det hende at vi i dag ikke befinner oss på det stedet hvor Guds velsignelse er?
Svar: Noen ganger setter vi noe annet foran det stedet Gud ønsker at vi skal være. Dessuten gjør vi det noen ganger i Guds tjenestes navn. Jeg har hørt om flere tilfeller der menn, enten i militæret eller utenfor, verver seg eller tar en jobb vel vitende om at de vil være adskilt fra konene sine i noen år, med bare sporadiske besøk. Dette legger et stort press på ekteskapet, noe som ofte fører til at ekteskap går i oppløsning. Å være borte fra hjemmet hele tiden, eller i det minste hver ukedag, kan også svekke din evne til å oppdra barna dine på en god måte. Før du bestemmer deg for å gjøre det – enten det er for å tjene mer penger til å forsørge familien, mer penger til barnas utdanning eller mer penger å gi til Herren – må du sørge for å spørre: «Gud, vil du virkelig at jeg skal gjøre dette?»
En annen måte er at vi kanskje elsker Gud og ønsker å tjene Gud, men har en avhengighet som vi elsker så høyt at vi rett og slett ikke vil gi den opp. Vi ønsker å tjene Gud og ha en avhengighet samtidig. Men slik fungerer det ikke.
En tredje måte er å inngå kompromisser ved å gjøre noe uetisk eller ulovlig for å tjene mer penger. Selv om vi gir noe av våre urettmessig opptjente midler til menigheten, ønsker ikke Gud penger fra slike kilder.
En fjerde måte, som kan ødelegge pastorers ekteskap, er å bruke så mye tid på å tjene andre at man forsømmer den tiden og omsorgen Gud ønsker at man skal vise sin ektefelle og sine barn.
Spørsmål: I Rut 1:2, er navnene Mahlon (som betyr «sykdom») og Kiljon (som betyr «forfall») mer passende for fiksjon, slik Asimovs Guide to the Bible s. 263–264 hevder?
Svar: Man kan anta at dette ikke nødvendigvis var deres opprinnelige navn, men hva de ble kalt senere, etter at de døde.
Et mer sannsynlig svar finner man imidlertid ved å studere ikke-vestlige kulturer. Israelittene, i likhet med mange afrikanere selv i det tjuende århundret, ga navn hvis betydning var basert på aktuelle hendelser, enten de var gode eller dårlige. Så hvis sønnene ble født i vanskelige tider, ville det være naturlig for israelittene å gi dem passende navn.
Som bevis på dette ga Rakel sønnen sin navnet Ben-Oni (min sorgs sønn) da hun lå for døden i 1. Mosebok 35:18, og Pinehas’ kone ga sønnen sin navnet Ikabod (ingen ære, eller æren er borte) da hun lå for døden i 1. Samuels4:19 –20. Hosea ble av Gud bedt om å gi sin første sønn navnet Jizreel etter massakren i Jizreel, sin datter Lo-Ruhama (ikke elsket) og sin andre sønn Lo-Ammi (ikke mitt folk). Gud ba Jesaja om å gi sin sønn navnet Maher-Shalal-Hash-Baz (rask til plyndring, hurtig til bytte) i Jesaja 8:1–4.
Avslutningsvis kan vi si at det ikke var uvanlig at folk ble oppkalt etter tiden de levde i, selv om det var vanskelige tider. Når det gjelder mine egne barn, tror jeg imidlertid at jeg vil holde meg til enklere navn.
Spørsmål: I Rut 1:4, gjorde de rett i å ta seg moabittiske koner?
Svar: Uansett om det var riktig eller ikke, forteller Bibelen ganske enkelt hva disse vanlige menneskene gjorde. Dette ville ikke være klokt, da barn av moabitter ville bli utestengt fra den religiøse menigheten.
Spørsmål: I Rut 1:1–5 gir Gud oss velsignelser når vi venter på ham og gjør hans vilje. Hvordan ville du råde en troende som tenker på å omgå dette ved å sørge for seg selv utenom Gud?
Svar: Tror du virkelig at du vet bedre enn Gud hva som vil gi lykke, uten at det fører til større anger og sorg? De fleste mennesker er lykkelig uvitende om all hjertesorg, elendighet, sorg, smerte (og fengselsstraff) de har gått glipp av ved å unngå å gjøre onde ting. Vil du virkelig oppleve disse forferdelige tingene? Guds vei er den beste veien, og du kan lære det på den enkle måten – eller på den harde måten.
Spørsmål: Hva betyr det i Rut 1:6 at «Herren hadde tatt seg av sitt folk ved å gi dem mat»?
Svar: På overflaten er svaret enkelt: hungersnøden var over. Det er imidlertid ikke klart om
a) hungersnøden skyldtes mangel på regn, eller
b) hungersnøden skyldtes plyndring og krig, og at Gud hadde frelst dem fra deres undertrykkere.
Uansett var det avgjørende poenget at hungersnøden var over.
Spørsmål: Hvorfor prøvde Naomi i Rut 1:6–18 å overtale sine to svigerdøtre til ikke å dra tilbake sammen med henne?
Svar: I Rut 1:6 hadde begge svigerdøtrene i utgangspunktet tenkt å følge Naomi. Vi kan anta at hun sannsynligvis mente at det ikke var det beste av to grunner.
Økonomisk sett var hun ikke i stand til å forsørge sine to svigerdøtre. Det virket som om de ville ha større sjanse til å gifte seg, eller i det minste finne støtte blant sine slektninger i Moab. Hungersnød og sult var svært alvorlige realiteter.
Åndelig sett var det ingen vits i at de kom til Israel, hvis de ikke skulle tilbe den ene sanne Gud.
Rut ga frivillig avkall på utsiktene til trygghet og lykke med en ny moabittisk ektemann til fordel for usikkerheten ved å være sammen med en gammel kvinne. Uten sønner ville Naomi ikke ha noen økonomisk støtte. Hvilket løfte hadde Rut? Naomi gjorde det klart for Rut at hun ikke hadde noe løfte, ingen garanti eller noe som helst. Naomi ville være sikker på at Rut visste hva hun valgte.
Dette er i det minste det fjerde eksemplet i Bibelen på noen som blir en del av Guds folk gjennom sitt eget aktive valg, snarere enn bare ved fødselen. Se også drøftingen av Rut 1:15 for mer informasjon.
Spørsmål: I Rut 1:6–18, når sier man til noen: «Gå tilbake til dine guder»?
Svar: Hvis de aldri har forlatt sine guder i utgangspunktet, kan du påpeke hva deres nåværende beslutning er. En sann kristen «kan ikke gå tilbake til sine guder» (flertall), fordi uansett deres fortid før de ble kristne, er disse avgudene ikke lenger deres guder.
Spørsmål: I Rut 1:7, hva ville du si til en troende som har gjort noe veldig galt og nå ønsker å omvende seg og vende tilbake til Gud?
Svar: Se på historien om den fortapte sønnen. Da han bestemte seg for å vende tilbake (uten tvil hjulpet av det faktum at han var blakk og sulten), løp hans eldre far straks glad ut for å møte ham. Slik tar Gud imot oss igjen. Når du omvender deg og vender tilbake, er du ikke en slags «annenrangs kristen», men en Guds tjener akkurat som alle andre. Selv om det kan være noen ting en person kanskje ikke lenger er kvalifisert til, for eksempel å være eldste eller diakon, finnes det fortsatt mange måter å tjene Gud på. Ikke gå glipp av gleden og mulighetene ved å utsette din tilbakekomst!
Spørsmål: I Rut 1:10 ønsket de to unge kvinnene å bli hos Naomi etter at hun først hadde bedt dem om å dra tilbake. Hvordan kan vi utvikle en innbydende holdning, slik at folk ønsker å være sammen med oss?
Svar: På dette tidspunktet knyttet Rut seg til Naomis Gud gjennom Naomi. Gjennom Naomi lengtet Rut etter å kjenne Israels Gud. Generelt sett bør du være oppriktig interessert i den andre personen og vedkommendes velferd. Bry deg om dem og vis det. Ta deg tid til dem, gled deg over deres seire og vis medfølelse når de opplever nederlag.
Spørsmål: I Rut 1:11, når ville det være fornuftig å vende seg bort fra Guds velsignelse?
Svar: For en som ikke ønsker å motta Guds velsignelse, hjelper det ikke å prøve halvhjertet eller å komme til Gud med betingelser som Gud må oppfylle.
Hvis du ikke har tenkt å adlyde Gud, er det bedre for deg å ikke vite hva Guds vilje og velsignelse ville være, enn å vite det og vende ryggen til det. Les om den alvorlige feilen folket begikk da de ba Jeremia om å be Gud svare på spørsmålet deres i Jeremia 42:19–22.
For en lydig kristen kan det finnes et lykkelig og behagelig sted som Gud ønsker at vi skal forlate for å forkynne for dem som trenger å høre det mer. Dette er ikke å vende ryggen til Guds velsignelse (det ville være å vende tilbake for å bli), men noen ganger kan det virke slik i øyeblikket.
Spørsmål: I Rut 1:12–13 slet Naomi selv med noen problemer og kalte seg bitter. Hvorfor trodde Naomi at Guds hånd var imot henne?
Svar: Naomi fulgte fortsatt Gud, men med hungersnøden og dødsfallene til mannen og de to sønnene hennes, og uten håp om etterkommere, hadde hun definitivt opplevd bedre omstendigheter. Men selv om Naomi tok feil i å være bitter og fortelle folk at hun var bitter, hadde hun likevel håp i Gud, og tjente Ham fortsatt.
Se også drøftingen av Rut 1:20 for mer om hennes reaksjon.
Spørsmål: I Rut 1:13 og 1:20 – tyder de arameiske ordene i Rut-boken på at den ble skrevet i det femte århundret?
Svar: Nei. Selv den skeptiske boken Asimov’s Guide to the Bible, s. 262, hevdet at den ble skrevet i det femte århundret f.Kr. I det følgende vil vi først drøfte hvorfor de påståtte arameiske ordene ikke er relevante, og deretter hvorfor den sannsynligvis ble skrevet tidligere.
1. «lahen» i Rut1:13 , betyr riktignok «derfor» på arameisk, men det betyr også «til dem» på hebraisk. «Mara» i Rut 1:20 er stavet på arameisk vis, men det hebraiske ordet har identisk lyd og skiller seg bare litt i stavemåten. Selvfølgelig, ettersom boken ble kopiert gjennom årene, kunne skrivere som kunne arameisk lett ha innført den andre endringen.
2. Forfatteren Gleason Archer påpeker også at den sannsynligvis ble nedskrevet mellom Davids og Salomos tid. Selv om David ikke er en del av historien, ble han spesifikt nevnt. Salomo ville sannsynligvis også blitt nevnt, dersom han hadde regjert da den ble nedskrevet. Dessuten viser Rut-boken tydelig en tid før moabittene hatet israelittene på grunn av deres stadige undertrykkelse.
Spørsmål: Hvorfor ba Naomi i Rut 1:15 Rut om å vende tilbake til sine [moabittiske] guder, slik svigerinnen hennes hadde gjort?
Svar: I denne situasjonen kan det hende at Naomi visste hva hun gjorde. Naomi presset Rut til å ta en endelig beslutning. Naomi ønsket ikke at Rut skulle bli med henne av økonomiske eller følelsesmessige grunner. Å la Rut hevde at hun ønsket å tjene den levende Gud ville heller ikke tjene noe formål, dersom det bare var en fasade. Denne samtalen viser at det ikke var en fasade, og det var definitivt Rut, og ikke Naomi, som ønsket å følge Naomis Gud.
Noen ganger i evangelisering i dag må vi gi folk rom til å ta sin egen beslutning, og la dem innse at det virkelig er deres beslutning. For et annet eksempel som har noen likheter med dette, se Josva 24:14–25.
Spørsmål: I Rut 1:20, hadde Naomi rett i å ønske å bli kalt Mara, som betyr «bitter»?
Svar: Naomi hadde en tragisk tid i fremmede land, en deprimerende tomhet og en bittersøt hjemkomst. Med tre dødsfall i familien hadde Naomi intet rimelig håp om etterkommere, noe som var viktig i den kulturen. Hun fulgte fortsatt Gud, men at hun ønsket å bli kjent som «bitter», er forståelig. Forståelig betyr imidlertid ikke at det var bra. Troende kan komme til kort på ulike måter, og hun var i ferd med å bli svært motløs. Gud løftet henne nådig opp av fortvilelsen og ga henne et stort håp.
I dag kan du kanskje føle deg veldig motløs av og til; det gjorde Paulus i 2. Korinterbrev 1:8–10. Du føler kanskje at «dårlige nyheter» eller «bitter» burde være navnet ditt også. Gud kan løfte deg ut av det og vise deg et ekte håp. 1. Petersbrev 1:3–12 forteller oss om vårt store håp, og det samme gjør Paulus i Romerbrevet 8:18. Hebreerbrevet 12:1–3 snakker om utholdenheten og håpet til Jesus og andre i møte med lidelse, og hvordan vi trenger å ha det samme håpet. Ikke et svakt, fryktsomt håp, men et håp som gir oss styrke til å tåle enhver prøvelse.
Spørsmål: I Rut 2:4 (to ganger), 2:12, 2:19, 2:20, hvilken rolle bør velsignelsen spille i våre liv?
Svar: Det første som kan falle en inn, er hvordan vi kan være under Guds velsignelse. Men det antydes at det finnes to ting som er viktigere enn det. For det første: Hvordan kan vi velsigne Gud i våre liv? For det andre: Hvordan kan vi velsigne andre?
Naomi æret og velsignet Rut ved å omtale henne som «min datter» åtte ganger i Rut-boken.
I Rut-boken er hver bønn en velsignelsesbønn, og hver bønn blir besvart.
Boas snakket troens språk og velsignet andre. Hva kommer ut av våre munner?
Spørsmål: Hvorfor bør vi i Rut 2:4 (to ganger) være oppmerksomme på våre hilsener (og avskjeder)?
Svar: Våre hilsener og avskjeder bør ikke være banale, men bør bety noe. Vi ønsker at de skal ha en god betydning, og hvorfor ikke gjøre dem til en bønn til Gud om å velsigne andre?
Spørsmål: Hvorfor tillot hovedtjeneren i Rut 2:6–7 at Rut plukket etter høstmennene uten å informere Boas på forhånd?
Svar: Skriften sier det ikke, men det kan være to grunner.
Juridisk: I den israelske loven (3. Mosebok19:10 ;23:22 ; og 5. Mosebok 24:21) ble bøndene pålagt å ikke gå over åkrene en gang til, men å la restene ligge igjen til fremmede og fattige.
Forholdsmessig: Tilsynelatende var forholdet mellom Boas og den øverste tjeneren slik at den øverste tjeneren kunne ta initiativet, før han informerte Boas, uten å tvile på at Boas ville være gjerrig og bryte loven. I et sjef/underordnet-forhold er en av de mest verdsatte egenskapene hos en underordnet at man kan stole på at vedkommende gjør det sjefen ønsker.
Som en sidebemerkning: I dagens forretningsforhold vil den ene parten i et forhold ofte ha større fordel av å «la litt penger ligge på bordet» til den andre parten. Når begge parter befinner seg i en vinn-vinn-situasjon, har begge insentiv til å fortsette det fordelaktige forholdet.
Spørsmål: Hvordan kom Rut «under Guds vinger» i Rut 2:12, og er det slik at noen kristne er under Guds vinger, mens andre kanskje ikke er det?
Svar: Det hebraiske ordet for hjørnet på et plagg er kanap. Det kan også bety vinge.
I juridisk forstand er enhver ekte troende under Guds vinger, i og med at Jesu blod frelser dem fra syndens straff. Men i hverdagen bør en kristen ikke tro at de kan stole på Guds beskyttende vinger når de går på en vei Gud har bedt dem om å ikke gå på, og løper etter ting Gud har bedt dem om å ikke løpe etter. Men selv når vi lever i lydighet mot Gud, under Hans vinger, kan sykdom, ulykker og andre smertefulle ting fortsatt ramme oss, men ingenting annet enn det Gud tillater, og Han vil være der sammen med oss for å hjelpe oss gjennom det.
Spørsmål: Hvorfor tror du Boas i Rut 2:15–16 sa dette om Rut til høstarbeiderne, eller tror du han sa dette til alle?
Svar: Selv om han kanskje følte dette om alle på åkeren sin, er det mest sannsynlig at han spesielt sa dette til høstarbeiderne sine om Rut. Han likte Rut og beundret henne for at hun ble værende for å ta seg av svigermoren sin. I dag, når en person leter etter en ektefelle, kan de tenke på ting som «er de morsomme å være sammen med», «hvor attraktive er de» eller «hvor rike er de». Men viktigere spørsmål er «er vedkommende en moden troende?», «hva slags karakter har vedkommende?» og «er vedkommende den typen person som vil bli ved din side, selv om omstendighetene mine skulle ta en vending til det verre?». Den rikeste, mest attraktive og morsomste ektemannen eller ektefellen i verden gir deg ingen lykke etter at vedkommende har forlatt deg.
Spørsmål: Hvorfor sa Naomi dette i Rut 2:19?
Svar: Da Naomi så at mengden var en hel efa, skjønte hun hva som foregikk. Noen hadde lagt merke til Rut og var spesielt sjenerøs mot henne.
Spørsmål: Hvordan finner vi «et hvilested» (et hjem) i Rut 3:1?
Svar: Det hebraiske ordet for hvile, menuhah, ligner nesten på ordet for hjem, manoah. Som troende bør vi aldri være fornøyde, men alltid streve etter å komme nærmere Gud og gjøre mer for å ære Ham. Men samtidig bør vi være tilfredse og føle oss «hjemme» ved å hvile i Guds vilje.
Spørsmål: Hva gjorde Rut og Boas i Rut 3:7–9?
Svar: Selv om noen prøver å tolke denne passasjen slik at de hadde sex her, sier Rut-boken uttrykkelig ikke dette. I Bibelen betyr uttrykket «å ligge med noen» å ha sex med noen, men Rut gjorde ikke det. At Rut la seg ned, betyr bare at hun la seg for å sove.
Som det står i *Hard Sayings of the Bible*, s. 199–200, ble Boas «skremt» midt på natten da føttene hans var blottet og Rut lå der. Det er altså åpenbart at Boas før dette ikke hadde hatt noe som helst å gjøre med Rut, ellers ville han ikke blitt overrasket. Både dette og *735 Baffling Bible Questions Answered*, s. 98, forklarer at det at Boas bredte ut hjørnet av kappen sin over henne, var en skikk som betydde at han ville gifte seg med henne. *Hard Sayings of the Bible*, s. 200, nevner også at det fremdeles er skikk blant noen arabere i dag at en mann kaster en kappe over en kvinne han skal gifte seg med.
At Rut kom om natten, ville ikke legge offentlig press på Boas for å få ham til å ta henne til seg. Ifølge *When Critics Ask*, s. 153, var det en vanlig skikk at Rut avdekket Boas’ føtter for å vise sin underordning overfor ham.
Spørsmål: I Rut 3:7–9, var Ruths dristige forespørsel i realiteten et frieri til Boas, og var det riktig?
Svar: På en indirekte og respektfull måte var Rut faktisk svært dristig. I våre liv er det tidspunkter hvor vi bør være dristige, og tidspunkter hvor vi ikke bør være det. Men selv når vi skal være dristige, kan vi være det i ydmykhet og med respekt for andre.
Spørsmål: Hvorfor kalte Boas Rut «en kvinne med edel karakter» i Rut 3:11?
Svar: Fordi Boas så at Ruts lojalitet overfor ham var større enn hennes ønske om å gifte seg med en yngre mann.
Spørsmål: Hvorfor aksepterte ikke Boas Rut sitt frieri da, i Rut 3:12–13?
Svar: Boas likte tydeligvis Rut, og han var både glad og smigret over at hun ønsket å gifte seg med ham. Men det var riktig å spørre den nærmeste slektningen først. Så til tross for sin glede satte Boas det som var rett og riktig høyere enn å gifte seg med en bestemt jente. På den ene siden ville Boas tydeligvis ha vært fornøyd hvis den nærmeste slektningen hadde bestemt seg for å gifte seg med Rut. Men på den andre siden visste Boas allerede hvem den nærmeste slektningen var.
Spørsmål: Hvorfor ville ikke Boas i Rut 3:14 at det skulle bli kjent at en kvinne kom til treskeplassen?
Svar: Boas var sannsynligvis redd for å gi inntrykk av noe ondt (2. Korinterbrev8:21 ; 1. Tessalonikerbrev5:22 ). Videre, hvis det ble kjent at Boas tillot Rut å komme, kunne andre kvinner, for eksempel deres egne koner, ønske å komme og besøke de yngre mennene. Det er tider når vi må beskytte vårt omdømme, selv når vi ikke har gjort noe galt.
Spørsmål: Hvorfor virket både Naomi og Rut så rolige i Rut 3:18, mens en dramatisk endring i Ruts fremtid ble avgjort?
Svar: Takket være Naomis råd og Ruts handlinger hadde begge gjort alt de kunne. Det var ikke mer de kunne gjøre nå. Det lå i Guds hender. Gud, som hadde sørget for at Rut kunne plukke aks, tilsynelatende ved en tilfeldighet, på Boas’ åker, kunne fortsette å ta vare på dem. Når vi befinner oss i en lignende situasjon, uten at vi kan gjøre noe mer, må vi lære å hvile trygt i Guds hender, uansett hvor viktig utfallet vil være.
Spørsmål: Brukte Boas en gjennomtenkt strategi her i Rut 4:1–9?
Svar: Kanskje. Hvis den nærmeste slektningen bodde utenfor byen og arbeidet i byen, ville Boas vite at han på et eller annet tidspunkt ville komme inn gjennom porten.
Boas’ hilsen har ikke noen eksakt parallell på engelsk. «Min venn» er som å si «John Doe», eller en hilsen der man kjenner personen, men ikke ønsker å si navnet hans formelt. Kanskje ønsket Boas å gjøre det lettere for mannen å trekke seg uten at navnet hans ble brakt i forlegenhet.
Først presenterte Boas det positive: jorden var til salgs, og hvis mannen hadde penger, ville han kanskje kjøpe den. Boas sa at han selv ønsket å kjøpe den, men han lot mannen kjøpe den på en elskverdig (faktisk lovlig) måte, siden han hadde retten som nærmeste pårørende.
Deretter overrasket Boas ham med Rut. Dette betydde at arven etter jorden ville tilregnes Elimelek og Mahlon, ikke mannens familie. Videre, dersom mannen ennå ikke hadde noen barn, ville denne sønnen som ble født av Rut være den førstefødte og få dobbel arv.
Han minnet også mannen om at Rut var moabittisk, noe som også kunne gjøre mannen mindre ivrig etter å gifte seg med henne.
Til slutt, ved å nevne både Naomi og Rut, er det mulig at siden Naomis mann og Ruts mann Mahlon døde tidlig, kunne mannen ha fryktet at også han ville dø tidlig.
Selv om Boas fremstilte saken på en god måte, var det imidlertid ingen garanti for at dette ville fungere. Alt Boas kunne gjøre, var å overlate resultatet til Herren.
Spørsmål: Var dette i Rut 4:3–8 i strid med lovene om at en mann skal gifte seg med sin avdøde brors kone, slik det står i 5. Mosebok 25:5–10?
Svar: Overhodet ikke. Seks punkter å ta i betraktning i svaret.
1. Det var ingen gjenlevende bror. I stedet fulgte de regelen om den nærmeste mannlige slektningen.
2. Legg merke til at i Rut 4:4 var den nærmeste slektningen i utgangspunktet villig til å kjøpe eiendommen, inntil han fant ut at Rut ville bli hans kone som følge av transaksjonen. Den nærmeste slektningen, hvis navn nå er glemt, var mer opptatt av at hans etterkommere alle skulle bære hans navn, enn av Ruts velferd eller til og med eiendommen.
3. Rut var ikke israelitt, men moabitt, så det kan forklare den nærmeste mannlige slektningens motvilje.
4. Påbudene i 5. Mosebok 25:5–10 gjaldt ikke her, fordi mannen ikke var en bror til ektemannen. De forsøkte imidlertid å følge prinsippet og ånden i 5. Mosebok 25:5–10.
5. Siden 5. Mosebok 25:5–10 ikke var et påbud i denne sammenhengen, fulgte de heller ikke straffen strengt. Mannen tok av seg sin egen sandal; Rut spyttet ikke ham i ansiktet. Archer påpeker at Rut tilsynelatende ikke ønsket å bringe mannen i forlegenhet.
6. Det var forskjeller mellom loven i 5. Mosebok 25:5–10 og det de gjorde i Rut-boken. Rut-boken gjengir ganske enkelt hva disse menneskene gjorde.
Spørsmål: I Rut 4:3, hvem eide jorden før dette salget?
Svar: Elimelek hadde sannsynligvis pantsatt den da han dro til Moab, slik det står i «Believer’s Bible Commentary» s. 292. Med andre ord solgte han jorden til noen andre, men med mindre den ble kjøpt tilbake, ville den gå tilbake til Elimeleks «arving» (hvem det nå enn måtte være) i det femtiende jubileumsåret.
Spørsmål: Hvorfor gikk den nærmeste slektningen i Rut 4:6 først med på å kjøpe jorden, for så å trekke seg?
Svar: Årsaken han oppga, var at han ikke kunne gifte seg med Rut, da det kunne sette hans egen eiendom i fare. Siden polygami var vanlig på den tiden, er den egentlige årsaken at hvis Rut fødte hans førstefødte sønn, kunne andre anse at denne sønnen ville arve både navnet til Ruts ektemann og mannens eiendom. 5. Mosebok 25:5–10 spesifiserer at en mann må gifte seg med sin brors enke dersom brødrene bodde sammen. I dette tilfellet var de imidlertid ikke brødre, og de bodde ikke sammen.
Spørsmål: Finnes det i Rut 4:8 noen andre bevis på at en transaksjon ble bekreftet ved utveksling av sandaler?
Svar: Ja. Ikke bare sier 5. Mosebok 25:7–10 at de skulle gjøre dette, men Nuzi-tavlene (slutten av det 14. århundre f.Kr., like etter Moses’ tid) dokumenterer også at man frasa seg eiendomsrett ved å overføre en sandal til den nye eieren, ifølge The NIV Study Bible 1985, s. 369.
Å bytte sandaler kan også metaforisk bety å ha retten til å gå på den eiendommen som selges, ifølge The Nelson Study Bible, s. 447. Keil-Delitzsch-kommentaren til Det gamle testamente, bind 2, s. 490, sier at folk i Tyskland og India også hadde skikken med å ta eiendommen i besittelse ved å tråkke på jorden.
Spørsmål: Hvorfor ble Tamar nevnt her i Rut 4:12?
Svar: Folk tok sannsynligvis dette opp fordi dette var et annet eksempel på levirat-ekteskap, selv om det var et ufullkomment et. Da «Juda skaffet en hustru til Er, sin førstefødte» (1. Mosebok 38:6), sier Skriften ikke at hun var en barnebarn av Jakob. Så dette ville være et annet eksempel på levirat-ekteskap, selv om det var før Gud ga loven gjennom Moses. Da Er døde, lot Juda Onan og Tamar gifte seg for å videreføre Ers slektslinje. Da Onan døde, lovet Juda Tamar at hun kunne gifte seg med Sela, selv om han brøt det løftet. Slektslinjen ble altså bevart gjennom Juda selv.
Tamar gjorde noe ondt ved å prostituere seg for Juda, sin svigerfar. Men folket æret sin forfader og husket hennes fruktbarhet etterpå, og så bort fra hennes synd. Hun var trofast mot en mann, Juda, som var redd for å gifte seg med henne.
Spørsmål: Hvorfor er Rut i Rut 4:10 en «kjøpt hustru»? (En muslim nevnte at dette var svært dårlig.)
Svar: Boas «kjøpte» Rut (dvs. betalte en medgift for henne) ved å kjøpe jorden fra Naomi. Boas tok seg av Rut og sin svigermor, enken Naomi, og hvorfor denne muslimen har et problem med Boas’ kjærlige og barmhjertige handling, er uklart for meg. Jeg håper han ikke bare plukket ut et hvilket som helst vers fra Bibelen han kunne finne.
Hvis denne muslimen har et problem med medgift til koner, bør man merke seg at Muhammed betalte 4 000 dirham for sin kone Umm Habibah (Abu Dawud, bind 2, nr. 2103, s. 565). I tillegg kjøpte ‘Ali bin Abi Talib datteren til Rab’iah for seg selv. Hun fødte ham en datter ved navn Umm Ruqayyah (al-Tabari, bind 11, s. 66).
Spørsmål: Hvorfor hadde ikke Mahlon og Rut allerede en sønn i Rut 4:13?
Svar: Mahlon og Rut hadde vært gift i omtrent ti år uten å få barn. Enten Mahlon eller Rut kan ha vært ufruktbar. Rut 4:13 sier at «Herren gjorde det mulig for henne å bli gravid».
Spørsmål: I Rut 4:16–17, adopterte Naomi sønnen?
Svar: Sannsynligvis ikke. Men Naomi var så overveldet av glede over barnebarnet sitt at det var den samme gleden som en mor ville ha følt. Et annet synspunkt, fra The Bible Knowledge Commentary: Old Testament, s. 428, er at dette kan ha vært en formell adopsjon av Naomi.
Spørsmål: Hvordan er denne forløsningen i Rut 1–4 et forbilde på Kristi forløsning av oss?
Svar: La oss «låse opp» Ruts bok og se på tolv måter dette har sammenheng med Kristus og oss.
1) Sannsynligheten for at Rut ved en tilfeldighet skulle få en etterkommer som ville bli konge av Israel, var praktisk talt null. Dette skjedde ikke med noen annen moabittisk kvinne. At hun plukket aks på Boas’ åker, at Boas la merke til henne, at Boas var en slektning-løser, at den nærmeste slektningen ikke ønsket å bli involvert osv. – alt måtte falle på plass akkurat riktig.
2) I Rut 1:1–2 valgte Noomis familie å forlate det lovede landet og bodde i Moab i ti år. De kunne like gjerne ha blitt glemt, som så mange andre israelitter som assimilerte seg i landene rundt seg. På samme måte har mennesker valgt å forlate Gud og «paraplyen» av hans beskyttelse og vilje og dra av sted til sitt eget fremmede land.
3) I Rut 3:10 kunne Rut ha ignorert denne saken med slektningen som innløser, siden hun uansett var moabitt, og bare funnet seg en ung mann, kanskje velstående og med minst mulig bry i Moab. Det gjorde jo Orpa. Rut kjente sin plass som utlending i Rut 2:10, men hun aksepterte det og tok imot Boas’ vennlighet.
4) I Rut 3:11–13 ga Boas Rut et løfte om at han ville ordne saken, og både Rut og Naomi trodde fullt og helt på Boas’ løfte.
5) Rut tilhørte ikke Guds folk, men var en fremmed moabittisk kvinne, og moabittene var fremmedgjorte fra israelittene. Vi var en gang fremmedgjorte og Guds fiender, ifølge Kolosserne 1:21. Men slik Boas førte Rut inn i Guds folk, førte Kristus oss inn i sitt spesielle folk.
6) I Rut 4:17 ble Rut imidlertid ikke bare en israelit, en av Guds folk; hun ble stamfar til Davids kongelige slekt. På samme måte er vi et kongelig presteskap, konger og prester, i Kristus ifølge 1. Petersbrev 2:9-10.
7) I Rut 3:1-9 foreslo Naomi hva de skulle gjøre, og Rut spilte sin rolle, men Naomi og Rut var ikke i stand til å kjøpe jorden og inngå ekteskap; det måtte være Boas.
8) Boas, den nærmeste slektningen som kunne innløse, var et forbilde på Kristus. Kristus innløste oss fra lovens forbannelse. Men mens Boas brukte penger til å kjøpe jorden og Rut og videreføre Mahlons slektslinje, brukte Kristus sitt eget blod til å kjøpe oss, sitt hellige folk.
9) I Rut 4:3 kan den «nærmeste slektningen» symbolisere loven. Loven hadde fortrinnsrett til oss, men loven var ikke i stand til å frelse oss. Vi vet ikke med sikkerhet hvorfor Boas ønsket ti vitner, men det minner oss om de ti bud.
10) Når vi står som vitner til at noen blir døpt, kan vi tenke tilbake på Rut. I Rut 4:2 var de eldste og folket i Betlehem vitner til den forløsningen den gang.
11) I Rut 4:13–17 giftet Rut og Boas seg «for å være fruktbare», for å få avkom som kunne føre slekten til Elimelek og Mahlon videre. På samme måte er vi frelst for å være fruktbare, skapt «til å gjøre gode gjerninger, som Gud på forhånd har forberedt som vår livsvei» (Efeserne 2:10).
12) Gud bruker ofte ydmyke og uventede midler for å frembringe sin herlighet. Guds forsyn kan virke under uvanlige omstendigheter, og hvem som helst kan bli en troende, bli frelst og motta Guds velsignelser. Gud brukte Boas og Rut ikke bare for Davids slekt, men også for Kristi slekt, både juridisk gjennom Josef og biologisk gjennom Maria. Selv i dag frelser Gud syndere, usannsynlige mennesker, som ikke er egnet for himmelen, og fører dem inn i sin familie og sitt folk, og til slutt inn i sin fullkomne himmel.
Spørsmål: Hvem er de tidlige kristne forfatterne som henviste til Rut-boken?
Svar: Den eneste kristne forfatteren fra tiden før Nikæa-konsilet som henviste til Rut, er Melito/Meleto fra Sardis (170–177/180 e.Kr.). Han oppregner alle bøkene i Det gamle testamente, og han inkluderer alle bøkene vi har, bortsett fra Nehemja og Ester. Fragment 4 fra «Book of Extracts», s. 759.
Etter Nikæa
Eusebius av Cæsarea (318–339/340 e.Kr.)
Anonym «Synopsis Scripturae Sacrae» (350–370 e.Kr.)
Athanasius (367, 325–373 e.Kr.)
Efraim/Efrem (350–378 e.Kr.)
Aphrahat den syriske (337–345 e.Kr.) henviser til Rut
Gregorius av Nazianzus (330–391 e.Kr.) oppregnet alle bøkene i Skriften i et dikt og sa at bøker utover disse ikke er ekte Skrift. Hans liste var den samme som protestantene bruker i dag, bortsett fra at han ikke inkluderte Nehemja, Ester eller Åpenbaringen. Han nevnte ikke Klagesangene, men han kan ha ment at den var inkludert i Jeremia. Han nevnte ikke Paulus’ brev eller Hebreerbrevet ved navn, men han sa at Paulus skrev fjorten brev. Gregorius’ dikt finnes (på gresk) i bind 37 av Mignes *Patrologia Graeca*, kolonner 471–474 (Carmina Dogmatica, bok 1, avsnitt 1, Carmen XII). Se http://www.bible-researcher.com/gregory.html for mer informasjon.
Epifanios av Salamis (360–403 e.Kr.)
Ambrosius av Milano (370–390 e.Kr.)
Rufinus (374–406 e.Kr.)
Hieronymus (373–420 e.Kr.) drøfter bøkene i Det gamle testamente. Han drøfter spesielt Første Mosebok, Andre Mosebok, Tredje Mosebok, Fjerde Mosebok, Femte Mosebok, Mosebøkene, Job, Jesus, sønn av Nave [Josva], Dommerne, Rut, Samuel, Kongene (2 bøker), de tolv profetene, Hosea, Joel, Amos, Obadja, Jona, Mika, Nahum, Habakuk, Sefanja, Haggai, Sakarja, Malaki, Jesaja, Jeremia, Esekiel, Daniel, Ester, Esra, Nehemja, Brev 53 kap. 7–8 s. 99–101.
Det 17. konsilet i Kartago (393–419 e.Kr.) (218 biskoper)
Spørsmål: Hvilke av de eldste manuskriptene i Ru finnes fremdeles i dag?
A: Dødehavsrullene: (ca. 1 f.Kr.) 4 separate eksemplarer ifølge *The Dead Sea Scrolls Today*, s. 30, og *Wycliffe Bible Dictionary*, s. 436–438. De kalles 2Q16, 2Q17, 4Q104 og 4Q105. (The Dead Sea Scrolls in English, 4. utg., s. xxix–xlii) 2Q17 består faktisk av to fragmenter, 4Q104 består av tre fragmenter, hvorav det ene er begynnelsen. 4Q105 består av tre svært små fragmenter av en annen kopi av Rut. (The Dead Sea Scrolls Translated: The Qumran Texts in English, 2. utg., s. 471, 481)
4QRuth(a) 1:1–12;2:13 –23; 3:1–8; 4:3–4
4QRuth(b) 1:1–6, 12–15;3:13 –18
Samlet sett er følgende vers fra Rut bevart i Dødehavsrullene: 1:1-12;2:13 –23; 3:1-8, 13-18; 4:3-4. Se «Betydningen av Dødehavsrullene» for flere detaljer.
Kristne bibelmanuskripter fra rundt år 350 e.Kr. inneholder Det gamle testamente, inkludert Rut-boken.
Vaticanus (325–350 e.Kr.) har bevart hele Rut-boken.
Alexandrinus (ca. 450 e.Kr.) har bevart hele Rut-boken.
Vi har ingen deler av denne boken fra Sinaiticus (340–350 e.Kr.).
Spørsmål: Hvilke tidlige forfattere henviste til Rut?
Svar: Den eneste forfatteren fra før nikensk tid som refererte til eller hentydet til vers i Rut-boken, er Melito/Meleto fra Sardis (170–177/180 e.Kr.), som nevnte den ved navn.
Julius Africanus nevner i sitt «Brev til Aristides», kap. 5, slektstavlene til Ammonitten Akior og Moabitten Rut, men han nevnte ikke Ruts bok ved navn.
Spørsmål: Hva er noen av oversettelsesforskjellene mellom den hebraiske teksten og den greske Septuaginta i Rut-boken?
Svar: Her er noen av oversettelsesforskjellene. For å gi et utvalg av variasjonene mellom den hebraiske masoretiske teksten (først) og den greske Septuaginta-oversettelsen (deretter), fokuserer denne delen på kapittel 1.
Rut 1:1 «Moabs marker» mot «Moabs land»
Rut 1:2: Navnene er litt forskjellige (Naomi, Mahlon, Chilion vs. Noemin, Maalon, Chelaion)
Rut 1:3 Ruts svigerinne «Orpa» mot «Orfa»
Rut 1:6 «Moabs marker» mot «Moabs land»
Rut1:13 : «Det er mye mer bittert for meg enn for deg.» vs. «Jeg sørger for deg»
Rut1:14 «kysset sin svigermor» vs. «kysset sin svigermor og vendte tilbake til sitt folk». (Implikasjonen om at hun vendte tilbake til sitt folk er den samme i begge tilfellene.)
Rut1:18 «sluttet å snakke til henne» vs. «sluttet å snakke til henne lenger» (I begge tilfeller antyder sammenhengen at hun ikke snakket til henne igjen om dette emnet.)
Rut1:19 «rørte ved dem» vs. «klang med dem»
Rut1:20 «bittert» vs. «veldig bittert»
Rut1:21 «har [Han] vendt sitt øye mot meg, og den Allmektige har gjort meg ondt?» vs. «ydmyket meg, og den Mektige har plaget meg?»
Rut1:22 «Moabs marker» vs. «Moabs land»
Rut3:15 «da vendte han tilbake» (mange hebraiske tekster) vs. «da vendte hun tilbake» (mange hebraiske manuskripter, Septuaginta, syrisk) (Dødehavsrullen 2QRuth(b) [=2Q17] er fra Rut3:13 –18, men det er usikkert hva den sier.) Kirkeforfattere fra før Nikæa-konsilet henviser ikke til dette verset.
Rut 4:4 «men hvis du ikke vil» (de fleste masoretiske tekster, Septuaginta) vs. «men hvis han ikke vil» (mange hebraiske manuskripter)
Rut 4:5 «Naomi og Rut, moabitten, den avdødes enke, skal du kjøpe» (masoretisk tekst) vs. «Noemin og Rut, moabitten, den avdødes hustru, må du også kjøpe» (Septuaginta) vs. «Naomi, du skal kjøpe Rut, moabitten, den avdødes enke» (Vulgata, syrisk)
Rut4:20 «Salma» (de fleste masoretiske tekster) vs. «Salmon» (noen få hebraiske manuskripter, deler av Septuaginta, Vulgata)
Litteraturliste for dette spørsmålet: Den hebraiske oversettelsen er hentet fra Jay P. Greens Literal Translation, og Septuaginta-oversettelsen er hentet fra Sir Lancelot C.L. Brentons oversettelse av The Septuagint: Greek and English. The Expositor’s Bible Commentary og fotnotene i NASB-, NIV 1985-, NKJV- og NRSV-biblene ble også brukt.